Universitet mot uniform

Tale til nye studenter ved åpningen av semesteret, Universitetet i Bergen, 12. august 2014.

Gå, så eg mis­un­ner dok­ker.

I juni var det 37 år siden jeg fikk diplom på at jeg had­de høy­ere embets­ek­sa­men, med his­to­rie hoved­fag, fra Nygårds­høy­den – eller Lenin­høy­den, som det het da vi* to var 30 kilo let­te­re og mind­re grå i håret (*hen­vendt til konst. uni­ver­si­tets­di­rek­tør Kjell Bern­strøm, som intro­du­ser­te Stein­feld, red.anm.).

I dag kom jeg til­ba­ke etter 37 år for å for­tel­le dere hvor vik­tig Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen var for mitt liv – 19 av dem til­brak­te jeg i Mosk­va. Reflek­sjo­nen min har jeg kalt «Uni­ver­si­tet mot uni­form». Det er nok en litt popu­lis­tisk over­skrift, med tan­ke på de tider vi lever i. Men vårt bys­barn – rett nok født i Kris­tian­sund – Arnulf Øver­land, had­de jo det­te å si om uni­for­men: Det er idio­tens mulig­het til å bli gud. Jeg drev det, i lik­het med Hit­ler, bare til kor­po­ral i Gar­den, bare for å ha nevnt det.

Det er all­tid stu­den­tene som sier at kei­se­ren er naken, når alle and­re hol­der kjeft

Hva ga mitt alma mater, Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, meg? Jeg vil­le ald­ri klart de utford­rin­ge­ne, ana­ly­tisk, som jeg stod over­for på øst­fron­ten uten den baga­sjen jeg fikk med meg fra Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen. Jeg skal bare nev­ne ett vel­dig kort eksem­pel. Jeg var 30 år da rus­ser­ne rus­te sine pan­ser­vog­ner i polak­ke­nes bak­gård i 1981, måne­den var desem­ber, og jeg var i hvert fall den enes­te i norsk pres­se som had­de baga­sje nok til å si: Sov­jet­unio­nen kom­mer ikke til å inva­de­re Polen. Uten den his­to­ris­ke kunn­skap som mine lære­re ved His­to­risk insti­tutt ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen had­de utstyrt meg med, had­de jeg ald­ri turt å ta et slikt ana­ly­tisk svale­stup.

Jeg har én gang tid­li­ge­re fått den æren å åpne stu­die­året her ved Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, og det var i 2000. Da stod vi midt i en kri­se om Koso­vo; en veri­ta­bel men­nes­ke­lig og huma­ni­tær kri­se midt i vårt eget kon­ti­nent. Fokus i dag er rus­sisk tyran­ni mot ukrains­ke drøm­mer om et demo­kra­ti.

Det libe­ra­le uni­ver­si­te­tet vil all­tid sten­ges av dik­ta­tur. Også nors­ke uni­ver­si­te­ter lev­de med den­ne tun­ge skjeb­nen. Bolver­ket for den frie tan­ke var noe av det tys­ke okku­pan­ter, mest grun­dig, for­seg­let under fem tun­ge år. Vi så det igjen i Paris i 1968. Igjen var det stu­den­te­ne som had­de den fri­bår­ne kraft å si det som H.C. Ander­sen skrev i et even­tyr som vil­le fått Nobel­pri­sen i lit­te­ra­tur, der­som den pri­sen had­de eksis­tert den gan­gen, nem­lig even­ty­ret om kei­se­rens nye klær. Det er all­tid stu­den­te­ne som sier at kei­se­ren er naken, når alle and­re hol­der kjeft om det! Det­te så vi også under tumul­te­ne i USA, og vi så det på – for meg en ufor­glem­me­lig stund – Den him­mels­ke freds plass i Peking i 1989. Igjen, i Midt­ens rike, var det stu­den­te­ne, for førs­te gang i tusen års his­to­rie, som reis­te hodet mot tyran­ni­et.

Dagens kri­se mel­lom Russ­land og Ukrai­na er bare én av man­ge inter­na­sjo­nalt, men den angår oss mer for­di den er så nær. I hoved­re­ge­len er det­te en depri­me­ren­de øvel­se, for­di 24 år etter at den tota­li­tæ­re super­makt, Sov­jet­unio­nen, ble ned­lagt og sendt til his­to­ri­ens søp­pel­dyn­ge, er det igjen makt­ut­øvel­se basert på heve­de bajo­net­ter, av menn med epå­let­ter, som står som garan­tist for tyran­ni midt i Euro­pa. Vi opp­le­ver i dag i det­te dra­ma­et i Sen­tral-Euro­pa den sis­te deko­lo­nia­li­se­ring i Euro­pa. For 50–55 år siden opp­lev­de vi det sam­me i Nord-Afri­ka. Da var det Frank­ri­ke som var kjelt­rin­gen, nå er det så helt åpen­bart Russ­land. Dét det drei­er seg om, er grunn­leg­gen­de at rus­ser­ne øns­ker å hol­de en nasjon – på Frank­ri­kes stør­rel­se og folke­tall – i sin inter­esse­sfæ­re, mot nor­ma­le men­nes­kers vil­je i Ukrai­na.

Ukrai­nas kamp er en logisk fort­set­telse av Ber­lin­mu­rens fall i 1989

Det er man­ge ting å si om det som skjer i Ukrai­na nå, men de fles­te vil nok i hvert fall hus­ke et halv­år til­ba­ke, med en inva­sjon i nat­tens mulm og mør­ke, og en annek­sjon av halv­øyen Krim. Det­te er den nye kal­de kri­gen. Og på hvil­ken måte? Jo, det var moti­vet, mer enn målet, som var driv­kraf­ten i den rus­sis­ke atferd – som er det alvor­ligs­te vi har sett i Euro­pa siden den sov­je­tis­ke inva­sjo­nen av Ungarn i 1956, og den sov­je­tis­ke inva­sjo­nen av Tsjek­ko­slo­va­kia i 1968. Da Maj­dan-regi­met tok over Kiev etter blod­ba­det med 70 drep­te – 50 foran mitt TV-kame­ra – tors­dag den 20. febru­ar 2014, fikk panik­ken klang­bunn i Kreml. Kreml var redd for at ukrai­ner­ne skul­le mel­de seg inn i NATO. I NATO er det en prak­sis om ikke å ta inn sta­ter som har ter­ri­to­ri­el­le stri­dig­he­ter og ute­stå­en­de reg­nin­ger med and­re land. Der­for var inva­sjo­nen og annek­sjo­nen som meto­de det vik­tigs­te i Putins tanke­gang, for der­igjen­nom skap­te han en ter­ri­to­ri­ell kon­flikt som vil­le for­hind­re Ukrai­na å gå inn i NATO. Nøy­ak­tig på sam­me måte gjor­de Adolf Hit­ler det høs­ten 1938. Han bruk­te den tys­ke mino­ri­tet i Sudet-områ­det i Tsjek­ko­slo­va­kia som en fem­te­ko­lon­ne før han demon­ter­te sta­ten. Det er har­de ord – det er ikke et men­nes­ke i Kiev som tvi­ler på at de er san­ne.

Det vi også ser i dag er en far­lig nasjo­na­lis­me i Russ­land. Det er et speil­bil­de av et rase­ri blant rus­se­re over at de ikke leng­re er et herre­folk i en super­makt som het Sov­jet­unio­nen, og som had­de 300 mil­lio­ner inn­byg­ge­re. Ukrai­nas kamp er en logisk fort­set­tel­se av Ber­lin­mu­rens fall i 1989, og av Sov­jet­unio­nens opp­løs­ning i 1991. Vi ser et opp­rør i sør­øst-Ukrai­na – hvor sågar et pas­sa­sjer­fly fra Malay­sia ble skutt ned – og det kan være en god lek­sjon for naiv norsk dis­ku­sjon, for vi nord­menn skal all­tid helst hol­de med opp­rø­rer­ne. Sepa­ra­tis­me betyr all­tid bor­ger­krig, his­to­risk hen­set­tes det ikke til dis­ku­sjon. Det gjel­der Nord-Irland, det gjel­der Spa­nia, det gjaldt Nord-Afri­ka og det gjel­der så defi­ni­tivt Ukrai­na.

Snart et kvart århund­re etter den kal­de kri­gens slutt, opp­står det nå en ny kald krig. Jeg nevn­te Ungarn ’56, jeg nevn­te Tsjek­ko­slo­va­kia 1968. Den gan­gen var det et dik­ta­tur i Kreml. Et kom­mu­nis­tisk dik­ta­tur og tyran­ni. I dag er situa­sjo­nen mør­ke­re. For Putin har med seg rus­ser­ne. Han har klart å mobi­li­se­re en ny nasjo­na­lis­me ved å gi rus­ser­ne noen å hate – og det er deres størs­te sla­vis­ke brød­re, ukrai­ner­ne, som ble til­delt den rol­len. Der­for aktua­li­ser­te Arnulf Øver­lands dikt mot dik­ta­tu­ret den tit­te­len jeg star­tet med:

Du skal ikke gå til ditt kjøp­mann­skap,
og se hva det brin­ger av vin­ning og tap.
Du må ikke tåle så inder­lig vel,
den urett som ikke ram­mer deg selv.

Et annet bys­barn i Ber­gen, Nor­dahl Grieg, laget sitt dikt «Til ung­dom­men»: Ung­dom, gå inn i din tid. Jeg er en gam­mel mann – jeg er 63 år – og er rolig i sje­len. I for­len­gel­sen av rek­tors ord om at utdan­nel­sen er sje­len mel­lom to gene­ra­sjons­skif­ter: Vi tren­ger dere, som sur­stoff. Lyk­ke til på Nygårds­høy­den, på Lenin­høy­den, i audi­to­rie­ne, og glem ald­ri den kri­tis­ke tan­ke!

Lyk­ke til!

TEMA

R

ussland

30 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

2 KOMMENTARER

  1. Arnulf Øver­land var vel født i Kris­tian­sund, ikke Ålesund.Selv om det­te ikke rok­ker ved Stein­felds bud­skap.

til toppen