Det danske fjernsynsdramaet «Borgen» har hatt enorm suksess – både innenfor og utenfor landets grenser. Tredje sesong av serien, som både jeg og Jens Stoltenberg trofast følger med på, vises nå på NRK. I Danmark engasjerer «Borgen» til debatter rundt tema som tas opp i serien; alt fra maktens omkostninger til etikken i dansk svineproduksjon, settes på dagsordenen. Også debattene rundt selve serien er opphetet.
Søren Krarup, et tidligere medlem av Dansk Folkeparti, skriver at «Borgen» er et kulturradikalt propagandastykke, hvis formål det er «at hjernevaske og ensrette den danske befolkning». I en kritisk artikkel, som også stod på trykk i Klassekampen, skriver forfatter og journalist Rune Lykkeberg at «Borgen» fremstiller «elitens utopi» snarere enn realitetene i det danske samfunnet. Imidlertid er det ikke grunnlag for å kritisere dette glansbildet, skriver Aftenpostens kommentator Cecilie Asker. Ja, for det er ikke bare danskene som har kastet seg på debatten. Ifølge Asker er «Borgen» en attraktiv reklameplakat for demokrati, både nasjonalt og internasjonalt. Også i Bergens Tidende vies kommentarplass til kritikk av den danske serien, denne gang for å unngå å problematisere «ytringsfrihetskrisen i Danmark og resten av Vesten».
Hva er så grunnen til denne vegringen mot å engasjere seg i kontroversielle samfunnsspørsmål?
Serieforfatter Adam Price synes det er fantastisk at «Borgen» inspirerer til diskusjon, hans visjon var jo å vekke en politisk gnist hos seerne. Kanskje burde flere serieskapere ha slike ambisjoner. Det er selvsagt ikke noe i veien for å lage serier som kun skal underholde, men det kunne vel ikke skadet om flere serieskapere tok sikte på å utfordre sitt publikum og hadde det som sitt mål å skape engasjement?
Scene fra “Borgen” (foto: DR).
Det er her det skurrer i Norge. Landets ledende produsent av dramaserier, NRK, har i det siste satset stort, i alle fall om man setter budsjettet som målestokk for ambisjonsnivået. Skjønt, måler man kvaliteten med samme målestokk, får man skuffende lite for pengene. Hverken «Erobreren» eller «Halvbroren» er noe NRKs dramaavdeling stolt kan vise frem for venner, familie og resten av landets tv-seere. «Halvbroren» fikk riktignok helt grei mottakelse, trolig var kritikerne bare lettet over at den ikke var like dårlig (og like påkostet) som «Erobreren». Begge de to middelmådige seriene baserer seg på litterære verk av store norske forfattere: Jan Kjærstad og Lars Saabye Christensen. Og der stopper det. Utover at det er store romaner som filmatiseres, er det ikke noe som formidles. Det skulle ikke forundre meg om serieskapernes høyeste ambisjoner har vært å mestre adapsjonen fra bok til serieformatet. Ikke overraskende ble resultatet flatt og kjedelig. At NRKs dramaavdeling satser trygt, men ikke godt, er imidlertid gammelt nytt. Når det slås på stortrommen, er slaget aldri så hardt at noen kan oppfatte det som ubehagelig. «Hjem», «Berlinerpoplene» og «Himmelblå». Kun ved å lese tittelen, skjønner man at disse seriene ikke vil skape kontroverser.
NRK Dramas talentløse satsinger skyldes nok nettopp mangel på talent
Hva er så grunnen til denne vegringen mot å engasjere seg i kontroversielle samfunnsspørsmål? Er norske serieskapere ikke opptatt av annet enn lyssetting og kameravinkel? Mer sannsynlig er det at problemet ligger hos NRKs dramaavdeling. I et land hvor folk benker seg foran skjermen for å følge hver av de 134 timer Hurtigrutas ferd tar, er det kanskje ikke vanskelig å forstå prioriteringen av trygg nostalgi. Men kan den lisensfinansierte statskanalen bare slå seg til ro med at gjennomsnittsseeren er over seksti og synes det er ålreit å halvsove seg igjennom det de sender, uansett hva dette er?
NRK Dramas talentløse satsinger skyldes nok nettopp mangel på talent. Som Norges ledende produsent av fjernsynsdrama, er det underlig at NRK har problemer med å tiltrekke unge, evnerike serieskapere. I USA står regitalentene i kø for å lage fjernsyn. Det samme gjelder våre naboland. Men NRK har ikke maktet å gjøre avdelingen til et fristende sted å være for de største talentene blant norske filmskapere. For å endre på dette, holder det nok ikke med små justeringer. Det er ikke bare å «se til Danmark» og kopiere deres suksessformel. Sannsynligvis er det mye å lære av danskene som, foruten «Borgen», kan skilte med serier som «Forbrytelsen» og «Broen». Men skal norske serieskapere lykkes, kreves det nok en større holdningsendring innad i NRKs dramaavdeling. Ledelsen må slutte å engste seg for kritikk og heller godta at det å gjøre alle til lags, det er en umulig oppgave. De må også bli mer vågale og tørre å ta opp ting som kan sette sinnene i kok. Både for relasjonen til tv-seerne og til produksjonsmiljøet, må NRKs dramaavdeling legge lista høyere. Et sted å begynne er å henge opp dette danske ordtaket på pauserommet: «Hop ikke over hvor gærdet er lavest».