“Alle ideer må diskuteres i det åpne rom”

Det er bedre å konfrontere og kritisere enn å fortie ideer man anser som skadelige, mener Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås. I Norge blir man for lett stemplet som "ekstrem".

Hvor­dan skal kon­tro­ver­sielle syn­spunk­ter og ideer om temaer som innvan­dring, inte­grering og reli­gion debat­teres i offent­ligheten etter ter­ro­ran­grepene i Oslo og på Utøya? Etter 22. juli har dette spørsmålet stått sen­tralt i mening­sutvek­slinger både i de brede medi­ene, i blog­ger og diskusjonsfora. 

Spe­sielt de brede medi­enes hånd­ter­ing av sam­funns­de­bat­ten framover, på debattsider og repor­tas­je­plass på papir og nett, blir viet mye opp­merk­somhet. Et prin­sip­ielt syn­spunkt flere har frem­ført, er at radikalis­er­ing best motvirkes ved at også “ekstreme” ideer debat­teres i den brede offent­ligheten, ist­e­den­for at de hen­vis­es til små fora domin­ert av likesinnede. Andre men­er slik opp­merk­somhet heller fun­ger­er som markedsføring.

Kul­tur- og debat­tredak­tør Knut Olav Åmås ga i 2007 ut boken “Ver­di­en av uenighet”, der han drøfter rom­met for kri­tiske ytringer og dis­sens i den norske offent­ligheten. Dette er ofte min­dre enn vi lik­er å tro, men­er Åmås. Kon­for­mitet og kon­sen­sus preger debat­tk­li­maet. “Det finnes en over­gripende sperre for kon­flik­ter”, skriv­er han i boken. Vox Pub­li­ca har spurt Åmås om ytrings­fri­het, kon­flikt og debatt etter ter­ro­ran­grepene (inter­vjuet ble gjort per epost).

VP: I debat­ten etter 22. juli har flere brukt bildet “trol­let sprekker i solen”. Ifølge dette reson­nementet imøtegås eller bek­jem­pes ekstreme ideer og kon­spir­asjon­ste­ori­er (f.eks. Eura­bia-ideene i sin mest ekstreme form) best i det åpne rom. Hvor­dan ser du på dette — og hvor­dan skal imøtegåelsen i så fall skje?

Åmås: Jeg bruk­er aldri slike ord og begreper som jeg ser mange, med en viss forakt, bruk­er nå om dagen: “Troll som skal sprekke” og “grum­set i folkedypet”. Vi snakker jo om meninger som eksis­ter­er, som har større eller min­dre utbre­delse, og som er gode, dårlige eller noe midt imel­lom. Jeg men­er, nå som før, at alle ideer må diskuteres i det åpne rom, uansett hvor ube­hagelig vi men­er det måtte være og hvor uenige vi er. Grensen for at noe skal ha en plass i offent­ligheten går ved rasisme, hat mot enkelt­per­son­er og grup­per, samt opp­for­dringer til straff­bare han­dlinger og vold. Utover det må vi som er redak­tør­er bruke skjønn og døm­mekraft til å luke ut det som er for dårlig eller ikke fort­jen­er noen plass. Et sam­funn som Norge kan nok bli adskil­lig bedre på imøtegåelse av ideer og meninger man anser som skadelige – litt for mange har litt for ofte tydd til for­tielsesstrate­gien. Det er bedre å kon­fron­tere og kritisere.

Akers­ga­ta, 23. juli 2011 (foto: johs­grd. CC: by-sa)

VP: Andre sier at å pre­sen­tere ekstreme ideer i brede medi­er heller bidrar til å legit­imere disse ideene. Hva men­er du om det?

Åmås: Det er jeg uenig i. Jeg redi­ger­er selv en av lan­dets største meningsare­naer, Aften­posten på papir og nett. Hele tiden får jeg klager – for eksem­pel når det gjelder debat­ter om inte­grering og reli­gion – at vi a) gir inte­grerings- og reli­gion­skri­tikere for mye plass og b) at vi gir de samme for lite plass. Også etter 22. juli har jeg fått mange slike eposter og også anonyme utskjellings­brev. Det indik­er­er vel snarere at vi gjør noe rik­tig – vi er en bred og inklud­erende are­na der ingen er fornøyd med plassen de får selv og men­er deres meningsmot­standere får for mye plass. Men jeg merk­er at mange ikke helt skjøn­ner denne are­na­funksjo­nen, og tror at vi som avis omfavn­er de syn­spunk­ter vi til enhver tid trykker. Faren for å legit­imere noe blir også svært mye min­dre hvis kunnskap­srike folk blir enda flink­ere til å imøtegå og plukke fra hveran­dre og kri­tis­ere det man men­er er feil og forvrengt. Og så må vi i redak­sjonene ta opp­gaven med fak­tas­jekk, også med hen­syn til kro­nikker og debat­tinn­legg, enda mer alvorlig, slik at debat­ter ikke sporer av i doku­men­tar­bare feilpåstander.

VP: Har de brede medi­ene vært for lite flinke til å ta opp et bredt spek­ter av syn­spunk­ter, også slike som mange opp­fat­ter som ekstreme, til debatt på redak­sjonell plass? Hva kan de gjøre annerledes?

Åmås: Jeg synes vi i Norge har en svært bred og mang­foldig sam­funns­de­batt, adskil­lig bredere, åpnere og mer inklud­erende og med lavere terskel for delt­agelse også fra folk uten titler og posisjon­er enn mange andre land jeg har sam­men­lignet det norske debat­t­land­skapet med. For Aften­postens del synes jeg vi er der vi skal være når det gjelder å slippe til også stand­punk­ter som noen vil kalle ekstreme. Det skal jo ikke så mye til i Norge for å bli kalt “ekstrem”, det er en van­lig stem­plingsmekanisme mot syn­spunk­ter og ide­olo­gi­er man mis­lik­er intenst og helst vil usyn­lig­gjøre. Men i et åpent og fritt sam­funn må de være synlige.

VP: I boken din skrev du om man­gler ved den norske ytringskul­turen. For kon­sen­su­sori­en­tert, for dårlig til å håndtere kon­flik­ter. Kan vi klare å foran­dre dette, særlig nå etter terrorangrepene?

Åmås: Det norske sam­fun­net er i høy grad kon­sen­sus­preget, og det avspeil­er seg både i poli­tikken og i sam­funns­de­bat­tene. Uenigheter og kon­flik­ter finnes, men de gjelder stort sett ikke de aller største spørsmå­lene og mod­el­lene for hva slags sam­funn vi skal være. Det ville være rart om vi skulle ha et mye høyere kon­flik­t­nivå i debat­tene enn i sam­fun­net debat­tene skal speile. Til tross for at vi er et ganske har­monisk sam­funn, men­er jeg debat­tene er vitale og vik­tige, de er selvkri­tiske og ser hele tiden etter måter å gjøre sam­fun­net enda bedre, blant annet for dem som fak­tisk har prob­le­mer og som fall­er uten­for – og med hen­syn til økte forskjeller økonomisk og når det gjelder neg­a­tive effek­ter av offentlig poli­tikk. Ja, vi har en opp­sik­tvekkende lev­ende offentlig debatt i Norge til å være det lan­det vi er. Fordøm­melsene av norsk debat­tkul­tur etter 22. juli er feil­slåtte. Ett av områ­dene vi har split­telser i Norge, er det som gjelder inte­grering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha ver­sus hvor store tilpas­ninger vi skal gjøre med hen­syn til minoritet­sre­li­gion­ers plass her i lan­det. Dette er en type ver­dide­batt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjen­speil­er en frykt hos en del borg­ere for at det verdi­grunnlaget de men­er Norge har hatt og har skal bli “truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bear­bei­des best ved fak­ta- og kunnskaps­basert poli­tikk og diskusjon. Jeg tror ter­ro­ran­grepene har gjort oss opp­merk­som på farene ved kollek­tive stem­plinger, og at også disse ver­dide­bat­tene om ”det nye Norge” vil bli preget av enda mer sak­lighet. Men helt sikker er jeg ikke.

VP: Hva med uttalelser etter 22. juli om at vi må dempe retorikken, vise mer respekt for meningsmot­standere? Kan dette være en del av en endret ytringskul­tur? Hvor­dan unngår vi å legge lokk på vik­tige debat­ter samtidig?

Åmås: Vi kan ha skarp retorikk og sak­lig, åpen debatt uten hatut­sagn og grup­pekarak­ter­is­tikker. Man leg­ger ikke lokk på vik­tige debat­ter ved å ønske seg ans­tendighet. Det er fullt mulig å forene. Rabi­ate meningsytrere må bek­jem­pes nå som før. Avisenes nettde­bat­ter er mye bedre enn sitt ryk­te, men de har så stort omfang at den lille pros­ent­de­len som går over streken skrem­mer ser­iøse debat­tan­ter bort. Der­for må vi i redak­sjonene bruke alle de red­skaper vi har for å heve nivået – mod­erere (redi­gere), være til stede i debat­tene selv, invitere bidrag og delt­agere inn, fort­satt kreve at brukere reg­istr­erer seg, og få en større del av debat­ten under fullt navn. Jeg er ikke for å ta bort muligheten til anonym debatt, men men­er for mye av den skjer anonymt i dag. Den største utfor­drin­gen med dagens nettde­bat­ter er imi­dler­tid ikke over­tramp eller anonymitet, men at ensidighet og mono­mani preger dem for sterkt. Det gjør at f.eks. akademikere synes det er uin­ter­es­sant og slit­somt å delta. Det er synd, og skaper en kløft mel­lom papird­e­bat­tene og nettde­bat­tene. Ekstra synd er det for­di vi nå etter 22. juli har sett hvor utrolig mange lesere rik­tig gode debat­tinn­legg pub­lis­ert bare på nett, kan få.

VP: Kan­skje er ten­denser til radikalis­er­ing også noe vi bare må lære å leve med og håndtere, i likhet med kon­flik­ter? Forhold­ene synes å ligge til rette: Mer frag­mentert, het­ero­gent sam­funn; mer frag­mentert medie-/ytrings­land­skap; større poten­sial for å finne sam­men i grup­per som så gjen­nomgår en radikalis­er­ing på nett…?

Åmås: Ja, det er liten tvil om at den nye frag­menterte mediesi­tu­asjo­nen kan skape polaris­er­ing og tilspiss­ing på denne måten. Net­topp der­for trenger vi de brede medi­ene og debattare­naene. En av dem som har skrevet om dette er Cass Sun­stein. Jeg skrev en kom­men­tar om hans bok “Going to extremes. When like minds unite and divide” 23. juli fjor, nøyak­tig ett år før ter­ro­ran­grepene i Norge. Der uttryk­te jeg blant annet dette, som nok har vist seg skrem­mende rel­e­vant i sommer:

Når men­nesker kom­mer sam­men i grup­per, beg­yn­ner de å tenke og gjøre ting som de over­hodet ikke ville gjort på egen hånd. Nå snakker vi ikke bare om ter­ror­is­ter, men like mye om skole­ung­dom. For det han­dler om noe som vi kan kalle gruppe­dy­namikk: Særlig når folk befinner seg i grup­per med likesinnede, og spe­sielt når de er avson­dret sosialt, er de tilbøyelig til å bli mer ekstreme enn på egen hånd. (…) Det finnes også en utvikling i mediever­de­nen som øker polaris­erin­gen innad i grup­per, nem­lig den frag­menter­ing og såkalte cyber-balka­nis­er­ing av offent­lighetene som net­tets nye sen­tralitet før­er til. Man taper et hel­hetlig blikk på sam­fun­net. Det reduser­er muligheten for å utsette seg for noe man ikke hadde plan­lagt, noe til­feldig som kan endre ens han­dlinger og kan­skje ret­nin­gen på ens liv. Når man så å si kan spe­sialtil­passe de medi­er man bruk­er – til et Dai­ly Me – øker risikoen for bare å få høre kopi­er og ver­sjon­er av egne syn­spunk­ter. En slik utvikling kan også gjøre mar­ginale indi­vider og grup­per mer sen­trale enn de fortjener.

Som sagt, dette vis­er hvor vik­tige de brede medi­ene er, are­naene der man møter mot­stand fra folk som ikke er enig med en selv.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

5 KOMMENTARER

  1. Godt inter­vju Olav Anders. Jeg synes Knut Olav Åmås har en klok tilnærm­ing til prob­lem­still­in­gene som reis­es, og jeg har en kom­men­tar og noen innvendinger til det han sier.

    “Men jeg merk­er at mange ikke helt skjøn­ner denne are­na­funksjo­nen, og tror at vi som avis omfavn­er de syn­spunk­ter vi til enhver tid trykker.”

    Dette er en vik­tig obser­vasjon og illus­tr­erer en stor svakhet i norsk offentlig debatt. Den er litt lite intellek­tuell, og vi kan bedre på dette ved å i større grad slippe til meningsmot­standere. Vi kan også bryte med den uin­tellek­tuelle tradis­jo­nen i Norge hvor de fleste unnskylder eller dis­tanser­er seg hver gang man omtaler noe inter­es­sant skrevet av per­son­er man er sterkt uenige med.

    “Ett av områ­dene vi har split­telser i Norge, er det som gjelder inte­grering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha ver­sus hvor store tilpas­ninger vi skal gjøre med hen­syn til minoritet­sre­li­gion­ers plass her i lan­det. Dette er en type ver­dide­batt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjen­speil­er en frykt hos en del borg­ere for at det verdi­grunnlaget de men­er Norge har hatt og har skal bli ”truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bear­bei­des best ved fak­ta- og kunnskaps­basert poli­tikk og diskusjon.”

    Hvor­for ikke tydeligere beskrive det som split­ter Norge? Store del­er av befolknin­gen ønsker ikke mas­sein­nvan­dring og et mul­ti­kul­turelt sam­funn. Her virk­er det som du selv kom­mer i skade for å for­tie, ved å ned­tone meninger som er sen­trale i debatten.

    For meg kan det virke som om du har en viss frykt for at opp­slut­nin­gen om det mul­ti­kul­turelle sam­funn skal forsvinne. En frykt for at den ide­olo­gien du favoris­er­er, skal bli utkonkur­rert av alter­na­tive konkur­rerende ideer. Jeg nevn­er dette bare for å illus­trere et poeng, nem­lig at hvilke følelser som eventuelt lig­ger til grunn for dine meninger er irrel­e­vant for selve debatten.

    Videre, når du snakker om å møte og bear­bei­de fryk­ten til de som men­er noe annet enn deg selv. Snakker du her som pri­vat­per­son, eller men­er du det er en debat­tredak­tørs opp­gave å fun­gere som en slags ter­apeut? Hva er i så fall vik­tigst? Høyest mulig intellek­tuell stan­dard på den offentlige debat­ten, eller best mulig ter­apeutisk effekt (med tanke på å redusere frykt). Eller men­er du at høy intellek­tuell debatt­stan­dard basert på fak­ta og kunnskap generellt reduser­er frykt? Er redusert frykt alltid en god ting? Kan det ikke tenkes situ­asjon­er der sannheten er av en slik natur (feks statistikk/vitenskapelige fak­ta om etnisitet eller genetikk) — at den kan skape frykt for sam­funnsutviklin­gen som kan sies å være rasjonell? Bør rasjonell frykt også bek­jem­pes eller bare den vi avskriv­er som irrasjonell? Hvem er i så fall best egnet til å avsi dom over hvilken frykt som er rasjonell og hvilken som er irrasjonell? Kjønns­forskere? Psykologer? Evo­lusjons­bi­ologer? Genetikere? His­torikere? Thomas Hyl­land Erik­sen? AP? Forsvarets Høgskole? Redak­tør­forenin­gen? Hver enkelt av oss? Er det i det hele tatt rimelig å frem­stille det som om store del­er av befolknin­gen føler frykt i spørsmål knyt­tet til mul­ti­kul­tur­al­isme? Kan det ikke tenkes at de fleste som deg og meg, har tenkt grundig over spørsmålet, og så rett og slett trukket en logisk kon­klusjon basert på den kunnskap og det erfar­ings­grunnlag de besit­ter? Kon­klud­ert med at mul­ti­kul­tur­al­isme-ide­olo­gien rett og slett ikke er bærekraftig på sikt? Som du ser inntar jeg posisjo­nen til djeve­lens advokat her, og jeg håper du tolk­er det i beste mening.

    Fak­ta og kunnskap kunne det godt vært mye mer av i den norske debat­ten, men jeg tvil­er på at mul­ti­kul­tur­al­isme-ide­olo­gien vil øke i opp­slut­ning som følge av det. Det er vel net­topp dette som gjør at pressen ofte forti­er fak­ta, og slik som Aften­posten tidligere i år til og med sensurerer/reviderer artik­ler for å pynte på virkeligheten.

    Ube­hagelig faktum
    http://www.minervanett.no/2011/05/26/ubehagelig-faktum/

    Hvis du men­er fak­ta og kunnskap bør få større plass i mediebildet, fores­lår jeg å kutte ned på debat­tbidrag fra sam­funnsvitere, og gi større plass til naturvitere og his­torikere, gjerne over­sat­te artik­ler fra uten­landske skribenter.

    For eksem­pel artik­ler om genetikk, IQ, pop­u­lasjon­s­genetikk, his­toriske folke­van­dringer og etniske kon­flik­ter osv. Generellt den type stoff kunnskapssøk­ende men­nesker i vår tid leser, og som gjør at mange ikke tror at det mul­ti­kul­turelle eksper­i­mentet vil ende særlig godt.

    • Knut Olav Åmås says:

      Anonym! (hvor­for skriv­er du anonymt om dette temaet, for­resten?) Takk for reflek­tert respons. Noen korte svar pga. litt tidsnød:
      ‑Tydeligere beskrive det som splitter/fortie/nedtone meninger: Jeg ord­leg­ger meg som jeg gjør for­di inter­vjuet ikke er et bidrag til inte­grerings­de­bat­ten, men til debat­ten om norske offent­ligheter. Hva jeg men­er om inte­grering osv. har jeg skrevet ut i adskil­lige kom­mentar­er de siste fem-seks år. Sjekk dem. Jeg men­er i dag at reli­gion får en for stor plass sam­men­lignet med diskrim­iner­ing i norsk arbei­d­sliv o.l.
      ‑Frykt for at opp­slut­nin­gen om det flerkul­turelle sam­funn skal bli svekket: Over­hodet ikke. Men helt nød­vendig å syn­lig­gjøre de kon­flik­ter som her finnes, for de er reelle.
      ‑Møte og bear­bei­de frykt: Jeg snakker her som redak­tør, are­naled­er. Ikke som pri­vat­per­son eller ter­apeut, nei. Og ja, frykt kan være reell. Jeg men­er ikke at all frykt kan fjernes, nei. På ingen måte.
      ‑Naturvitere og andre fag­folk: Helt enig. Vi har for liten bred­de i fag­folkene vi bruk­er og trykker. “For mange” sam­funnsvitere og human­is­ter rel­a­tivt sett.

  2. Flott inter­vju!

  3. Aften­posten er på tross av fine ord en av de avisene som sterk­est sen­sur­erer og begrenser debat­tene i Norge i dag. Spe­sielt etter 22/7.

    Trist å se at vikari­erende argu­menter som “noen sier det og andre sier det” og vi “men at ensidighet og mono­mani preger dem for sterkt” brukes for å knuge meninger og å primært la sin egne poli­tisk pref­er­erte meninger slippe til. Åmås sin avled­ningstak­tikk avs­løres av hvilke artik­ler som pre­sen­ter­er i AP, hvor­dan vin­klin­gen på sak­ene gjøres og nå i det siste også ved at AP på led­er­plass dri­ver usak­lig mob­bing av Carl I. Hagen.

    Aften­posten har etter Stanghelle sin inntre­den grad­vis mis­tet sin trovedighet og gang på gang doku­mentert at de er et poli­tisk man­i­fest og intet “åpent” forum for mening­sutvek­sling slik de lat­er som.

    Norge vil grad­vis få en nye mediehverdag. Aften­posten vil der­som de ikke slut­ter å dri­ve poli­tikk i like stor grad enda sterkere melde seg ut av denne nye mediehverdagen.

til toppen