President Trump har gjort politisk bruk av Twitter berømt og beryktet. I verste fall kan nå en twittermelding utløse 3. verdenskrig. Heldigvis er det meste som foregår på denne mikrobloggtjenesten langt mer harmløst. La oss ta et lite overblikk over noen litterære aktiviteter som utformes med 140 tegn1Høsten 2017 utvidet Twitter antall tillatte tegn i en tweet fra 140 til 280. Ikke uten protester fra brukere som hadde vent seg til å like det kortfattede formatet. eller mindre, og som rommer et forbausende stort mangfold.
Noen forfattere finner en spesiell glede i utfordringen ved dette korte formatet. De tiltrekkes også av de enorme spredningsmulighetene – for det å gå rundt med vår egen telefon-datamaskin er snart like selvfølgelig som å gå med buksene på.
De amerikanske studentene Alexander Aciman og Emmett Rensin ga allerede i 2009 ut boka Twitterature: The World’s Greatest Books Retold Through Twitter. Her blir 80 litterære klassikere «gjenfortalt», kuttet opp i twittermeldinger og tilsatt en stor dose humor. Dantes Guddommelige komedie begynner som kjent med at vandreren midtveis i livet har gått seg vill i en skog, som i Twitterature gjengis med meldingen «I am having a midlife crisis. Lost in the woods. Should have brought my iPhone.»
På Twitter blir haiku til twaiku, skriver artikkelforfatteren.
Hvert verk, enten det er Kong Oidipus eller Harry Potter-bøkene, får tildelt opptil 20 meldinger. Noen oppfattet studentenes kort-kort-versjoner som majestetsfornærmelser mot kanonlitteraturen, men verkene ble aktualisert for homo zappiens-generasjonen. I Twitterature hagler det med akronymer, slang og typiske twitterforkortelser, og anmeldere klaget dessuten over vulgært språk. Dette minner om newzealenderen Richard Curtis’ nedkortede Hamlet-versjon, kalt The Skinhead Hamlet (gjenferdet: «He poured fucking poison in my fucking ear!»).
Twitter egner seg godt til haikudikt, som i dette digitale formatet kalles twaiku. Aforismer er også velegnet, av typen «In the absence of predators, the species invented marriage, which its members could then pride themselves on surviving, year after year» (Dawn Corrigan). Den New York-baserte litteraturkritikeren Sam Anderson har brukt Twitter til å dele den beste setningen han leser hver dag, uavhengig av hvor han har lest den (i ett tilfelle fra emballasjen til en spade). Noen ekstra slående aforismer ble samlet i Nick Douglas’ Twitter Wit: Brilliance in 140 Characters or Less.
Formidling er også en mulighet: I 2015 ga amerikanerne Mitch Benn og John Holmes ut The Twitter History of the World, med twittermeldinger om 75 historiske øyeblikk. For det ligger en spesiell fascinasjon i å destillere fram det super-korte som uttrykker det mega-store.
I likhet med forfatterne i det kjente Oulipo-kollektivet, blir twitterdikternes evne til å takle formelle begrensninger og skranker oppfattet som forutsetninger for å skape mesterverk. Nå kan dikterne skape for eksempel en 140-tegn-historie som blir stående i litteraturhistorien, og twaikus som går viralt. Det åpner seg rom for eksperimentering og nye sjangrer. Selve mediet innbyr til rask takt og instant-publisering av tekster som kan leses mellom to buss-stopp.
Lengre tekster kan deles opp og dermed få et økt spenningselement med sine cliffhangere, en kjent strategi i føljetonger på Dickens’ og Dumas’ tid.
Twitter-romaner blir mikro-føljetonger, med en lesertilgang som pre-digitale forfattere bare kunne drømme om
Den britiske forfatteren David Mitchell, kjent for romanen Cloud Atlas, delte historien The Right Sort (2014) opp for distribusjon på Twitter. Leserne ble advart om teksten: «Alert the metafictional authorities».
Den amerikanske forfatteren Jennifer Egan sendte i løpet av ti kvelder i 2012 ut twitterhistorien Black Box. I løpet av en sen kveldstime hver av de ti dagene ble det sendt ut én melding i minuttet, med det som til sammen ble en lang science fiction-historie. Egan hadde ferdigskrevet historien i løpet av et år i forveien, og innholdet i hver melding var svært nøye planlagt. Så nøye at det ikke helt føyde seg etter det spontane og hurtige som de fleste forbinder med twittermeldinger. Men litteratur skapes sjelden for å leses skjødesløst. Det er noe latterlig ved ønsket om å ta snarveier med kunst. Woody Allen fleipet en gang med det: «I took a speed reading course and was able to read War and Peace in twenty minutes. It involves Russia.»
Å oppdage en fortelling via Twitter, kan gi lyst til å kjøpe fortellingen når den publiseres som (e-)bok. Mye forfatter-tvitring fungerer først og fremst som promotering. Meldingene blir paratekster som omgir forfatterens verk, som små porter inn i forfatterskapet. En ukjent skribent kan drømme om mikrobloggen som en katapult til berømmelse. Og etablerte forfattere som kjeder seg på toget, sender gjerne ut noe til sine fans. Stephen King og andre kjendisforfattere har prøvd tvitring for å «henge med i sin tid». Paulo Coelho har sendt tusenvis av twittermeldinger og hatt over 8 millioner følgere. Det spesielle her er at forfatteren kan få kontakt med sine lesere på en ny måte. Det er lett å gi respons for oss lesere, tilbake og til hverandre. Historiene som fortelles kan dessuten løpe gjennom ulike medier og bli til det den amerikanske medieforskeren Henry Jenkins kaller transmediale historier, som fortsetter gjennom ulike plattformer (f.eks. på tvers av bok, nettsider, twittermeldinger og youtube-videoer). Verkene ekspanderer. Fan fiction har blitt vanlig på Twitter også, slik at verkene får forlengede liv.
Den danske journalisten Knud Brix ga i år ut diktsamlingen Natfolden. Han skriver om danske politikeres maktbegjær og eskapader. Statsminister Lars Løkke Rasmussen leste den – uten å bli sjokkert slik mange andre i det politiske miljøet ble – og svarte med å skrive et dikt som han sendte som et par twittermeldinger:
Tillykke @KnudBrixTV2. Tillykke med digtsamlingen og tak for daglig inspiration. #dkpol pic.twitter.com/z2tdE244E6
— Lars Løkke Rasmussen (@larsloekke) May 10, 2017
Nye vrier på tekster florerer, som når hovedpersonen i en fortelling får sin egen konto. Det har blitt ført twitterkonversasjoner mellom forfatter, fiktiv hovedperson og lesere. David Mitchell takket på vegne av hovedpersonen i sin historie fordi hans «quest for a warm sweater was aided by useful links supplied by helpful readers». Og det er gjennomført skriveprosjekter der lesere får dikte med. Neil Gaiman ledet an med den BBC-initierte historien Hearts, Keys and Puppetry, der 129 tvitrere bidro. Her ble historien til med stor spontanitet, i en sekvens av nå-øyeblikk. Meldingene kan ha linker til avissider, videoer og annet i verden der utenfor fortellingen, og overskride de tradisjonelle bøkenes grenser.
Teksttyper oppstår og transformeres, og tilhører sosiale fellesskap på særegne måter. Twitter er skapt som et sosialt medium, og inngår dermed i interaksjons- og delekulturen på nettet. Kanskje hadde Jonathan Franzen litt rett da han kalte Twitter «the ultimate irresponsible medium». Eller kanskje nettopp ikke. Det ligner snarere hverdagens umiddelbare, sosiale replikkveksling, som vel ingen vil si at vi kan klare oss uten.
Eit godt norsk eksempel er jo Frode Grytten som i 2011–2013 publiserte små tekstar på Twitter. Dei beste er samla i boka “Vente på fuglen”.