«Kjærligheten er et sted å feste blikket, og Grunnloven er et sted å stå»

Det er nyttårstalesesong, og vi retorikere blir gjerne bedt om å kommentere talene. Derfor, noen lettbeinte ord om dem her på årets første arbeidsdag.

Men­neske­li­vet er kort, kao­tisk og fylt med usik­ker­het. Ritua­le­ne ska­per sam­men­heng og kon­sis­tens. Slik kom­mer talen til sin rett. For noen opp­ga­ver kan man bare løse med en tale – det vil si at et men­nes­ke står foran oss, ser mot oss og sier hva det har å si. Nytt­års­ta­len kom­mer nok ald­ri til å bli erstat­tet av f.eks. «stats­mi­nis­te­rens nytt­års­film» eller «kon­gens nytt­års­ap­pli­ka­sjon».

Tale­ne har fle­re opp­ga­ver. De skal gri­pe det spe­si­ell med situa­sjo­nen vi befin­ner oss på nytt­års­af­ten eller 1. nytt­års­dag, og sam­ti­dig peke frem­over. De som job­ber med nytt­års­ta­le­ne vil se til tid­li­ge­re år for både inspi­ra­sjon og «uskrev­ne reg­ler.» Du skal tale sam­len­de, vise noen ver­di­er lan­det er byg­get på, og peke en ret­ning for året som kom­mer. Kan­skje like inter­es­sant som talen selv, er gen­ren. Som Lloyd. F. Bit­zer skri­ver (i Jens Kjeld­sens over­set­tel­se fra kapit­tel 5 i Reto­rikk i vår tid):

 Dag etter dag, år etter år, opp­står sam­men­lign­ba­re situa­sjo­ner, situa­sjo­ner som for­an­led­nin­ger sam­men­lign­ba­re respon­ser; her­av fødes reto­ris­ke for­mer; og en sær­lig ter­mi­no­lo­gi, språk­bruk og stil etab­le­res.

Nytt­års­ta­len er en tale, av en viss leng­de, på en spe­si­ell dato. Men vi har hørt den før. Den blir holdt hvert år, og for­and­rin­gen skal kun skje grad­vis. Kan­skje noen end­rin­ger i for­men. Men ingen radi­ka­le nye ide­er. Hvis noe dra­ma­tisk har skjedd med lan­det eller ver­den i året som gikk bør det nev­nes. Men tra­di­sjo­nen er like vik­tig som nyhe­tens ver­di. Det er også utford­rin­gen for å lage en god tale – den må både føles frisk og trygg på sam­me tid.

Og hvor­dan gikk det i år? Min kjap­pe dom: Kon­gen var helt kon­ge. Erna Sol­berg var stiv, men solid.

I talen gikk kon­gen ele­gant fra et folke­kjært sitat av Anne Gre­te Preus om kjær­lig­he­ten som et fun­da­ment i men­neske­li­vet, til å snak­ke om Grunn­lo­ven som et fun­da­ment for lan­det vårt. Han frem­he­vet ytrings­fri­he­ten vi har, også til å kri­ti­se­re kon­gen selv. Det var en vel­for­met over­gang. Det var også et rik­tig grep å la hele talen kret­se rundt Grunn­lo­ven, og knyt­te konge­hu­sets his­to­rie til den­ne. Det er jo en av de mest sen­tra­le side­ne ved 1814: Stor­tin­get vel­ger sin egen kon­ge. Nor­ge blir ikke bare levert som et styk­ke kjøtt fra Dan­mark til Sve­ri­ge. Rik­tig­nok må den førs­te kon­gen vi vel­ger, Chris­ti­an Fred­rik, gi fra seg tro­nen til svens­ke Karl 13, men da er alle­re­de ide­en om folke­su­ve­re­ni­tet etab­lert.

Kon­gen vis­te vide­re til hvor­dan hans «beste­far Kong Haa­kon» had­de båret en lom­me­ut­ga­ve av Grunn­lo­ven i bryst­lom­men under de fem krigs­åre­ne, og min­net oss på den måten hvor­dan konge­hu­set i Nor­ge er knyt­tet til his­to­ri­en om demo­kra­ti­et. Han gjor­de rett og slett meget godt opp for fjor­årets bom­skudd, hvor talen star­tet med Ara­g­orn i Rin­ge­nes Her­re. Det nors­ke konge­hu­set fin­ner legi­ti­mi­tet i vår egen his­to­rie, ikke i fan­ta­sy-lit­te­ra­tur.

Aller best like jeg nok måten han bruk­te Tho­mas Konow, den yngs­te eids­volls­man­nen, som var bare 17 år da han del­tok på riks­for­sam­lin­gen. Kon­gen stil­te spørs­må­let:

 (…) jeg lurer på hva 17 år gam­le Tho­mas Konow vil­le sagt hvis han viss­te at ytrings­fri­he­ten – som han var med og kjem­pet fram for 200 år siden – også ble brukt til å mob­be med­men­nes­ker på inter­nett… En ung jen­te skrev til meg og for­tal­te at nett­mob­bin­gen nes­ten had­de øde­lagt hen­ne. Sene­re, gjen­nom møter ansikt til ansikt med mob­ber­ne, had­de det hel­dig­vis tatt slutt – og livet var omsi­der i ferd med å ret­te seg igjen. La oss bru­ke 2014 til å fei­re våre fri­he­ter med klok­skap.

Han slo der­med an tonen for noe som bør være et hoved­tema gjen­nom grunn­lovs­ju­bi­le­et, nem­lig for­hol­det mel­lom ytrings­fri­het og ytrings­an­svar.

I år var det også natur­lig at Erna Sol­berg, i sin svenne­prø­ve, skul­le nev­ne jubi­le­et. Ellers slo førs­te del av talen meg som en gans­ke typisk Erna Sol­berg-tale, hvor hun snak­ker om to av sig­na­tur­sa­ke­ne sine, nem­lig sko­le og psy­kisk helse. Den delen av talen hvor hun utford­ret folk til «Å ansat­te fle­re med hull i CV-en» ble pluk­ket opp av de fles­te avi­se­ne, og kan nok bli stå­en­de som et sitat vi hus­ker. Det ska­per også en for­vent­ning om poli­tisk hand­ling.

Høy­re har job­bet stra­te­gisk i fle­re år fra å være «kalk­u­la­tor­par­ti­et» til å snak­ke mer om ver­di­er. Man kan lese den sis­te av Jan Peter­sens lands­møte­ta­ler, og sam­men­lig­ne den med den sis­te til Erna Sol­berg, så ser man at par­ti­et har beve­get seg med syv­mils­steg mot en mer verdi­ori­en­tert kom­mu­ni­ka­sjon. Det er ikke dumt. Det å kom­mu­ni­se­re ver­di­er er nok noe av det mest rasjo­nel­le man kan gjø­re for å få frem bud­ska­pet sitt.

Best mener jeg talen var mot slut­ten, hvor hun kob­let opp­ret­tel­sen av Det Kon­ge­li­ge Fre­de­riks Uni­ver­si­tet i Chris­tia­nia i 1813 til den dra­ma­tis­ke vår­en, som­mer­en og høs­ten 1814. Slik laget hun en vik­tig bro mel­lom kunn­skaps­po­li­tik­ken og vår egen his­to­rie. Det som nå er Uni­ver­si­te­tet i Oslo, spil­te som kjent en vik­tig rol­le gjen­nom 1800-tal­let for norsk selv­sten­dig­het.

Ellers var det en mor­som detalj at Stats­mi­nis­te­ren kan­skje har stu­dert den tys­ke for­bunds­kans­le­ren Ange­la Mer­kels måte å hol­de hen­de­ne i dia­mant­form. Det er slikt vi ikke ten­ker på når vi ser på talen, men hvis hun had­de stått og rotet med fing­re­ne vil­le det fort blitt en snakk­is.

Merkel

Erna Solberg nyttårstale

Nytt­års­ta­le­ne blir i mot­set­ning til de tom­me rakett­hyl­se­ne stå­en­de i his­to­ri­en vår. Små teks­ter som min­ner oss om nasjo­nens til­stand akku­rat det året. Det er vel verdt å ta en titt på taler fra våre nabo­land. I Sve­ri­ge har man sogar parti­le­der­nes jule­tale. Hel­le Thor­ning-Schmidts tale var også god. Man kan også ha gle­de av tid­li­ge­re taler. De gir en følel­se av tidens gang. Ellers sa kon­gen noe fint om det han kal­te Grunn­lo­vens kan­skje vik­tigs­te para­graf, nem­lig den sis­te:

Den sier at hvis noe av det som står i loven viser seg ikke å være til fol­kets bes­te og der­for bør for­and­res, så kan det behand­les på nytt – og end­res – av Stor­tin­get. Det har blitt gjort man­ge gan­ger. En av de vik­tigs­te end­rin­ge­ne skjed­de da para­gra­fen som for­bød jøder adgang til riket, ble opp­he­vet. En annen vik­tig end­ring, som vi har fei­ret det­te året, ga kvin­ner stem­me­rett. Loven må spei­le vår egen tid og vir­ke­lig­het, ellers mis­ter den sin rele­vans – og sin ver­di.

Kan­skje vi også kan si det­te om nytt­års­ta­le­ne? De må spei­le vår egen tid og vir­ke­lig­het. Ellers mis­ter de sin rele­vans og ver­di. Alt i alt tror jeg kon­gens tale blir stå­en­de fra i år. Han har også et annet, kan­skje let­te­re utgangs­punkt enn den som er stats­mi­nis­ter. Han blir ikke ansvar­lig­gjort på sam­me vis, og tren­ger ikke føl­ge opp bud­ska­pet med kon­kre­te poli­tis­ke ini­tia­ti­ver. Desto stør­re er kra­vet om et slags sym­bolsk ini­tia­tiv. Og den sis­te set­nin­gen før kon­gen øns­ket oss godt nytt år var: «Kjær­lig­he­ten er et sted å fes­te blik­ket. Og Grunn­lo­ven er et sted å stå,» — Det var en ver­dig måte å intro­du­se­re grunn­lovså­ret 2014.

TEMA

R

etorikk

102 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. God kom­men­tar. Synes også konge­si­ta­tet var nett­opp kon­ge. Ellers har jeg san­sen for mik­kel­gru­ner. No sin alter­na­ti­ve erna­ta­le ;)

til toppen