En liberal fritenker

Tidenes yngste franske president, overveldende valgseire, uavhengig av tradisjonelle partier – hva har gjort Emmanuel Macrons politiske lynkarriere mulig? Forfatteren av to bøker om Macron-valgkampen belyser årsakene.

I 2016 og 2017 fulg­te jour­na­lis­ten Nico­las Pris­set­te Emma­nu­el Macron og hans team tett i valg­kam­pen. Dyp­dyk­ket ned i Macrons poli­tis­ke maskin gav Pris­set­te, kom­men­ta­tor i tv-kana­len LCI og tid­li­ge­re poli­tisk redak­tør i uke­avi­sen Jour­nal du Diman­che, nok stoff til to bøker: «Emma­nu­el Macron en mar­che vers l’Elysée» (Emma­nu­el Macron — frem­ad mot Elysée-palas­set, utgitt novem­ber 2016 av for­la­get Plon) og «Emma­nu­el Macron, le pré­si­dent inat­ten­du» (Emma­nu­el Macron, den uven­te­de pre­si­den­ten, utgitt 13. mai 2017 av First). 

Fylt med første­hånds vit­nes­byrd, skild­rer dis­se bøke­ne den lyn­ras­ke frem­gan­gen til François Hol­lan­des tid­li­ge­re råd­gi­ver, som 14. mai 2017 ble Frank­ri­kes yngs­te pre­si­dent noensinne. 

I inter­vju med Vox Pub­li­ca ser Nico­las Pris­set­te til­ba­ke på omsten­dig­he­te­ne rundt Emma­nu­el Macrons valg­sei­er og på end­rin­ge­ne i Frank­ri­kes poli­tis­ke landskap. 

Vox Pub­li­ca: Da du begyn­te på den førs­te boken, trod­de du at Emma­nu­el Macron vil­le vin­ne presidentvalget?

Nico­las Pris­set­te: Nei, det var helt umu­lig å for­ut­se! Det var ingen, kan­skje med unn­tak av ham selv, som trod­de at han vil­le vin­ne. Da Macrons even­tyr begyn­te i april 2016 med lan­se­rin­gen av beve­gel­sen En Mar­che!, var det førs­te spørs­må­let man stil­te seg om han had­de opp­ret­tet par­ti­et for seg selv eller for François Hol­lan­de. For Hol­lan­de var i en svært vans­ke­lig poli­tisk situa­sjon (red.anm.: I april 2016 var det kun 13 pro­sent av det frans­ke folk som men­te Hol­lan­de gjor­de en god jobb). Emma­nu­el Macrons ini­tia­tiv (red.anm.: Macron var assis­te­ren­de regje­rings­råd i Elysée-palas­set fra 2012 til 2014 og øko­nomi­mi­nis­ter fra 2014 til 2016), kun­ne få en til å tro at han skul­le san­ke stem­mer for François Hol­lan­de fra det poli­tis­ke sen­trum og høy­re, som kjenne­teg­ner Macrons poli­tis­ke stå­sted. Det var ingen som i begyn­nel­sen for­stod at En Mar­che! vil­le bli et spring­brett, et utgangs­punkt for øko­nomi­mi­nis­te­rens poli­tis­ke beve­gel­se og valg­kamp. Det­te ble grad­vis tyde­li­ge­re etter hvert som uke­ne gikk. Macrons plan om å stil­le som pre­si­dent­kan­di­dat ble sta­dig kla­re­re, helt til han trakk seg fra regje­rin­gen 30. august 2016. 

VP: Men før hans avgang, var det ingen­ting som til­sa at Macron vil­le stil­le som presidentkandidat?

Pre­si­dent og parlamentsflertall
Pre­si­dent: Emma­nu­el Macron ble valgt til pre­si­dent i Frank­ri­ke med 66,1 pro­sent av stem­me­ne i and­re valg­om­gang 7. mai 2017. Mot­kan­di­da­ten Mari­ne Le Pen fikk 33,9 pro­sent. Macron ble for­melt inn­satt som pre­si­dent 14. mai.

Mot stort fler­tall i par­la­men­tet: Førs­te valg­om­gang i val­get til nasjo­nal­for­sam­lin­gen ble holdt 11. juni. Macrons par­ti La Répub­li­que en Mar­che (LREM) ble størs­te par­ti med 32,3 pro­sent av stem­me­ne. LREM lig­ger an til å få et stort fler­tall i nasjo­nal­for­sam­lin­gen etter and­re valg­om­gang 18. juni. Fler­tal­let vil gi Macron gode mulig­he­ter til å få gjen­nom­ført refor­me­ne han gikk til valg på.

Pris­set­te: Ikke egent­lig. Det var dess­uten nett­opp det­te som gjor­de at jeg gav meg i kast med å skri­ve dis­se bøke­ne. Noen dager etter lan­se­rin­gen av beve­gel­sen, snak­ket jeg med Emma­nu­el Macron. Jeg spur­te ham om En Mar­che! vil­le støt­te François Hol­lan­de eller ikke. Da svar­te han at når han først had­de star­tet beve­gel­sen, var det for å frem­me idé­er og at spørs­mål om aktu­el­le per­soner vil­le kom­me sene­re… Der­med sa han ikke helt for­melt at han kom til å støt­te Hol­lan­des kan­di­da­tur. Og når han unn­lot å si det­te, når han ikke uttal­te sin støt­te til François Hol­lan­de, for­tal­te det­te meg at han had­de noe annet i tan­ke­ne og at han tenk­te selv å ta del i kam­pen. Hvis det­te stem­te, vil­le det i mine øyne være et helt nytt kapit­tel i fransk politikk. 

VP: Emma­nu­el Macrons valg­sei­er var kan­skje umu­lig å for­ut­se, men det skjed­de like­vel… Hvor­dan for­kla­rer du det?

Pris­set­te: Jeg tror han vant først og fremst for­di han er en mye bed­re ana­ly­ti­ker og for­di han har poli­tisk teft. For det førs­te så han raskt, og gans­ke så pre­sist, hvor utslitt par­ti­ene var. Men han la også mer­ke til at man­ge fransk­menn had­de sett seg lei på de poli­tis­ke skif­te­ne. Siden 1980-tal­let har det ikke vært noe poli­tisk skif­te som har bidratt til å løse Frank­ri­kes øko­no­mis­ke og sosia­le pro­ble­mer. Han så også at det i menings­må­lin­ge­ne, sær­lig de fra Cevipof (red.anm.: sen­ter for poli­tisk forsk­ning ved det frans­ke insti­tut­tet for sam­funns­vi­ten­skap kalt Scien­ce-Po i Paris), ble ytret et øns­ke fra fransk­menn om å få en slutt på de poli­tis­ke uenig­he­te­ne og kom­me til en slags kon­sen­sus, en nasjo­nal opp­slut­ning, for å kun­ne løse lan­dets pro­ble­mer. Med det­te som utgangs­punkt, had­de han utvil­somt det mest dypt­gri­pen­de tanke­grunn­la­get sam­men­lig­net med sine mot­stan­de­re. Det var teori­en. I prak­sis, etter­som ingen and­re par­ti­er klar­te å få til det­te, opp­ret­tet han sitt eget par­ti og lan­ser­te sitt kan­di­da­tur. Og i til­legg var det selv­sagt en del flaks… 

VP: Det vil si? Det at François Hol­lan­de ikke stil­te som pre­si­dent­kan­di­dat i desem­ber 2016, valg­kam­pens over­ras­kel­ser i for­bin­del­se med François Fillon-skandalen? 

Pris­set­te: Det var selv­føl­ge­lig Fil­lon-affæ­ren, ja, men ikke bare den. Len­ge før den­ne saken eks­plo­der­te i media, had­de Repub­li­ka­ner­nes kan­di­dat, den selv­sam­me François Fil­lon, skre­vet seg inn i en mer høyre­drei­et poli­tisk ret­ning, noe som ikke had­de en sær­lig sam­len­de effekt. Og man kan si akku­rat det sam­me om sosia­lis­te­nes kan­di­dat, Benoît Hamon. Det­te har å gjø­re med ord­nin­gen med pri­mær­val­ge­ne. Den som går sei­ren­de ut av pri­mær­val­ge­ne låser seg i en viss dis­kurs og stå­sted for å over­be­vi­se sin poli­tis­ke fami­lie og for å vin­ne. Men foku­se­rer du kun på din egen poli­tis­ke leir, vil du ikke sik­re deg finale­plas­sen i pre­si­dent­val­get mot Mari­ne Le Pen for­di du ikke fav­ner poli­tisk bredt nok. Siden det var nes­ten helt sik­kert at Mari­ne Le Pen vil­le kom­me til and­re valg­run­de, betyd­de det­te at den and­re finale­plas­sen vil­le gå til den som klar­te å sam­le flest stem­mer utover sitt eget poli­tis­ke stå­sted. Noe som de and­re kan­di­da­te­ne, med unn­tak av Emma­nu­el Macron, nok ikke klar­te å ana­ly­se­re seg frem til. Eller så klar­te de ikke å gjø­re noe med det…

VP: Du snak­ket om «et helt nytt kapit­tel i fransk poli­tikk». På hvil­ken måte er Emma­nu­el Macrons vei til mak­ten ny?

Nico­las Pris­set­te — for­fat­ter av to bøker om Macrons valg­kamp. (foto: Eric Dessons)

Pris­set­te: Det nye her, er at vi for førs­te gang har en pre­si­dent som når lan­dets øvers­te myn­dig­het uten å ha vært folke­valgt tid­li­ge­re. Emma­nu­el Macron har ald­ri øns­ket å være et poli­tisk aktivt med­lem inn­ad i et poli­tisk par­ti (red.anm.: han var kun i en kort peri­ode med­lem i Sosia­list­par­ti­et, fra 2006 til 2009), og han har ald­ri øns­ket å stil­le til valg. Man har omtalt ham som en mulig kan­di­dat til par­la­ments­val­get, men han kvit­tet seg nok­så raskt med den slags tan­ker, og valg­te hel­ler å prø­ve å nå Elysée-palas­set uten annen poli­tisk erfa­ring enn som øko­nomi­mi­nis­ter og råd­gi­ver til François Hollande. 

I Frank­ri­kes poli­tis­ke liv er det en til­nær­met uunn­gåe­lig vei som man må gå. Man begyn­ner som poli­tisk aktiv og blir så med­lem i et poli­tisk par­ti. Der­et­ter stil­ler man til valg, først i kom­mune­valg eller som vara­re­pre­sen­tant til nasjo­nal­for­sam­lin­gen. Alle tid­li­ge­re frans­ke pre­si­den­ter har hatt erfa­ring som folke­valgt. Alle, unn­tatt gene­ral de Gaul­le og, hvis vi går enda len­ger til­ba­ke i tid, Napoleon! 

VP: For­tal­te han deg hvor­for han ikke vil­le føl­ge det­te til­syne­la­ten­de uunn­gåe­li­ge poli­tis­ke løpet?

Pris­set­te: Det er fle­re grun­ner. Den førs­te, og det­te sier han selv, er at han anser løpet som folke­valgt som en «cur­sus hono­rum, en embets­kar­rie­re, fra en annen tid». For ham hang det ikke sam­men å være for poli­tisk for­ny­el­se og sam­ti­dig stil­le som kan­di­dat, som alle and­re, i lokal­valg. På den annen side er han en som ikke har sær­lig sans for poli­ti­ker­de­bat­te­ne, parti­s­pil­let og makt­kam­pen som man må dri­ve inn­ad i par­ti­et for å behol­de sin posi­sjon eller for å ta plas­sen fra en annen. Han øns­ker å befes­te seg på egen hånd. Og så har han også et vold­somt øns­ke om å være uav­hen­gig. Det­te er en som heg­ner om sin tan­ke- og hand­lings­fri­het. Had­de han viet seg helt til et poli­tisk par­ti, vil­le han ha blitt nødt til å føl­ge parti­di­si­pli­nen. Men hvil­ket par­ti skul­le nå det ha vært? Ingen av de eksis­te­ren­de par­ti­ene pas­set med hans egne tan­ker om refor­mer, meto­der eller om Euro­pa. Det poli­tis­ke land­ska­pet inklu­der­te ikke Macrons poli­tis­ke idéer.

VP: Og hva går dis­se poli­tis­ke idé­ene ut på helt kon­kret? Hvil­ken ideo­lo­gisk ret­ning hel­ler Emma­nu­el Macron mot? En kri­tikk som ofte gikk igjen i løpet av valg­kam­pen var jo at valg­pro­gram­met ikke hang helt sammen…

Pris­set­te: Når det gjel­der Emma­nu­el Macron, kan man ikke reson­ne­re ut ifra en høy­re-venstre­akse. Han for­klar­te helt fra star­ten av at han øns­ker å se for­bi de poli­tis­ke for­skjel­le­ne, at beve­gel­sen hans skal repre­sen­te­re «hver­ken høy­re- eller venstre­si­den». Man kan like­vel se dens intel­lek­tu­el­le opp­rin­nel­se i det man kal­ler poli­tisk libe­ra­lis­me, som ikke er det sam­me som øko­no­misk libe­ra­lis­me slik det van­lig­vis for­stås i Frank­ri­ke. I Frank­ri­ke peker «libe­ral» på dere­gu­le­ring, jun­ge­lens lov, fær­re sosia­le ret­tig­he­ter, usik­ker­het og en all­mek­tig finans­ver­den. Det er selv­føl­ge­lig ikke den­ne defi­ni­sjo­nen som lig­ger til grunn for Emma­nu­el Macrons libe­ra­lis­me. Den­ne skri­ver seg inn i opp­lys­nings­ti­dens tenk­ning om å for­sva­re tan­ke- og hand­lings­fri­he­ten. Man kan også trek­ke lin­jer mot tan­ke­ne til den katols­ke intel­lek­tu­el­le Emma­nu­el Mou­ni­er. Macron har fak­tisk fått pub­li­sert fle­re artik­ler i tids­skrif­tet Esprit som Mou­ni­er stif­tet (red.anm.: I 1930-åre­ne tal­te Emma­nu­el Mou­ni­er for per­so­na­lis­men, en mel­lom­ting mel­lom ren indi­vi­dua­lis­me og marxisme).

Emma­nu­el Macron hol­der sei­ers­tale foran Louv­re 7. mai 2017.

VP: Noe som ofte kom­mer igjen i Frank­ri­ke, er idé­en om skjeb­nens mann, l’homme pro­vi­den­ti­el, som kom­mer for å få lan­det til­ba­ke på rett spor. Skal man tro Emma­nu­el Macrons utta­lel­ser i bøke­ne dine, avvi­ser han at den­ne idé­en har noen betyd­ning. Men så, når han frem­fø­rer sin sei­ers­tale om kvel­den etter and­re valg­run­de, skjer det i Louv­re, palas­set som har huset Frank­ri­kes tid­li­ge­re kon­ger… Og noen men­te dess­uten å høre noen Kris­tus-lig­nen­de toner i talen, som når han sier «je vous ser­vi­rai avec amour…» (jeg skal tje­ne dere i kjær­lig­het…). Så, er Emma­nu­el Macron en skjeb­nens mann?

Pris­set­te: Man kan si at han er arke­ty­pen av en hom­me pro­vi­den­ti­el hvis den­ne defi­ne­res som en per­son som duk­ker opp blant poli­tis­ke rui­ner, i en tid med total kri­se og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktu­el­le pro­ble­me­ne. I den betyd­nin­gen, ja, da kan man kal­le ham en skjeb­nens mann. Men jeg synes at det­te begre­pet er litt utda­tert. Skjeb­nens mann kom­mer når bor­ge­ren ikke len­ger har noen sær­li­ge mid­ler til å hand­le på egen hånd, noe som kun­ne være til­fel­le for len­ge siden, men ikke i så stor grad i dag. Der­for må man se ting i per­spek­tiv. Og i til­legg må man ikke glem­me at i and­re valg­run­de var det en stor andel vel­ge­re som stem­te på ham i man­gel av et bed­re alternativ. 

VP: Han har like­vel fle­re gan­ger for­svart en ver­ti­kal makt­for­de­ling, noe som pas­ser godt med den fem­te repub­lik­ken, og som er basert på tan­ken om at stats­over­ho­det har en viss over­ord­net rolle.

Pris­set­te: Det er sant at han all­tid har sagt at han vil gå til­ba­ke til den fem­te repub­likks opp­rin­ne­li­ge styre­form. Der­for er det ikke så vel­dig over­ras­ken­de å se bil­de­ne fra Louv­re der han holdt sin førs­te tale som Frank­ri­kes pre­si­dent. Han øns­ker å gjen­opp­ret­te stats­over­ho­dets funk­sjon, noe som er vel­dig vik­tig for ham. Et godt eksem­pel på det­te er hans for­hold til pres­sen. Han øns­ker ikke å ha et per­son­lig for­hold til jour­na­lis­ter. Man­ge and­re poli­ti­ke­re gjør det, men han fore­trek­ker å mar­ke­re en viss avstand til dem. Han ble vel­dig pre­get av måten François Hol­lan­de opp­før­te seg med jour­na­lis­ter. Det har på en måte blitt hans anti­mo­dell… Han men­te at å utta­le seg såpass ofte og lett­vint med pres­sen, var ikke pas­sen­de for et statsoverhode. 

VP: Med sine 39 år, er Emma­nu­el Macron den yngs­te pre­si­den­ten i den frans­ke repub­likk noen­sin­ne. Han har lovet en omfat­ten­de for­ny­el­se av det frans­ke poli­tis­ke liv… Hva er de vik­tigs­te utford­rin­ge­ne han vil møte?

Om artik­ke­len
Artik­ke­len er over­satt fra fransk av Camil­la Skog­seth Clausen.

Pris­set­te: Oj! Ok, jeg skal begren­se meg til å nev­ne et par. Jeg vil si at det som gjel­der akku­rat nå, er å vise resul­ta­ter. I løpet av valg­kam­pen, snak­ket han mye om prin­sip­per, hen­sik­ter og visjo­ner. Nå vil han kom­me til saken. Han vil bli vur­dert ut ifra resul­ta­te­ne og sær­lig på to hoved­om­rå­der. Det førs­te gjel­der situa­sjo­nen i arbeids­mar­ke­det, sær­lig for­di han har satt det­te som et av sine førs­te punk­ter i sin agen­da med pre­si­dent­ord­re som snart må fore­tas for å refor­me­re den frans­ke arbeids­lo­ven. Han vil alt­så bli vur­dert ut ifra hvor mye arbeids­le­dig­he­ten går ned, det er helt sik­kert. Den and­re sto­re utford­rin­gen er sik­ker­het, som han også vil bli vur­dert ut ifra.

«Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar»: Utdrag fra boken «Emmanuel Macron, den uventede presidenten»

Utta­lel­ser fra Emma­nu­el Macron, hen­tet fra boken «Emma­nu­el Macron, le pré­si­dent inat­ten­du» (utgitt på for­la­get First, mai 2017).

Omsla­get til boken om den uven­te­de pre­si­den­ten. (foto: editionsfirst.fr)

I juni 2016 spør jour­na­lis­ter i Club Bour­bon (en poli­tisk klubb bestå­en­de av par­la­ments­med­lem­mer og poli­tis­ke jour­na­lis­ter) om han stil­ler som kan­di­dat for å san­ke stem­mer til François Hollande: 

«Nei, da had­de jeg vært valg­kamp­sje­fen hans. De som føl­ger meg kjen­ner seg ofte ikke len­ger igjen i pre­si­den­tens hand­lin­ger […]. Vi vil se om tre, fire måne­der om mitt poli­tis­ke bud­skap slår an og om det blir en mobi­li­se­ring. Hvis det slår an og hvis det stem­mer over­ens med det lan­det tren­ger, kan ting skje.»

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nico­las Pris­set­te om hva som fikk han til å stil­le som presidentkandidat: 

«Det å stil­le til lokal­valg eller par­la­ments­valg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den vei­en for­di jeg vil­le fort­set­te å job­be i det intel­lek­tu­el­le liv og i det sivi­le sam­fun­net. Nå gjør jeg det fullt og helt for­di det er et his­to­risk øye­blikk, for­di jeg tror på ansvars­fø­lel­sen, i ver­di­en av å for­plik­te seg, for­di jeg had­de hatt følel­sen av å svik­te hvis jeg ikke gjor­de det. Jeg gjør det ikke som en del av en per­son­lig ambi­sjon. Da had­de jeg i så fall star­tet mye før. Jeg under­vur­de­rer ikke sjan­se­ne jeg tar, jeg under­vur­de­rer hel­ler ikke de vold­som­me reak­sjo­ne­ne som jeg vek­ker fra det poli­tis­ke sys­te­met. Det had­de ikke skjedd hvis jeg fulg­te reg­le­ne til det sys­te­met som beskyt­ter dem, som ikke til­la­ter nye aktø­rer, eller å erstat­te noen.»

Som­mer­en 2016, til sine nær­mes­te, om den frans­ke poli­tis­ke klasse: 

«Det er et gam­mel­manns­vel­de der man bare snak­ker om egne inter­es­ser. De har et eier­skaps­for­hold med poli­tik­ken der de gjen­inn­set­ter seg selv hvert tien­de år, og slik fort­set­ter sys­te­met å for­tæ­re seg selv. Det er et sys­tem som kun tje­ner seg selv.»

TEMA

P

residen
tvalget
i Fran
krike 2
017

6 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Sven Storelv says:

    En god oversiktsartikkel,men når ikke utover jour­na­lis­tisk nivå. Er bare skre­vet med sik­te på et stør­re publikum.Utdyper ikke. Trek­ker bare frem vel­kjent stoff.

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen