– Mannen i gata får mer å si

— Teknolo­gien er nå så enkel at hvem som helst kan bruke den. Alle forstår Face­book. Det er da gras­ro­ta kan mobiliseres.

Det var bud­skapet da Carl Chris­t­ian Grøn­dahl under Nordiske Mediedagers ung­dom­skon­fer­anse i år snakket om hvor­dan sosiale medi­er egentlig fun­ger­er. Grøn­dahl skrev mas­teropp­gave om poli­tisk nettmo­bilis­er­ing i 2008. Siden har han brukt net­tet blant annet til mobilis­er­ing rundt kam­pan­jen Stopp Data­la­grings­di­rek­tivet. Grøn­dahl job­ber til van­lig med markeds­føring i Synlighet.no.

Tidligere har blant andre Lars Nyre, førstea­manu­en­sis ved Insti­tutt for infor­masjons- og medieviten­skap ved UiB, uttalt at Face­book og Twit­ter ikke er vik­tige, bare trendy. Dette er Grøn­dahl uenig i. Han men­er at spe­sielt Face­book har et stort demokratisk poten­sial, for­di medi­et gir så mange muligheten til å delta i vik­tige debatter.

Carl Chris­t­ian Grøn­dahl pre­sen­ter­er på Medieda­gene (foto: Kari­na Asbjørnsen)

— De gam­le kana­lene er fort­satt vik­tige. Sak­er får lands­dekkende opp­slut­ning først når også de tradis­jonelle medi­ene tar opp spørsmå­lene. Men på grunn av sosiale medi­er, får van­lige men­nesker større inn­fly­telse på hva avis­er og TV set­ter på dag­sor­den. Dette for­di det blir let­tere å mobilis­ere store folke­mengder og sig­nalis­ere hva befolknin­gen er opp­tatt av, sier Grøn­dahl til Brostein.

På ver­dens­ba­sis har Face­book mer enn 400 mil­lion­er brukere. Med over 2,4 mil­lion­er bruk­er­pro­fil­er, ifølge Face­books egne tall, er Norge et av de lan­dene som har flest medlem­mer i forhold til innbyg­ger­tall. På spørsmål om hvorvidt Face­book egentlig har klart å utrette noe annet enn å få pæreisen tilbake i butikken, trekker Grøn­dahl frem opp­merk­somheten han fikk laget rundt Stopp DLD.

— Det er klart at mange av kam­pan­jene på Face­book kan ha fungert mest som markeds­føring, f.eks. som grup­pene for Grandiosa uten papri­ka og Urge på 1,5 liters-flasker. Men i kam­p­en mot data­la­grings­di­rek­tivet, en kam­pan­je ingen bedrifter tjente penger på å høre på, fikk vi engas­jert store mengder men­nesker og satt debat­ten på dag­sor­den. Hvor­for skal det ikke være mulig å gjøre det samme i andre sak­er, spør Grøndahl.

Twitter ikke så interessant

Grøn­dahl under­strek­er vik­tigheten av at sosiale medi­er må nå ut til alle grup­per i befolknin­gen der­som de skal kunne ha demokratisk poten­sial. Twit­ter er i hans øyne der­for lite inter­es­sant i seg selv, for­di diskusjonene der først og fremst går mel­lom sam­funnstop­per eller blog­gere. Han men­er imi­dler­tid at de sosiale medi­ene utfyller hveran­dre, og at det er vik­tig å være til stede mange ulike sted­er sam­tidig for å nå igjen­nom med sitt budskap.

— Det hold­er ikke bare å være på Face­book eller bare på Twit­ter. For å få opp­merk­somhet og mobilis­ere mange nok men­nesker til å kunne påvirke beslut­ninger må man være syn­lig på mange plat­tformer, og over lengre tid.

Grøn­dahl men­er at der­som du har en kamp­sak du ønsker å få opp­merk­somhet rundt, har du der­for en let­tere opp­gave nå enn før.

— Alle kan få det til! Det gjelder bare å være stand­haftig og uthold­ende. Selvføl­gelig kan til­feldigheter spille inn, men der­som du frem­mer en sak som er rel­e­vant og som mange nok bryr seg om, vil du før eller siden nå igjennom.

Nekter å gå fremst i begeistringsparaden

Face­book og andre sosiale medi­er gjør at folk ikke lenger trenger å gå fra dør til dør for å sam­le under­skrifter for en sak. Dette gjør det let­tere og min­dre tid­krevende å mobilis­ere folk rundt enkelt­sak­er, uten å gå veien om store etablerte organ­isas­jon­er. Grøn­dahl men­er at når van­lige men­neskers mis­nøye blir vanske­ligere å overse, vil alt som skjer i offentlige etater bli mer åpent.

— Der­for for man­nen i gata mer å si. Det blir vanske­ligere for mak­thav­erne å komme unna med ting.

Lars Nyre erk­jen­ner at sosiale medi­er kan mobilis­ere inter­esseg­rup­per til han­dling og la folk utvek­sle infor­masjon som gjør dem bedre rustet til f.eks. å stemme ved valg. Men han sier at dette ikke er noen sen­sasjon, bare en måte å effek­tivis­ere poli­tiske aktiviteter som alltid har fun­net sted.

— Det er alt­for lett å kaste ut pås­tander om at forskjel­lige nye medi­er har demokra­tis­erende effekt. Jeg nek­ter i hvert fall å gå fremst i begeistringspa­raden, sier Nyre til Brostein.

Ikke noe nytt nirvana

Lars Nyre påpeker at de sosiale medi­ene ikke er oppret­tet som noe annet enn et forsøk på å tjene penger.

— Både Face­book og Twit­ter er amerikanske, kom­mer­sielle fore­tak som vil innrette aktivitetene slik at det er størst mulig sjanse for å selge reklame. Dette vil bli et stadig større prob­lem jo vik­tigere disse medi­ene blir for norsk offentlighet.

Dette er Grøn­dahl enig i, men han men­er at f.eks. Face­book vil være opp­tatt av å bevare bruk­ernes kon­troll over medi­et, for­di dette gener­erer aktivitet.

— Face­book er livred­de for å miste brukere. Der­for vil de begrense annon­sørenes til­gang til per­son­op­plysninger og mulighetene til å sende ut store mengder infor­masjon. Face­book ser også at bruk­erne lik­er kam­pan­jer som engas­jer­er dem i sam­funnsspørsmål — de gener­erer trafikk. Der­for vil bruk­erne alltid ha en viss makt, sier Grøndahl. 

Lars Nyre men­er imi­dler­tid at slike medi­er uansett kun vil styrke den indi­vid­u­al­is­tiske ten­densen, svekke den kollek­tivis­tiske, og forsterke den marked­slib­erale utviklin­gen av samfunnet.

— Sosiale medi­er kan like gjerne tolkes som et stort indi­vid­u­alis­er­ings­mask­ineri der folk blir stadig flink­ere til å fremme sine per­son­lige inter­ess­er på kost­nad av fellesin­ter­essene, sier Nyre.

Også Grøn­dahl ser prob­le­mer knyt­tet til at store grup­per men­nesker får muligheten til å trykke sine inter­ess­er igjennom.

— Man ønsker så klart ikke et gatas par­la­ment hvor min­dretal­let alltid vil tape. Stats­bud­sjet­tet blir heldigvis ikke ved­tatt på Facebook!

Han under­strek­er at sosiale medi­er ikke er noe nytt nir­vana — de samme prob­lemene eksis­ter­er fortsatt.

— Men mak­ten har forskjøvet seg, i alle fall litt. Alle blir ikke nød­vendigvis hørt, men alle har muligheten til å bli det, sier Grøndahl.

Artikke­len ble først pub­lis­ert i net­tavisen Brostein.