Visuell argumentasjon i digitale presentasjoner (del 2)

I første del av denne trilo­gien om dig­i­tale pre­sen­tasjon­er illus­tr­erte jeg kort hvor­dan en taler ved hjelp av dig­i­tale pre­sen­tasjon­ste­knolo­gi­er som Keynote eller Pow­er­Point kan skape argu­men­tasjon gjen­nom visuell analo­gi og visuell kro­nolo­gi. Vi så hvor­dan Al Gore på visuelt over­be­visende vis illus­tr­erte hvor mye is som forsvin­ner fra Iskalot­ten på Nordpolen.

Etter dette går han nå videre med å vise tre bilder, som stort sett ikke kom­menteres, men som inviter­er til at tilhør­erne selv binder bildene sam­men og skaper en kro­nolo­gi ut fra det de allerede har sett. Først et bilde av en enorm isflate som smelter ned i havet. Så et bilde av et hus som er rast sam­men for­di det ikke lengre har noen støtte under seg.

Endelig spiller Gore en kort film som under tek­sten ”Daniels Har­bour. April 2007” vis­er et hus som fall­er ut over et stup.

Bildene blir kun ful­gt av ordene: ”Already, around the Arc­tic cir­cle… – this is a famous vil­lage in Alas­ka. – This is a town in New­found­land. Antarc­ti­ca.” Men forstått ut fra Gores tidligere ord synes sam­men­hen­gen — og dermed argu­mentet — klart: Isen smelter (første bilde), det betyr at hus — men­neske­lig sivil­isas­jon — fall­er sam­men og ryk­er ut over kan­ten og rett i stu­pet (andre og tred­je bilde). 

Hele denne delen kunne egentlig ha vært gjen­nom­ført med ordene: ”Isen på Nord­polen smelter, mye is forsvin­ner og utviklin­gen går fortere nå enn tidligere. Det kan bety at f.eks. hus vil falle sam­men.” Men som allerede anty­det har bruken av bilder og grafikk en rekke retoriske fordel­er. På samme tid fun­ger­er de som bevis for fak­tuelle forhold og gjør disse forhold lev­ende og nærværende. Sam­tidig gir de tilhør­erne mulighet for selv å være aktiv i for­tolkn­ing­spros­essen ved å stykke bildene sam­men til et hel­hetlig nar­ra­tiv. Endelig, slut­ter nar­ra­tivet ikke med oms­tendighetene tilhør­eren fak­tisk kan se (”doku­mentert”) på bildene; det inviter­er også til at de fort­set­ter his­to­rien inn i fremti­den. En mengde is tilsvarende USAs geografiske område er ikke forsvun­net, men kro­nolo­gien i nar­ra­tivet leg­ger opp til at det er pre­sist hva som vil skje (jf. del 1 i denne serie om Visuell argu­men­tasjon i dig­i­tale presentasjoner).

Etter å ha etablert og lev­en­degjort den svin­nende iskalott som en foruroli­gende kjens­g­jern­ing, går Al Gore videre med en ”Tale of two plan­ets”. Jor­den og Venus har pre­sis samme stør­relse, beretter han, og de har den samme mengde kull­stoff (kar­bon). Men forskjellen er at her på jor­den har kull­stof­fet over tid blitt trukket ut av atmos­færen og avleiret i jor­den som kull, olje, natur­gass og så videre; men på Venus er det meste av kull­stof­fet atmos­færen. Forskjellen er at mens vår tem­per­atur gjen­nom­snit­tlig er 15 grad­er cel­sius, er gjen­nom­snit­tet på Venus 457 grader.

Dette er rel­e­vant, sier Gore iro­nisk, ”i forhold til vår nåværende strate­gi med å ta så mye kull­stoff ut av jor­den så fort som mulig og føre det ut i atmos­færen”. Sam­tidig vis­er han et lys­bilde av plan­eter sett over­for solen. Hvite bok­staver og røde tall mark­er­er at jor­den har 59 grad­er Fahren­heit (15 cel­sius) og Venus 855 (457 cel­sius). Bildet vis­er alt­så to plan­eter som er like store og som der­for burde ha samme temperatur.

Når Venus er så mye varmere, må det føl­gelig være for­di kull­stof­fet på denne plan­eten er i atmos­færen. Noe vi alt­så er på vei til å gjøre, hvilket vil føre til at jor­den blir like varm som Venus.

Den retoriske og ped­a­gogiske forde­len med bildet er at vi med egne øyne kan se at klo­dene er like store — og der­for sam­men­liknelige. Men sam­tidig inviter­er bildet til motar­gu­men­tasjon for­di det er tydelig at Venus lig­ger mye tet­tere på solen. En opp­merk­som tilhør­er kan der­for for­ventes å tenke at dette er grun­nen til var­men på Venus. Men slik er det ikke, for­sikr­er Al Gore, og ”bevis­er” det visuelt ved å til­føye Merkur mel­lom Venus og solen. Selv om denne plan­eten er enda tet­tere på solen er bare en tred­jedel så varmt — kun 167 grad­er celsius.

Som i par­al­lel­lis­erin­gen mel­lom Nord­polen og USA fun­ger­er den visuelle side­s­till­in­gen mel­lom Jor­den og Venus som anal­o­gisk argu­men­tasjon, som inviter­er tilhør­erne til selv å kon­struere argu­mentet og som sam­tidig tilbys å se ”kjens­g­jernin­gene” med ”egne øyne”.

Siste del i denne serie vil se nærmere på hvor­dan dig­i­tale pre­sen­tasjon­ste­knolo­giers kap­a­sitet til å spille lyd og lev­ende bilder gjør det mulig å skape en visuell kro­nolo­gi, som har enda større nærhet og virk­er enda mer tvin­gende enn den som skapes av enkelt­stående før-og-nå bilder. Don’t go away. We’ll be right back, after this short break!