Twitteratur

På Twitter kan forfattere eksperimentere seg fram til nye sjangrer – og kanskje skape en tekst som blir stående i litteraturhistorien. Et overblikk over twitteraturen.

Pres­i­dent Trump har gjort poli­tisk bruk av Twit­ter berømt og beryk­tet. I ver­ste fall kan nå en twit­ter­meld­ing utløse 3. ver­den­skrig. Heldigvis er det meste som foregår på denne mikroblog­gt­jen­esten langt mer harm­løst. La oss ta et lite overb­likk over noen lit­terære aktiviteter som utformes med 140 tegn1Høsten 2017 utvidet Twit­ter antall tillat­te tegn i en tweet fra 140 til 280. Ikke uten pro­test­er fra brukere som hadde vent seg til å like det kort­fat­tede for­matet. eller min­dre, og som rom­mer et for­bausende stort mangfold.

Noen for­fat­tere finner en spe­siell glede i utfor­drin­gen ved dette korte for­matet. De tiltrekkes også av de enorme spred­ningsmu­lighetene – for det å gå rundt med vår egen tele­fon-data­maskin er snart like selvføl­gelig som å gå med buk­sene på.

De amerikanske stu­den­tene Alexan­der Aci­man og Emmett Rensin ga allerede i 2009 ut boka Twit­ter­a­ture: The World’s Great­est Books Retold Through Twit­ter. Her blir 80 lit­terære klas­sikere «gjen­for­t­alt», kut­tet opp i twit­ter­meldinger og tilsatt en stor dose humor. Dantes Gud­dom­melige kome­die beg­yn­ner som kjent med at van­dr­eren midtveis i livet har gått seg vill i en skog, som i Twit­ter­a­ture gjengis med meldin­gen «I am hav­ing a midlife cri­sis. Lost in the woods. Should have brought my iPhone.»

På Twit­ter blir haiku til twaiku, skriv­er artikkelforfatteren.

Hvert verk, enten det er Kong Oidi­pus eller Har­ry Pot­ter-bøkene, får tildelt opp­til 20 meldinger. Noen opp­fat­tet stu­dentenes kort-kort-ver­sjon­er som majestets­fornærmelser mot kanon­lit­ter­a­turen, men verkene ble aktu­alis­ert for homo zap­pi­ens-gen­erasjo­nen. I Twit­ter­a­ture hagler det med akro­nymer, slang og typiske twit­ter­forko­r­telser, og anmeldere klaget dessuten over vul­gært språk. Dette min­ner om newzeal­en­deren Richard Cur­tis’ ned­ko­rt­ede Ham­let-ver­sjon, kalt The Skin­head Ham­let (gjen­fer­det: «He poured fuck­ing poi­son in my fuck­ing ear!»).

Twit­ter egn­er seg godt til haikudikt, som i dette dig­i­tale for­matet kalles twaiku. Aforis­mer er også veleg­net, av typen «In the absence of preda­tors, the species invent­ed mar­riage, which its mem­bers could then pride them­selves on sur­viv­ing, year after year» (Dawn Cor­ri­g­an). Den New York-baserte lit­ter­aturkri­tik­eren Sam Ander­son har brukt Twit­ter til å dele den beste set­nin­gen han leser hver dag, uavhengig av hvor han har lest den (i ett til­felle fra embal­las­jen til en spade). Noen ekstra slående aforis­mer ble sam­let i Nick Dou­glas’ Twit­ter Wit: Bril­liance in 140 Char­ac­ters or Less.

Formidling er også en mulighet: I 2015 ga amerikan­erne Mitch Benn og John Holmes ut The Twit­ter His­to­ry of the World, med twit­ter­meldinger om 75 his­toriske øye­b­likk. For det lig­ger en spe­siell fasci­nasjon i å des­tillere fram det super-korte som uttrykker det mega-store.

I likhet med for­fat­terne i det kjente Oulipo-kollek­tivet, blir twit­ter­dik­ternes evne til å tak­le formelle begren­sninger og skranker opp­fat­tet som forut­set­ninger for å skape mester­verk. Nå kan dik­terne skape for eksem­pel en 140-tegn-his­to­rie som blir stående i lit­ter­aturhis­to­rien, og twaikus som går viralt. Det åpn­er seg rom for eksper­i­menter­ing og nye sjan­gr­er. Selve medi­et innbyr til rask takt og instant-pub­lis­er­ing av tek­ster som kan leses mel­lom to buss-stopp.

Lengre tek­ster kan deles opp og dermed få et økt spen­ningse­le­ment med sine cliffhan­g­ere, en kjent strate­gi i føl­je­tonger på Dick­ens’ og Dumas’ tid.

Twit­ter-roman­er blir mikro-føl­je­tonger, med en leser­til­gang som pre-dig­i­tale for­fat­tere bare kunne drømme om

Den britiske for­fat­teren David Mitchell, kjent for roma­nen Cloud Atlas, delte his­to­rien The Right Sort (2014) opp for dis­tribusjon på Twit­ter. Leserne ble advart om tek­sten: «Alert the metafic­tion­al authorities».

Den amerikanske for­fat­teren Jen­nifer Egan sendte i løpet av ti kvelder i 2012 ut twit­ter­his­to­rien Black Box. I løpet av en sen kveld­stime hver av de ti dagene ble det sendt ut én meld­ing i min­ut­tet, med det som til sam­men ble en lang sci­ence fic­tion-his­to­rie. Egan hadde fer­digskrevet his­to­rien i løpet av et år i forveien, og innhold­et i hver meld­ing var svært nøye plan­lagt. Så nøye at det ikke helt føyde seg etter det spon­tane og hur­tige som de fleste forbinder med twit­ter­meldinger. Men lit­ter­atur skapes sjelden for å leses skjødesløst. Det er noe lat­terlig ved øns­ket om å ta snarveier med kun­st. Woody Allen fleipet en gang med det: «I took a speed read­ing course and was able to read War and Peace in twen­ty min­utes. It involves Russia.»

Å oppdage en fortelling via Twit­ter, kan gi lyst til å kjøpe fortellin­gen når den pub­lis­eres som (e-)bok. Mye for­fat­ter-tvit­ring fun­ger­er først og fremst som pro­mo­ter­ing. Meldin­gene blir paratek­ster som omgir for­fat­terens verk, som små porter inn i for­fat­ter­skapet. En ukjent skribent kan drømme om mikrobloggen som en kat­a­pult til berøm­melse. Og etablerte for­fat­tere som kjed­er seg på toget, sender gjerne ut noe til sine fans. Stephen King og andre kjend­is­for­fat­tere har prøvd tvit­ring for å «henge med i sin tid». Paulo Coel­ho har sendt tusen­vis av twit­ter­meldinger og hatt over 8 mil­lion­er føl­gere. Det spe­sielle her er at for­fat­teren kan få kon­takt med sine lesere på en ny måte. Det er lett å gi respons for oss lesere, tilbake og til hveran­dre. His­to­riene som fortelles kan dessuten løpe gjen­nom ulike medi­er og bli til det den amerikanske medieforskeren Hen­ry Jenk­ins kaller trans­me­di­ale his­to­ri­er, som fort­set­ter gjen­nom ulike plat­tformer (f.eks. på tvers av bok, nettsider, twit­ter­meldinger og youtube-video­er). Verkene ekspan­der­er. Fan fic­tion har blitt van­lig på Twit­ter også, slik at verkene får for­lengede liv.

Den danske jour­nal­is­ten Knud Brix ga i år ut dik­t­sam­lin­gen Nat­fold­en. Han skriv­er om danske poli­tik­eres mak­t­begjær og eska­pad­er. Statsmin­is­ter Lars Løkke Ras­mussen leste den – uten å bli sjokkert slik mange andre i det poli­tiske miljøet ble – og svarte med å skrive et dikt som han sendte som et par twittermeldinger:

Nye vri­er på tek­ster flo­r­erer, som når hov­ed­per­so­n­en i en fortelling får sin egen kon­to. Det har blitt ført twit­terkon­ver­sasjon­er mel­lom for­fat­ter, fik­tiv hov­ed­per­son og lesere. David Mitchell takket på veg­ne av hov­ed­per­so­n­en i sin his­to­rie for­di hans «quest for a warm sweater was aid­ed by use­ful links sup­plied by help­ful read­ers». Og det er gjen­nom­ført skrive­pros­jek­ter der lesere får dik­te med. Neil Gaiman ledet an med den BBC-ini­tierte his­to­rien Hearts, Keys and Pup­petry, der 129 tvit­rere bidro. Her ble his­to­rien til med stor spon­tan­itet, i en sekvens av nå-øye­b­likk. Meldin­gene kan ha link­er til avis­sider, video­er og annet i ver­den der uten­for fortellin­gen, og over­skride de tradis­jonelle bøkenes grenser.

Tek­st­typer opp­står og trans­formeres, og tilhør­er sosiale fel­lesskap på særeg­ne måter. Twit­ter er skapt som et sosialt medi­um, og inngår dermed i inter­ak­sjons- og delekul­turen på net­tet. Kan­skje hadde Jonathan Franzen litt rett da han kalte Twit­ter «the ulti­mate irre­spon­si­ble medi­um». Eller kan­skje net­topp ikke. Det lign­er snarere hverda­gens umid­del­bare, sosiale rep­likkvek­sling, som vel ingen vil si at vi kan klare oss uten.

TEMA

L

itterat
ur

13 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Eit godt norsk eksem­pel er jo Frode Gryt­ten som i 2011–2013 pub­lis­erte små tek­star på Twit­ter. Dei beste er sam­la i boka “Vente på fuglen”.

til toppen