— Teknologien er nå så enkel at hvem som helst kan bruke den. Alle forstår Facebook. Det er da grasrota kan mobiliseres.
Det var budskapet da Carl Christian Grøndahl under Nordiske Mediedagers ungdomskonferanse i år snakket om hvordan sosiale medier egentlig fungerer. Grøndahl skrev masteroppgave om politisk nettmobilisering i 2008. Siden har han brukt nettet blant annet til mobilisering rundt kampanjen Stopp Datalagringsdirektivet. Grøndahl jobber til vanlig med markedsføring i Synlighet.no.
Tidligere har blant andre Lars Nyre, førsteamanuensis ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved UiB, uttalt at Facebook og Twitter ikke er viktige, bare trendy. Dette er Grøndahl uenig i. Han mener at spesielt Facebook har et stort demokratisk potensial, fordi mediet gir så mange muligheten til å delta i viktige debatter.
— De gamle kanalene er fortsatt viktige. Saker får landsdekkende oppslutning først når også de tradisjonelle mediene tar opp spørsmålene. Men på grunn av sosiale medier, får vanlige mennesker større innflytelse på hva aviser og TV setter på dagsorden. Dette fordi det blir lettere å mobilisere store folkemengder og signalisere hva befolkningen er opptatt av, sier Grøndahl til Brostein.
På verdensbasis har Facebook mer enn 400 millioner brukere. Med over 2,4 millioner brukerprofiler, ifølge Facebooks egne tall, er Norge et av de landene som har flest medlemmer i forhold til innbyggertall. På spørsmål om hvorvidt Facebook egentlig har klart å utrette noe annet enn å få pæreisen tilbake i butikken, trekker Grøndahl frem oppmerksomheten han fikk laget rundt Stopp DLD.
— Det er klart at mange av kampanjene på Facebook kan ha fungert mest som markedsføring, f.eks. som gruppene for Grandiosa uten paprika og Urge på 1,5 liters-flasker. Men i kampen mot datalagringsdirektivet, en kampanje ingen bedrifter tjente penger på å høre på, fikk vi engasjert store mengder mennesker og satt debatten på dagsorden. Hvorfor skal det ikke være mulig å gjøre det samme i andre saker, spør Grøndahl.
Twitter ikke så interessant
Grøndahl understreker viktigheten av at sosiale medier må nå ut til alle grupper i befolkningen dersom de skal kunne ha demokratisk potensial. Twitter er i hans øyne derfor lite interessant i seg selv, fordi diskusjonene der først og fremst går mellom samfunnstopper eller bloggere. Han mener imidlertid at de sosiale mediene utfyller hverandre, og at det er viktig å være til stede mange ulike steder samtidig for å nå igjennom med sitt budskap.
— Det holder ikke bare å være på Facebook eller bare på Twitter. For å få oppmerksomhet og mobilisere mange nok mennesker til å kunne påvirke beslutninger må man være synlig på mange plattformer, og over lengre tid.
Grøndahl mener at dersom du har en kampsak du ønsker å få oppmerksomhet rundt, har du derfor en lettere oppgave nå enn før.
— Alle kan få det til! Det gjelder bare å være standhaftig og utholdende. Selvfølgelig kan tilfeldigheter spille inn, men dersom du fremmer en sak som er relevant og som mange nok bryr seg om, vil du før eller siden nå igjennom.
Nekter å gå fremst i begeistringsparaden
Facebook og andre sosiale medier gjør at folk ikke lenger trenger å gå fra dør til dør for å samle underskrifter for en sak. Dette gjør det lettere og mindre tidkrevende å mobilisere folk rundt enkeltsaker, uten å gå veien om store etablerte organisasjoner. Grøndahl mener at når vanlige menneskers misnøye blir vanskeligere å overse, vil alt som skjer i offentlige etater bli mer åpent.
— Derfor for mannen i gata mer å si. Det blir vanskeligere for makthaverne å komme unna med ting.
Lars Nyre erkjenner at sosiale medier kan mobilisere interessegrupper til handling og la folk utveksle informasjon som gjør dem bedre rustet til f.eks. å stemme ved valg. Men han sier at dette ikke er noen sensasjon, bare en måte å effektivisere politiske aktiviteter som alltid har funnet sted.
— Det er altfor lett å kaste ut påstander om at forskjellige nye medier har demokratiserende effekt. Jeg nekter i hvert fall å gå fremst i begeistringsparaden, sier Nyre til Brostein.
Ikke noe nytt nirvana
Lars Nyre påpeker at de sosiale mediene ikke er opprettet som noe annet enn et forsøk på å tjene penger.
— Både Facebook og Twitter er amerikanske, kommersielle foretak som vil innrette aktivitetene slik at det er størst mulig sjanse for å selge reklame. Dette vil bli et stadig større problem jo viktigere disse mediene blir for norsk offentlighet.
Dette er Grøndahl enig i, men han mener at f.eks. Facebook vil være opptatt av å bevare brukernes kontroll over mediet, fordi dette genererer aktivitet.
— Facebook er livredde for å miste brukere. Derfor vil de begrense annonsørenes tilgang til personopplysninger og mulighetene til å sende ut store mengder informasjon. Facebook ser også at brukerne liker kampanjer som engasjerer dem i samfunnsspørsmål — de genererer trafikk. Derfor vil brukerne alltid ha en viss makt, sier Grøndahl.
Lars Nyre mener imidlertid at slike medier uansett kun vil styrke den individualistiske tendensen, svekke den kollektivistiske, og forsterke den markedsliberale utviklingen av samfunnet.
— Sosiale medier kan like gjerne tolkes som et stort individualiseringsmaskineri der folk blir stadig flinkere til å fremme sine personlige interesser på kostnad av fellesinteressene, sier Nyre.
Også Grøndahl ser problemer knyttet til at store grupper mennesker får muligheten til å trykke sine interesser igjennom.
— Man ønsker så klart ikke et gatas parlament hvor mindretallet alltid vil tape. Statsbudsjettet blir heldigvis ikke vedtatt på Facebook!
Han understreker at sosiale medier ikke er noe nytt nirvana — de samme problemene eksisterer fortsatt.
— Men makten har forskjøvet seg, i alle fall litt. Alle blir ikke nødvendigvis hørt, men alle har muligheten til å bli det, sier Grøndahl.
Artikkelen ble først publisert i nettavisen Brostein.
Facebook har bl.a. gjort underskriftskampanjer mer effektive.