Se for deg at det er semesterstart og du flytter inn i et kollektiv med tre personer. De andre i kollektivet mener du bidrar for lite til fellesoppgavene i kollektivet og du må derfor flytte ut. På grunn av dette taper du hele depositumet. Er det sosiale aspektet ved å flytte ut det som svir mest, eller er det den økonomiske kostnaden av å tape depositumet?
Å bruke ekskludering som et disiplineringsverktøy kan spores tilbake til det athenske demokratiet. Enhver borger som hadde rett til å stemme i forsamlingen kunne skrive ned navnet til en annen borger de mente utgjorde en fare for staten. Når en person fikk et tilstrekkelig antall stemmer, måtte personen forlate staten innen ti dager og holde seg borte opp til ti år.
Heldigvis ekskluderes ikke deltakere i eksperimentelle studier i ti år, men lenge nok til at det er mulig å undersøke hvordan adferd påvirkers av å havne utenfor noe alle andre er innenfor. Flere studier viser at ekskludering øker menneskers vilje til å samarbeide. Likevel er det tvetydig om det er den sosiale eller økonomiske kostnaden ved ekskludering som fører til at mennesker endrer adferd. Eller er det kanskje begge?
Hvorfor vektlegges den sosiale kostnaden høyere enn den økonomiske?
For å undersøke effekten ekskludering har på menneskers samarbeidsvilje deltok 1190 av Medborgerpanelets deltakere i et eksperiment høsten 2015. Situasjonen de ble stilt ovenfor kan på flere måter sammenlignes med kollektivet over: personen som bidrar minst, ekskluderes. For å skille mellom den sosiale og økonomiske kostnaden knyttet til ekskludering, deles deltakerne i eksperimentet opp i fire grupper. I den ene gruppen ekskluderes personen som bidrar minst til kollektivet. Dette er den sosiale kostanden. I den andre gruppen taper personen som ekskluderes i tillegg et depositum på 1000 kroner. Dette karakteriserer den økonomiske kostnaden.
Graden av samarbeidsvilje sammenlignes deretter med to andre grupper hvor det er en tilfeldig person som ekskluderes, og ikke den som bidrar minst. Alt annet holdes likt. Dette gjøres for å undersøke om ekskludering av personen som bidrar minst har en reell effekt på samarbeidsviljen når kostnaden knyttet til ekskludering varierer.
Ifølge standard økonomisk teori vil en deltaker i Medborgerpanelet antas å være rasjonell og ikke oppleve trusselen om ekskludering som reell. Personen er tross alt anonym, sitter i sitt eget hjem og kjenner ikke de andre personene som også deltar i eksperimentet. Det er heller ingenting som tilsier at interaksjonen mellom personene i det fiktive kollektivet er repetert. I dette tilfellet forventes det at den økonomiske kostnaden vektlegges høyere. Man taper tross alt 1000 kroner ved å bli ekskludert.
Likevel viser resultatene fra eksperimentet at samarbeidsviljen øker med 21 prosent, og at det er den sosiale kostnaden som driver resultatet. Trusselen om å bli ekskludert fordi en bidrar minst til kollektivet endrer adferd betraktelig. Den økonomiske kostnaden har ingen effekt på samarbeidsviljen.
Hvorfor vektlegges den sosiale kostnaden høyere enn den økonomiske? Å signalisere hvem vi er og hvilke verdier vi har, er en stor del av daglig interaksjon mellom mennesker. Da vi var små fikk vi stadig høre at det lønner seg å være god, fordi gode mennesker ofte gjør det bra i livet. Viktigheten av sosial aksept er dermed en innarbeidet norm de fleste kan forholde seg til. Ekskludering sender et signal til andre at en har handlet i strid med det som er sosialt akseptabelt.
Ifølge økonomen Adam Smith kan viktigheten av sosial aksept knyttes til forståelsen av sympati. For å kunne vite hva andre føler om oss, må vi først tenke hva vi selv hadde følt om dem i samme situasjon. Sympati kan tolkes som en form for moralsk godkjennelse. Å unnlate å bidra i en situasjon hvor alle andre bidrar er en stigmatisert handling som en selv har negative holdninger til. Det er dermed forventet at også andre har det.
For å muliggjøre nye relasjoner er man ofte mer samarbeidsvillig enn når forhold allerede er etablerte. Hvis deltakerne i eksperimentet forventer at de skal omgås med personene i den fiktive kollektivet i fremtiden også, motiverer den sosiale kostnaden til å øke samarbeidsviljen. Det er én ting å unnlate å rydde leiligheten hvis man bor alene, men den sosiale kostnaden vektlegges ofte betraktelig høyere hvis man er den eneste stygge andungen blant flere leietakere.
Hvordan den sosiale dimensjonen påvirkes av ulike mekanismer som har som mål å promotere samarbeid, faller ofte utenfor rammen i standard økonomiske modeller. Ettersom de fleste mennesker opplever en eller annen form for ekskludering i dagliglivet, er det nettopp derfor viktig å kaste mer lys på rollen den sosiale og økonomiske kostnaden spiller for hvordan en tenker og handler i slike situasjoner.