En strategisk seier

Så har konfettien lagt seg på betonggulvet i McCormick Place i Chicago. La det være sagt. Det var en glimrende seierstale. Nesten like bra som den siste kampanjetalen i Iowa to dager tidligere.

Etter at Oba­ma had­de mot­tatt gra­tu­la­sjons­te­le­fo­nen fra Mitt Rom­ney gikk han på sce­nen og gjen­for­tal­te Den Sto­re His­to­ri­en. Om et land som er mer sam­men­svei­set enn ande­len av neg­a­ti­ve poli­tis­ke rekla­mer (80 pro­sent) tyder på. Oba­ma våget igjen å være «phi­lo­so­pher in chief» og knyt­tet bud­ska­pet om håp og for­and­ring til det sei­ge dag-til-dag-arbei­det som er poli­tik­kens hand­lings­mo­dus. De førs­te orde­ne lød:

Tonight, more than 200 years after a for­mer colo­ny won the right to deter­mine its own desti­ny, the task of perfec­ting our union moves for­ward.

På den måten byg­get han en bro mel­lom den legen­da­ris­ke 08-talen «A more perfect union» til den­ne valg­kam­pens mer sty­rings­fo­ku­ser­te slag­ord «For­ward.» Så strakk han ut hån­den mot taper­la­get, og man­te til sam­hold. Mot slut­ten kom han til kjer­nen: Oba­ma pek­te mot pub­li­kum:

The role of citizen in our democracy does not end with your vote. Ame­ri­ca’s never been about what can be done for us. It’s about what can be done by us together through the hard and frust­ra­ting, but neces­sa­ry work of self-govern­ment. That’s the prin­cip­le we were foun­ded on.

Så fort­sat­te han med klas­sisk reto­rikk. Tre gan­ger tese-anti­tese:

This coun­try has more wealth than any nation, but that’s not what makes us rich. We have the most power­ful mili­ta­ry in his­tory, but that’s not what makes us strong. Our uni­ver­sity, our cul­tu­re are all the envy of the world, but that’s not what keeps the world coming to our sho­res.

Før han slår fast:

What makes Ame­rica excep­tio­nal are the bonds that hold together the most diver­se nation on earth.

Det set­ter tonen for arven Oba­ma nå begyn­ner å byg­ge: Den over­skri­den­de poli­ti­ke­ren, som red­det USA fra en depre­sjon og i ret­ning av et mer rett­fer­dig sam­funn. The Oba­mas er til­ba­ke i Wash­ing­ton, med et lite demo­kra­tisk fler­tall i sena­tet, og et stør­re repub­li­kansk fler­tall i repre­sen­tan­te­nes hus. Etter 2008 had­de Oba­ma et his­to­risk fler­tall i kon­gres­sen. Det tap­te han i 2010. Og det er den­ne situa­sjo­nen som fort­set­ter. Frem­de­les et delt land, røde sta­ter mot blå. En ame­ri­kansk ver­sjon av Stein Rok­kans sen­trum mot peri­fe­ri.

I 08 opp­lev­de stra­te­ge­ne å kom­me til byer og del­sta­ter hvor folk sjøl sat­te opp kon­tor for Oba­ma-kam­pan­jen. Hjem­me­lag­de skilt var over­alt. Sul­ten på for­and­ring var enorm. Det var lett å ska­pe et nar­ra­tiv om en fol­ke­lig beve­gel­se. Det stem­te, selv om Oba­ma mot­tok mest pen­ger fra de sto­re sel­ska­pe­ne. Omtrent 900 men­nes­ker har iføl­ge LA Times vært løn­net av kam­pan­jen i år. Det høres mye ut. I for­hold til nors­ke for­hold er det egent­lig beskje­dent, med tan­ke på den enor­me ope­ra­sjo­nen de har dre­vet. Det aller mes­te er folk som job­ber gra­tis.

Selv har jeg vært på besøk i New York og Illi­nois. Her­fra ble vi bus­set til vippe­sta­ten Wis­con­sin for å ban­ke på dører. Man får utdelt er detal­jert ark med navn, alder og adres­se til poten­si­el­le vel­ge­re. Dis­se er seg­men­tert som «light Democrats». På valg­da­gen spur­te vi: «Kan vi sto­le på stem­men din?» «Hvor plan­leg­ger du å stem­me?» «Hvem skal du stem­me sam­men med?» Og folk sva­rer vil­lig. «Joda, jeg har stemt i dag tid­lig. Min kone kom­mer hjem fra jobb og skal stem­me kl. 15 med dat­te­ren vår. Hun tar også med seg kjæ­res­ten,» for­tal­te en kar med spansk aksent, før han tok meg i hån­den. Bak­grun­nen for spørs­må­le­ne er forsk­ning om at sann­syn­lig­he­ten for stem­ming øker når folk lager en plan for å gjø­re det. Til og med på bus­sen hjem fra Mil­wau­kee ble vi bedt om å bru­ke Oba­ma-appen for å rin­ge tre sis­te tele­fo­ner. Pre­mi­en for alt var en bil­lett til valg­va­ken. Der kun­ne vi se, ikke bare Oba­mas tale, men Tam­my Bald­win, den førs­te åpne homo­fi­le sena­to­ren, vin­ne for Demo­kra­te­ne fra Wis­con­sin. Det­te er en mik­ro­sko­pisk bit av ope­ra­sjo­nen på bakke­nivå. New York Times beskrev arbei­det til kam­pan­jen slik:

In Chi­ca­go, the cam­paign recruited a team of beha­vioral scien­tists to build an extra­or­di­na­ri­ly sop­hi­s­ti­cated data­base pack­ed with names of mil­lions of unde­ci­ded voters and poten­ti­al sup­por­ters. The ever-expan­ding list let the cam­paign find and regis­ter new voters who fit the demo­grap­hic pat­tern of Oba­ma back­ers and met­ho­di­cal­ly tra­ck their views through thou­sands of telep­hone calls eve­ry night. That allow­ed the Oba­ma cam­paign not only to alter the very natu­re of the electo­rate, making it youn­ger and less whi­te, but also to crea­te a por­trait of shif­ting voter alle­gi­an­ces.

Den mest avan­ser­te, og sann­syn­lig­vis best drev­ne, gras­rot­kam­pan­jen i his­to­ri­en var alt­så avgjø­ren­de. I til­legg det noe kynis­ke, men stra­te­gisk klo­ke val­get om å kjø­re mas­si­ve neg­a­ti­ve rekla­mer mot Mitt Rom­ney gjen­nom som­mer­en. Den repub­li­kans­ke kan­di­da­ten var defi­nert før han selv fikk sjan­sen til å defi­ne­re seg selv. Det er også inter­es­sant at norsk­æt­te­de Karl Roves enor­me penge­sum­mer, orga­ni­sa­sjo­nen hans bruk­te ca 350 mil­lio­ner $, ikke før­te til fle­re sei­re i valg­kam­pen om sena­tet eller kon­gres­sen. Det Rove vil bli hus­ket for i den­ne valg­kam­pen er kan­skje ført og fremst et av de pin­ligs­te øye­blik­ke­ne i FOX NEWS histo­re. Og det sier ikke lite.

Et tanke­kors dog, i det som var en sei­er for stra­te­ge­ne, og sta­tis­ti­ke­re som Nate Sil­ver. Skjebne­svang­re øye­blikk spil­ler frem­de­les en stor rol­le. Ingen kun­ne for­ut­se Oba­mas elen­di­ge førs­te debatt, som gav Mitt Rom­ney en av de størs­te sei­er­ne i TV-debat­te­nes his­to­rie. Hva hvis Oba­ma had­de gjort det like dår­lig i de to sis­te? Hel­ler ikke plan­leg­ge mot stor­men Sandy, som traff over­vei­en­de demo­kra­tis­ke sta­ter, men også før­te til de iko­nis­ke bil­de­ne av Hel­an og Halv­an: Den repub­li­kans­ke guver­nø­ren Chris Chris­tie og pre­si­dent Oba­ma side ved side i kata­strofe­om­rå­de­ne i New Jer­sey.

Til slutt: Selv om poli­tikk all­tid hand­ler om frem­ti­den, ikke minst i USA, så hus­ker man­ge de kata­stro­fa­le åre­ne under Geor­ge W. Bush, repub­li­ka­ner­nes svar på Volde­mort – han hvis navn ikke må nev­nes. Selv om folk er mis­for­nøyd med tem­po­et ut av arbeids­le­dig­het og en treg øko­no­mi, så vet de at det var mye sann­het i kari­ka­tur­teg­nin­gen fra dagen etter val­get i 2008: «Black Man Given Nation’s Worst Job.»

Helt til slutt, nå i dage­ne der­på er nok man­ge av oss tem­me­lig lei den­ne valg­kam­pen. Den neg­a­ti­ve rekla­men. De uen­de­li­ge nyhets­sen­din­ge­ne om vippe­sta­ten Ohio og hvil­ke områ­der av subur­bia i Flo­ri­da som kan bli avgjø­ren­de. Men en sis­te liten tale kan vi unne oss, nem­lig orde­ne den nyvalg­te pre­si­den­ten ga til kam­panje­med­ar­bei­der­ne på hoved­kvar­te­ret i Chi­ca­go. Ydmyk, lav­mælt. Som en blan­ding av Moham­med Ali etter sei­e­ren over Joe Fra­zier og en Olof Pal­me som snak­ker om menin­gen med poli­tikk. Enjoy, og takk for den­ne gang.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen