Minst 300 mennesker omkom og tusener ble skadet da to jordskjelv rammet det nordvestlige Iran 11. august. Iran ligger i et svært jordskjelvutsatt område, så det er sterke tradisjoner for koordinering av nødhjelp og frivillig innsats fra sivilsamfunnet. Det som gjør det frivillige bidraget særlig interessant nå er hvordan det er blitt diskutert og forstått i iranske sosiale medier.
Opprøret etter presidentvalget i 2009 ble fulgt av undertrykkelse av det sivile samfunn i Iran. Dette gir et nytt perspektiv på hjelpearbeidet for de jordskjelvrammede. Blodgivning og andre måter å bidra på har vært det viktigste diskusjonstemaet i sosiale medier siden 11. august. Diskusjonene om mobilisering av frivillig innsats har gitt nytt liv til det iranske sivilsamfunnet og skapt en optimistisk atmosfære i sosiale medier.
Målet med denne artikkelen er ikke å ta opp alle aspekter ved de iranske diskusjonene om jordskjelvet, men å vise at den frivillige innsatsen betyr en gjenfødelse av sivilsamfunnet etter undertrykkelseskampanjen som fulgte valgprotestene. Jeg vil også drøfte hvordan frivillig innsats blir sett som en form for motstandsarbeid og som noe som kan forene landet. Artikkelen er ikke et resultat av akademisk forskning, men er basert på mine observasjoner av iranske Facebook-sider de tre første dagene etter jordskjelvet.
Sivilsamfunnet og manglende tillit til myndighetene
Bare få timer etter jordskjelvet dominerte kritikk av myndighetene på mange Facebook-sider og enkelte andre nettsamfunn som balatarin.com. President Mahmoud Ahmadinejad var ofte i sentrum for kritikken; han ble særlig kritisert for å ha prioritert internasjonale initiativer foran egne borgeres behov. En av sakene som ble trukket fram var Ahmadinejads økonomiske bistand til etterisolering av boliger i Venezuela — mens hus i Iran ikke har fått tilsvarende behandling.
Bare på Facebook-siden “Parazit” ble dette bildet delt mer enn 1000 ganger. På den første linjen står det: “Iran bygger solide boliger etter internasjonal standard i Venezuela”. På den andre linjen: “Iranere — som hvis de hadde hatt solide boliger…”
Bildet over har sirkulert på iranske Facebook-sider (som Parazit) og på populære nettsamfunn som balatarin.com siden 11. august. Slike bilder og meldinger som er blitt delt av Facebook-brukere og ‑sider sår tvil om myndighetenes vilje til å hjelpe dem som ble rammet av jordskjelvene.
En annen type kritikk som også er blitt delt og diskutert mye tar for seg nyhetsdekningen av jordskjelvet i tv og aviser. Iransk tv er er under direkte kontroll av Irans politiske og åndelige leder Ali Khamenei. Kritikken av nyhetsdekningen er dermed ikke rettet mot private tv-kanaler og deres eiere, men mot politikerne.
Avsenderne av bildene nedenfor peker på at religiøse seremonier, nyheter fra Syria og internasjonale spørsmål har vært viktigere for myndighetene enn Irans egne innbyggere. I innlegg som har sirkulert på Facebook har myndighetsorganer blitt anklaget for å ha gitt opp søkingen etter overlevende i ruinene for tidlig. Søkelyset er også blitt satt på mulig korrupsjon i det offentlige — som her betyr at frivillige bidrag til hjelpearbeidet kan ha blitt stjålet.
Bildet viser seks nasjonale tv-kanaler som på samme tidspunkt viser religiøse seremonier og taler. Bildet ble delt på Facebook 11. august 2012 med tittelen: “Iransk tv i dag, etter det forferdelige jordskjelvet i Aserbajdsjan”.
Alt i alt peker disse meldingene — som har sirkulert vidt, ikke bare i avgrensede grupper — mot mangel på tillit til myndighetene og offentlige organisasjoner. I lignende situasjoner tidligere har man kunnet se frivillig innsats og donasjoner som en rent humanitær innsats uten politiske undertoner, men nå er engasjementet direkte rettet mot det man oppfatter som myndighetenes uvilje.
Andre typer meldinger som har sirkulert har konsentrert seg om frivillige organisasjoner, lister over veldedige bidrag, diskusjoner om å opprette frivillige grupper og deling av erfaringer med blodgivning. Som et resultat av manglende tillit til myndighetenes organisasjoner ble noen Facebook-sider opprettet for å diskutere og koordinere donasjoner.
Bildet viser forsidene til de to avisene Keyhan og Resalat, som begge ses på som støttespillere for myndighetene, dagen etter jordskjelvet. Overskriftene handler om nyheter fra Syria, Tyrkia og OL i London. Dette bildet sammen med et bilde av jordskjelvofre sirkulerte på iranske Facebook-sider.
Flere spørsmål har blitt tatt opp i disse meldingene og samtalene, som hvorvidt Røde Halvmåne kontrolleres av Irans revolusjonsgarde. Det ble anbefalt å danne grupper sammen med naboer. Det betyr at Facebook er blitt brukt til å mobilisere borgere til frivillig arbeid, som kan ha blitt sett som sivil motstand, en aktivitet i strid med myndighetenes vilje og praksis.
Siden nasjonalt tv og aviser ble kritisert for sin passive holdning til jordskjelvet, ble Facebook og andre nettsamfunn som balatarin.com brukt av iranere til å samle informasjon om jordskjelvet fra ulike sider og profiler, og dele den med andre.
Kampanje for blodgivning på Facebook-siden “female=male”
Blodgivningskampanjen var et grasrotinitiativ delt på Facebook-profiler og ulike typer sider som underholdnings- og sportsrelaterte sider. Facebook-siden “female=male” (“kvinne=mann”) var en av dem som konsentrerte seg særlig om å dele informasjon om blodgivning. Siden har over 33000 deltakere (antall som har trykket på “Liker”-knappen), og ifølge sidens egen statistikk er de fleste deltakerne bosatt i Iran.
Denne Facebook-siden er en av de mest populære iranske sidene som engasjerer seg mot kvinnediskriminering. Siden beskriver sine mål som “å kreve like rettigheter for mennesker uten hensyn til kjønn og å protestere mot lover som diskriminerer kvinner på grunn av kjønn”.
De siste månedene har siden arbeidet med kampanjen “Nei til påbudt slør” (na be hejab‑e ejbari). Her har kvinner skrevet om sine erfaringer med påbudet om å bære slør i Iran. Kampanjen ble avbrutt av en ny, der sidens deltakere ble bedt om å sende inn sine historier etter at de hadde gitt blod. Kampanjen pågikk i fire dager.
Forsidebildet på Facebook-siden “female = male”. Dette bildet ble brukt i blodgiverkampanjen. Til høyre er skrevet: “Fra Irans fire hjørner, blod til Aserbajdsjan” (regionen som ble rammet i det nordvestlige Iran kalles Øst-Aserbajdsjan).
Sidens administrator, som interessant nok er en ung iransk mann bosatt i Tyskland, sa til Voice of Americas persiske tv-kanal at han fire timer etter starten på kampanjen allerede hadde mottatt 400 meldinger fra Iran (Rooye Khat, 2012). I intervjuet anslo han at han i perioder hadde mottatt 10–12 historier/meldinger per minutt i løpet av disse timene. Ikke bare gjorde denne siden det mulig for Facebook-brukere å få informasjon om hvordan kampanjen utviklet seg i ulike deler av Iran, men selve prosessen ble også dokumentert.
Mange av sidens deltakere som forsøkte å gi blod i de første timene etter jordskjelvet rapporterte om at blodbankene var stengt på grunn av ramadan, eller at de som var åpne ikke hadde fått beskjed om å sende blod til de jordskjelvrammede områdene. Folk ble fortalt at blodet de ga ikke ville bli sendt dit, siden det ikke var noe behov for blod der. Rapportene var preget av avsky mot myndighetene. “Det var i realiteten folket selv som bestemte at dette var en nødsituasjon”, sa en ansatt ved en blodbank i Teheran til en av deltakerne på Facebook-siden.
Kølapp fra blodbank, med tekst: “Den sentrale blodbanken i Teheran-provinsen. Giver: 1807”.
Likevel, de som stilte opp fortalte om stor deltakelse i kampanjen. Noen tok bilder av blodbanker og kølapper. Nummeret på kølappen viste hvor mange som hadde kommet til senteret før — med andre ord, dette viste hvor vellykket kampanjen var.
Nytt håp om samlet Iran
“Vi ble ydmyket, men som i dagene etter valget fant vi også denne gang spontant veien til hverandre og beviste at vi fortsatt er et fellesskap” (Facebook-siden “female=male”, 2012).
Folks omtaler av blodgivning på Facebook-siden viser et ønske og håp om samling og fellesskap. To aspekter ved dette kan drøftes. Ett jeg vil ta opp her gjelder enhet mellom etniske grupper. Jordskjelvet skjedde i Irans provins Øst-Aserbajdsjan, hvor de fleste innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Dette er den største etniske gruppen etter perserne i Iran, og en av mange etnisiteter. Aserbajdsjanere ses likevel som en minoritet, og deres og andre gruppers krav om minoritetsrettigheter som undervisning på morsmålet har tiltatt i de senere årene. Vektleggingen av “Irans fire hjørner” og “Aserbajdsjan” snarere enn navn på landsbyer eller byer viser at kampanjen ønsker å framstille initiativet som bygd på samarbeid og enhet på tvers av etnisitet.
Ønsket om å bli oppfattet som et fellesskap kan også forstås i lys av erfaringene fra opptøyene etter valget i 2009. Sommeren 2009 mobiliserte ulike sosiale bevegelser som student- og kvinnebevegelsen sammen med reformorienterte politikere sine tilhengere for å få dem til delta i presidentvalget. Samarbeidet fortsatte under opprøret etter valget, den såkalte grønne bevegelsen. Under de første dagene av opptøyene ble mange aktivister arrestert og andre sendt i eksil. Dette førte blant annet til at sivilsamfunnets evne til å mobilisere tilhengere bak politiske krav ble svekket. I tillegg til myndighetenes undertrykkelse ledet politisk uenighet, som kom til syne i den grønne bevegelsen, til at mange mistet motivasjonen til å delta i politisk arbeid. Mens gatedemonstrasjoner og boikottaksjoner avtok i styrke, økte kritikken mot bevegelsens ledere Mir Hossein Mousavi og Mehdi Karoubi (Elson et al 2012).
Allerede i februar 2010 var opprøret over, og en atmosfære av pessimisme og politisk fragmentering preget det iranske sivilsamfunnet såvel som sosiale medier, blogger og nettsamfunn. Setninger som “Vi er samlet” (ma ba ham hastim), “Vi kan beskytte hverandre” og “Jeg er stolt av mine landsmenn/-kvinner” er noen av mange lignende formuleringer blodgivere brukte på nettsiden. Dette viser en ny optimistisk stemning i iranske sosiale medier etter to år med interne stridigheter mellom ulike politiske og sosiale grupper.
Nytt liv for sivilsamfunnet
Etter to år med undertrykkelse av sosial og politisk aktivisme i Iran, og av sivilsamfunnet generelt, framviser det iranske sivile samfunnet ny aktivitet og mobiliseringsevne. Blodgivning og frivillig innsats som beskrevet her kan ha blitt sett som sivil motstand mot myndighetenes politikk. Verken frivillig innsats som blodgivning eller sivil motstand er nye erfaringer for iranske borgere. Imidlertid har sosiale medier her blitt brukt i tillegg for å diskutere og organisere disse aktivitetene og til å dokumentere erfaringer som det tidligere var vanskelig å synliggjøre i samfunnet.
Kilder
Elson, S.B. et al. (2012). Using Social Media to Gauge Iranian Public Opinion and Mood After the 2009 Election. RAND Corporation: Santa Monica.
Facebook page “female=male”. (2012). https://www.facebook.com/page.barabari
Facebook page “parazit”. (2012). https://www.facebook.com/paraazit
Rooye Khat. (2012). http://ir.voanews.com/media/video/1485569.html
Det var en flott artikkel som viser folk i Iran tross alt politiske uenighet og undertrykkelse, når det trengs de stå sammen .Takk for god innsats stå på .