Kandidatene snakker, mediene fortolker, velgerne stemmer

Etter debat­ten mel­lom pres­i­dent Barack Oba­ma og guvernør Mitt Rom­ney mente mange at ord­styr­eren Jim Lehrer (PBS) gjorde en dårlig jobb. Han over­lot alt­for mye til deltak­erne, sa kri­tik­erne. Etter debat­ten mel­lom visepres­i­dent Joe Biden og visepres­i­den­tkan­di­dat Paul Ryan, mente mange at ord­styr­eren Martha Rad­datz (ABC News) gjorde en dårlig jobb, hun over­lot alt­for mye til deltak­erne, sa kritikerne.

Hvis man tror at kri­tik­erne av den første debat­ten er de samme som kri­tis­erte den andre, så tar man feil. Eller omvendt: Repub­likan­erne mente at Jim Lehrer var god til å la debat­tan­tene tale for seg selv, mens Demokratene sa det samme om Martha Rad­datz. Hvem tror du gjorde det best i den første debat­ten? Og hvem gjorde det best i den andre? Det er som regel dem som men­er at deres kan­di­dater ikke nådde fullt opp som klager over ordstyreren.

Biden mot Ryan

Selv om opin­ion­sun­der­søkelsene peker i litt forskjel­lig ret­ninger, er det generelle bildet at fler­tal­let men­er at Joe Biden kom best ut av oppgjøret mel­lom de poten­sielle visepres­i­den­tkan­di­dater. Retorisk sett er det mye som peker på at han gjorde det best, selv om hans offen­sive angrep­sre­torikk bær­er meget høy risiko.

De fær­reste lik­er at andre oppfør­er seg uhøflig og respek­tløst over­for andre. I val­gkamp frastøter det van­ligvis dem som ikke har bestemt seg, etter­som de er like pos­i­tive (eller neg­a­tive) til begge kan­di­dater. Disse ennå ubestemte vel­gere er særlig vik­tige å vinne etter­som de teller to. Den du vin­ner (det gir 1) taper den andre (det gir også 1) = 2. Hvis de ubestemte ble frastøtt blir det dyrt for Biden og Oba­ma. Men antagelig var det prisen verdt, for det Biden lykkes med under debat­ten var å tvinge Paul Ryan i forsvar gjen­nom argu­menter, avbry­telser, avvis­ninger og – ikke minst – gjen­nom avfer­di­gende, til tider over­bærende, kroppsspråk, mimikk og stem­me­bruk. Ryan kom aldri rik­tig i gang, og han må ha vært tem­melig tørr i halsen, for ingen annen kan­di­dat i pres­i­dent­de­batthis­to­rien har drukket så mye vann.

http://www.youtube.com/watch?v=3m2tmYA51tc

Kroppsspråk har utvil­somt betyd­ning for vel­gernes vur­der­ing av kan­di­datene, men betyd­nin­gen er ofte over­drevet eller mis­forstått. Det vil jeg si mer om i et senere inn­legg, nå må vi vende oss mot den kom­mende presidentdebatten.

Obama mot Romney

Det vik­tig­ste Biden opp­nådde var å stoppe Demokratenes tilbake­tog etter pres­i­dent Oba­mas sørgelig tafat­te opp­tre­den i den første debat­ten. Oba­ma var ikke offen­siv nok, han angrep for lite. Mange ven­ter nå at han skal slå til i tirs­da­gens debatt i helt ny offen­siv stil.

Men det bør han være for­sik­tig med. Denne debat­ten er nem­lig en såkalt “Town hall”-debatt, hvor van­lige vel­gere stiller spørsmå­lene og kan­di­datene svar­er vel­gerne, ikke ord­styr­eren eller motkan­di­dat­en. Offen­sive angrep gjør seg ganske enkelt dårligere i en slik situ­asjon. Der­til kom­mer at det virk­er utro­verdig hvis man endr­er karak­ter fra en debatt til en annen.

Hvis du skal være tro­verdig og vinne tillit i poli­tisk retorikk og i val­gkam­pde­bat­ter, må du fram­stå kon­sekvent både i situ­asjo­nen der og da og over tid. Det betyr at du alltid må være den samme. Du må ha kon­sekvens i din ethos, dine argu­menter og i din frem­førelse. Det gjelder både i hver enkelt tale, og fra den ene tale til den andre.

Bush mot Gore

Det mak­tet pres­i­den­tkan­di­dat­en George W. Bush i debat­tene med Al Gore i 2001. Bush fram­sto kan­skje ikke som den flinkeste og kloke­ste av de to, men han var alltid den samme. Han var alltid seg selv. «Mr. Con­sis­ten­cy» ble han kalt. Det gjorde ikke Al Gore. I den første av tre debat­ter var Gore pågående og angrep Bush både med harde argu­menter og avvisende hoderist­ing. Da det ikke ga den vent­ede uttellin­gen, skiftet han tak­tikk og var imøtek­om­mende og unnskyldende i den andre debat­ten. Da heller ikke det syntes å virke, gikk han tilbake til den pågående og aggres­sive hold­nin­gen fra første debatt. Derved ga Gore inntrykk av at han enten ikke selv vis­ste hvem han var, eller at hans væren og framtre­den var en uek­te og fal­sk maske skapt av spin-dok­tor­er. Dem som ikke selv bemer­ket dette skiftet fra debatt til debatt, ble gjort tydelig opp­merk­som på det i medi­enes analyser.

Skal Oba­ma lykkes i den andre debat­ten må han for det første klare å være offen­siv uten å være uhøflig og for det andre må han unngå å være alt­for forskjel­lig fra slik vi kjen­ner ham fra tidligere.

Uansett hvor­dan det går i selve debat­ten vil vel­gernes vur­der­ing i høy grad avhenge av omtal­en den får i medi­ene. Det er nem­lig medi­ene som set­ter rammene for hvor­dan vi skal forstå hva som er skjedd. Hvis medi­ene er enige om at Joe Biden var dyk­tig, mor­som og offen­siv vil det bli for­tolknin­gen som vin­ner frem, hvis medi­ene er enige om at han var uhøflig, usivilis­ert og “un-pres­i­den­tial”, ja så blir det den dominerende fortolkning.

Carter mot Ford

Et tydelig eksem­pel på medi­enes makt gir pres­i­dent­de­bat­ten i 1976 mel­lom Demokratenes Jim­my Carter og Repub­likan­ernes Ger­ald Ford.

To timer etter debat­ten viste en under­søkelse at 44% mente at Ford hadde vun­det debat­ten og 35 pros­ent mente at Carter hadde vun­det debat­ten. Men neste dags aften mente 61 pros­ent at Carter hadde vun­det og 19 pros­ent anså Ford som vin­neren (jf. fx Michael Schud­sons bok The Pow­er of News). Hva hadde skjedd i mel­lomti­den? Hva fikk vur­derin­gen av Ford til å falle 25 pros­ent, og vur­derin­gen av Carter til å stige 26 prosent?

Jo, under debat­ten stilte jour­nal­is­ten Max Frankel (New York Times) føl­gende spørsmål til Ford:

Hr. Pres­i­dent, jeg kunne tenke meg å utforske litt dypere vårt forhold til russerne […]. Våre allierte i Frankrike og Italia, flørter nå med kom­mu­nisme. Vi har anerk­jent et per­ma­nent kom­mu­nis­tisk regime i Øst-Tysk­land. Vi har i realiteten i Helsin­ki under­teg­net en avtale om at russerne har dom­i­nans i Øst-Europa

“Jeg er glad for at du spurte om dette”, svarte Ford, og slår mot slut­ten av sitt svar fast at:

Der er ingen sov­jetisk dom­i­nans i Øst-Europa. Og det vil det aldri bli under en Ford-administrasjon

Ord­styr­eren vil gi ordet videre til Carter, men Frankel er tydelig over­ras­ket over svaret, og lur­er åpen­bart på om han kan ha hørt rett. Selv om det ikke er van­lig, ber han om ordet igjen:

Øhh, ahh, øhh… unnskyld, kan jeg få lov til å følge opp? Forstod jeg Dem kor­rekt, når jeg hørte Dem si at Sov­je­tu­nio­nen ikke benyt­ter Øst-Europa som sitt spyd av inn­fly­telse, og har besatt de fleste områder der, og sikr­er med deres trop­per at det er en kom­mu­nis­tisk sone […]

Ford utdyper svaret sitt:

Jeg tror ikke på, Hr. Frankel, at jugoslavene betrak­ter seg selv som domin­ert av Sov­je­tu­nio­nen. Jeg tror ikke på at rumen­erne betrak­ter seg selv som domin­ert av Sov­je­tu­nio­nen. Jeg tror ikke at polakkene betrak­ter seg som domin­ert av Sov­je­tu­nio­nen. Hvert enkelt av disse land er uavhengig, autonomt, det har sitt eget ter­ri­to­ri­ale integritet og USA forestiller seg ikke at disse land er under sov­jetisk dominans.

Det var uheldige kom­mentar­er i betrak­t­ning av at Sov­je­tu­nio­nen hadde bety­delig poli­tisk og mil­itær makt og inn­fly­telse i Øst-Europa. Som Carter sa i sitt inn­legg etterpå:

Jeg kunne godt tenke meg å se Hr. Ford over­be­vise pol­sk-amerikan­erne og tsjekkisk-amerikan­erne og ungarsk-amerikan­erne i dette lan­det om at disse land ikke lever under sov­jetisk dom­i­nans og overvåkning

Men samme aften som debat­ten var det likev­el ingen blant de deltak­erne i spør­re­un­der­søkelsen som nevnte bemerknin­gen som et vik­tig ele­ment i debatten.

Dette var helt annerledes dagen etter. Etter at avisene hadde skrevet side opp og side ned om Fords Øst-Europa-bom­mert, nevnte nå plut­selig 20 pros­ent av de spurte Øst-Europa-bommerten.

Nå anså de den ikke bare som en vik­tig hen­delse, men som det aller vik­tig­ste i vur­derin­gen av debat­tens vin­der og taber. Nå blir det spen­nende å se hvor­dan Rom­ney og Oba­ma klar­er seg i det som kan bli den mest avgjørende val­gkam­pde­bat­ten i USAs his­to­rie. Og minst like inter­es­sant – og avgjørende – blir det å se hvor­dan medi­ene vur­der­er debatten.