Forskere som (ikke) blogger. Del 2 av 3

Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

I den for­ri­ge delen i den­ne kor­te seri­en om forsk­nings­blog­ging hør­tes jeg kan­skje i over­kant neg­a­tiv ut. For til tross for alle de nevn­te utford­rin­ge­ne og ulem­pe­ne med blogg-gen­ren og tek­no­lo­gi­en den byg­ger på, bør vi som er fors­ke­re utnyt­te de mulig­he­ter til tes­ting av ide­er, utfol­del­se av sam­ta­le og kri­tisk etter­prø­ving som blog­gen tross alt gir. Og vi bør utnyt­te de mulig­he­ter for for­mid­ling som blog­gen invi­te­rer til. Den som har fulgt Reto­rikk­blog­gen vet at jeg først og fremst har benyt­tet den til forsk­nings­for­mid­ling.

Hvis du har fulgt Reto­rikk­blog­gen vet du også at min blog­ging kan være gans­ke spo­ra­disk: Til tider skri­ver jeg regel­mes­sig, til tider ure­gel­mes­sig — alt avhen­gig av hvor tra­velt jeg har det i mitt dag­li­ge arbeid. Slik pub­li­se­ring i rykk og napp er van­lig­vis den sik­re død for en blogg, hvor leser­ne for­ven­ter kon­ti­nu­er­li­ge inn­legg. Det er som en avis som noen gan­ger kom­mer hver tred­je dag, og noen gan­ger hver annen måned. Den får ikke man­ge abon­nen­ter. Men for­di Reto­rikk­blog­gen er en del av en stør­re insti­tu­sjo­nell hjem­me­side, er pro­ble­met ikke så stort. Det er all­tid noe nytt på Vox Pub­li­ca. Et til­sva­ren­de eksem­pel på et blogg­nett­verk er blogg­si­den hos geoforskning.no, hvor seks blog­ge­re skri­ver i fel­les­skap.

Der­til kom­mer at leser­ne ikke behø­ver å føl­ge aktivt med på den ujev­ne pub­li­se­rin­gen. Hvis de er inter­es­sert i emnet og blog­gen, kan de abon­ne­re på RSS-feeds og få beskjed når nye inn­legg kom­mer. Det gjør kra­vet om fre­kvens mind­re rele­vant og øker fri­he­ten for den spo­ra­dis­ke blog­ge­ren.

Formidlende tenkeskrivning

I 2002, da medie­fors­ker­ne Torill Mor­ten­sen og Jill Wal­ker ennå var sti­pen­dia­ter, argu­men­ter­te de i en forsk­nings­ar­tik­kel («Blog­ging Thoughts») for blog­gen som et mid­del til å få skriv­nin­gen i gang. De opp­lev­de at blog­gin­gen gjor­de skriv­nin­gen av deres ph.d.-avhandlinger enk­le­re og mer foku­sert. Beg­ge var — og er frem­de­les — ivri­ge blog­ge­re og for­ta­le­re for ver­di­en av å blog­ge. Like­vel aner­kjen­ner de den for­be­hol­den­het jeg har beskre­vet oven­for. Hele vår artik­kel, skri­ver de, kun­ne kan­skje avvi­ses som et omfat­ten­de for­søk på pro­kras­ti­ne­ring, mens vi egent­lig bur­de gjø­re våre avhand­lin­ger fer­dig. Det har de unek­te­lig rett i. Det har vel ald­ri i viten­ska­pens his­to­rie vært så gode mulig­he­ter for å flyk­te fra forsk­nings­skriv­nin­gen som i våre dager. Bare et par alt-tab-taste­trykk vekk lig­ger Twit­ter, Face­bo­ok, mil­lio­ner av web­si­der og ikke minst våre egne blog­ger, som kon­stant kal­ler på opp­da­te­rin­ger.

Ikke desto mind­re rom­mer (forsknings)blogging en god mulig­het for å ten­ke gjen­nom skriv­ning. Ved å til­by en umid­del­bar og upre­ten­siøs inn­gang til skriv­nin­gen kan blog­ging bidra til at fors­ke­ren — og stu­den­ten — enk­le­re kom­mer i gang med tekst­ar­beid som sene­re kan utvik­le seg til forsk­nings­teks­ter. Den­ne høs­ten har jeg selv blog­get om reto­rik­ken i den ame­ri­kans­ke valg­kam­pen. I for­hold til min van­li­ge skriv­ning har jeg sen­ket kra­ve­ne til doku­men­ta­sjon, pre­si­sjon og fag­li­ge refe­ran­ser — alt det som gjør forsk­ning til en omsten­de­lig affæ­re, og som betyr at skriv­nin­gen tar lang tid. Som fors­ker må man hele tiden sjek­ke infor­ma­sjon, for­hol­de seg til tid­li­ge­re forsk­ning, stop­pe behand­lin­gen av empi­ri­en for å gå til­ba­ke og kon­sul­te­re ny — eller gam­mel — forsk­ning. Og når man sjek­ker forsk­nin­gen, opp­da­ger man nye ele­men­ter av usik­ker­het, kon­tro­ver­ser og mang­ler, og tvin­ges til å utfors­ke and­re stu­di­er som for­hol­der seg til usik­ker­he­te­ne, kon­tro­ver­se­ne og mang­le­ne. Ikke sjel­den strek­ker dis­se for­hol­de­ne seg langt til­ba­ke i tid — i noen til­fel­ler hundre­vis av år. Hvis man som fors­ker gjør det­te arbei­det grun­dig, kan det gjer­ne ta fle­re dager å skri­ve noen få set­nin­ger. Det er slik man kom­mer i dyb­den som fors­ker; men man får noen gan­ger opp­le­vel­sen av ikke å kom­me vide­re, av å mang­le flyt, av ikke å få skre­vet tekst og der­igjen­nom tes­tet egne tan­ker. Å unn­gå det­te var et av for­må­le­ne med mine blogg­inn­legg om valg­kam­pen. Jeg plan­leg­ger å skri­ve en bok om reto­rikk i ame­ri­kansk valg­kamp og bru­ker blog­gen til å kom­me i gang. Den­ne form for skriv­ning er ikke som det tra­di­sjo­nel­le, per­son­li­ge blogg­inn­leg­get; men den er hel­ler ikke den lang­som­me­li­ge utvik­ling av tra­di­sjo­nel­le forsk­nings­teks­ter. Inn­leg­ge­ne lig­ger et sted mel­lom det vi i skrive­forsk­nin­gen kjen­ner som hen­holds­vis tenke­teks­ter og for­mid­len­de teks­ter.

Mellom to ytterpunkter

På uni­ver­si­te­te­ne er det­te skil­let sær­lig rele­vant for stu­den­te­ne. Som regel møter stu­den­ter nem­lig bare fer­di­ge teks­ter, lære­bø­ker, forsk­nings­pub­li­ka­sjo­ner og viten­ska­pe­li­ge artik­ler. Selv om uni­ver­si­te­ter har begynt med såkalt mappe­eva­lu­e­ring, hvor stu­den­te­ne blant annet kan skri­ve kor­te, reson­ne­ren­de teks­ter frem­for helt fer­di­ge opp­ga­ver eller essays, synes man­ge frem­de­les det er vans­ke­lig å skri­ve leng­re teks­ter. Noen har vans­ke­lig for å skri­ve noe som helst, for­di det ald­ri blir godt nok. De synes å tro at det de skri­ver, skal være per­fekt førs­te gang. Men det blir teks­ter nes­ten ald­ri, og jo mer de ser sin egen util­strek­ke­lig­het på data­skjer­men, desto mer ender de med å skrol­le ned og opp, ned og opp — innen de til slutt ser pas­sivt og opp­gitt på curso­ren som blin­ker utål­mo­dig.

And­re har lært at man må skri­ve tenke­teks­ter, det vil si hur­tig­skriv­ning uten opp­hold, slik at man får alt man har i hodet, ned i tas­te­ne, uten å la seg stop­pe eller begren­se av kri­tisk etter­tan­ke. Dis­se stu­den­te­ne går frei­dig i gang med å tas­te alt som fal­ler dem inn. De får pro­du­sert en mas­se ord, men dess­ver­re lig­ger set­nin­ge­ne ofte så langt fra en for­mid­len­de tekst at man som under­vi­ser og vei­le­der har vans­ke­lig for å for­hol­de seg kon­struk­tivt til de frag­men­ter­te brudd­styk­ke­ne.

Blog­gen gir en mulig­het for tekst­pro­duk­sjon som lig­ger mel­lom dis­se to ytter­punk­te­ne, både for fors­ke­ren og stu­den­ten. Den gjør det mulig å pub­li­se­re noe som ikke har den fer­di­ge forsk­nings­teks­tens liv­rem og seler: teks­ter som er åpne og invi­te­rer til mot­spill og til­bake­mel­din­ger. Men for­di en blogg er offent­lig, må teks­te­ne ikke desto mind­re være mer enn per­son­li­ge tanke­teks­ter. De må ha sam­men­hen­gen­de argu­men­ta­sjon og må nød­ven­dig­vis fun­ge­re som for­mid­len­de teks­ter bevisst ret­tet mot et pub­li­kum. Vi kan kal­le det for for­mid­len­de tenke­skriv­ning. Det er en skriv­ning som både har munt­lig­he­tens per­son­li­ge og direk­te språk og skrift­lig­he­tens gjen­nom­ar­bei­de­te struk­tur, argu­men­ta­sjon og form.

En blogg som på den­ne måten ret­ter seg mot et ikke-fag­lig pub­li­kum, hjel­per fors­ke­re til å ten­ke i hver­dags­språk og hen­ven­de seg til men­nes­ker som ikke har fag­fel­le­nes inn­for­ståt­te kunn­skap. Det tvin­ger oss til å ten­ke anner­le­des og kla­re­re om våre forsk­nings­ob­jek­ter og meto­der. Det er nem­lig sam­men­heng mel­lom måten vi uttryk­ker oss på, og erkjen­nel­sen vi får. Slik til­byr blog­gen et erkjen­nel­ses­po­ten­si­al både for per­sonen som leser, og fors­ke­ren som blog­ger. Som fors­ke­re har vi noen gan­ger en tendens — tror jeg — til å anta at forsk­nings­språ­ket er proto­ty­pisk for men­nes­ke­lig tenk­ning, og hver­dags­språ­ket blott en avled­ning: Den for­mel­le logik­ken er det uni­ver­sel­le utgangs­punk­tet, den reto­ris­ke sam­ta­len en blek etter­lik­ning. Men i vir­ke­lig­he­ten er det omvendt. Som et reto­risk mot­to lyder: Det klart sag­te er det klart tenk­te.

Bak de fles­te kom­pri­mer­te, kom­pli­ser­te og nyan­ser­te rede­gjø­rel­ser lig­ger det — hvis rede­gjø­rel­sen da er gjen­nom­tenkt og har sub­stans — et klart argu­ment som kan uttryk­kes i van­lig språk. Slikt er pas­sen­de for en blogg, og det er en god måte for fors­ke­ren å opp­fyl­le sin for­mid­lings­plikt og utbre kunn­ska­pen om faget og dets resul­ta­ter på. Sam­ti­dig kan slik forsk­nings­blog­ging bidra til å gjø­re det tyde­lig at det er men­nes­ker som ska­per forsk­ning. Blog­gen viser at forsk­ning er et resul­tat av indi­vi­der som tref­fer beslut­nin­ger og har syns­punk­ter, men som prø­ver — for­hå­pent­lig — å argu­men­te­re så objek­tivt og over­be­vi­sen­de som mulig.

(Fors­ke­re som (ikke) blog­ger. Del 2 av 3)
En annen ver­sjon av den­ne teks­ten har tid­li­ge­re vært pub­li­sert i Pro­sa 6/2012

TEMA

F

orsknin
g

27 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. […] noen timer sene­re: Mor­somt at vox Pub­li­ca snak­ker om blog­ging som et mel­lom­sta­di­um mel­lom kladd og pub­li­se­ring, i hver­dags­språk. Det er nett­opp det som er poen­get.) Share […]

  2. Johne Eide says:

    Eg for­står at den som vil sel­ja ei vare, gjer­ne vil vin­ne kam­pen om kun­de­ne gjen­nom reklame­trykk. Men val­kam­pen blir pre­sen­tert mas­sivt i alle media, hei­le tida, med alle vik­ti­ge par­ti, på sak eller sak, med alle ten­ke­le­ge verke­mid­del, på ein rime­leg balan­sert måte…Kva behov har alt­så vel­ja­ren for poli­tisk rekla­me?

  3. Jens Kjeldsen says:

    Jeg antar at den­ne kom­men­ta­ren egent­lig ret­ter seg mot blogg­inn­leg­get om poli­tisk rekla­me (https://voxpublica.no/2013/02/politisk-fjernsynsreklame-i-norge/), selv om det her lig­ger under et inn­legg om fors­ker­blog­ging. Det sen­tra­le i spørs­må­let om hvor­vidt vi bør ha poli­tisk rekla­me er ikke – slik jeg ser det – hvil­ket behov vel­ge­ren har for poli­tisk rekla­me, men sna­re­re hvil­ket behov vi har for å for­by det. Gene­relt bør vår hand­lings­re­gel være at vi ikke for­byr noe bare for­di (noen av oss mener at) and­re ikke har bruk for det. Bor­ger­ne i Nor­ge har hel­ler ikke bruk for Snick­ers sjo­ko­la­de, men det for­byr vi jo ikke. Vi for­byr der­imot vis­se for­mer for nar­ko­tis­ke stof­fer, for­di fri bruk av dem har vist seg å ha så sto­re neg­a­ti­ve kon­se­kven­ser at sam­fun­net ikke kan tole­re­re bru­ken av dis­se. Selv om jeg er skep­tisk til poli­tisk fjern­syns­re­kla­me, kan jeg like­vel ikke se at det sam­me gjel­der det­te. Det er ikke, vil jeg mene, noen over­be­vi­sen­de og tro­ver­dig argu­men­ta­sjon som kan påvi­se at poli­tisk fjern­syns­re­kla­me i Nor­ge vil ha sto­re neg­a­ti­ve kon­se­kven­ser. Det mes­te av kri­tik­ken består av ube­grun­net frykt og løs spe­ku­la­sjon. Det fin­nes hel­ler ikke noen gode grun­ner til å for­by poli­tisk rekla­me på fjern­syn, men til­la­te det i and­re medi­er (fx radio, avis, Inter­nett, bal­lo­ner, pla­ka­ter, direct mail, dør­ban­king, m.m.). Og så er det til og med vis­se stu­di­er som peker på at poli­tisk fjern­syns­re­kla­me kan ha en vis demo­kra­ti­se­ren­de effekt ved å hjel­pe grup­per med å gjø­re sam­fun­net opp­merk­som på pro­ble­mer og utford­rin­ger, par­ti­er og grup­per som vi ellers ikke kjen­te til.

til toppen