På tampen av Tampa

Så er republikanernes landsmøte over for denne gang og det er på tide med en oppsummering: Hva gikk bra, hva gikk dårlig – og gjorde konvensjonen Mitt Romneys sjanser større i kampen om Det Hvite Hus 6.november?

We are the best in the world. Don‘t for­get about that.

- Clint Eastwood.

Pre­si­dent Oba­ma pro­mi­sed to begin to slow the rise of the oceans and heal the pla­net. MY promise…is to help you and your fami­ly.

- Mitt Rom­ney

Jeg dris­tet meg til å kom­me med noen spå­dom­mer i for­kant av Rom­neys tale, og var spent på hvor­vidt de vil­le slå til i natt. Men for å være ærlig var det ikke ekte spå­doms­kunst. Det vil­le vært skan­da­le om ikke Rom­ney snak­ket om a) At USA må kom­me sam­men b) Fami­lie­ver­di­er og c) Ame­ri­kansk eksep­sjo­na­lis­me. Han lever­te spe­si­elt på det sis­te: Ved å fin­ne omtrent 60 uli­ke måter å hyl­le det spe­si­fikt ame­ri­kans­ke. Men kan­skje det mest vel­lyk­ke­de var refe­ran­sen til nylig avdøde Neil Arm­strong:

The soles of Neil Armstrong’s boots on the moon made perm­a­nent impres­sions on OUR souls and in our natio­nal psyche. Ann and I watch­ed those steps together on her parents’ sofa. Like all Ame­ri­cans we went to bed that night knowing we lived in the grea­test coun­try in the his­tory of the world.

God bless Neil Arm­strong.

På den måten fikk han snak­ket om for­dums stor­het ved hjelp av en sterk meta­for, nem­lig fot­av­tryk­ket til Arm­strong. Han fikk også kob­let det­te til bil­det av at han alle­re­de da satt i sofa­en med sin kone. Jam­men kom ikke Gud inn i den­ne viten­ska­pens tri­umf også. Det er sterkt skre­vet.

Men hvor­for er det slik at ame­ri­kans­ke pre­si­dent­kan­dia­ter må inn­om dis­se tema­ene? Det er et stort spørs­mål, og kan besva­res fra en myria­de av fag­li­ge vink­ler. Jeg var også med å dis­ku­te­re på Dags­nytt 18 fre­dag etter­mid­dag. En kort­ver­sjon kan være:

a) Det å snak­ke om et sam­let USA er vik­tig i et land med så mye split­tel­se i sin his­to­rie. Den ame­ri­kans­ke bor­ger­kri­gen er til dags dato den krig hvor flest ame­ri­ka­ne­re ble drept. Sla­ve­ri­et skap­te et kul­tu­relt sår som til enhver tid er til ste­de. Bare se på ankla­ger fra både demo­kra­ter og repub­li­ka­ne­re om at den and­re siden spil­ler «rase­kor­tet» til tross for at USA har en svart pre­si­dent. På den annen side: selv­føl­ge­lig snak­kes det om å hele kon­flikt. For ingen er hel­ler flin­ke­re enn ame­ri­ka­ner­ne å over­kom­me dis­se split­tel­se­ne. Det var nøk­ke­len i Oba­mas for­ri­ge kam­pan­je, hvor for eksem­pel ga den his­to­ris­ke talen «A more perfect union» om nett­opp det­te spørs­må­let.

b) Fami­lie­ver­di­er er ikke uve­sent­lig. De aller fles­te av oss lever i en fami­lie, det er den mest grunn­leg­gen­de orga­ni­sa­sjons­mo­del­len i ver­den. Det vil­le vært rart om vi ikke over­før­te ver­di­er og tan­ker om fami­li­en til poli­tik­ken. Repub­li­ka­ner­ne fra Rea­gan, har vært mest­re i å kob­le kon­ser­va­ti­ve ver­di­er når det gjel­der hus og hjem, til hvor­dan man skal hol­de styr på den sto­re fami­li­en USA også kan frem­stil­les som. Den kog­ni­ti­ve ling­vis­ten Geor­ge Lakoff har vist hvor­dan ver­di­er lig­ger i kjer­nen av våre poli­tis­ke valg, og hvor­for det der­for er vik­tig å kom­mu­ni­se­re hvil­ke ver­di­er man base­rer poli­tik­ken på. (I mot­set­ning til et enty­dig fokus på egen­in­ter­es­se, ti-punkts lis­ter, eller klasse­be­visst­het). Det­te er det blitt høy bevisst­het om både på libe­ral og kon­ser­va­tiv side de sis­te åre­ne.

c) Ame­ri­kansk eksep­sjo­na­lis­me var det MYE av, noe de fles­te kom­men­ta­to­re­ne har påpekt. Fak­tisk ble selve begre­pet brukt to gan­ger tid­li­ge­re i lands­mø­tet — av både key­note speak­er Chris Chris­tie og den cubansk-ame­ri­kans­ke sena­to­ren fra Flo­ri­da Mar­co Rubio. Det­te har vært en del av ame­ri­kansk dyp­kul­tur siden puri­ta­ne­ren John Win­throps visjon om at den lil­le kolo­ni­en i New Eng­land skul­le være «A city upon a hill» — et sitat fra Jesus vak­re berg­pre­ken.

Det var den­ne delen av Rom­neys bud­skap som vir­ke­lig kan gi ham fart inn i den sis­te fasen av valg­kam­pen. Glem ikke at det var akku­rat den sam­me ame­ri­kans­ke eksep­sjo­na­lis­men som gjor­de det mulig for Barack Oba­ma å bli valgt. Oba­ma kob­let seg og sin fami­lies his­to­rie intimt med den ame­ri­kans­ke ved å si ting som:

I am the son of a black man from Kenya and a whi­te woman from Kan­sas. I was raised with the help of a whi­te grand­fat­her who sur­vi­ved a Depres­sion to ser­ve in Patton’s Army during World War II and a whi­te grand­mot­her who wor­ked on a bom­ber assem­bly line at Fort Lea­ven­worth whi­le he was over­seas. I’ve gone to some of the best schools in Ame­rica and lived in one of the world’s poorest nations. I am mar­ried to a black Ame­ri­can who car­ries wit­hin her the blood of sla­ves and slave­ow­ners — an inhe­ri­tan­ce we pass on to our two precious daugh­ters. I have brot­hers, sis­ters, nie­ces, nep­hews, unc­les and cou­sins of eve­ry race and eve­ry hue, scatte­red across three con­ti­nents, and for as long as I live, I will never for­get that in no other coun­try on Earth is my story even pos­sib­le.

Det­te er fra nevn­te «A more perfect union». Og det Rom­ney gjor­de i går var å aner­kjen­ne kraf­ten i Oba­mas bud­skap for fire år siden. Han for­stod godt at folk vil­le ha «hope» og «chan­ge». Og så tar han alt­så utgangs­punkt i det­te ster­kes­te ved Oba­mas bud­skap, og snur det til sin for­del ved å spør­re:

Hope and Chan­ge had a power­ful appe­al. But tonight I’d ask a simp­le ques­tion: If you felt that excite­ment when you voted for Barack Oba­ma, shouldn’t you feel that way now that he’s Pre­si­dent Oba­ma? You know there’s somet­hing wrong with the kind of job he’s done as pre­si­dent when the best feeling you had was the day you voted for him.

Og det­te tok han vide­re, ved å set­te det inn i his­to­risk kon­tekst og gjø­re det til et ekko av Ronald Rea­gans tale på RNC i 1980, ved å stil­le det enk­le spørs­må­let: Har du det bed­re i dag enn for fire år siden?

That is why eve­ry pre­si­dent sin­ce the Great Depres­sion who came before the Ame­ri­can peop­le asking for a second term could look back at the last four years and say with satis­faction: «you are bet­ter off today than you were four years ago.»

Except Jim­my Car­ter. And except this pre­si­dent.

Rea­gan er for repub­li­ka­ner­ne det JFK er for demo­kra­te­ne. Alle vil skri­ve seg inn i hans tra­di­sjon. Og selv om Oba­ma-lei­ren sik­kert kan påstå at ame­ri­ka­ne­re flest IKKE had­de det bed­re etter åtte kata­stro­fa­le år med Geor­ge W. Bush bak rat­tet vil spørs­må­let like­vel tref­fe hardt. Det­te er også en del av ide­en om Ame­ri­ka — at livet skal bli sta­dig bed­re, sta­dig rike­re. På det punk­tet må man for­mid­le at man leve­rer, slik Rea­gan f.eks gjor­de i sin legen­da­ris­ke «Mor­ning again in Ame­rica»-rekla­me. Oba­ma-lei­ren vil hev­de at Rom­ney og Ryan står for nett­opp den type øko­no­mis­ke poli­tikk som har ført lan­det ut i uføre, sendt job­ber til lav­kost­land og beløn­net grå­dig­het. Men som Rom­ney sa i går: «We Ame­ri­cans have always felt a spec­i­al kinship with the futu­re.» Poli­tikk hand­ler om øye­blik­ket og mor­gen­da­gen. En hoved­opp­ga­ve for Oba­ma blir alt­så natur­lig nok å ska­pe opti­mis­me, også for de nes­te fire åre­ne.

Rom­ney vil kjø­re på de sam­me tema­ene frem­over. Den­ne vel­pro­du­ser­te kam­panje­fil­men opp­sum­me­rer det godt: Fami­lie, karak­ter, gud, USA, og først og fremst bak­grun­nen som for­ret­nings­mann, for­di: It’s still the eco­no­my stu­pid.

Det var fle­re and­re inter­es­san­te ting som skjed­de på lands­mø­tet. Men hvis jeg skal opp­sum­me­re synes jeg hoved­ta­ler­ne var dår­lig koori­di­nert og at det var fore­tatt en del rare stra­te­gis­ke valg. For­kla­ring:

Den bes­te, etter Rom­ney, var kona hans Ann. Hun gjor­de det smar­te gre­pet å si at hun ikke skul­le snak­ke om poli­tikk men om kjær­lig­het — og så lever­te hun en lang tale om hvor tøft det var å være kvin­ne i en ame­ri­kansk øko­mo­mi som ikke blir bed­re. Poen­get med talen var å myke opp man­nens ima­ge. Men det talen først og fremst gjor­de var å rek­ke ut en hånd til de kvin­ne­li­ge vel­ger­ne ved å tale deres sak — eller i alle fall deres språk. Hun begyn­te slik:

I want to talk to you tonight not about poli­tics and not about par­ty.

And whi­le the­re are many impor­tant issues we’ll hear discus­sed in this con­ven­tion and throug­hout this cam­paign, tonight I want to talk to you from my heart about our hearts.(…)

Tonight I want to talk to you about love.

Så snak­ket hun om alle de små og sto­re tin­ge­ne som var blitt vans­ke­li­ge­re for en ame­ri­kansk fami­lie. Reg­nin­ge­ne, skole­pen­ge­ne, pri­sen på ben­sin: alle dis­se kon­kre­te tin­ge­ne som folk kan kjen­ne seg igjen i. Og så opp­he­vet hun kvin­nens rol­le spe­si­elt i det­te:

Some­ti­mes I think that late at night, if we were all silent for just a few moments and lis­te­ned care­fully, we could hear a great col­lecti­ve sigh from the moms and dads across Ame­rica who made it through anot­her day, and know that they­’ll make it through anot­her one tomor­row. But in that end of the day moment, they just aren’t sure how.

And if you lis­ten care­fully, you’ll hear the women sig­hing a litt­le bit more than the men. It’s how it is, isn’t it?

It’s the moms who always have to work a litt­le har­der, to make eve­rything right.

It’s the moms of this nation — sing­le, mar­ried, widow­ed — who real­ly hold this coun­try together. We’­re the mot­hers, we’­re the wives, we’­re the grand­mot­hers, we’­re the big sis­ters, we’­re the litt­le sis­ters, we’­re the daugh­ters.

You know it’s true, don’t you?

You’­re the ones who always have to do a litt­le more.

Det var en god tale — og frem­fø­rin­gen var også natur­lig. Hun rop­te og smil­te. Det er spe­si­elt å se en kvin­ne på 63, som kan bli første­dame, som har levd seg igjen­nom bryst­kreft og lever med MS — har fem barn og en haug med barne­barn — kom­me inn på sce­nen og begyn­ne med å neie. Men det gjor­de hun alt­så. Og det er hel­ler ikke til­fel­dig. Det hand­ler om hvor­dan hun vil frem­stå som man­nens støtte­spil­ler, og er en helt annen til­nær­ming enn for eksem­pel Michele Oba­ma har.

Det som for­und­ret, og som fle­re kom­men­ta­to­rer i USA har påpekt, er hvor­dan kvel­dens nes­te taler fulg­te opp. Guver­nø­ren i New Jer­sey Chris Chris­tie holdt «The Key­note Speech» — som nav­net sier skal set­te en slags tone for møtet. Det er en stor sjan­se for en enkelt­po­li­ti­ker å skin­ne. Det var ved å hol­de den­ne talen Oba­ma ble kjent i 2004.

Det var sto­re for­vent­nin­ger til Chris­tie, som rekla­me­rer med den kjen­te reto­ris­ke tek­nik­ker å være anti-reto­ri­ker. Det vil si en type som liker å «si det som det er». Tak­tik­ken min­ner litt om nav­net på bus­sen og fly­et John McCain bruk­te i hen­holds­vis pri­mær­val­get 2000 og pre­si­dent­val­get 2008: «The Straight Talk Express.» Det sam­me trik­set blir brukt hver gang noen sier: «Det der er bare reto­rikk.» Men som vi vet. man kan ikke mel­de seg ut av reto­rik­ken og inn i sann­he­ten. Man bru­ker reto­rikk for å for­mid­le sin side av saken. Og reto­ris­ke knep for å få de and­re til å frem­stå som de snak­ker tull. (Uten sam­men­lig­ning for­øv­rig ble anti-reto­rikk som tek­nikk brukt par excel­len­ce av Pla­ton når han skrev dia­lo­gen Gor­gias med Sokra­tes i hoved­rol­len.)

Men la oss se på den mest inter­es­san­te delen av talen. Det kom i begyn­nel­sen, der han kob­let den ster­ke his­to­ri­en om sin ita­li­ens­ke mor, til hans egen instil­ling for leder­skap: Å søke respekt ved å si sann­he­ten.

The grea­test les­son Mom ever taught me, though, was this one: she told me the­re would be times in your life when you have to choo­se betwe­en being loved and being respec­ted.

She said to always pick being respec­ted, that love wit­hout respect was always fle­eting — but that respect could grow into real, las­ting love.

Now, of cour­se, she was tal­king about women.

But I have learned over time that it applies just as much to lea­dership.   In fact, I think that advice applies to Ame­rica today more than ever.

I belie­ve we have become para­ly­zed by our desire to be loved. (…) Tonight, we choo­se respect over love.

Det­te er bra. Men det er litt rart å si det når Ann Rom­ney nett­opp har holdt en hel tale som kret­ser rundt begre­pet kjær­lig­het. Da tar du lik­som ikke sce­nen med å hev­de:  «Vel, kjær­lig­het er fint, men i kveld vel­ger vi respekt.» Når det i til­legg er en stor­vokst kar med ita­li­ens­ke aner og bru­tal stil, som kom­mer fra den sam­me sta­ten som Tony Sopra­no, blir det lett å lage vit­ser. (Han har for­øv­rig blitt sam­men­lig­net med Sopra­no tid­li­ge­re)

Så selv om måten Chris­tie kob­let barne­lær­dom til poli­tisk filo­so­fi var ele­gant, og talen som hel­het had­de man­ge gode grep og for­mu­le­rin­ger, var den ikke vel­lyk­ket. Pro­ble­met opp­står med talens funskjon — eller «pur­pose» for å si det med den sto­re ame­ri­kansk reto­ri­ke­ren Ken­neth Bur­ke. Hva vil­le han opp­nå?

Det vir­ket som Chris­tie tenk­te mer på å skin­ne selv enn på å styr­ke Rom­ney, og der­for end­re han opp med å hol­de en tale få vil hus­ke som noe annet enn et for­søk på å styr­ke Chris­ties egne sjan­ser i 2016. Han bruk­te over 16 minut­ter før han i det hele tatt nevn­te Mitt Rom­ney — og når han kom til Rom­ney nevn­te han kun nav­net hans syv gan­ger — i en tale som var­te i 25 minut­ter.

Når det i til­legg er så dår­lig koor­di­nert med Ann Rom­neys tale rett før vit­ner det om dår­lig sam­ar­beid — noe som er pus­sig med tan­ke på at dis­se lands­mø­te­ne er stramt regis­ser­te. De er langt unna slik vi kjen­ner lands­mø­ter i nors­ke par­ti­er der folk kom­mer fra alle fyl­ker og slåss om å få sine saker på agan­da­en. Det hand­ler om å frem­stil­le kan­di­da­ten best mulig — og det gjor­de ikke Chris Chris­tie. Prøv bare å sam­men­lig­ne den med talen Rudi Giuli­a­ni holdt for John McCain for fire år siden, så ser man for­skjel­len. Sann­syn­lig­vis svek­ket Chris­tie både sine egne og Rom­neys sjan­ser.

Talen til VP-kan­di­dat Paul Ryan had­de ster­ke øye­blikk. Men det er rart at en mann som skal hol­de sin vik­tigs­te tale — for førs­te gang til hele nasjo­nen — ikke unn­går pineli­ge fakta­feil som blir skutt ned i løpet av sam­me kveld. Han ankla­get for eksem­pel Oba­ma for ned­leg­gel­sen av en fab­rikk som var blitt stengt mens Bush ennå var pre­si­dent. Clint Eastwoods opp­tre­den var sel­som, og det er blitt behø­rig kom­men­tert. Bud­ska­pet hans var på en annen pla­net enn repub­li­ka­ner­ne for­øv­rig. Men, Clint har Heart­land-kre­di­bi­li­tet. Det trek­ker nok mer i posi­tiv enn neg­a­tiv ret­ning.

Ellers viser den­ne tøf­fe ord­sky­en at tema­ene de  fles­te er opp­tatt av på møtet er job­ber, øko­no­mi­en og Oba­ma.  Og lands­mø­tet har vært vel­lyk­ket i den for­stand at jour­na­lis­ter og kom­men­ta­to­rer har tatt Mitt Rom­neys spørs­mål vide­re inn i hel­gen: «Har du det bed­re enn for fire år siden?» Det­te fikk både David Axel­rod og David Plouf­fe (sen­tra­le Oba­ma-råd­gi­ve­re) pro­ble­mer med å sva­re på.

Så det er spen­ning knyt­tet til hvor­dan Demo­kra­te­ne skal løse det­te når de star­ter sitt lands­møte på tirs­dag. Rom­ney tar sta­dig inn­på Oba­ma på menings­må­lin­gen. Det­te blir en nerve­pir­ren­de høst.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen