«Jeg tåler ikke dritt fra noen»

– Ytringsfriheten må strekke seg til det punktet hvor man truer med eller oppfordrer til vold, mener Nancy Herz, samfunnsdebattant og aktivist.

– Det som inspi­rer­te meg til å skri­ve om skam­løse ara­bis­ke jen­ter, var and­re jen­ter som tør å stå fram i offent­lig­he­ten, som Hadia Tajik, Deey­ah Khan, Iram Haq og Sha­ba­na Reh­man, og and­re på sam­me alder som meg, som Faten Mahdi Al-Hus­sai­ni og Sofia Nes­ri­ne Srour. Tajik har inspi­rert meg vel­dig len­ge. Hun ser ut som meg og lever sitt eget frie liv.

Nancy Herz (20) ble kata­pul­tert inn i den sto­re nors­ke offent­lig­he­ten i april i år etter en kro­nikk i Aften­pos­ten: «Vi er de skam­løse ara­bis­ke jen­te­ne, og vår tid begyn­ner nå», skrev hun. Etter kro­nik­ken har hun vært mas­se i avi­se­ne og på radio og TV.

Herz har hatt for­bil­der. Men hva er det som gjør at hun selv har tatt til orde? Og hvor­dan opp­le­ver hun, som ung kvin­ne med inn­vand­rer­bak­grunn, ytrings­fri­he­ten i Nor­ge? Hei­es hun fram? Hvor mye pla­ges hun av hate­ful­le ytrin­ger, rasis­me og sexis­tisk hets?

Betydningen av Amnesty

Enga­sje­men­tet til Herz begyn­te for fem år siden i Amne­sty i Hauge­sund, hvor hun voks­te opp etter at for­eld­re­ne hen­nes flyt­tet fra Liba­non til Nor­ge da hun var seks måne­der gam­mel. Hun ble raskt gruppe­le­der i Amne­sty lokalt, begyn­te å skri­ve i Hauge­sunds Avis og ble fast spal­tist der i 2014.

Kro­nik­ken om skam var førs­te gang Herz skrev noe som vir­ke­lig ble lagt mer­ke til nasjo­nalt. For­ri­ge måned møt­te hun Hadia Tajik, og dagen etter at det­te inter­vju­et fant sted, skul­le hun møte Audun Lys­bak­ken på Stor­tin­get sam­men med Sofia Srour og Ami­na Bile.

Srour fulg­te opp kro­nik­ken til Herz med et inn­legg, og Bile skrev føl­gen­de i Aften­pos­ten etter inn­leg­ge­ne til Herz og Srour: «Det er en viss risi­ko i å skri­ve om det­te, men det er en risi­ko jeg er vil­lig til å ta. For om Sofia og Nancy kan, hvor­for kan ikke jeg?»

For Herz var enga­sje­men­tet i Amne­sty vik­tig. Det vis­te hen­ne at det nyt­tet, at hun kun­ne gjø­re en forskjell.

Nancy Herz (20 år)

– Før Amne­sty viss­te jeg ikke at man kun­ne enga­sje­re seg på den­ne måten, at man kun­ne gjø­re en kon­struk­tiv for­skjell og se resul­ta­ter. Og før jeg skrev mitt førs­te leser­inn­legg i Hauge­sunds Avis, som hand­let om Vest-Saha­ra, viss­te jeg ikke at man kun­ne være med på å påvir­ke samfunnsdebatten. 

Plagsom og frekk i kjeften

– I kro­nik­ken skri­ver du om at jen­te­ne «står opp og tros­ser våre ‘egne’». Hvem er «våre egne»?

– «Våre egne» er for­eldre­ge­ne­ra­sjo­nen vår og and­re i mil­jø­et. Folk som ser ut som oss, men som ikke har de sam­me ver­di­ene som oss, og som prø­ver å hol­de oss nede.

Herz under­stre­ker at hun selv har vært pri­vi­le­gert. For­eld­re­ne hen­nes har blitt pres­set av øvrig fami­lie og ven­ner og kjen­te. De and­re kan for eksem­pel si at de ikke lar døt­re­ne sine rei­se ale­ne, og at for­eld­re­ne hen­nes hel­ler ikke bør til­la­te det. And­re har kri­ti­sert hvor­dan Herz går kledd. Men så har hun også hatt lære­re og for­eld­re av ven­ner som har sagt til for­eld­re­ne at det ikke er far­lig å være en del av det nors­ke sam­fun­net. Det er noe man­ge for­eld­re tren­ger å høre, mener hun, for det å være norsk betyr ikke at man mis­ter sin egen kultur.

– For meg hand­ler ikke ytrings­fri­het om å være frekk eller å mot­ar­bei­de fami­li­en min, men om å øke tak­høy­den i mitt eget liv, sier Herz.

Hun er imid­ler­tid sik­ker på at hvis hun had­de vokst opp i Oslo, om det var i et ira­kisk, pakis­tansk eller liba­ne­sisk mil­jø, så vil­le man­ge fle­re ha ment at de skul­le ha noe å si i livet hennes.

– Jeg kjen­ner man­ge ara­bis­ke jen­ter som er red­de for hva and­re ara­bis­ke jen­ter vil si. Det er en skum­mel tendens. Vi er red­de for hver­and­re, når vi alle bare vil leve i fred, for­tel­ler hun.

– I Aften­pos­ten-kro­nik­ken skri­ver du at det fin­nes en idé om en «per­fekt, ara­bisk jen­te». Hvor­dan er den per­fek­te ara­bis­ke jenta?

– Hun er reli­giøs, dydig, og hun blir sett, men ikke hørt. Og hun gjør det som for­eld­re­ne synes er rik­tig. Når jeg møter folk i Liba­non, hen­der det at de spør meg: «Hvor­for må du dis­ku­te­re alt?» De synes jeg er plag­som og frekk i kjeften.

– Bor fle­re i fami­li­en din i Norge?

– Nei, kun mor, far og søs­ken. Takk og pris for det, leg­ger hun spøke­fullt til. 

Gud er en «douchebag»

– Har for­eld­re­ne dine for­søkt å pres­se deg til å være en per­fekt ara­bisk jente?

– Nei og ja. Den førs­te gan­gen jeg skrev om at jeg har slut­tet å tro på islam og meldt meg inn i Human-Etisk For­bund, spur­te pap­pa meg om jeg egent­lig treng­te å for­tel­le det til alle. Han syn­tes ikke det var noe pro­blem at jeg var blitt ate­ist, men at jeg sa det helt åpent, og han vil­le gjer­ne at jeg ikke skul­le si det til fami­li­en min i Liba­non, sær­lig ikke til beste­for­eld­re­ne mine.

Ut i offentligheten: Nancy Herz og Sofia Nesrine Srour i intervju på TV 2. (skjermbilde fra tv2.no).

Ut i offent­lig­he­ten: Nancy Herz og Sofia Nes­ri­ne Srour i inter­vju på TV 2. (skjerm­bil­de fra tv2.no).

– Srour sa, i en sam­ta­le med deg på TV 2, at man­ge mener hun er for vest­lig når hun har på seg hija­ben på feil måte eller ytrer feil ting. Har du opp­levd at noen sier at du er «for vestlig»?

– Ja. Jeg har hørt at jeg er PR-kåt for­di jeg vil ha en klapp på skul­de­ren fra hvi­te folk og kjen­di­s­er, og jeg har blitt ankla­get for å synes synd på meg selv for­di jeg er en ateist.

– Hvor­for brøt du med islam?

– Da jeg var yng­re, var jeg vel­dig reli­giøs. Jeg hus­ker en som­mer i Liba­non da jeg vil­le gå med hijab, men ikke fikk lov av for­eld­re­ne mine. Da som­mer­en var over, var jeg fer­dig med hija­ben. Etter hvert syn­tes jeg ikke at tro­en var logisk, og jeg syn­tes ikke at gud var en grei fyr. Jeg had­de ikke lyst til å tro på en gud som døm­mer homo­fi­le og hater kvin­ner. Hvis noen kun­ne vist meg gud, slik gud er beskre­vet i de reli­giø­se skrif­te­ne, vil­le jeg tatt en alvors­prat med ham. Han er en «douche­bag». Han må ta seg sam­men. Tro fun­ge­rer uan­sett ikke for meg. Jeg hater morals­ke reg­ler, og jeg vil helst ikke å bli for­talt hva jeg kan gjø­re eller ikke gjø­re. Man tren­ger ikke reli­gion for å være et godt menneske.

– Hvil­ke reak­sjo­ner har du fått på at du har slut­tet å tro?

– For­eld­re­ne og søsk­ne­ne mine tar det fint, men de er bekym­ret for at jeg skal bli tru­et eller hatet for­di jeg sier det offent­lig, og de vil gjer­ne at jeg ikke skal si det til folk i Liba­non. Jeg deler like­vel ting jeg skri­ver på Face­bo­ok. En liba­ne­sisk fyr jeg kjen­ner, skrev fak­tisk til meg at han var stolt av meg. Da ble jeg over­ras­ket. Jeg trod­de han vil­le si at jeg kom til å hav­ne i hel­ve­te. Ellers har jeg fått kom­men­ta­rer fra folk som tror at jeg er imot reli­gion. Men folk må få ha tro­en sin i fred. Jeg synes bare at gud er en dritt­sekk, men ikke at reli­giø­se er drittsekker.

Tåler ikke dritt fra noen

– Etter Aften­pos­ten-artik­ke­len skrev en til deg på Face­bo­ok at du er en «hore», at artik­ke­len din var «kval­men­de» og at du «lar menn sik­le» etter deg. Hvor­dan er det å få sli­ke tilbakemeldinger?

– Jeg får også høre at jeg er Satan, og jeg har vur­dert å ta Satan til mel­lom­navn, ler Herz.

– Blir du berørt?

– Jeg synes den sek­su­ali­ser­te til­bake­mel­din­gen er verst, og den som angri­per fami­li­en min for ikke å ha opp­dratt meg skik­ke­lig. Når drit­ten bare går ut over meg, er det let­te­re, den tar jeg ikke på alvor. Men uan­sett hva folk skri­ver, så leg­ger jeg meg ikke ned og gråter.

– Du blir ikke deprimert?

– Når jeg har en dår­lig dag, leser jeg ikke kom­men­tar­fel­te­ne. Da går det inn på meg.

– Når man først begyn­ner å begrense ytrings­fri­he­ten, blir mange av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vincent Hansen)

– Når man først begyn­ner å begren­se ytrings­fri­he­ten, blir man­ge av vur­de­rin­gene vans­ke­lige og skjønns­mes­sige, sier Nancy Herz. (Foto: Vin­cent Hansen)

– Har du opp­levd trusler?

– Hel­dig­vis ikke. Men jeg orker ikke å høre på hat. Når det er et frem­med num­mer som rin­ger, tar jeg ikke tele­fo­nen. I ste­det sen­der jeg en SMS og spør hva det gjel­der. En peri­ode opp­lev­de jeg dess­uten ukent­li­ge ano­ny­me opp­ring­nin­ger klok­ken to om nat­ten hver natt til man­dag. Så når jeg leg­ger meg, skrur jeg av lyden på telefonen.

– Du er vel­dig aktiv på sosia­le medi­er, både Twit­ter og Face­bo­ok. Hvor­dan opp­le­ver du det?

– Det er slit­somt noen gan­ger. Når jeg må skri­ve på «to-do-lis­ten» min at jeg skal sva­re på kom­men­ta­rer på Twit­ter og Face­bo­ok, så er det ikke noe sunn­hets­tegn. Men sosia­le medi­er er ikke bare en bob­le. For­de­len med å skri­ve der, er at man blir hørt av fle­re, og at ting jeg skri­ver gjer­ne blir pluk­ket opp av and­re og stør­re medi­er. Man får stør­re påvirk­nings­kraft ved å bru­ke sosia­le medi­er fornuftig.

– Kan du ikke bare igno­re­re folk som skri­ver neg­a­ti­ve kommentarer?

Jeg blir ikke kuet. Jeg blir for­ban­net, smel­ler hån­den i bor­det og snak­ker enda høyere

– Hvis de bare skri­ver dritt, så igno­re­rer jeg dem. Det var en reli­giøst kon­ser­va­tiv jen­te som skrev til meg at ate­is­ter egent­lig ikke fin­nes og at jeg bare var PR-kåt. Da svar­te jeg ikke. Men en annen jen­te lur­te på hvor­for jeg trod­de jeg kun­ne skri­ve på veg­ne av alle jen­ter. Selv gikk hun med hijab og var stolt av det. Da for­tal­te jeg at jeg er til­hen­ger av fri­he­ten til å bru­ke hijab, og at jeg skrev i kro­nik­ken at vi er skam­løse jen­ter «enten vi går i mini­skjørt, hijab, buk­se, skjørt, bur­ka eller nakne.»

– Er det i sum mest posi­tivt eller neg­a­tivt å ytre seg på sosia­le medier?

– Det er mest posi­tivt. Det er en grunn til at jeg blir beskyldt for å være avhen­gig av Facebook.

– Alle dis­se for­sø­ke­ne på å kon­trol­le­re deg: Kuer de deg, eller gjør de deg mer ivrig?

– Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir for­ban­net, smel­ler hån­den i bor­det og snak­ker enda høy­ere. Jeg tåler ikke dritt fra noen lenger. 

Større manko på gutter

– Hvor­dan opp­le­ver du å bli tatt imot av den bre­de­re offent­lig­he­ten i Nor­ge, alt­så redak­tø­rer, jour­na­lis­ter, poli­ti­ke­re og and­re debattanter?

– Jeg har blitt over­ras­ken­de godt tatt imot. Jeg blir hørt, og folk bryr seg om det jeg snak­ker om. «Skam­løs­he­tens tid» fun­ge­rer også vel­dig bra som begrep. Folk kjen­ner seg igjen i det.

– Er det vans­ke­lig å kom­me på trykk eller til orde i mediene?

– Nei. Jeg har skre­vet gans­ke mye, er fast spal­tist i Hauge­sunds Avis og når jeg har sendt ting til Aften­pos­tens Si;D-spalte, har det kom­met på trykk. Da jeg skrev om skam­løs­he­tens tid, måt­te jeg ven­te en uke før det kom i avi­sen. Det syn­tes jeg var litt len­ge, ler Herz.

– Er det en for­del eller ulem­pe å være en ung kvin­ne med liba­ne­sisk bakgrunn?

– For­de­len er at man blir hørt, og det er man­ge jen­ter som del­tar i debat­ten i dag, selv om jeg håper at jeg blir hørt for­di jeg kom­mer med et bud­skap, ikke for­di jeg har mørkt hår og kan ara­bisk. Ulem­pen er at det er man­ge unge jen­ter med inn­vand­rer­bak­grunn som ikke tør å ytre seg. Like­vel er det and­re grup­per man også må ten­ke på: I dag er det hel­ler man­ko på gut­ter. Og en av de kon­ser­va­ti­ve reli­giø­se jen­te­ne som skrev til meg på Face­bo­ok, opp­lev­de at hun selv ald­ri kom på trykk. Idea­let i skam­løs­he­tens tid kan ikke være at alle skal bli eni­ge, men at de skal bli hørt.

Venstresiden har dullet

– Hva betyr det for deg når stem­mer som Shazia Sar­war skry­ter av deg på Twit­ter, eller når van­li­ge ara­bis­ke jen­ter for­tel­ler deg på Face­bo­ok at det du skri­ver er «helt rått»?

– Sist­nevn­te betyr mest av alt. Svar fra van­li­ge ara­bis­ke jen­ter som har opp­levd de tin­ge­ne jeg skri­ver om, viser at det­te ikke bare er min kamp. Det er vår fel­les kamp både som indi­vi­der og som samfunn.

Igjen under­stre­ker Herz hvor hel­dig hun selv er.

– Halv­par­ten av det pro­ble­met jeg selv kun­ne ha hatt, lig­ger igjen i Liba­non for­di slek­ten min er der, og jeg voks­te opp i Hauge­sund, hvor det ikke er noen inn­vand­rer­klikk slik som i Oslo. Det er man­ge jen­ter i Nor­ge som opp­le­ver pro­ble­me­ne med sosi­al kon­troll mye mer alvor­lig enn meg.

– Hva med at folk som Sar­war skryter?

Selv­føl­ge­lig skal vi ikke kren­ke for å kren­ke, men når noe er galt i en kul­tur, så må vi si fra

– Det er vel­dig vik­tig å få støt­te fra majo­ri­te­ten, enten det er Sar­war, Tajik, Khan, Nam­ra Saleem eller den «hvi­te» majo­ri­te­ten, som Sigrid Bon­de Tus­vik, som også del­te kro­nik­ken min. Det gir moralsk støt­te og sprer bud­ska­pet til en stor mål­grup­pe. Men den aller bes­te til­bake­mel­din­gen jeg kan få, er at noen tør å heve stem­men for­di jeg gjør det, slik som Ami­na Bile skrev om.

– Poli­ti­ke­re som Hadia Tajik og Audun Lys­bak­ken invi­te­rer deg og de and­re skam­løse jen­te­ne til møter. Hva betyr det?

– Møter med poli­ti­ke­re er en mulig­het til å sør­ge for at enga­sje­men­tet blir til kon­kret poli­tikk. Jeg vet at også Abid Raja fra Venst­re og Oslo Høy­res Kvinne­fo­rum har enga­sjert seg.

– Du opp­le­ver alt­så at poli­ti­ker­ne er opp­merk­som­me på problematikken?

– Abso­lutt. Men venstre­si­den har i en peri­ode dul­let litt for mye med folks følel­ser og vært red­de for ikke å kren­ke folk. Selv­føl­ge­lig skal vi ikke kren­ke for å kren­ke, men når noe er galt i en kul­tur, så må vi si fra. Ellers blir vi selv en del av pro­ble­met og en del av den tau­se majoriteten.

– Har venstre­si­den i stør­re grad enn høyre­si­den vært en del av den tau­se majoriteten?

– Nei. De som står langt ute på høyre­si­den og bedri­ver rasis­me, er like ille som de som står langt ute på venstre­si­den og ikke tør å si noe. Nå er det enkelt­per­soner i uli­ke par­ti­er, som Audun Lys­bak­ken, Hadia Tajik og Abid Raja, som tar tak i tema­et. Det er bra, for vi tren­ger en fel­les kamp.

Vi må støtte hverandre offentlig

– Får du i sum flest posi­ti­ve eller neg­a­ti­ve tilbakemeldinger?

– Jeg får flest posi­ti­ve til­bake­mel­din­ger. Men jeg plei­er å spø­ke med at de til­bake­mel­din­ge­ne som vei­er tyngst, ikke er drit­ten, men kon­struk­tiv kri­tikk. Da må jeg jo gå i meg selv og tenke.

– Er det en fare for at du blir så lei av neg­a­ti­ve til­bake­mel­din­ger at du slut­ter å enga­sje­re deg?

– Nei. Når jeg har hatt en dår­lig dag, ten­ker jeg at jeg ikke gid­der mer. Men det kom­mer ald­ri til å skje. Jeg gir meg ikke.

– Du sa på TV 2 at neg­a­ti­ve til­bake­mel­din­ger «gjør at man­ge ikke tør å ta del i sam­funns­de­bat­ten». Hva vil du si til dem som ikke tør?

– At det ikke er så far­lig. De neg­a­ti­ve til­bake­mel­din­ge­ne viser at du gjør noe rik­tig. Hvis de kon­ser­va­ti­ve blir sure for­di du skri­ver om fri­het, så gjør du noe bra. Men det vik­tigs­te er ikke å si noe til de som ikke tør, men til sam­fun­net: Det nyt­ter ikke å være tau­se og bare ten­ke på at dere støt­ter de som våger seg utpå. Dere må si det offent­lig. Vi må støt­te hver­and­re som sam­funn, og folk må støt­te hver­and­re pri­vat. Av og til blir jeg lei meg, da er det vik­tig å ha noen å rin­ge til.

– Får du mest dritt fra «dine egne» eller fra for eksem­pel høyreekstreme?

– Det er en fin balan­se, men kan­skje litt mer fra kon­ser­va­ti­ve mus­li­mer. En gang jeg kri­ti­ser­te en kon­ser­va­tiv kris­ten jen­te som var imot homo­filt ekte­skap, fikk jeg fak­tisk mest hat fra kon­ser­va­ti­ve krist­ne som men­te at jeg var into­le­rant og kren­ket jen­tas ytringsfrihet.

Grense ved trusler eller oppfordring til vold

– Regje­rin­gen har lan­sert en erklæ­ring mot hate­ful­le ytrin­ger. Har du selv opp­levd hate­ful­le ytringer?

– Nei, det har jeg ikke. Da jeg var liten, kal­te med­ele­ver meg på sko­len utlen­ding og «brunt blod». Da kjen­te jeg meg som en eks­klu­dert utlen­ding. Men som eld­re har jeg ikke opp­levd hate­ful­le ytringer.

– Hvor­dan bør sam­fun­net hånd­te­re hate­ful­le ytringer?

– Hvis ytrin­ge­ne er trus­ler eller opp­ford­rer til vold, er jeg til­hen­ger av lov­re­gu­le­ring. Men jeg mener at man ikke skal bru­ke lover til å døm­me hate­ful­le ytrin­ger. Det betyr ikke at man aksep­te­rer ytrin­ge­ne. Det bør være lov til å si at man hater utlen­din­ger, men det er selv­føl­ge­lig ikke greit. Det vik­tigs­te vi kan gjø­re er å dri­ve på med holdningsarbeid.

– I mai ble en mann dømt for å kal­le Had­dy N’jie for en «halv­ape» og «jæv­la nig­ger». Er det bra?

– Jeg kjen­ner ikke detal­je­ne i saken, men selv om ytrin­gen er rasis­tisk, er jeg vel­dig usik­ker på om jeg synes han bur­de bli straf­fet for den. Uan­sett må han kon­fron­te­res, og han bør få beskjed om hvor­for det ikke er innen­for å skri­ve slikt. Rom­met for ytrings­fri­het må være stort, det har jeg vært opp­tatt av len­ge. Når man først begyn­ner å begren­se ytrings­fri­he­ten, blir man­ge av vur­de­rin­ge­ne vans­ke­li­ge og skjønns­mes­si­ge, og da er det vans­ke­lig å vite hvor man til slutt set­ter gren­se­ne for hva som er lov. Selv mener jeg at ytrings­fri­he­ten må strek­ke seg til det punk­tet hvor man tru­er med eller opp­ford­rer til vold.

– Er alt snak­ket om hate­ful­le ytrin­ger overdrevet?

– Nei, det er vel­dig man­ge som blir utsatt for hat­kri­mi­na­li­tet og tru­et og ban­ket opp, og det er bra at regje­rin­gen arbei­der mot hate­ful­le ytrin­ger. Men det må være lov til å si for­kas­te­li­ge ting. Det er for­skjell på å si at «jeg hater alle ate­is­ter» og at «for­di du er ate­ist, skal jeg dre­pe deg», og det er vik­ti­ge­re med hold­nings­ar­beid enn straffereaksjoner.

TEMA

Y

tringsf
rihet i
Norge

37 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] Det er en viss for­skjell på fors­ke­ren Chris­to­pher Bratt, som ikke orker å del­ta i debat­ten for­di and­re, som Kje­til Rol­ness, mener noe annet enn ham, og debat­tan­ten Nancy Herz, som har lang farts­tid fra Amne­sty. Jeg inter­vju­et Herz til Vox Pub­li­ca og spur­te om de neg­a­ti­ve til­bake­mel­din­ge­ne vil­le kue hen­ne: «Nei, jeg blir ikke kuet. Jeg blir for­ban­net, smel­ler hån­den i bor­det og snak­ker enda høy­ere. Jeg tåler ikke dritt fra noen len­ger», svar­te hun. […]

til toppen