Skyggebokseren Llewyn Davis

I Coen-brødrenes nye film møter vi kunstneren som veldig sur mann.

Den ambi­siø­se musi­ke­ren Llewyn Davis, pro­ta­go­nis­ten i Joel og Ethan Coens nyes­te drama­ko­me­die, mener selv at han bur­de bli els­ket av folk­sce­nen i New York. Han mang­ler pen­ger, har ikke noe sted å bo og lever på den tynn­slit­te god­vil­jen han har igjen hos de få men­nes­ke­ne som føler de er nødt til å bry seg om ham. I en musikk­sjan­ger som verd­set­ter auten­si­tet og for­telle­kunst høy­ere enn det mes­te, tren­ger han bare å duk­ke ned i sin egen mise­re og set­te toner til den. Det er bare en liten detalj: Ingen vil høre om smer­ten hans.

AKTUELL FILM
Insi­de Llewyn Davis
USA, 2013
Regi: Joel og Ethan Coen
Med: Oscar Isaac, Carey Mul­lig­an, Jus­tin Tim­ber­lake, John Good­man og Gareth Hed­lund

Bitter sjel

Llewyn Davis er en bit­ter sjel som må bok­se mot skyg­ge­ne i sin egen for­tid. Ingen­ting gna­ger mer på ham enn at han fak­tisk vet hvor­dan med­gang føles. Det er bare noen år siden han had­de en beskje­den sin­gel­suk­sess med sin duett­part­ner, som nå har tatt sitt eget liv. Den nye solo­ski­va sel­ger dår­lig, og agen­ten hans har ikke en gang sendt den rundt til spille­ste­de­ne. Llewyn er len­ket til å spil­le de sam­me, gam­le låte­ne på den sam­me gam­le klub­ben. Når han intro­du­se­rer seg hus­ker ingen hvem han er, men alle spør ham kun om hvor­dan faren hans har det.

Oscar Isaac som Llewyn Davis (foto: Filmens nettside/Alison Rosa, Long Strange Trip LLC)

Oscar Isaac som Llewyn Davis (foto: Fil­mens nettside/Alison Rosa, Long Stran­ge Trip LLC)

Llewyn har talent, men mang­ler evne til å spør­re seg om han har nok av det. Han låser seg fast i et ver­dens­bil­de hvor han selv er avhen­gig av and­re for å få livet til å gå rundt, men gjør så lite for å for­tje­ne deres kjær­lig­het at det blir vans­ke­lig å se at noen tren­ger ham eller musik­ken hans. Hans tro på egne evner etter­la­ter ham såret og ydmy­ket når omver­de­nen ikke respon­de­rer med den nød­ven­di­ge inter­es­sen.

Bit­ter­he­ten leder ham til selv­de­struk­tiv atferd, som når han avstår fra royal­ty-inn­tek­ter på en inn­spil­ling han er med på (den kos­te­li­ge «novel­ty song» Please Mis­ter Ken­ne­dy, med Jus­tin Tim­ber­lake og Girls-kjen­nin­gen Adam Dri­ver), eller når han sky­ver vekk dem som stil­ler sofa­er og mid­dags­bord til hans dis­po­si­sjon. Llewyn ser en frem­tid for seg selv, men det er ikke plass til noen and­re i den for­tel­lin­gen.

New York 1961

Det er ikke til­fel­dig at Insi­de Llewyn Davis er så tyde­lig tids- og steds­bun­det til New York i 1961. Folk­sce­nen lig­ger fort­satt i en sta­tus­strid med den kul­tu­relt mer høy­ver­di­ge jaz­zen, slik en bedre­vi­ten­de musi­ker i John Good­mans skik­kel­se hin­ter til i en vit­tig sce­ne.

Folk­mu­sik­ken står på spran­get til å inn­ta en vik­ti­ge­re rol­le i sam­fun­net rundt seg. Bob Dylan, som gjør en impli­sitt cameo på lyd­si­den her, skal snart bli en fei­ret (om enn uvil­lig) kro­ni­kør av den nye ung­doms­ge­ne­ra­sjo­nens mis­nøye med de evi­ge kri­ge­ne og rase­skille­po­li­tik­ken. Llewyn Davis vel­ger å stil­le seg på lag med den­ne frem­ti­den hel­ler enn for­ti­den, men han vet ikke hva han selv skal gjø­re. Han håner blue­grass­ar­tis­te­ne og tra­di­sjo­na­lis­te­ne som opp­trer på stam­klub­ben, men hel­ler enn å vise dem hva de gjør galt, flyk­ter han fra New York. Hvis de ikke ser at han er den de har ven­tet på, gid­der han ikke ven­te på dem, hel­ler.

Menn som sliter

Joel og Ethan Coens film­kor­pus er fylt av menn som sli­ter med å aksep­te­re kor­te­ne de har fått utdelt. Llewyn Davis deler skjeb­ne, men ikke hand­lings­møns­ter, med den god­mo­di­ge Lar­ry Gop­nik i den under­vur­der­te Coen-kome­di­en A Serious Man (2009). Michael Stuhl­bargs karak­ter søker i sin jødis­ke iden­ti­tet etter svar på hvor­for livet går ham imot.

Til for­skjell fra Gop­nik, som vil sine med­men­nes­ker godt, er Llewyns evne til inn­le­vel­se i and­re men­nes­kers liv vans­ke­li­ge­re å få øye på. Det er i det hele tatt stor risi­ko for­bun­det med å insis­te­re over­for pub­li­kum på at en så selv­sen­trert og utri­ve­lig figur som Llewyn Davis for­tje­ner vår emo­sjo­nel­le inves­te­ring. Hvis loja­li­te­ten vip­per over i aktiv disin­ter­es­se, vil fil­mens inn­hold være tapt for pub­li­kum­me­ren. Til liks med pro­ta­go­nis­te­ne i natt­svar­te kome­di­er som Noah Baum­bachs Gre­en­berg eller Jason Reit­mans Young Adult for­tje­ner vår mann gjen­tat­te kakk på skinn­leg­gen. Hoved­rolle­inne­ha­ver Oscar Isaac kla­rer like­vel å hol­de oss på Llewyns side, og fil­mens man­ge fine birol­ler hjel­per til å byg­ge ut uni­ver­set. All­tid sever­di­ge Carey Mul­lig­an (An Edu­ca­tion, Never Let Me Go) får liten spille­tid som Jus­tin Tim­ber­la­kes sam­bo­er og Llewyns kan­skje sis­te venn, men gjør mye ut av lite. Hvis man tåler sel­ska­pet, er det mye å hen­te i Insi­de Llewyn Davis.

Om ikke annet kan man bare kom­me for musik­ken, som gang etter gang min­ner oss om hvor­for det er lov for Llewyn å tro på at han kan lyk­kes. Oscar-aka­de­mi­ets stiv­bein­te regel­verk ute­steng­te sound­track­et på en tek­ni­ka­li­tet: at fle­re låte­ne er basert på gam­le, ufull­sten­di­ge sang­s­kis­ser, og der­med ikke å reg­ne for ori­gi­nal­kom­po­si­sjo­ner. Den alt­for lan­ge pris­ut­de­lin­gen vil­le tjent vold­somt på å slip­pe til en eller fle­re av Insi­de Llewyn Davis’ vid­un­der­li­ge folk­bal­la­der.

TEMA

F

ilm

16 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen