Kropp er alt, ord er ingenting

Siden Kennedy og Nixon har myten om, at det flotteste smilet vinner debatten, dominert den politiske scenen. Men hvis ord i virkeligheten er ingenting, så kunne politikerne vel bare danse politikken sin

«Kropps­språk og språk og tone betyr eks­tremt mye, og poli­ti­ke­re bru­ker alle knep». Slik skrev den dans­ke tab­loid­avi­sen BT i en stort opp­satt dob­belt­side under folke­tings­valg­kam­pen i 2011. Vi får vite at utse­en­de og kropps­språk har enorm betyd­ning i fjern­syns­de­bat­ter. Det vi and­re bare opp­fat­ter som ube­ty­de­li­ge detal­jer kan åpen­bart være avgjø­ren­de for om man vin­ner eller taper en debatt.

Artik­ke­len fra BT kun­ne like gjer­ne ha vært fra en norsk avis – eller en ame­ri­kansk. Den for­mu­le­rer en utbredt påstand som domi­ne­rer medie­nes dek­ning av poli­tis­ke debat­ter: kropps­språ­kets makt i fjern­sy­net. Under valg­kam­per blir vi for­talt at det poli­ti­ker­ne sier i fjern­syns­de­bat­ter, slett ikke betyr så mye som det de gjør: kropps­språ­ket trum­fer orde­ne. Vi bryr oss ikke om argu­men­te­ne og poli­tik­ken, men stem­mer på den som kler seg best og smi­ler mest sjar­me­ren­de.

Fjernsynets makt

Som de fles­te teks­ter i den­ne typen jour­na­lis­tikk, bru­ker avi­sen den mest utbred­te myte av dem alle: «Fjern­sy­nets makt og magi har stått krys­tall­klart for alle poli­ti­ke­re klo­den over, siden John F. Ken­ne­dy i 1960 vandt pre­si­dent­valg­kam­pen over den sit­ten­de vise­pre­si­dent Richard Nixon». Avi­sen for­kla­rer:

Det var førs­te gang, at ame­ri­ka­ner­ne kun­ne se sine to kan­di­da­ter debat­te­re mann mod mann på tv. Duel­le­ne blev også sendt på radio­en, hvor Nixon blev opp­fat­tet som vin­der, men den unge Ken­ne­dy sei­ret stort på tv. Han had­de kamera­tek­ke og så langt mer vel­opp­lagt ut end den eld­re og usmin­ke­te Nixon.

Den­ne his­to­ri­en blir for­talt med varie­ren­de grad av detal­jer fra gang til gang, men for­tolk­nin­gen er all­tid den sam­me: fjern­sy­net er et visu­elt medi­um; det avgjø­ren­de er ikke hva man sier, men hvor­dan man ser ut. Frem­fø­ring er vik­ti­ge­re end sub­stans. For­di fjern­sy­net består av bil­der, for­fla­ter, for­enk­ler og for­vren­ger det den poli­tis­ke debat­ten. Fjern­sy­net for­mid­ler uttrykk frem­for inn­hold. Bil­de­ne har makt over orde­ne.

Selv Nixon var over­be­vist om det­te. I sine erind­rin­ger, Six Cri­ses (1962), bekla­ger han at: «Jeg var for opp­tatt av hva jeg skul­le si og for lidt av hvor­dan jeg så ut […] en dår­lig kamera­vin­kel på fjern­sy­net kan ha mye stør­re effekt på valg­re­sul­ta­tet end en stør­re feil i utfor­min­gen av en tale».

Det utrolige er ikke noe å tro på

Men hvor­dan vet vi egent­lig det­te? Og er det vir­ke­lig rik­tig? Hver­dags­my­ter som den­ne er lok­ken­de og fasci­ne­ren­de, for­di de får oss til å ten­ke at det­te er så utro­lig, at man nes­ten skul­le tro at det ikke er sant. Og som regel er det hel­ler ikke sant.

Anta­gel­sen om at Ken­ne­dy vandt i fjern­sy­net, men tap­te i radio­en byg­ger på tre under­sø­kel­ser, ja egent­lig bare på en. For to av under­sø­kel­se­ne er ikke annet enn per­son­li­ge, jour­na­lis­tis­ke beret­nin­ger. Den førs­te var et essay av repor­te­ren Ralph McGill som i The Atlan­ta Con­sti­tu­tion for­tal­te at han fikk en rek­ke men­nes­ker til å lyt­te til debat­ten på radio, og angi­ve­lig men­te de alle at Nixon vandt. Anta­ge­lig var der høyst 15 per­soner, og vi ved intet om hvor­dan de var valgt ut, om de var repub­li­ka­ne­re eller demo­kra­ter. Så, selv om McGills tekst kan være inter­es­sant som jour­na­lis­tikk, er den ubru­ke­lig som viten­ska­pe­lig doku­men­ta­sjon.

Den and­re under­sø­kel­sen er en impre­sjo­nis­tisk repor­ta­sje i New York Herald-Tri­bu­ne, hvor repor­te­ren Earl Mazo beret­ter hvor­dan han sam­men med 11 guver­nø­rer og en del and­re folk fulg­te debat­ten på radio, mens de ven­tet på at fjern­syns­bil­de­ne skul­le kom­me frem. De fles­te, for­tel­ler Mazo, synes Nixon var best; men da «fjern­sy­nets magis­ke lan­ter­ne» blev tent omtrent halv­veis i debat­ten, end­ret hold­nin­gen seg, hev­der Mazo: «Ken­ne­dy så skar­pe­re ut, mer under kon­troll, mere bestemt». Også her er bevis­før­se­len anek­do­tisk. Mazo rap­por­te­rer hva han tror han så og hør­te, men det er hver­ken sys­te­ma­tikk i utvel­gel­se av del­ta­ge­re (10 av guver­nø­re­ne støt­tet for eksem­pel ikke Ken­ne­dy) eller i behand­lin­gen av «resul­ta­te­ne». Også det­te er per­son­li­ge obser­va­sjo­ner uten nogen gene­ra­li­se­ren­de kraft.

Tall er også retorikk

Det enes­te reel­le stu­di­et av debat­ten er en tele­fon­un­der­sø­kel­se utført av sel­ska­pet Sind­lin­ger and Co. De inter­vju­et 2138 per­soner, her­av 282 som had­de hørt debat­ten på radio. 178 av dis­se lyt­te­re blev spurt hvem de men­te vandt. Iføl­ge under­sø­kel­sen men­te 43 pro­sent av lyt­ter­ne at Nixon vandt, mens 20,3 pro­sent men­te at Ken­ne­dy vandt. Til sam­men­lik­ning men­te 18,5 av seer­ne at Nixon vandt, og 27,8 anså Ken­ne­dy som vin­der. Dis­se tall synes jo å støt­te myten om fjern­sy­nets makt. Men selv om det­te er en reel opi­nions­un­der­sø­kel­se, doku­men­te­rer den nå like­vel ikke at Ken­ne­dy vandt i fjern­sy­net og tap­te i radio­en. For det førs­te er 178 inter­vju ut av mere end 61 mil­lio­ner radio­lyt­te­re ikke nok til å gene­ra­li­se­re. Det sva­rer til at spør­re 15 per­soner i Nor­ge om et poli­tisk spørs­mål i håp om å få nasjo­nens mening. For å trek­ke gyl­di­ge slut­nin­ger om slikt, må man opp i 1000 per­soner. Antal­let av utspur­te radio­lyt­te­re  er alt­så ikke stort nok til å gi påli­te­li­ge resul­ta­ter.

Der­til kom­mer at vi ikke vet hvor­dan lyt­te­re og seere for­del­te seg i lan­det, eller hvem og hvor man­ge som var Demo­kra­ter eller Repub­li­ka­ne­re. Var radio­lyt­ter­ne for eksem­pel fra land­li­ge strøk, hvor de fles­te er Repub­li­ka­ne­re; og var seer­ne fra de sto­re byer, hvor de fles­te er Demo­kra­ter? Det er sann­syn­lig, men under­sø­kel­sen gir ingen opp­lys­nin­ger om sli­ke for­hold. Der­ut­over vir­ker det høyst besyn­der­lig at bare 20 pro­sent av lyt­ter­ne anså Ken­ne­dy som debatt­vin­der på et tids­punkt hvor hele 46 pro­sent støt­tet ham som pre­si­dent. Sli­ke for­hold gjør at Sind­lin­ger-under­sø­kel­sen er upå­li­te­lig, og vi kan der­for ikke kon­klu­de­re at Nixon vandt på radio og Ken­ne­dy på fjern­syn.

Hvorfor ikke bare danse?

Det er en grunn til at kan­di­da­te­ne siger ord, og ikke bare dan­ser eller mimer poli­tik­ken sin foran til­hø­rer­ne. Like­vel lever myten om Ken­ne­dys fjern­syns­seir vide­re – uten noe godt bevis for det­te. Jeg påstår selv­føl­ge­lig ikke at poli­ti­ke­res utse­en­de, måte å tale på og fysis­ke frem­tre­den er uten betyd­ning, men det omvend­te er hel­ler ikke til­fel­let. Like­vel fal­der kom­men­ta­to­rer i medie­ne kon­stant for fris­tel­sen til å trek­ke den­ne myten opp av hat­ten, så alle måper i van­tro over­ras­kel­se, når de selv­sik­kert slår fast at kropp er alt og ord er ingen­ting.

Den­ne teks­ten har tid­li­ge­re vært trykt i en annen utga­ve i Reto­rik­Ma­ga­si­net (DK) nr. 87, mars 2013.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

Kommentarfeltet til denne artikkelen er nå stengt. Ta kontakt med redaksjonen dersom du har synspunkter på artikkelen.

til toppen