«Alle ideer må diskuteres i det åpne rom»

Det er bedre å konfrontere og kritisere enn å fortie ideer man anser som skadelige, mener Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. I Norge blir man for lett stemplet som "ekstrem".

Hvor­dan skal kon­tro­ver­si­el­le syns­punk­ter og ide­er om tema­er som inn­vand­ring, inte­gre­ring og reli­gion debat­te­res i offent­lig­he­ten etter ter­ror­an­gre­pe­ne i Oslo og på Utøya? Etter 22. juli har det­te spørs­må­let stått sen­tralt i menings­ut­veks­lin­ger både i de bre­de medie­ne, i blog­ger og diskusjonsfora. 

Spe­si­elt de bre­de medie­nes hånd­te­ring av sam­funns­de­bat­ten fram­over, på debatt­si­der og repor­ta­sje­plass på papir og nett, blir viet mye opp­merk­som­het. Et prin­si­pi­elt syns­punkt fle­re har frem­ført, er at radi­ka­li­se­ring best mot­vir­kes ved at også «eks­tre­me» ide­er debat­te­res i den bre­de offent­lig­he­ten, iste­den­for at de hen­vi­ses til små fora domi­nert av like­sin­ne­de. And­re mener slik opp­merk­som­het hel­ler fun­ge­rer som markedsføring.

Kul­tur- og debatt­re­dak­tør Knut Olav Åmås ga i 2007 ut boken «Ver­di­en av uenig­het», der han drøf­ter rom­met for kri­tis­ke ytrin­ger og dis­sens i den nors­ke offent­lig­he­ten. Det­te er ofte mind­re enn vi liker å tro, mener Åmås. Kon­for­mi­tet og kon­sen­sus pre­ger debatt­kli­ma­et. «Det fin­nes en over­gri­pen­de sper­re for kon­flik­ter», skri­ver han i boken. Vox Pub­li­ca har spurt Åmås om ytrings­fri­het, kon­flikt og debatt etter ter­ror­an­gre­pe­ne (inter­vju­et ble gjort per epost).

VP: I debat­ten etter 22. juli har fle­re brukt bil­det «trol­let sprek­ker i solen». Iføl­ge det­te reson­ne­men­tet imø­te­gås eller bekjem­pes eks­tre­me ide­er og kon­spi­ra­sjons­teori­er (f.eks. Eura­bia-ide­ene i sin mest eks­tre­me form) best i det åpne rom. Hvor­dan ser du på det­te — og hvor­dan skal imøte­gå­el­sen i så fall skje?

Åmås: Jeg bru­ker ald­ri sli­ke ord og begre­per som jeg ser man­ge, med en viss for­akt, bru­ker nå om dagen: «Troll som skal sprek­ke» og «grum­set i folke­dy­pet». Vi snak­ker jo om menin­ger som eksis­te­rer, som har stør­re eller mind­re utbre­del­se, og som er gode, dår­li­ge eller noe midt imel­lom. Jeg mener, nå som før, at alle ide­er må dis­ku­te­res i det åpne rom, uan­sett hvor ube­ha­ge­lig vi mener det måt­te være og hvor ueni­ge vi er. Gren­sen for at noe skal ha en plass i offent­lig­he­ten går ved rasis­me, hat mot enkelt­per­soner og grup­per, samt opp­ford­rin­ger til straff­ba­re hand­lin­ger og vold. Utover det må vi som er redak­tø­rer bru­ke skjønn og døm­me­kraft til å luke ut det som er for dår­lig eller ikke for­tje­ner noen plass. Et sam­funn som Nor­ge kan nok bli adskil­lig bed­re på imøte­gå­el­se av ide­er og menin­ger man anser som ska­de­li­ge – litt for man­ge har litt for ofte tydd til for­ti­el­ses­stra­te­gi­en. Det er bed­re å kon­fron­te­re og kritisere.

Akers­gata, 23. juli 2011 (foto: johs­grd. CC: by-sa)

VP: And­re sier at å pre­sen­te­re eks­tre­me ide­er i bre­de medi­er hel­ler bidrar til å legi­ti­me­re dis­se ide­ene. Hva mener du om det?

Åmås: Det er jeg uenig i. Jeg redi­ge­rer selv en av lan­dets størs­te menings­are­na­er, Aften­pos­ten på papir og nett. Hele tiden får jeg kla­ger – for eksem­pel når det gjel­der debat­ter om inte­gre­ring og reli­gion – at vi a) gir inte­gre­rings- og reli­gions­kri­ti­ke­re for mye plass og b) at vi gir de sam­me for lite plass. Også etter 22. juli har jeg fått man­ge sli­ke epos­ter og også ano­ny­me utskjel­lings­brev. Det indi­ke­rer vel sna­re­re at vi gjør noe rik­tig – vi er en bred og inklu­de­ren­de are­na der ingen er for­nøyd med plas­sen de får selv og mener deres menings­mot­stan­de­re får for mye plass. Men jeg mer­ker at man­ge ikke helt skjøn­ner den­ne arena­funk­sjo­nen, og tror at vi som avis omfav­ner de syns­punk­ter vi til enhver tid tryk­ker. Faren for å legi­ti­me­re noe blir også svært mye mind­re hvis kunn­skaps­rike folk blir enda flin­ke­re til å imøte­gå og pluk­ke fra hver­and­re og kri­ti­se­re det man mener er feil og for­vrengt. Og så må vi i redak­sjo­ne­ne ta opp­ga­ven med fakta­sjekk, også med hen­syn til kro­nik­ker og debatt­inn­legg, enda mer alvor­lig, slik at debat­ter ikke spo­rer av i doku­mentar­ba­re feilpåstander.

VP: Har de bre­de medie­ne vært for lite flin­ke til å ta opp et bredt spek­ter av syns­punk­ter, også sli­ke som man­ge opp­fat­ter som eks­tre­me, til debatt på redak­sjo­nell plass? Hva kan de gjø­re annerledes?

Åmås: Jeg synes vi i Nor­ge har en svært bred og mang­fol­dig sam­funns­de­batt, adskil­lig bre­de­re, åpne­re og mer inklu­de­ren­de og med lave­re ters­kel for del­ta­gel­se også fra folk uten tit­ler og posi­sjo­ner enn man­ge and­re land jeg har sam­men­lig­net det nors­ke debatt­land­ska­pet med. For Aften­pos­tens del synes jeg vi er der vi skal være når det gjel­der å slip­pe til også stand­punk­ter som noen vil kal­le eks­tre­me. Det skal jo ikke så mye til i Nor­ge for å bli kalt «eks­trem», det er en van­lig stemp­lings­me­ka­nis­me mot syns­punk­ter og ideo­lo­gi­er man mis­li­ker intenst og helst vil usyn­lig­gjø­re. Men i et åpent og fritt sam­funn må de være synlige.

VP: I boken din skrev du om mang­ler ved den nors­ke ytrings­kul­tu­ren. For kon­sen­sus­ori­en­tert, for dår­lig til å hånd­te­re kon­flik­ter. Kan vi kla­re å for­and­re det­te, sær­lig nå etter terrorangrepene?

Åmås: Det nors­ke sam­fun­net er i høy grad kon­sen­sus­pre­get, og det avspei­ler seg både i poli­tik­ken og i sam­funns­de­bat­te­ne. Uenig­he­ter og kon­flik­ter fin­nes, men de gjel­der stort sett ikke de aller størs­te spørs­må­le­ne og model­le­ne for hva slags sam­funn vi skal være. Det vil­le være rart om vi skul­le ha et mye høy­ere kon­flikt­nivå i debat­te­ne enn i sam­fun­net debat­te­ne skal spei­le. Til tross for at vi er et gans­ke har­mo­nisk sam­funn, mener jeg debat­te­ne er vita­le og vik­ti­ge, de er selv­kri­tis­ke og ser hele tiden etter måter å gjø­re sam­fun­net enda bed­re, blant annet for dem som fak­tisk har pro­ble­mer og som fal­ler uten­for – og med hen­syn til økte for­skjel­ler øko­no­misk og når det gjel­der neg­a­ti­ve effek­ter av offent­lig poli­tikk. Ja, vi har en opp­sikt­vek­ken­de leven­de offent­lig debatt i Nor­ge til å være det lan­det vi er. For­døm­mel­se­ne av norsk debatt­kul­tur etter 22. juli er feil­slåt­te. Ett av områ­de­ne vi har split­tel­ser i Nor­ge, er det som gjel­der inte­gre­ring, hvor ster­ke fel­les­ver­di­er vi skal ha ver­sus hvor sto­re til­pas­nin­ger vi skal gjø­re med hen­syn til mino­ri­tets­re­li­gio­ners plass her i lan­det. Det­te er en type verdi­de­batt der følel­se­ne gjer­ne blir ster­ke, og der uenig­he­te­ne gjen­spei­ler en frykt hos en del bor­ge­re for at det verdi­grunn­la­get de mener Nor­ge har hatt og har skal bli «tru­et». Følel­sen av frykt er reell, uav­hen­gig av hvor beret­ti­get du eller jeg måt­te mene at den er. Den møtes og bear­bei­des best ved fak­ta- og kunn­skaps­ba­sert poli­tikk og dis­ku­sjon. Jeg tror ter­ror­an­gre­pe­ne har gjort oss opp­merk­som på fare­ne ved kol­lek­ti­ve stemp­lin­ger, og at også dis­se verdi­de­bat­te­ne om ”det nye Nor­ge” vil bli pre­get av enda mer sak­lig­het. Men helt sik­ker er jeg ikke.

VP: Hva med utta­lel­ser etter 22. juli om at vi må dem­pe reto­rik­ken, vise mer respekt for menings­mot­stan­de­re? Kan det­te være en del av en end­ret ytrings­kul­tur? Hvor­dan unn­går vi å leg­ge lokk på vik­ti­ge debat­ter samtidig?

Åmås: Vi kan ha skarp reto­rikk og sak­lig, åpen debatt uten hat­ut­sagn og gruppe­ka­rak­te­ris­tik­ker. Man leg­ger ikke lokk på vik­ti­ge debat­ter ved å øns­ke seg ansten­dig­het. Det er fullt mulig å for­ene. Rabia­te menings­yt­re­re må bekjem­pes nå som før. Avi­se­nes nett­de­bat­ter er mye bed­re enn sitt ryk­te, men de har så stort omfang at den lil­le pro­sent­de­len som går over stre­ken skrem­mer seriø­se debat­tan­ter bort. Der­for må vi i redak­sjo­ne­ne bru­ke alle de red­ska­per vi har for å heve nivå­et – mode­re­re (redi­ge­re), være til ste­de i debat­te­ne selv, invi­te­re bidrag og del­ta­ge­re inn, fort­satt kre­ve at bru­ke­re regist­re­rer seg, og få en stør­re del av debat­ten under fullt navn. Jeg er ikke for å ta bort mulig­he­ten til ano­nym debatt, men mener for mye av den skjer ano­nymt i dag. Den størs­te utford­rin­gen med dagens nett­de­bat­ter er imid­ler­tid ikke over­tramp eller ano­ny­mi­tet, men at ensi­dig­het og mono­ma­ni pre­ger dem for sterkt. Det gjør at f.eks. aka­de­mi­ke­re synes det er uin­ter­es­sant og slit­somt å del­ta. Det er synd, og ska­per en kløft mel­lom papir­de­bat­te­ne og nett­de­bat­te­ne. Eks­tra synd er det for­di vi nå etter 22. juli har sett hvor utro­lig man­ge lese­re rik­tig gode debatt­inn­legg pub­li­sert bare på nett, kan få.

VP: Kan­skje er tenden­ser til radi­ka­li­se­ring også noe vi bare må lære å leve med og hånd­te­re, i lik­het med kon­flik­ter? For­hol­de­ne synes å lig­ge til ret­te: Mer frag­men­tert, hete­ro­gent sam­funn; mer frag­men­tert medie-/yt­rings­land­skap; stør­re poten­si­al for å fin­ne sam­men i grup­per som så gjen­nom­går en radi­ka­li­se­ring på nett…?

Åmås: Ja, det er liten tvil om at den nye frag­men­ter­te medie­si­tua­sjo­nen kan ska­pe pola­ri­se­ring og til­spis­sing på den­ne måten. Nett­opp der­for tren­ger vi de bre­de medie­ne og debatt­arena­ene. En av dem som har skre­vet om det­te er Cass Sun­stein. Jeg skrev en kom­men­tar om hans bok «Going to extre­mes. When like minds uni­te and divi­de» 23. juli fjor, nøy­ak­tig ett år før ter­ror­an­gre­pe­ne i Nor­ge. Der uttryk­te jeg blant annet det­te, som nok har vist seg skrem­men­de rele­vant i sommer:

Når men­nes­ker kom­mer sam­men i grup­per, begyn­ner de å ten­ke og gjø­re ting som de over­ho­det ikke vil­le gjort på egen hånd. Nå snak­ker vi ikke bare om ter­ro­ris­ter, men like mye om skole­ung­dom. For det hand­ler om noe som vi kan kal­le gruppe­dyna­mikk: Sær­lig når folk befin­ner seg i grup­per med like­sin­ne­de, og spe­si­elt når de er avsond­ret sosi­alt, er de til­bøye­lig til å bli mer eks­tre­me enn på egen hånd. (…) Det fin­nes også en utvik­ling i medie­ver­de­nen som øker pola­ri­se­rin­gen inn­ad i grup­per, nem­lig den frag­men­te­ring og såkal­te cyber-bal­ka­ni­se­ring av offent­lig­he­te­ne som net­tets nye sen­tra­li­tet fører til. Man taper et hel­het­lig blikk på sam­fun­net. Det redu­se­rer mulig­he­ten for å utset­te seg for noe man ikke had­de plan­lagt, noe til­fel­dig som kan end­re ens hand­lin­ger og kan­skje ret­nin­gen på ens liv. Når man så å si kan spe­sial­til­pas­se de medi­er man bru­ker – til et Dai­ly Me – øker risi­ko­en for bare å få høre kopi­er og ver­sjo­ner av egne syns­punk­ter. En slik utvik­ling kan også gjø­re mar­gi­na­le indi­vi­der og grup­per mer sen­tra­le enn de fortjener.

Som sagt, det­te viser hvor vik­ti­ge de bre­de medie­ne er, are­na­ene der man møter mot­stand fra folk som ikke er enig med en selv.

TEMA

O

ffentli
ghet

73 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

5 KOMMENTARER

KOMMENTÉR
  1. Godt inter­vju Olav Anders. Jeg synes Knut Olav Åmås har en klok til­nær­ming til pro­blem­stil­lin­ge­ne som rei­ses, og jeg har en kom­men­tar og noen inn­ven­din­ger til det han sier.

    «Men jeg mer­ker at man­ge ikke helt skjøn­ner den­ne arena­funk­sjo­nen, og tror at vi som avis omfav­ner de syns­punk­ter vi til enhver tid trykker.»

    Det­te er en vik­tig obser­va­sjon og illust­re­rer en stor svak­het i norsk offent­lig debatt. Den er litt lite intel­lek­tu­ell, og vi kan bed­re på det­te ved å i stør­re grad slip­pe til menings­mot­stan­de­re. Vi kan også bry­te med den uin­tel­lek­tu­el­le tra­di­sjo­nen i Nor­ge hvor de fles­te unn­skyl­der eller dis­tan­se­rer seg hver gang man omta­ler noe inter­es­sant skre­vet av per­soner man er sterkt ueni­ge med.

    «Ett av områ­de­ne vi har split­tel­ser i Nor­ge, er det som gjel­der inte­gre­ring, hvor ster­ke fel­les­ver­di­er vi skal ha ver­sus hvor sto­re til­pas­nin­ger vi skal gjø­re med hen­syn til mino­ri­tets­re­li­gio­ners plass her i lan­det. Det­te er en type verdi­de­batt der følel­se­ne gjer­ne blir ster­ke, og der uenig­he­te­ne gjen­spei­ler en frykt hos en del bor­ge­re for at det verdi­grunn­la­get de mener Nor­ge har hatt og har skal bli ”tru­et”. Følel­sen av frykt er reell, uav­hen­gig av hvor beret­ti­get du eller jeg måt­te mene at den er. Den møtes og bear­bei­des best ved fak­ta- og kunn­skaps­ba­sert poli­tikk og diskusjon.»

    Hvor­for ikke tyde­li­ge­re beskri­ve det som split­ter Nor­ge? Sto­re deler av befolk­nin­gen øns­ker ikke masse­inn­vand­ring og et multi­kul­tu­relt sam­funn. Her vir­ker det som du selv kom­mer i ska­de for å for­tie, ved å ned­tone menin­ger som er sen­tra­le i debatten.

    For meg kan det vir­ke som om du har en viss frykt for at opp­slut­nin­gen om det multi­kul­tu­rel­le sam­funn skal for­svin­ne. En frykt for at den ideo­lo­gi­en du favo­ri­se­rer, skal bli utkon­kur­rert av alter­na­ti­ve kon­kur­re­ren­de ide­er. Jeg nev­ner det­te bare for å illust­re­re et poeng, nem­lig at hvil­ke følel­ser som even­tu­elt lig­ger til grunn for dine menin­ger er irre­le­vant for selve debatten.

    Vide­re, når du snak­ker om å møte og bear­bei­de fryk­ten til de som mener noe annet enn deg selv. Snak­ker du her som pri­vat­per­son, eller mener du det er en debatt­re­dak­tørs opp­ga­ve å fun­ge­re som en slags tera­peut? Hva er i så fall vik­tigst? Høy­est mulig intel­lek­tu­ell stan­dard på den offent­li­ge debat­ten, eller best mulig tera­peu­tisk effekt (med tan­ke på å redu­se­re frykt). Eller mener du at høy intel­lek­tu­ell debatt­stan­dard basert på fak­ta og kunn­skap gene­rellt redu­se­rer frykt? Er redu­sert frykt all­tid en god ting? Kan det ikke ten­kes situa­sjo­ner der sann­he­ten er av en slik natur (feks statistikk/vitenskapelige fak­ta om etni­si­tet eller gen­etikk) — at den kan ska­pe frykt for sam­funns­ut­vik­lin­gen som kan sies å være rasjo­nell? Bør rasjo­nell frykt også bekjem­pes eller bare den vi avskri­ver som irra­sjo­nell? Hvem er i så fall best egnet til å avsi dom over hvil­ken frykt som er rasjo­nell og hvil­ken som er irra­sjo­nell? Kjønns­fors­ke­re? Psy­ko­lo­ger? Evo­lu­sjons­bio­lo­ger? Gen­eti­ke­re? His­to­ri­ke­re? Tho­mas Hyl­land Erik­sen? AP? For­sva­rets Høg­sko­le? Redak­tør­for­enin­gen? Hver enkelt av oss? Er det i det hele tatt rime­lig å frem­stil­le det som om sto­re deler av befolk­nin­gen føler frykt i spørs­mål knyt­tet til multi­kul­tura­lis­me? Kan det ikke ten­kes at de fles­te som deg og meg, har tenkt grun­dig over spørs­må­let, og så rett og slett truk­ket en logisk kon­klu­sjon basert på den kunn­skap og det erfa­rings­grunn­lag de besit­ter? Kon­klu­dert med at multi­kul­tura­lis­me-ideo­lo­gi­en rett og slett ikke er bære­kraf­tig på sikt? Som du ser inn­tar jeg posi­sjo­nen til dje­ve­lens advo­kat her, og jeg håper du tol­ker det i bes­te mening.

    Fak­ta og kunn­skap kun­ne det godt vært mye mer av i den nors­ke debat­ten, men jeg tvi­ler på at multi­kul­tura­lis­me-ideo­lo­gi­en vil øke i opp­slut­ning som føl­ge av det. Det er vel nett­opp det­te som gjør at pres­sen ofte for­ti­er fak­ta, og slik som Aften­pos­ten tid­li­ge­re i år til og med sensurerer/reviderer artik­ler for å pyn­te på virkeligheten.

    Ube­ha­ge­lig faktum
    http://www.minervanett.no/2011/05/26/ubehagelig-faktum/

    Hvis du mener fak­ta og kunn­skap bør få stør­re plass i medie­bil­det, fore­slår jeg å kut­te ned på debatt­bi­drag fra sam­funns­vi­te­re, og gi stør­re plass til natur­vi­te­re og his­to­ri­ke­re, gjer­ne over­sat­te artik­ler fra uten­lands­ke skribenter.

    For eksem­pel artik­ler om gen­etikk, IQ, popu­la­sjons­gen­etikk, his­to­ris­ke folke­vand­rin­ger og etnis­ke kon­flik­ter osv. Gene­rellt den type stoff kunn­skaps­sø­ken­de men­nes­ker i vår tid leser, og som gjør at man­ge ikke tror at det multi­kul­tu­rel­le eks­pe­ri­men­tet vil ende sær­lig godt.

    • Knut Olav Åmås says:

      Ano­nym! (hvor­for skri­ver du ano­nymt om det­te tema­et, for­res­ten?) Takk for reflek­tert respons. Noen kor­te svar pga. litt tidsnød:
      -Tyde­li­ge­re beskri­ve det som splitter/fortie/nedtone menin­ger: Jeg ord­leg­ger meg som jeg gjør for­di inter­vju­et ikke er et bidrag til inte­gre­rings­de­bat­ten, men til debat­ten om nors­ke offent­lig­he­ter. Hva jeg mener om inte­gre­ring osv. har jeg skre­vet ut i adskil­li­ge kom­men­ta­rer de sis­te fem-seks år. Sjekk dem. Jeg mener i dag at reli­gion får en for stor plass sam­men­lig­net med dis­kri­mi­ne­ring i norsk arbeids­liv o.l.
      -Frykt for at opp­slut­nin­gen om det fler­kul­tu­rel­le sam­funn skal bli svek­ket: Over­ho­det ikke. Men helt nød­ven­dig å syn­lig­gjø­re de kon­flik­ter som her fin­nes, for de er reelle.
      -Møte og bear­bei­de frykt: Jeg snak­ker her som redak­tør, are­na­le­der. Ikke som pri­vat­per­son eller tera­peut, nei. Og ja, frykt kan være reell. Jeg mener ikke at all frykt kan fjer­nes, nei. På ingen måte.
      -Natur­vi­te­re og and­re fag­folk: Helt enig. Vi har for liten bred­de i fag­fol­ke­ne vi bru­ker og tryk­ker. «For man­ge» sam­funns­vi­te­re og huma­nis­ter rela­tivt sett.

  2. Flott inter­vju!

  3. Aften­pos­ten er på tross av fine ord en av de avi­se­ne som ster­kest sen­su­re­rer og begren­ser debat­te­ne i Nor­ge i dag. Spe­si­elt etter 22/7.

    Trist å se at vika­ri­e­ren­de argu­men­ter som «noen sier det og and­re sier det» og vi «men at ensi­dig­het og mono­ma­ni pre­ger dem for sterkt» bru­kes for å knu­ge menin­ger og å pri­mært la sin egne poli­tisk pre­fe­rer­te menin­ger slip­pe til. Åmås sin avled­nings­tak­tikk avslø­res av hvil­ke artik­ler som pre­sen­te­rer i AP, hvor­dan vink­lin­gen på sake­ne gjø­res og nå i det sis­te også ved at AP på leder­plass dri­ver usak­lig mob­bing av Carl I. Hagen.

    Aften­pos­ten har etter Stang­hel­le sin inn­tre­den grad­vis mis­tet sin tro­ved­ig­het og gang på gang doku­men­tert at de er et poli­tisk mani­fest og intet «åpent» forum for menings­ut­veks­ling slik de later som.

    Nor­ge vil grad­vis få en nye medie­hver­dag. Aften­pos­ten vil der­som de ikke slut­ter å dri­ve poli­tikk i like stor grad enda ster­ke­re mel­de seg ut av den­ne nye mediehverdagen.

til toppen