De tomme formers norm

Det sies at det vanskeligste med tegning er de første strekene - det blanke arket er ladet med forventninger.

Nå fun­ge­rer ikke digi­tal illust­ra­sjon likt med teg­ning på papir, men i mine tre sis­te illust­ra­sjo­ner er det tyde­lig at vis­se løs­nin­ger i kom­po­si­sjo­nen nær­mest utgjør en norm for å fyl­le den tom­me form.

illustrasjon: Håvard Legreid
Utgangs­punk­tet for illust­ra­sjo­nen til Svein­ung Arne­sens føl­je­tong om hvor­for Oba­ma vin­ner val­get er det gli­sen­de ese­let (ja, det er basert på Oba­mas eget smil) og den krym­pen­de ele­fan­ten — beg­ge meta­fo­rer for de ame­ri­kans­ke par­ti­ene (demo­kra­te­ne har ese­let som parti­sym­bol, og repub­li­ka­ner­ne ele­fan­ten). Når ide­en er klar lager jeg van­lig­vis hoved­ele­men­te­ne først, men den­ne gan­gen tenk­te jeg det vil­le være en god øvel­se å job­be i revers. Der­for lag­de jeg selve land­ska­pet først og plas­ser­te dyre­ne og trær­ne i for­hold til det. Ele­fan­tens «krym­pe­skyg­ge» dan­ner en lin­je fra øvre høy­re og blik­ket dras ned mot de hvi­te ten­ne­ne til venst­re.

illustrasjon: Håvarrd Legreid
I illust­ra­sjo­nen til artik­ke­len om grunn­lo­ven og men­neske­ret­tig­he­te­ne med Eids­volls­byg­nin­gen og baby­en er selve «bak­grun­nen» hoved­ele­ment. Baby­en (men­neske­ret­tig­he­te­ne) sni­ker seg opp bak­fra og knek­ker flag­get (Grunn­lo­ven). Mor­gen­tå­ken og sky­ene teg­ner et kryss i sen­trum med hoved­byg­nin­gen, mens sikt­lin­jen til baby­en lig­ger to tredje­de­ler opp fra bun­nen og litt til venst­re for å ska­pe spen­ning i en ellers sym­met­risk kom­po­si­sjon.

illustrasjon: Håvard Legreid
I den­ne illust­ra­sjo­nen om tab­loid­pres­sens bidrag til homo­be­ve­gel­sen utgjør bløt­ka­ken med brude­pa­ret for­grun­nen mens bor­de­ne og sto­le­ne slyn­ger seg inn i rom­met. Man kan trek­ke en dia­go­nal fra øvre høy­re kant med den ene brud­gom­mens utstrak­te hånd og trek­ke lin­jen direk­te ned til det for­lat­te foto­ap­pa­ra­tet i ned­re venst­re hjør­ne. De run­de ris­lam­pe­ne og vim­pel-guir­lan­der­ne fun­ge­rer her mye som sky­er og him­mel i de and­re.

De tre illust­ra­sjo­ne­ne i den­ne pos­ten føl­ger sam­me kom­po­si­to­ris­ke prin­sipp og point-of-view. Det­te var først vel­dig over­ras­ken­de for meg å opp­da­ge, men er ved nær­me­re etter­tan­ke slett ikke en uvan­lig løs­ning. Jeg vil gå så langt som å si at dis­se tre føl­ger en grunn­leg­gen­de bilde­kom­po­si­sjon — en norm for å fyl­le den tom­me form.

Bil­de­ne er delt av en slags hori­sont som lig­ger litt under midt­en av bil­det. Ele­men­ter av kjen­te stør­rel­ser så som hus, esel, trær og sto­ler byg­ger dyb­de og plas­se­rer hand­ling i for­grunn og bak­grunn.

Vår kul­tu­rel­le lese­ret­ning går fra øvre venst­re kant til ned­re høy­re kant. Så går også hand­lin­gen dia­go­nalt fra venst­re topp i to av sce­ne­ne her. Den tred­je er speil­vendt og sånn sett bare en varia­sjon over sam­me kom­po­si­sjon.

Betrakt­nings­po­si­sjo­nen er også lik for de tre moti­ve­ne. Til­skue­ren ser rime­lig flatt på tab­lå­et som fra en nor­mal stå­en­de posi­sjon. Eids­voll er sett ørlite neden­fra, og hoved­mo­ti­vet frem­står der­for som litt mer ruven­de i land­ska­pet. Inn­hol­det i bil­de­ne er dan­dert utover fla­ten og rom­met med tan­ke på balan­se og dyna­mikk — det hele er enkelt kom­po­nert og har nær­mest et klas­sisk snitt. I hoved­sak er det lite mot­stand i bil­de­ne for betrak­te­ren — det er åpen­bart hvor en står og hva en ser.

Selv­føl­ge­lig har illust­ra­sjo­ne­ne for­skjel­li­ge sikt­lin­jer og hand­lings­ak­ser internt, men lik­he­te­ne er påfal­len­de. Først og fremst min­ner de meg selv om to ting; tea­ter­sce­ner og klas­sis­ke land­skaps­ma­le­ri. Tea­ter­sce­nen ten­ker jeg først og fremst på i for­hold til point-of-view, mens land­skaps­ma­le­ri­et skin­ner gjen­nom kom­po­si­to­risk.

For meg er den kunst­ne­ris­ke kon­se­kven­sen av den­ne reflek­sjo­nen at jeg vil gå vide­re med varia­sjo­ner i utsnitt, kom­po­si­sjon og spe­si­elt betrakt­nings­po­si­sjon. I så måte er film en utmer­ket kil­de til nye inn­fly­tel­ser.

I nes­te post vil jeg utvi­de ana­ly­sen av hvor­dan man kan fyl­le ler­re­tets tom­me form og se nær­me­re på den ind­re dyna­mik­ken i mine sce­ner med sikt­lin­jer, hand­lings­ak­ser og per­spek­tiv. Jeg vil vise arbei­det fra bly­ant­skis­se til fer­dig illust­ra­sjon.

—> den­ne blogg­pos­ten er også pub­li­sert på min egen port­fo­li­oside leketoys.no

TEMA

I

llustra
sjon

3 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen