“Er det sant at BTs Faktasjekk bare driver med flisespikkeri,” spurte humorbloggen 5080 Mediehuset med godt omdømme (Sjekk den, og få en faktisk latter!). De mediekritiske moromennene raljerer så med fenomenet Faktasjekk med å legge fem artikler under lupen. Konklusjonen blir at faktasjekk.no ikke bare driver med flisespikkeri, siden én artikkel ikke var flisespikkeri og én var helt på grensen. Påstanden om bare flisespikkeri var altså feil.
Spøk til side. Faktasjekk er en journalistisk oppgave verdt navnet. Faktasjekk er en aktverdig del av journalistikkens samfunnsoppdrag. Faktasjekk bør bedrives hele året, og er en så selvsagt del av journalistikken at det nesten er litt rart å løfte det frem under egen vignett. Faktasjekk får åpenbart politikere til å skjerpe sitt presisjonsnivå. Prosjektet har noe å si oss — ikke bare om politikken, men også om journalistikken.
Desto sterkere press journalistikken utsettes for, desto mer skjerpes begrunnelseskravene. Spørsmålet her blir da: Hvordan møtes begrunnelseskravene i en valgkampsetting? Hvordan forholder journalister og redaktører seg — ideologisk og praktisk — til krav om å legitimere sin profesjonelle virksomhet? Hvordan selges journalistikk som maktkritikk? Faktasjekk kan være ett eksempel.
Det var i valgkampen 2009 at Bergens Tidende lanserte faktasjekk.no, delvis etter amerikansk mønster og inspirert av Dagbladets “faktasjekk” fra valget i 2005. To journalister ble satt på oppgaven med å ettergå faktapåstander fra politikere. De gjorde det så godt at de fikk diplom for innsatsen av Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse (SKUP).
BT markedsførte sin faktasjekk med spørsmål som disse: Kan du stole på politikerne? Har politikerne sine ord i behold? Eller fører de deg bak lyset? Og faktasjekkerne vil ha deg med på laget. “Hjelp oss med å gå politikernes påstander etter i sømmene”.
“Faktasjekken berører kjernen i den politiske journalistikken,” skrev BTs sjefredaktør. Tiltaket er lett å selge som helt nødvendig maktkritikk. Begrunnelser handler gjerne om behovet for å måle opp avstanden mellom politikeres liv og lære. Den journalistiske egenprofilering er et selvsagt biprodukt.
Fenomenet faktasjekk er interessant. Det peker ut over seg selv og kan ses i følgende lys: Moderne journalistikk utgjør et særegent kunnskapsproduserende system. Hva preger dette ekspertsystemets begrep om politikk? Hvilken tilgang gir det til en kritisk forståelse av politikk? Hvordan kan tiltaket “faktasjekk” forstås i spenningsfeltet mellom journalistisk profesjonalisering og profilering — mellom en genuin journalistisk motivasjon og medienes egne profileringsbehov? Hvordan virker det sammen med andre trekk ved rådende politisk journalistikk? Og hvordan forholder det seg til den nyvunne interessen for publikums- og brukermedvirkning i journalistikken?
“Faktafokuseringa ser ut til å ha virka oppdragande. Lesarane har i større grad etterspurt kjelder for påstandar,” konkluderte BTs samfunnsredaktør i 2009. Hun viste også til et eksempel på kritikk av en faktafiksering. En KrF-politiker hadde hevdet at ett av fem barn vokser opp i utrygge hjem. BT sporet tallet tilbake til Røde Kors, som ikke kunne redegjøre for kilden. Karakteren “På tynn is” ble følgelig tatt i bruk. En leser reagerte: “Var det gøy å leke detektiv? Var det givende å rive ned et meget viktig fokusområde for to organisasjoner (en politisk og en frivillig) som faktisk prøver å gjøre en forskjell?”
Fakta er hellig. Det er en journalistisk trossetning. Men en petimeter-dyrking av fakta kan også resultere i en vel revisoraktig tilnærming til politikk. Vil vi ha politikere som har sitt på det tørre, men som ikke makter å tenne en gnist? Vil vi ha politikere som aldri tar for hardt i, fordi de er livredde for å bli tatt i faktafeil? Bør vi ikke være på vakt mot nøyaktighet på villspor?
BT åpnet i lokalvalgkampen 2011 faktasjekkingsballet med oppslaget “Feil, Erna”. Bakgrunnen var en påstand om at 70–80 liv kunne vært reddet med midtdelere og flerfeltsveier. Faktasjekkernes arbeid ga følgende resultat: “Den nærmere gjennomgangen viser at Høyres forslag kan redde anslagsvis 28 liv og gi 65 færre hardt skadde. Påstanden er feil.”
I lanseringen av faktasjekk.no ved inngangen til fjorårets valgkamp hadde BT intervjuet en politiker, en redaktør og en forsker. Alle syntes tiltaket var en fin ting, redaktøren sågar at det var en glimrende journalistisk idé. “Lovpriser faktasjekk,” var tittelen. Tok BT for hardt i? Eller blir dommen “delvis sant”?
En tidligere versjon av artikkelen ble publisert i Bergens Tidende, 11. september 2011.