Høyesterett forvirrer og tilslører

Høyesterett har i løpet av kort tid avsagt tre dom­mer knyt­tet til struk­tur­erte spare­pro­duk­ter. To av dommene, Logn­vik (Rt-2012–355) og Fokus bank (Rt-2012–1926), har endt med klare tap til spar­erne. Den tred­je dom­men, Røeggen-sak­en (HR-2013–642‑S), endte med en like klar seier til spareren.

Spørsmålet er imi­dler­tid, er det nå, etter disse avgjørelser, klart for borg­erne hvilke regler som gjelder?

Bak­grun­nen for spørsmålet er at Høyesterett selv har defin­ert sine hov­e­dopp­gaver til å være rettsen­het, rettsavk­lar­ing og rettsutvikling. Ifølge Høyesteretts web­side ønsker Høyesterett også «en åpen dom­stol med innsyn for all­men­heten i alle sider av virksomheten».

Høyesteretts bygn­ing i Oslo (foto: Wiki­me­dia Com­mons. CC: by-sa)

Etter en rask gjen­nom­lesing av disse tre sprik­ende dommene er det ikke lett å forstå på hvilke punk­ter Høyesterett har bidratt til rettsen­het og rettsavk­lar­ing. De umid­del­bare og til dels sprik­ende kom­mentar­er også fra andre tyder på at jeg ikke er alene om å være i alle fall en smule forvirret.

Selv om det etter hvert skulle fremkomme en litt klarere kon­sen­sus rundt dommenes betyd­ning vil dette være en avk­lar­ing basert på sub­tile nyanser, akademisk diskusjon og uten vesentlige bidrag fra Høyesterett selv. 

Et forhold som gjør vur­derin­gene og avk­larin­gene enda mer kom­plis­erte er at det i forbindelse med de to foregående dommene har fremkom­met kri­tikk av Høyesteretts man­glende drøft­ing av og åpen­het rundt vesentlige anførsler, og at det der­for også kan stilles spørsmål ved Høyesteretts opp­fyl­lelse av målset­tin­gen knyt­tet til «en åpen dom­stol med innsyn for all­men­heten i alle sider av virksomheten».

Der­som det krev­er lang­varige diskusjon­er i juridiske tidsskrift, vanske­lig tilgjen­gelig innsyn i pros­esskrift og saks­doku­menter og innsyn i hva som fak­tisk er sagt i Høyesterett (vanske­lig for alle etter­som det ikke finnes tilgjen­gelige opp­tak) for å komme til en avk­lar­ing av betyd­nin­gen av Høyesteretts dom, er dette en klar indikasjon på at Høyesterett selv har svik­tet der det gjelder, nem­lig i forhold til hov­e­dopp­gavene rettsen­het og rettsavklaring.

Dette kunne Høyesterett gjort mye bedre, og det kunne vært gjort mye bedre på en enkel måte. 

I partenes anførsler i forhold til Røeggen-dom­men lig­ger det som må opp­fattes som en opp­for­dring til Høyesterett der­som kon­klusjo­nen ble annerledes, å fork­lare hvor­for og hvor­dan Røeggen-sak­en avvek fra Logn­vik-sak­en og Fokus bank-sak­en. En slik konkret drøft­ing er det ikke spor av i Høyesteretts dom. Der­som forhold­ene i realiteten ikke var vesentlig forskjel­lige, men skyldes at fler­tal­let av Høyesteretts dom­mere hadde endret opp­fat­ning, burde også dette fremkommet.

Hele hen­sik­ten med offentlige dom­mer er at de skal klargjøre, ikke tilsløre.

Både for partene i Logn­vik-sak­en og for partene i Fokus bank-sak­en må det være tungt at man står igjen uten gode svar på disse spørsmålene.

Like ille er det at graden av forut­bereg­ne­lighet ikke synes å ha økt i nevn­everdig grad. Knappe 2000 sak­er står angivelig til behan­dling i Finan­skla­gen­em­n­da, og det er vel fort­satt muligheter for at det fremkom­mer ytterligere saker. 

På grunn av Høyesteretts svikt når det gjelder rettsavk­lar­ing er det ikke usannsyn­lig at en stor del av disse sak­ene etter hvert vil ende i rettsvesenet, med mil­lion­beløp i sak­somkost­ninger til følge. På grunn av uklarheter vil man sannsyn­ligvis også oppleve sprik­ende dom­mer og sprik­ende prak­sis for så vidt gjelder svært like forhold, mel­lom de forskjel­lige tin­gret­ter og lag­mannsret­ter. Dette er forhold som lett kan komme til å fortrenge andre sak­er og binde opp ressurs­er ved dom­sto­lene i årevis.

Høyesteretts rai­son d’être er knyt­tet til rettsavk­lar­ing og rettsen­het. (Jeg forut­set­ter at rettsutviklin­gen i hov­ed­sak er Stortingets opp­gave qua lov­giv­er.) Kan­skje burde det gjen­nom­føres sys­tem­a­tiske eval­ueringer av hver enkelt høyesterettsavgjørelse blant bruk­erne av Høyesteretts avgjørelser for å finne ut av i hvor stor grad vår øver­ste dom­stol lykkes med sine forset­ter knyt­tet til rettsavk­lar­ing, rettsen­het og åpenhet.