Twitteratur

På Twitter kan forfattere eksperimentere seg fram til nye sjangrer – og kanskje skape en tekst som blir stående i litteraturhistorien. Et overblikk over twitteraturen.

Pre­si­dent Trump har gjort poli­tisk bruk av Twit­ter berømt og beryk­tet. I ver­ste fall kan nå en twit­ter­mel­ding utlø­se 3. ver­dens­krig. Hel­dig­vis er det mes­te som fore­går på den­ne mikro­blogg­tje­nes­ten langt mer harm­løst. La oss ta et lite over­blikk over noen lit­te­rære akti­vi­te­ter som utfor­mes med 140 tegn1Høs­ten 2017 utvi­det Twit­ter antall til­lat­te tegn i en twe­et fra 140 til 280. Ikke uten pro­tes­ter fra bru­ke­re som had­de vent seg til å like det kort­fat­te­de for­ma­tet. eller mind­re, og som rom­mer et for­bau­sen­de stort mang­fold.

Noen for­fat­te­re fin­ner en spe­si­ell gle­de i utford­rin­gen ved det­te kor­te for­ma­tet. De til­trek­kes også av de enor­me spred­nings­mu­lig­he­te­ne – for det å gå rundt med vår egen tele­fon-data­ma­skin er snart like selv­føl­ge­lig som å gå med buk­se­ne på.

De ame­ri­kans­ke stu­den­te­ne Alex­an­der Aci­man og Emmett Ren­sin ga alle­re­de i 2009 ut boka Twit­te­ra­tu­re: The World’s Grea­test Books Retold Through Twit­ter. Her blir 80 lit­te­rære klas­si­ke­re «gjen­for­talt», kut­tet opp i twit­ter­mel­din­ger og til­satt en stor dose humor. Dan­tes Gud­dom­me­li­ge kome­die begyn­ner som kjent med at vand­re­ren midt­veis i livet har gått seg vill i en skog, som i Twit­te­ra­tu­re gjen­gis med mel­din­gen «I am having a mid­life cri­sis. Lost in the woods. Should have brought my iPhone.»

På Twit­ter blir hai­ku til twai­ku, skri­ver artik­kel­for­fat­te­ren.

Hvert verk, enten det er Kong Oid­i­pus eller Har­ry Pot­ter-bøke­ne, får til­delt opp­til 20 mel­din­ger. Noen opp­fat­tet stu­den­te­nes kort-kort-ver­sjo­ner som majes­tets­for­nær­mel­ser mot kanon­lit­te­ra­tu­ren, men ver­ke­ne ble aktua­li­sert for homo zap­pi­ens-gene­ra­sjo­nen. I Twit­te­ra­tu­re hag­ler det med akro­ny­mer, slang og typis­ke twit­ter­for­kor­tel­ser, og anmel­de­re kla­get dess­uten over vul­gært språk. Det­te min­ner om new­zea­len­de­ren Richard Cur­tis’ ned­kor­te­de Ham­let-ver­sjon, kalt The Skin­head Ham­let (gjen­fer­det: «He poured fuck­ing poi­son in my fuck­ing ear!»).

Twit­ter egner seg godt til haiku­dikt, som i det­te digi­ta­le for­ma­tet kal­les twai­ku. Afo­ris­mer er også vel­eg­net, av typen «In the absen­ce of pre­da­tors, the spec­ies invented mar­riage, which its mem­bers could then pri­de them­sel­ves on sur­vi­ving, year after year» (Dawn Cor­ri­gan). Den New York-baser­te lit­te­ra­tur­kri­ti­ke­ren Sam Ander­son har brukt Twit­ter til å dele den bes­te set­nin­gen han leser hver dag, uav­hen­gig av hvor han har lest den (i ett til­fel­le fra embal­la­sjen til en spa­de). Noen eks­tra slå­en­de afo­ris­mer ble sam­let i Nick Douglas’ Twit­ter Wit: Bril­li­an­ce in 140 Cha­rac­ters or Less.

For­mid­ling er også en mulig­het: I 2015 ga ame­ri­ka­ner­ne Mitch Benn og John Hol­mes ut The Twit­ter His­tory of the World, med twit­ter­mel­din­ger om 75 his­to­ris­ke øye­blikk. For det lig­ger en spe­si­ell fasci­na­sjon i å destil­le­re fram det super-kor­te som uttryk­ker det mega-sto­re.

I lik­het med for­fat­ter­ne i det kjen­te Ouli­po-kol­lek­ti­vet, blir twit­ter­dik­ter­nes evne til å tak­le for­mel­le begrens­nin­ger og skran­ker opp­fat­tet som for­ut­set­nin­ger for å ska­pe mes­ter­verk. Nå kan dik­ter­ne ska­pe for eksem­pel en 140-tegn-his­to­rie som blir stå­en­de i lit­te­ra­tur­his­to­ri­en, og twai­kus som går viralt. Det åpner seg rom for eks­pe­ri­men­te­ring og nye sjang­rer. Selve medi­et inn­byr til rask takt og instant-pub­li­se­ring av teks­ter som kan leses mel­lom to buss-stopp.

Leng­re teks­ter kan deles opp og der­med få et økt spen­nings­ele­ment med sine clif­f­han­ge­re, en kjent stra­te­gi i føl­je­ton­ger på Dick­ens’ og Dumas’ tid.

Twit­ter-roma­ner blir mik­ro-føl­je­ton­ger, med en leser­til­gang som pre-digi­ta­le for­fat­te­re bare kun­ne drøm­me om

Den bri­tis­ke for­fat­te­ren David Mitch­ell, kjent for roma­nen Cloud Atlas, del­te his­to­ri­en The Right Sort (2014) opp for dis­tri­bu­sjon på Twit­ter. Leser­ne ble advart om teks­ten: «Alert the meta­fic­tio­nal aut­hori­ties».

Den ame­ri­kans­ke for­fat­te­ren Jen­ni­fer Egan send­te i løpet av ti kvel­der i 2012 ut twit­ter­his­to­ri­en Black Box. I løpet av en sen kvelds­time hver av de ti dage­ne ble det sendt ut én mel­ding i minut­tet, med det som til sam­men ble en lang scien­ce fic­tion-his­to­rie. Egan had­de fer­dig­skre­vet his­to­ri­en i løpet av et år i for­vei­en, og inn­hol­det i hver mel­ding var svært nøye plan­lagt. Så nøye at det ikke helt føy­de seg etter det spon­ta­ne og hur­ti­ge som de fles­te for­bin­der med twit­ter­mel­din­ger. Men lit­te­ra­tur ska­pes sjel­den for å leses skjø­des­løst. Det er noe lat­ter­lig ved øns­ket om å ta snar­vei­er med kunst. Woody Allen flei­pet en gang med det: «I took a speed read­ing cour­se and was able to read War and Peace in twen­ty min­utes. It invol­ves Rus­sia.»

Å opp­da­ge en for­tel­ling via Twit­ter, kan gi lyst til å kjø­pe for­tel­lin­gen når den pub­li­se­res som (e-)bok. Mye for­fat­ter-tvit­ring fun­ge­rer først og fremst som pro­mo­te­ring. Mel­din­ge­ne blir para­teks­ter som omgir for­fat­te­rens verk, som små por­ter inn i for­fat­ter­ska­pet. En ukjent skri­bent kan drøm­me om mikro­blog­gen som en kata­pult til berøm­mel­se. Og etab­ler­te for­fat­te­re som kje­der seg på toget, sen­der gjer­ne ut noe til sine fans. Step­hen King og and­re kjen­dis­for­fat­te­re har prøvd tvit­ring for å «hen­ge med i sin tid». Pau­lo Coel­ho har sendt tusen­vis av twit­ter­mel­din­ger og hatt over 8 mil­lio­ner føl­ge­re. Det spe­si­el­le her er at for­fat­te­ren kan få kon­takt med sine lese­re på en ny måte. Det er lett å gi respons for oss lese­re, til­ba­ke og til hver­and­re. His­to­rie­ne som for­tel­les kan dess­uten løpe gjen­nom uli­ke medi­er og bli til det den ame­ri­kans­ke medie­fors­ke­ren Hen­ry Jen­kins kal­ler trans­me­dia­le his­to­ri­er, som fort­set­ter gjen­nom uli­ke platt­for­mer (f.eks. på tvers av bok, nett­si­der, twit­ter­mel­din­ger og yout­ube-video­er). Ver­ke­ne eks­pan­de­rer. Fan fic­tion har blitt van­lig på Twit­ter også, slik at ver­ke­ne får for­len­ge­de liv.

Den dans­ke jour­na­lis­ten Knud Brix ga i år ut dikt­sam­lin­gen Nat­fol­den. Han skri­ver om dans­ke poli­ti­ke­res makt­be­gjær og eska­pa­der. Stats­mi­nis­ter Lars Løk­ke Ras­mus­sen les­te den – uten å bli sjok­kert slik man­ge and­re i det poli­tis­ke mil­jø­et ble – og svar­te med å skri­ve et dikt som han send­te som et par twit­ter­mel­din­ger:

Nye vri­er på teks­ter flo­re­rer, som når hoved­per­sonen i en for­tel­ling får sin egen kon­to. Det har blitt ført twit­ter­kon­ver­sa­sjo­ner mel­lom for­fat­ter, fik­tiv hoved­per­son og lese­re. David Mitch­ell tak­ket på veg­ne av hoved­per­sonen i sin his­to­rie for­di hans «quest for a warm swea­ter was aided by use­ful links sup­plied by help­ful rea­ders». Og det er gjen­nom­ført skrive­pro­sjek­ter der lese­re får dik­te med. Neil Gai­man ledet an med den BBC-ini­tier­te his­to­ri­en Hearts, Keys and Puppe­try, der 129 tvit­re­re bidro. Her ble his­to­ri­en til med stor spon­ta­ni­tet, i en sekvens av nå-øye­blikk. Mel­din­ge­ne kan ha lin­ker til avis­si­der, video­er og annet i ver­den der uten­for for­tel­lin­gen, og over­skri­de de tra­di­sjo­nel­le bøke­nes gren­ser.

Tekst­ty­per opp­står og trans­for­me­res, og til­hø­rer sosia­le fel­les­skap på sær­eg­ne måter. Twit­ter er skapt som et sosi­alt medi­um, og inn­går der­med i inter­ak­sjons- og dele­kul­tu­ren på net­tet. Kan­skje had­de Jonat­han Fran­zen litt rett da han kal­te Twit­ter «the ulti­mate irre­spon­s­ib­le medi­um». Eller kan­skje nett­opp ikke. Det lig­ner sna­re­re hver­da­gens umid­del­ba­re, sosia­le replikk­veks­ling, som vel ingen vil si at vi kan kla­re oss uten.

TEMA

L

itterat
ur

12 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. Eit godt norsk eksem­pel er jo Fro­de Gryt­ten som i 2011–2013 pub­li­ser­te små teks­tar på Twit­ter. Dei bes­te er sam­la i boka «Ven­te på fug­len».

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen