18. mars 2014. Russlands president Vladimir Putin går på talerstolen i Kreml. Publikum er begge kamre i Russlands nasjonalforsamling og representanter fra Krim-halvøya. To dager før har det blitt avholdt en folkeavstemning på Krim om regionens framtidige status. Avstemningen, som ikke er internasjonalt anerkjent, viser ifølge de Russland-vennlige lokale myndighetene at 96 prosent stemte for at Krim skal forlate Ukraina og bli en del av Russland. Avstemningen på Krim er et foreløpig høydepunkt i den stadig mer tilspissede konflikten mellom Ukraina og Russland.
Kontekst og ytringskjede
Putins tale følges med intens interesse internasjonalt. Kreml blir både en nasjonal scene og en verdensscene. Putins mål er å legitimere en kontroversiell handling: Krim-halvøya og byen Sevastopol skulle bli russisk land.
En kan ikke forstå den skarpe retorikken til Putin uten å kjenne til den kulturelle, historiske og stormaktspolitiske konteksten som ligger bak ordene. Gufs fra den kalde krigen, den arabiske våren, tap av land etter Sovjetunionens kollaps, den russisk-ortodokse kirkes fødsel og den militære forankringen med svartehavsflåten utgjør viktige deler av bakteppet for Putins smått aggressive stil.
Putin iscenesetter seg som en ordensoppretter i en stat av kaos og uorden, samtidig som han nekter å la ukrainske nasjonalister få innflytelse over det han ser som russiske medborgere eller “brødre” i Ukraina.
Putins ytring må leses som et svar på en retorisk situasjon som har oppstått etter politisk uro i Ukraina, samt også som respons på en pågående ytringskjede. “Alle ytringer er ledd i ei svært komplekst organisert ytringskjede”, har språkfilosofen Mikhail Bakhtin en gang så klarsynt uttrykt det. Dette komplekse nettet av tidligere ytringer tar ikke Putin rett ut av løse lufta, men må leses som del av en aktuell politisk diskurs om Russland og Ukrainas rolle i verden anno 2014. Talen Putin holdt fremfor de to kamrene i statsdumaen kan leses som et innlegg i en diskusjon om omstridte regimer verden over. Denne dialogiske egenskapen ved alle ytringer er selvfølgelig sterkt til stede i Putins retorikk. Hvor er de dialogiske elementene hentet fra?
Folket er med
I innledningen av talen ønsker Putin å få etablert en felles forståelse av at Krim-spørsmålet er “av vital historisk betydning”. Putin refererer til folkeavstemningen på Krim. Det store flertallet for tilslutning til Russland bruker Putin til å legitimere at han har folkeviljen med seg. Dette er også et poeng han benytter gjennom talen for å vise at befolkningen allerede har orientert seg mot Russland.
For å bygge ut sin kongstanke om at Krim-halvøya allerede er russisk, nevner Putin flere viktige hendelser i “vår felles historie og stolthet”. Prins Vladimir (Vladimir den store) lot seg døpe på Krim, og dette sådde så frøet til “kulturen, sivilisasjonen og de menneskelige verdier som forener menneskene i Russland, Ukraina og i Hviterussland”. Samt at gravene til soldater som i sin tid kjempet for Krim på russisk side fortsatt ligger på Krim. Han nevner også den russiske svartehavsflåten i Sevastopol og flere steder som “er kjære i våre hjerter, og minner oss om det russiske forsvarets bragder og mot”.
Denne forhistorien utgjør i Putins historieskriving røttene til Krim-halvøya og binder landområdet tett til storebror i øst. Området er viktig militærhistorisk og av stor religiøs betydning.
Videre tegner Putin et bilde av Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov som ettergivende da han “ga bort” Krim til Ukraina i 1954, og spekulerer i om det var for å bøte på grusomhetene som ble påført ukrainerne på 1930-tallet under forgjengeren Stalin. Dessverre ble det som ble ansett som “en umulighet en realitet”, sier Putin — Sovjetunionen gikk til grunne. Krim ble glemt i kollapsen.
Putin har vakt oppsikt med uttalelser tidligere, som da han betegnet Sovjetunionens fall som det 20. århundrets største geopolitiske katastrofe.
Innbyggere på Krim kunne fortelle Putin at de “ble gitt bort som en sekk med poteter”, forteller han i talen. Så tarvelig og så enkelt ble det gjort. Som på bondens marked ble millioner av russeres skjebne bestemt. De skiftet eiere ved en enkelt urettmessig handling. Med store ord skisserer Putin feilskjæret og hvordan det påvirket livet til mange russere: “Den russiske nasjon ble dermed over natten en av de største, om ikke den største, etniske folkegruppe i verden som noen gang har blitt splittet fra hverandre av nytegnede statsgrenser”. Og det skjedde i en tid da moderlandet var så på randen av krise at det ikke kunne ivareta egne interesser.
Men innbyggerne har stadig kommet tilbake med prat om at Krim og Sevastopol egentlig er russisk. Avtalesigneringen er altså en historisk mulighet til å rette opp gårsdagens feil.
Ukrainsk politisk krise i 20 år
Et annet hovedpoeng i talen er den ugunstige politiske situasjonen i Ukraina etter president Viktor Janukovitsj sin avgang. Det har ifølge Putin vært en vedvarende politisk krise i 20 år i Ukraina, og dette har gått særlig ut over russiske minoriteter med en språklig assimilasjonspolitikk. Ukraina har blitt “vanstyrt” og statsmenn har “kjempet seg imellom om makt, goder og penger og brydd seg pent lite om vanlige mennesker”. Som bevis trekker Putin fram arbeidsinnvandringen fra Ukraina til Russland — 3 millioner ukrainske borgere arbeidet i Russland i 2013.
Tale i Kreml: Putin på talerstolen 18. mars 2014 (foto: kremlin.ru)
Putin sier han utmerket godt forstår de som protesterte på Majdanplassen. De betegnes som fredelige og frihetssøkende. Den andre delen av opprøret, derimot, hadde en annen agenda, sier Putin: “De forberedte enda et regimeskifte; de ønsket å ta makten for enhver pris. De henga seg til terror, mord og opprør. Nasjonalister, nynazister, russofober og anti-semitter utførte kuppet. Disse menneskene er ennå toneangivende i Ukraina”.
Det Putin sier om situasjonen i dagens Ukraina, er at et nytt regime kan bli innført av ekstremister og mennesker som helt klart ikke er på russisk side. De utgjør da en trussel for russere i Ukraina og situasjonen er såpass ustabil at noe må gjøres.
Hvilke grupperinger er dette? Det ene partiet Putin viser til er det ukrainsk-nasjonalistiske Svoboda. Det har tidligere blitt kalt et høyreekstremt parti, men forsker Tor Bukkvoll ved Forsvarets forskningsinstitutt mener det har moderert seg etter at det kom med i det ukrainske parlamentet. Svoboda er EU-vennlige. Den andre grupperingen er partiet Høyre sektor, hvis leder også var aktiv under opprøret på Majdanplassen. Best kjent i norske medier er kanskje Dmytro Jarosj som i kjølvannet av demonstrasjonene stilte til valg som presidentkandidat. Ifølge Bukkvoll har Putin et ørlite poeng, men dette er stemmer i den ukrainske offentligheten som vil være svake i ukrainsk politikk fremover. En skal dog ikke lete lenge på nettet for å finne ganske rystende uttalelser fra disse to partiene, men de utgjør til sammen en minoritet i ukrainsk politikk (i presidentvalget 25. mai fikk for øvrig Jarosj og Svobodas kandidat til sammen under 2 prosent av stemmene).
Putin kobler også disse partiene til en kontroversiell figur i ukrainsk historie, nasjonalisten Stepan Bandera. En mann som ønsket å samarbeide med nazistene under 2. verdenskrig for å frigjøre Ukraina fra Sovjetunionen. Han ble drept av KGB i et attentat i 1959. Putin ser Bandera som en ledestjerne og ideolog for antirussere som ønsker å bygge “et rent Ukraina” og undertrykke etniske minoriteter i landet. Disse menneskene utgjør en trussel mot russeres eksistens i Ukraina.
Kritikk av amerikansk innblanding
USAs rolle er et annet av Putins hovedpoenger. USA og Russland (Sovjetunionen) har en fortid som to supermakter og har gjennomgått en kald krig, der den høyspente situasjonen under Cuba-krisen i 1963 nesten utløste en atomkrig. Putin har ved flere anledninger uttrykt skepsis mot NATOs innblanding og også USAs rolle som verdenspoliti i suverene staters konflikter. Etter NATOs bombing i eks-Jugoslavia i 1999 skulle det ta lang tid før Putin skulle bli vennlig stemt ovenfor USA (Gessen 2012: 234).
Det er en klar frykt for at Ukraina skal bli meldt inn i EU og NATO som nærer retorikken til Putin. Det at tidligere Sovjet-republikker som Ukraina, Georgia og Moldova gradvis skal innlemmes i NATO og EU, og således bli langt mer vestlige og amerikanisert, er Putins bekymring.
For Putin er Ukraina-konflikten et slag om land og organisatorisk tilknytning. Det som skjer i de arabiske landene med legitimt valgte regimer som blir styrtet ved hjelp av USA og dets allierte kan potensielt skje i Ukraina hvis ikke handlingens mann handler.
Den russiske statsviteren Lilija Sjevtsova utdyper Putins bekymringer rundt vestlig innflytelse i konflikter: “Han har en frykt for at Vesten vil gjøre innblandingspraksisen til politisk prinsipp. Da kan de gripe inn i Ukraina, Sentral-Asia, Hviterussland og Moldova”.
En av mennene Putin har hatt som rådgiver er Aleksandr Dugin, en av de mest profilerte tilhengerne av Eurasia-tanken. Den går i korte trekk ut på å danne en strategisk allianse mellom Europa og Asia som motvekt til USA. Dugin har konkretisert denne tanken: “Det er på en måte to leire. Den multipolare leiren med Russland, Kina, Iran og Syria. Altså landene i Eurasia mot landene under USAs imperialistiske hegemoni”. Dette er helt klart et gufs fra den kalde krigen, men med nye nasjoner i frontdannelsen. Ser vi spor av denne tanken i Putins tale?
Våre vestlige partnere, ledet av USA, ønsker fritak fra å måtte rette seg etter internasjonal lov i sin egen politiske praksis, men ønsker heller å styre etter eget forgodtbefinnende med geværets lov. De har kommet til det skritt at de tror de nå er hevet over alle verdens lover, at de er bevilget en eksklusiv rett til å kunne bestemme hele verdens skjebne, og at bare de alene har rett i alle spørsmål. De oppfører seg helt tøylesløst, både her og der, de bruker makt mot suverene stater, bygger koalisjoner basert på prinsippet «Hvis du ikke er med oss, er du mot oss». For å få sin egen aggresjon til å virke legitim, henter de med pressmidler inn de nødvendige resolusjoner fra de internasjonale organisasjoner. Og om de ikke lykkes med å få viljen sin igjennom i disse fora, nøler de aldri med å ignorere både sikkerhetsrådet og FN generelt.
Her sikter Putin til tidligere president George W. Bush sitt oppgjør med terroraksjonene i New York og Washington, der Bush prøvde å tydelig markere hvem som var allierte og hvem som etter hvert skulle utgjøre den famøse “ondskapens akse”. Sitatet må leses som en problematisering av USAs rolle (og Vesten, da forstått som de store institusjonene EU og NATO) som supermakt og spillet for å utøve innflytelse der de mener det er gunstig. Dette er selvfølgelig et spill Putin også benytter seg av ved å legge ned veto mot ulike FN-resolusjoner.
Putin er også sterkt kritisk til USAs inngripen i den arabiske våren. Vesten utnyttet opprørene til å innføre vestlige standarder “som på ikke noen som helst måte er i tråd med disse menneskers levemønster, tradisjoner eller kultur”. Som et resultat kommer kaos. “Den arabiske våren blir til den arabiske vinteren”.
Putin bruker mye krefter i denne talen på å sverte motstanderne sine: Vesten, anti-russiske aksjonister i Ukraina og en gammel fiende som blir som ny: USA. Putin vanskeliggjør og problematiserer USAs rolle i verden.
Talen fungerer som en rettferdiggjøring av den kommende anneksjonen av Krim og av Putins store prosjekt. Internasjonal alliansebygging og et geopolitisk spill er midlene. Målet er drømmen om å utvide landegrensene til Russland der det røde jernteppet en gang spredte seg bredt.
Kilder
Bakhtin, Mikhail M. (1998) Spørsmålene om talegenrane, Ariadne Forlag, Bergen.
Benestad Hågvar, Yngve (2007) Å forstå avisa- innføring i praktisk presseanalayse, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.
Gessen, Masha (2012) Mannen uten ansikt, Gyldendal, Oslo.
Kjeldsen, Jens E. (2004) Retorikk i vår tid, Spartacus, Fagernes.
Palmer, Colton og Kramer (2007) A history of the modern world, McGraw- Hill International edition, New York.
Politkovskaja, Anna (2008) Mitt russiske testament, Cappelen Damm, Nørhaven, Danmark.
Tønnesson, Johan L. (red.2002) Den flerstemmige sakprosaen, LNU/Fagbokforlaget, Bergen.
Kommentar… Interessant artikkel. Putins tale minner om den siste president Bush sin retorikk:
Enkel, primitiv, polariserende, stigmatiserende og farlig.