Klimadebatten i forskning.nos kommentarfelt er verken konstruktiv eller allmennrettet, skrev ansvarlig redaktør Nina Kristiansen 18. mai. “Debatten er ikke inkluderende, men ekskluderende,” slo hun fast. Redaksjonen hadde bestemt seg for å stenge kommentarfeltet for leserbidrag under artiklene om klimaspørsmål. Heretter vil klimadebatten foregå i tradisjonelle kronikker og innlegg.
Et demokratisk tilbakeslag, en innsnevring av ytringsrommet? Eller en sjanse til en ny start, en mer nyansert og opplysende debatt om klimaspørsmål? Nina Kristiansen sier hun er prinsipielt imot å lukke nettdebatter, men debattantenes opptreden ødela for et meningsfylt ordskifte.
— Det er ikke en bred debatt — det er ti stykker som krangler på et nivå som er uleselig for andre. Få deltar, og nye folk som kommer inn blir ekskludert. I praksis er det en liten, lukket klubb, sier hun til Vox Publica. Dette handler ikke om meningenes innhold, men om hvordan de mener det, legger hun til. Leserkommentarer til et nylig publisert debattinnlegg av Cicero-direktør Pål Prestrud gir et eksempel på nettdebatten redaktøren nå stopper.
“Kunnskapsaversjon og kunnskaps- ignoranse”
Professor Helge Drange ved Bjerknessenteret i Bergen er en av de norske klimaforskerne som opptrer hyppigst i mediene. Han synes det er beklagelig at forskning.no stenger kommentarfeltet i klimasaker, men har også sympati for beslutningen.
— Det er både leit og beklagelig — og forståelig. I demokratiet ønsker man jo at alle skal kunne komme frem, innenfor rimelighetens grenser. Det er vel den grensen redaksjonen har funnet at man har gått ut over, sier Drange til Vox Publica.
Nettdebattene om klima på forskning.no har ikke gitt noe vitenskapelig balansert bilde av status i klimaforskningen — den har vært preget av “kunnskapsaversjon og kunnskapsignoranse,” legger han til.
Redaktør Kristiansens beslutning går inn i en mangeårig diskusjon om debattkulturen på nettet. Nettmedier har utviklet ulike verktøy for å heve nivået, som tvungen innlogging med fullt navn, redaksjonell fremhevelse av gode innlegg, leservurdering av innlegg og bidragsytere. Forskning.nos kommentarfunksjon er enkel, blant annet kan ikke deltakerne lage forgreninger av debatten. Man skal være tålmodig for å holde tråden i diskusjonene som går på kryss og tvers i kommentarfeltet.
Men forskning.no-redaktøren tror ikke at løsningen hadde ligget i et mer sofistikert kommentarsystem. Klimadebatten er et særtilfelle, framholder hun — debatten er konstruktiv og god under artikler om andre fagområder. Kristiansen utelukker ikke at nettdebatt om klima kan gjeninnføres på et senere tidspunkt.
“Nettdebatten er utrolig sårbar for organisering”
Debattanter på forskning.no formulerer stadig en fundamental avstandtaken til den etablerte klimaforskningen. “Hypotesen om at CO2 er en hovedklimadriver er til nå ikke blitt bekreftet, snarere tvert i mot,” heter det i en av kommentarene til Kristiansens artikkel om å stenge nettdebatten. Én effekt av forskning.nos stenging kan bli en form for bekreftelse for de som er mest kritiske til klimaforskningens resultater — de kan lettere hevde at synspunktene deres ikke blir hørt. Helge Drange synes det vil være uheldig, men er samtidig svært skeptisk til om det kan lykkes å få til en balansert og strukturert klimadebatt på nett.
— Jeg tror det er ekstremt vanskelig. Jeg har gitt opp den debatten, egentlig. Det synes jeg er veldig leit å si, men det har jeg gjort. Grunnen er at det skal så lite til for å organisere seg og spre desinformasjon og ubalansert informasjon. Nettdebatten er utrolig sårbar for organisering, sier han.
Forskere bør konsentrere kreftene om å ytre seg på redaksjonell plass, i sakene som står “over” kommentarfeltet, mener Drange.
Viktige spørsmål drukner
Hvordan skal så forskere forholde seg til klimaskeptikere i offentlig debatt? Ellen Viste, doktorgradsstipendiat i meteorologi ved Universitetet i Bergen, mener alle i utgangspunktet bør få svar på spørsmålene sine.
— Men vi må kanskje ha lov til å spørre om det går en grense for hvor lenge man skal holde på med å besvare de samme spørsmålene. Forskere skal også ha tid til å forske. Det er en vanskelig balanse. Det finnes vel knapt noe mer skepsisfremmende enn om forskere blir oppfattet som unnfallende fordi de ikke vil svare på spørsmål og kritikk, sier Viste.
Forskere som Viste og Drange reagerer på at spørsmål det er bred konsensus om i forskermiljøene får stor plass og diskuteres i stor detalj, mens aktuelle og viktige debatter ikke tas i offentligheten.
— Avisinnlegg som er så detaljerte at innholdet kun er forståelig for debattantene, bidrar neppe til å drive verden videre. Når noe står på trykk, er det noe annet som ikke gjør det, sier Viste.
Vi risikerer at viktige spørsmål drukner i en svart-hvit debatt som er på siden av de faglige debattene, mener Drange.
— Debatten er hensatt til en annen tid og går på en helt annen banehalvdel enn der de store spørsmålene er, sier han.
“Klimasaken må normaliseres”
Men også forskere kan ha interesse av polariserte debatter mellom klimaskeptikere og forskere, mener redaktøren i forskning.no. I et opphetet debattklima blir det enklere for forskere å forsvare at de melder seg ut av det offentlige ordskiftet. Eller de kan arrestere klimaskeptikerne istedenfor å ta kanskje ubehagelige diskusjoner om faglig uenighet og politiske valg basert på forskningsresultater.
— En god grunn til å diskutere faglig uenighet i det offentlige rom er at det skal brukes masse penger framover. Hvilke tiltak er viktigst, hvor skal pengene brukes? Det er store investeringer som skal foretas, sier Kristiansen.
På alle fagfelt er det koblinger mellom intern forskerdebatt og offentlig debatt. Det må det også bli mer av på klimafeltet — klimasaken må normaliseres, mener hun.
Still de vanskelige spørsmålene — også til forskerne
I kritikk av medienes klimadekning etterlyser forskere gjerne mer faglig kompetanse i redaksjonene. Men mye kan vinnes på å ta i bruk vanlige journalistiske metoder, mener Nina Kristiansen. Det betyr å stille kritiske spørsmål, og å sørge for balanse i utvalget av kilder. Balansepunktet må imidlertid søkes et annet sted enn den enkle oppstillingen av forskere på den ene siden og klimaskeptikere på den andre.
Helge Drange kaller dette “tyranniets balanse”, og etterlyser en mer kritisk holdning når “alternative” synspunkter presenteres i mediene. Han illustrerer med et eksempel:
— La oss si at en professor sier at “havet stiger ikke”. Som journalist ville jeg da umiddelbart stilt et kontrollspørsmål: Men hvordan kan dette henge sammen når temperaturen øker, breene smelter og grønlandsisen smelter? Må det ikke da være slik at havet stiger? Men de kontrollspørsmålene blir ikke stilt. Dermed kan man få frem tulleting som kan høres tilforlatelige ut, men som ikke henger sammen med virkeligheten. Journalister må ha en viss oversikt for å kunne stille slike spørsmål, sier Drange.
Journalister gjør også klokt i å stille de etablerte forskermiljøene de vanskelige spørsmålene, framholder Kristiansen.
— Mainstream klimaforskere er aldri ute og korrigerer overdrivelser i forhold til ulike modeller og scenarier. Når journalister for eksempel beskriver ekstremvær som klimaendringer, ser jeg lite korrigering fra forskere. Men forskere er raskt ute for å korrigere når klimaskeptikere ytrer seg, sier hun.
I begrunnelsen for å stenge nettdebatten skrev Kristiansen at forskning.no håper å “gjøre debatten både mer allmenngyldig, mer spennende og mer opplysende, både for fagfolk og alle andre.” Ellen Viste mener at klimadebatten må bli bredere og vektlegge andre spørsmål.
“Lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver”
— Det farligste med dagens klimadebatt er, slik jeg ser det, at lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver diskusjonen om hvordan samfunnet skal håndtere klimaendringer. Heller ikke naturvitenskapene gir svar med to streker under bestandig, men de handler i det minste om et system av lover som vi mennesker ikke kan påvirke, men må nøye oss med å prøve å forstå. Selve naturen og samfunnet kan vi derimot påvirke, og jeg synes jeg det er utrolig at vi ikke heller bruker mer tid og spalteplass på å diskutere det. I klimaspørsmålet handler det både om å prøve å justere utslipp for å unngå de verste endringene, og om å håndtere de konsekvensene som uansett vil komme. Dette handler om fordelingen av energi og ressurser på jorden, sier hun.
Her er noen av spørsmålene Viste gjerne skulle se belyst i større grad:
- Hva er vi villige til å ofre?
- Hvem skal betale hvor mye, i hvilke generasjoner og i hvilke deler av verden?
- Hva er viktigst; hvor skal vi begynne?
- Hvor stor risiko er vi villige til å akseptere?
- Hvilket samfunn ønsker vi oss, og i hvor stor grad vil klimaendringer bringe oss nærmere eller lengre bort fra idealkloden?
— Svarene handler om personlige verdivalg, som vi alle er fullt berettiget til å mene noe om. Hvorfor snakker vi ikke mer om dette, spør Viste.
Enten forstår ikke forfatteren hva klimdebatten dreier seg om eller så forstår han det og forsøker å vri debatten fra årsak til politisk handling, som om det er tyngdekraften som diskuteres, Og hvordan vi politisk skal innrette os etter den.
“Det farligste med dagens klimadebatt er, slik jeg ser det, at lekmannsdiskusjon om fysiske og kjemiske prinsipper overdøver diskusjonen om hvordan samfunnet skal håndtere klimaendringerå”
Klimadebatten er IKKE kun en lekmannsdiskusjon om årsaker, debatten er høyst vitenskapelig, når det oppfattes som farlig og man helst vil ha en politisk debatt er det diktatorisk og mye farligere fo demokratiet. Når årsakene ikke er klarlagt må man først finne ut av det FØR unødvendige og upopulære tiltak settes igang. Det er det klimadebatten skal handle om.