En liberal fritenker

I 2016 og 2017 ful­gte jour­nal­is­ten Nico­las Pris­sette Emmanuel Macron og hans team tett i val­gkam­p­en. Dypdykket ned i Macrons poli­tiske maskin gav Pris­sette, kom­men­ta­tor i tv-kanalen LCI og tidligere poli­tisk redak­tør i ukeav­isen Jour­nal du Dimanche, nok stoff til to bøk­er: “Emmanuel Macron en marche vers l’Elysée” (Emmanuel Macron — fre­mad mot Elysée-palas­set, utgitt novem­ber 2016 av for­laget Plon) og “Emmanuel Macron, le prési­dent inat­ten­du” (Emmanuel Macron, den uvent­ede pres­i­den­ten, utgitt 13. mai 2017 av First). 

Fylt med første­hånds vit­nes­byrd, skil­dr­er disse bøkene den lyn­raske frem­gan­gen til François Hol­lan­des tidligere råd­giv­er, som 14. mai 2017 ble Frankrikes yng­ste pres­i­dent noensinne. 

I inter­vju med Vox Pub­li­ca ser Nico­las Pris­sette tilbake på oms­tendighetene rundt Emmanuel Macrons val­g­seier og på endrin­gene i Frankrikes poli­tiske landskap. 

Vox Pub­li­ca: Da du beg­y­nte på den første boken, trodde du at Emmanuel Macron ville vinne presidentvalget?

Nico­las Pris­sette: Nei, det var helt umulig å forutse! Det var ingen, kan­skje med unntak av ham selv, som trodde at han ville vinne. Da Macrons even­tyr beg­y­nte i april 2016 med lanserin­gen av beveg­elsen En Marche!, var det første spørsmålet man stilte seg om han hadde oppret­tet par­ti­et for seg selv eller for François Hol­lande. For Hol­lande var i en svært vanske­lig poli­tisk situ­asjon (red.anm.: I april 2016 var det kun 13 pros­ent av det franske folk som mente Hol­lande gjorde en god jobb). Emmanuel Macrons ini­tia­tiv (red.anm.: Macron var assis­terende reg­jer­ingsråd i Elysée-palas­set fra 2012 til 2014 og økonomi­min­is­ter fra 2014 til 2016), kunne få en til å tro at han skulle sanke stem­mer for François Hol­lande fra det poli­tiske sen­trum og høyre, som kjen­neteg­n­er Macrons poli­tiske ståst­ed. Det var ingen som i beg­yn­nelsen forstod at En Marche! ville bli et spring­brett, et utgangspunkt for økonomi­min­is­terens poli­tiske beveg­else og val­gkamp. Dette ble grad­vis tydeligere etter hvert som ukene gikk. Macrons plan om å stille som pres­i­den­tkan­di­dat ble stadig klarere, helt til han trakk seg fra reg­jerin­gen 30. august 2016. 

VP: Men før hans avgang, var det ingent­ing som tilsa at Macron ville stille som presidentkandidat?

Pris­sette: Ikke egentlig. Det var dessuten net­topp dette som gjorde at jeg gav meg i kast med å skrive disse bøkene. Noen dager etter lanserin­gen av beveg­elsen, snakket jeg med Emmanuel Macron. Jeg spurte ham om En Marche! ville støtte François Hol­lande eller ikke. Da svarte han at når han først hadde startet beveg­elsen, var det for å fremme idéer og at spørsmål om aktuelle per­son­er ville komme senere… Dermed sa han ikke helt formelt at han kom til å støtte Hol­lan­des kan­di­datur. Og når han unnlot å si dette, når han ikke uttalte sin støtte til François Hol­lande, for­t­alte dette meg at han hadde noe annet i tankene og at han tenk­te selv å ta del i kam­p­en. Hvis dette stemte, ville det i mine øyne være et helt nytt kapit­tel i fran­sk politikk. 

VP: Emmanuel Macrons val­g­seier var kan­skje umulig å forutse, men det skjed­de likev­el… Hvor­dan fork­lar­er du det?

Pris­sette: Jeg tror han vant først og fremst for­di han er en mye bedre ana­lytik­er og for­di han har poli­tisk teft. For det første så han raskt, og ganske så pre­sist, hvor utslitt par­tiene var. Men han la også merke til at mange fran­skmenn hadde sett seg lei på de poli­tiske skiftene. Siden 1980-tal­let har det ikke vært noe poli­tisk skifte som har bidratt til å løse Frankrikes økonomiske og sosiale prob­le­mer. Han så også at det i meningsmålin­gene, særlig de fra Cevipof (red.anm.: sen­ter for poli­tisk forskn­ing ved det franske insti­tut­tet for sam­funnsviten­skap kalt Sci­ence-Po i Paris), ble ytret et ønske fra fran­skmenn om å få en slutt på de poli­tiske uenighetene og komme til en slags kon­sen­sus, en nasjon­al opp­slut­ning, for å kunne løse lan­dets prob­le­mer. Med dette som utgangspunkt, hadde han utvil­somt det mest dypt­gripende tankegrunnlaget sam­men­lignet med sine mot­standere. Det var teorien. I prak­sis, etter­som ingen andre parti­er klarte å få til dette, oppret­tet han sitt eget par­ti og lanserte sitt kan­di­datur. Og i til­legg var det selvsagt en del flaks… 

VP: Det vil si? Det at François Hol­lande ikke stilte som pres­i­den­tkan­di­dat i desem­ber 2016, val­gkam­p­ens over­raskelser i forbindelse med François Fillon-skandalen? 

Pris­sette: Det var selvføl­gelig Fil­lon-affæren, ja, men ikke bare den. Lenge før denne sak­en eksploderte i media, hadde Repub­likan­ernes kan­di­dat, den selvsamme François Fil­lon, skrevet seg inn i en mer høyre­drei­et poli­tisk ret­ning, noe som ikke hadde en særlig sam­lende effekt. Og man kan si akku­rat det samme om sosial­istenes kan­di­dat, Benoît Hamon. Dette har å gjøre med ord­nin­gen med primær­val­gene. Den som går seirende ut av primær­val­gene lås­er seg i en viss diskurs og ståst­ed for å over­be­vise sin poli­tiske fam­i­lie og for å vinne. Men fokuser­er du kun på din egen poli­tiske leir, vil du ikke sikre deg finale­plassen i pres­i­dent­val­get mot Marine Le Pen for­di du ikke favn­er poli­tisk bredt nok. Siden det var nesten helt sikkert at Marine Le Pen ville komme til andre val­grunde, bety­dde dette at den andre finale­plassen ville gå til den som klarte å sam­le flest stem­mer utover sitt eget poli­tiske ståst­ed. Noe som de andre kan­di­datene, med unntak av Emmanuel Macron, nok ikke klarte å analy­sere seg frem til. Eller så klarte de ikke å gjøre noe med det…

VP: Du snakket om “et helt nytt kapit­tel i fran­sk poli­tikk”. På hvilken måte er Emmanuel Macrons vei til mak­ten ny?

Nico­las Pris­sette — for­fat­ter av to bøk­er om Macrons val­gkamp. (foto: Eric Dessons)

Pris­sette: Det nye her, er at vi for første gang har en pres­i­dent som når lan­dets øver­ste myn­dighet uten å ha vært folke­val­gt tidligere. Emmanuel Macron har aldri øns­ket å være et poli­tisk aktivt medlem innad i et poli­tisk par­ti (red.anm.: han var kun i en kort peri­ode medlem i Sosial­ist­par­ti­et, fra 2006 til 2009), og han har aldri øns­ket å stille til valg. Man har omtalt ham som en mulig kan­di­dat til par­la­mentsval­get, men han kvit­tet seg nok­så raskt med den slags tanker, og val­gte heller å prøve å nå Elysée-palas­set uten annen poli­tisk erfar­ing enn som økonomi­min­is­ter og råd­giv­er til François Hollande. 

I Frankrikes poli­tiske liv er det en tilnærmet uun­ngåelig vei som man må gå. Man beg­yn­ner som poli­tisk aktiv og blir så medlem i et poli­tisk par­ti. Deretter stiller man til valg, først i kom­munevalg eller som vararep­re­sen­tant til nasjon­al­for­sam­lin­gen. Alle tidligere franske pres­i­den­ter har hatt erfar­ing som folke­val­gt. Alle, unntatt gen­er­al de Gaulle og, hvis vi går enda lenger tilbake i tid, Napoleon! 

VP: For­t­alte han deg hvor­for han ikke ville følge dette tilsynela­tende uun­ngåelige poli­tiske løpet?

Pris­sette: Det er flere grun­ner. Den første, og dette sier han selv, er at han anser løpet som folke­val­gt som en “cur­sus hon­o­rum, en embet­skar­riere, fra en annen tid”. For ham hang det ikke sam­men å være for poli­tisk fornyelse og sam­tidig stille som kan­di­dat, som alle andre, i lokalvalg. På den annen side er han en som ikke har særlig sans for poli­tik­erde­bat­tene, par­tispillet og mak­tkam­p­en som man må dri­ve innad i par­ti­et for å beholde sin posisjon eller for å ta plassen fra en annen. Han ønsker å befeste seg på egen hånd. Og så har han også et vold­somt ønske om å være uavhengig. Dette er en som heg­n­er om sin tanke- og han­dlings­fri­het. Hadde han viet seg helt til et poli­tisk par­ti, ville han ha blitt nødt til å følge par­ti­disi­plinen. Men hvilket par­ti skulle nå det ha vært? Ingen av de eksis­terende par­tiene pas­set med hans egne tanker om reformer, metoder eller om Europa. Det poli­tiske land­skapet inklud­erte ikke Macrons poli­tiske idéer.

VP: Og hva går disse poli­tiske idéene ut på helt konkret? Hvilken ide­ol­o­gisk ret­ning heller Emmanuel Macron mot? En kri­tikk som ofte gikk igjen i løpet av val­gkam­p­en var jo at val­gpro­gram­met ikke hang helt sammen…

Pris­sette: Når det gjelder Emmanuel Macron, kan man ikke reson­nere ut ifra en høyre-ven­streakse. Han fork­larte helt fra starten av at han ønsker å se for­bi de poli­tiske forskjel­lene, at beveg­elsen hans skal rep­re­sen­tere “hverken høyre- eller ven­stres­i­den”. Man kan likev­el se dens intellek­tuelle opprin­nelse i det man kaller poli­tisk lib­er­al­isme, som ikke er det samme som økonomisk lib­er­al­isme slik det van­ligvis forstås i Frankrike. I Frankrike peker “lib­er­al” på dereg­u­ler­ing, jun­ge­lens lov, færre sosiale ret­tigheter, usikker­het og en allmek­tig finans­ver­den. Det er selvføl­gelig ikke denne defin­isjo­nen som lig­ger til grunn for Emmanuel Macrons lib­er­al­isme. Denne skriv­er seg inn i opplysningsti­dens tenkn­ing om å forsvare tanke- og han­dlings­fri­heten. Man kan også trekke lin­jer mot tankene til den katolske intellek­tuelle Emmanuel Mounier. Macron har fak­tisk fått pub­lis­ert flere artik­ler i tidsskriftet Esprit som Mounier stiftet (red.anm.: I 1930-årene talte Emmanuel Mounier for per­son­al­is­men, en mel­lomt­ing mel­lom ren indi­vid­u­al­isme og marxisme).

Foto: French Embassy in the US cbn

Emmanuel Macron hold­er seier­stale foran Lou­vre 7. mai 2017.

VP: Noe som ofte kom­mer igjen i Frankrike, er idéen om skjeb­nens mann, l’homme prov­i­den­tiel, som kom­mer for å få lan­det tilbake på rett spor. Skal man tro Emmanuel Macrons uttalelser i bøkene dine, avvis­er han at denne idéen har noen betyd­ning. Men så, når han frem­før­er sin seier­stale om kvelden etter andre val­grunde, skjer det i Lou­vre, palas­set som har huset Frankrikes tidligere konger… Og noen mente dessuten å høre noen Kris­tus-lig­nende ton­er i tal­en, som når han sier “je vous servi­rai avec amour…” (jeg skal tjene dere i kjærlighet…). Så, er Emmanuel Macron en skjeb­nens mann?

Pris­sette: Man kan si at han er arketypen av en homme prov­i­den­tiel hvis denne defineres som en per­son som dukker opp blant poli­tiske ruin­er, i en tid med total krise og når ingen ser ut til å være i stand til å løse de aktuelle prob­lemene. I den betyd­nin­gen, ja, da kan man kalle ham en skjeb­nens mann. Men jeg synes at dette begrepet er litt utdatert. Skjeb­nens mann kom­mer når borg­eren ikke lenger har noen særlige midler til å han­dle på egen hånd, noe som kunne være til­felle for lenge siden, men ikke i så stor grad i dag. Der­for må man se ting i per­spek­tiv. Og i til­legg må man ikke glemme at i andre val­grunde var det en stor andel vel­gere som stemte på ham i man­gel av et bedre alternativ. 

VP: Han har likev­el flere ganger forsvart en ver­tikal mak­t­fordel­ing, noe som pass­er godt med den femte repub­likken, og som er basert på tanken om at statsover­hodet har en viss overord­net rolle.

Pris­sette: Det er sant at han alltid har sagt at han vil gå tilbake til den femte repub­likks opprin­nelige styre­form. Der­for er det ikke så veldig over­rask­ende å se bildene fra Lou­vre der han holdt sin første tale som Frankrikes pres­i­dent. Han ønsker å gjenop­prette statsover­hodets funksjon, noe som er veldig vik­tig for ham. Et godt eksem­pel på dette er hans forhold til pressen. Han ønsker ikke å ha et per­son­lig forhold til jour­nal­is­ter. Mange andre poli­tikere gjør det, men han fore­trekker å markere en viss avs­tand til dem. Han ble veldig preget av måten François Hol­lande oppførte seg med jour­nal­is­ter. Det har på en måte blitt hans anti­mod­ell… Han mente at å uttale seg såpass ofte og lettvint med pressen, var ikke passende for et statsoverhode. 

VP: Med sine 39 år, er Emmanuel Macron den yng­ste pres­i­den­ten i den franske repub­likk noensinne. Han har lovet en omfat­tende fornyelse av det franske poli­tiske liv… Hva er de vik­tig­ste utfor­drin­gene han vil møte?

Pris­sette: Oj! Ok, jeg skal begrense meg til å nevne et par. Jeg vil si at det som gjelder akku­rat nå, er å vise resul­tater. I løpet av val­gkam­p­en, snakket han mye om prin­sip­per, hen­sik­ter og visjon­er. Nå vil han komme til sak­en. Han vil bli vur­dert ut ifra resul­tatene og særlig på to hov­e­dom­råder. Det første gjelder situ­asjo­nen i arbei­ds­markedet, særlig for­di han har satt dette som et av sine første punk­ter i sin agen­da med pres­i­den­tor­dre som snart må fore­tas for å reformere den franske arbei­d­sloven. Han vil alt­så bli vur­dert ut ifra hvor mye arbei­d­sledigheten går ned, det er helt sikkert. Den andre store utfor­drin­gen er sikker­het, som han også vil bli vur­dert ut ifra.

“Jeg undervurderer ikke sjansene jeg tar”: Utdrag fra boken «Emmanuel Macron, den uventede presidenten»

Uttalelser fra Emmanuel Macron, hen­tet fra boken “Emmanuel Macron, le prési­dent inat­ten­du” (utgitt på for­laget First, mai 2017).

Omslaget til boken om den uvent­ede pres­i­den­ten. (foto: editionsfirst.fr)

I juni 2016 spør jour­nal­is­ter i Club Bour­bon (en poli­tisk klubb bestående av par­la­mentsmedlem­mer og poli­tiske jour­nal­is­ter) om han stiller som kan­di­dat for å sanke stem­mer til François Hollande: 

“Nei, da hadde jeg vært val­gkamp­sje­fen hans. De som føl­ger meg kjen­ner seg ofte ikke lenger igjen i pres­i­den­tens han­dlinger […]. Vi vil se om tre, fire måned­er om mitt poli­tiske bud­skap slår an og om det blir en mobilis­er­ing. Hvis det slår an og hvis det stem­mer overens med det lan­det trenger, kan ting skje.”

7. juli 2016 i løpet av et møte med Nico­las Pris­sette om hva som fikk han til å stille som presidentkandidat: 

“Det å stille til lokalvalg eller par­la­mentsvalg har slått meg. Jeg har tenkt på det. Men jeg bega meg ikke inn på den veien for­di jeg ville fort­sette å jobbe i det intellek­tuelle liv og i det sivile sam­fun­net. Nå gjør jeg det fullt og helt for­di det er et his­torisk øye­b­likk, for­di jeg tror på ans­vars­følelsen, i ver­di­en av å for­p­lik­te seg, for­di jeg hadde hatt følelsen av å svik­te hvis jeg ikke gjorde det. Jeg gjør det ikke som en del av en per­son­lig ambisjon. Da hadde jeg i så fall startet mye før. Jeg under­vur­der­er ikke sjansene jeg tar, jeg under­vur­der­er heller ikke de vold­somme reak­sjonene som jeg vekker fra det poli­tiske sys­temet. Det hadde ikke skjedd hvis jeg ful­gte reg­lene til det sys­temet som beskyt­ter dem, som ikke tillater nye aktør­er, eller å erstat­te noen.”

Som­meren 2016, til sine nærmeste, om den franske poli­tiske klasse: 

“Det er et gam­mel­mannsvelde der man bare snakker om egne inter­ess­er. De har et eier­skaps­forhold med poli­tikken der de gjeninnset­ter seg selv hvert tiende år, og slik fort­set­ter sys­temet å fortære seg selv. Det er et sys­tem som kun tjen­er seg selv.”