Når siste episode av tenåringsserien Skam gjekk på lufta for ei veke sidan, hadde dei aller fleste fått med seg at denne sesongen har handla om Isak, som blir forelska i ein gut. Minst like mange vil ha fått med seg den store mediemerksemda serien har fått. I veka som gjekk, handla den store Skam-saken om ein svensk skribent som kritiserte forhaldet mellom karakterane Noora og William, og kalte sistnemnde «ein potensiell valdtektsmann». Debatten handla mindre om serien enn om svensk feminisme.
Saken kan karakterisere store delar av Skam-dekninga: Relativt dårleg informert om sjølve serien, og med bruk av kommentatorar og ekspertar som ikkje har særskilt kvalifisert kunnskap om temaet. Det er synd – for debatten ungdom sjølv har om serien på skam.p3.no og i sosiale media, er av ein heilt annan karakter.
Til trass for livleg debatt og mangesidig hylling, er det ikkje så mange som har undersøkt korleis tenåringane sjølv opplev, tolkar og brukar Skam. Vi har gått gjennom all dekning serien har fått i norsk media, og alle kommentarane på bloggen der Skam blir publisert. I tillegg har vi intervjua fleire ungdommar i målgruppa. Slik fann vi ut tre viktige ting: Skam fascinerar på tvers av kjønn, geografi, klasse og etnisitet. Tenåringane er veldig engasjerte i seriens karakterar – og dei snakkar saman om Skam.
Dette inkluderar så klart ein god porsjon drømming om kjekke skodespelarar og forhåpningar om korleis det skal gå med seriens romantiske par. Ved første blikk kan dette verke som overflatisk fankultur, men det er ofte i denne såkalla «shippinga» av fiktive parforhald at meir grunnleggjande diskusjonar startar.
Allereie tidleg i første sesong, der handlinga krinsar kring Eva og kjærasten Jonas, dukker det opp kritiske stemmar:
«Men ser dere ikke hvor slem Jonas er mot Eva? Han er nedlatende og tror han er bedre enn henne.»
Denne diskusjonen utviklar seg gjennom sesong 1, og får ein ny avleggjar i andre sesong, kring forhaldet mellom Noora og William. Her blir det heftig diskutert om William er manipulerande eller ikkje, og om Noora sine gode prinsipp kanskje er litt for fastlåste.
Sesong 3, som introduserar ein skeiv tematikk, har blitt oppdaga også utanfor Noreg, og tenåringar frå Danmark til Abu Dhabi diskuterer no forhaldet mellom Isak og Even på ulike internettfora. Diskusjonen er kjenneteikna av detaljerte analyser av serien, og at deltakarane trekk inn erfaringar frå sine eigne liv når dei snakkar om karakterane.
Speler det ei rolle at mange diskuterer kjærleikslivet til fiktive tenåringar? Ja, meiner vi. For det første får 16-åringane åpenbart sunn trening i å debattere. For det andre har diskusjonar som om Jonas syner Eva respekt eller ikkje eit vidare nedslagsfelt enn det fiktive universet på Hartvig Nissen VGS. Her får ungdommane ein sjanse til å diskutere korleis ein bør behandle kvarandre. Slike diskusjonar; med utgangspunkt i fiktive karakterar vi kan relatere oss til, men likevel ha avstand frå; allmenngjer menneskelege problem, og lar oss bli del av eit fellesskap der vi kan forstå våre eigne liv.
DETTE ER SKAM:
- Nettserie som publiseres daglig på skam.p3.no og består av korte filmer samt utdrag fra sms‑, Facebook- og Instagram-kommunikasjon.
- Sesong 1 ble lansert 22. september 2015. Sesong 2 gikk våren 2016 og sesong 3 har gått høsten 2016. Sesong 4 er planlagt sendt våren 2017.
- Seertallene har steget jevnt og sesong 3 har i snitt blitt sett av 789 000.
- Siste klipp i sesong 3 ble sendt 16. desember og er allerede blitt sett av over en halv million seere. Dette inkluderer blant annet svenske og danske publikummere, samt seere fra hele verden.
Kilde: NRK.no
Forsking syner at dei aller fleste internettbrukarar ikkje deltek aktivt i slike diskusjonsfora, og ingen av tenåringane vi har intervjua seier at dei har skrive noko på skambloggen eller i dei mange facebookgruppene. Skam kan også innlemme denne tause majoriteten i fellesskapet sitt.
I tredje sesong har alle som har fulgt serien fått kjenne på kjenslene til ein sytten år gamal homofil gut. Vi har fått oppleve både Isaks forelsking i Even, og redsla for å ikkje bli akseptert. Filosofen Martha Nussbaum hevdar at nettopp evna til å vekkje forståing og empati for dei som er annleis enn oss er det som gjer at kunst, og særskilt forteljingar, er viktig i det moderne demokratiet. Sjølv om det er viktig for skeive å oppleve å bli representert i ei TV-forteljing, er det vel så viktig at det store fleirtalet får oppleve korleis skeiv kjærleik i bunn og grunn er det same som heterofil kjærleik – og samstundes forstå dei spesielle utfordringane det fører med seg. Gjennom Even og Isaks historie har store delar av den norske tenåringsbefolkinga fått ein sjanse til det.
Kva er det som gjer at nettopp Skam har klart å forme eit slikt fellesskap? For det første må vi sjå på sjølve serien. Ungdommane vi har snakka med, seier dei kan kjenne seg veldig godt igjen i miljøet Skam skildrer. Samstundes liknar serien på ein såpeopera, med engasjerande drama, men med ein viktig skilnad: Komplekse karakterar som lærer noko i løpet av ein sesong, og som ikkje blir framstilt i svart/kvitt. Sexistiske, bereknande William får gjennomgå – men det får også politisk korrekte Noora. Vi får føle på Isak sin redsel for å komme ut av skapet, men også sjå korleis han er så opptatt av sine eigne problem at han oppfører seg dårleg mot vennene sine, og utnytter ei førsteklassejente.
Slik klarar Skam å vise at ingen er perfekte, og korleis vi kan kjenne igjen og forstå moralske blindflekkar hjå oss sjølv og andre.
For det andre stimulerer måten Skam blir publisert på til engasjement. Det at ein aldri veit når eit nytt klipp blir publisert gjer at det å vente og å snakke om Skam blir ein del av kvardagen. Dette engasjementet får eit naturleg utløp i kommentarfeltet til Skam-bloggen: Sidan kvart klipp har ny informasjon og ein liten dramatisk cliffhanger, er det materiale for diskusjon kvar gong.
Om ein berre fylgjer med på mediedebatten, står ein i fare for å gå glipp av at allmennkringkastaren NRK gjort noko viktig med Skam: I staden for å sitte i kvart sitt ekkokammer, har tenåringane blitt ført saman, ved hjelp av ei felles medieoppleving som er mat for diskusjon og refleksjon.