Kropp er alt, ord er ingenting

“Kroppsspråk og språk og tone betyr ekstremt mye, og poli­tikere bruk­er alle knep”. Slik skrev den danske tabloi­davisen BT i en stort opp­satt dobbelt­side under folket­ingsval­gkam­p­en i 2011. Vi får vite at utseende og kroppsspråk har enorm betyd­ning i fjern­syns­de­bat­ter. Det vi andre bare opp­fat­ter som ube­ty­delige detal­jer kan åpen­bart være avgjørende for om man vin­ner eller taper en debatt.

Artikke­len fra BT kunne like gjerne ha vært fra en norsk avis – eller en amerikan­sk. Den for­mulerer en utbredt pås­tand som dominer­er medi­enes dekn­ing av poli­tiske debat­ter: kroppsspråkets makt i fjern­synet. Under val­gkam­per blir vi for­t­alt at det poli­tik­erne sier i fjern­syns­de­bat­ter, slett ikke betyr så mye som det de gjør: kroppsspråket trum­fer ordene. Vi bryr oss ikke om argu­mentene og poli­tikken, men stem­mer på den som kler seg best og smil­er mest sjarmerende.

Fjernsynets makt

Som de fleste tek­ster i denne typen jour­nal­is­tikk, bruk­er avisen den mest utbredte myte av dem alle: “Fjern­synets makt og magi har stått krys­tal­lk­lart for alle poli­tikere klo­den over, siden John F. Kennedy i 1960 vandt pres­i­dent­val­gkam­p­en over den sit­tende visepres­i­dent Richard Nixon”. Avisen forklarer:

Det var første gang, at amerikan­erne kunne se sine to kan­di­dater debat­tere mann mod mann på tv. Duel­lene blev også sendt på radioen, hvor Nixon blev opp­fat­tet som vin­der, men den unge Kennedy seiret stort på tv. Han hadde kam­er­atekke og så langt mer velop­plagt ut end den eldre og usmin­kete Nixon.

Denne his­to­rien blir for­t­alt med vari­erende grad av detal­jer fra gang til gang, men for­tolknin­gen er alltid den samme: fjern­synet er et visuelt medi­um; det avgjørende er ikke hva man sier, men hvor­dan man ser ut. Frem­føring er vik­tigere end sub­stans. For­di fjern­synet består av bilder, for­flater, foren­kler og forvrenger det den poli­tiske debat­ten. Fjern­synet formi­dler uttrykk frem­for innhold. Bildene har makt over ordene.

Selv Nixon var over­be­vist om dette. I sine erindringer, Six Crises (1962), beklager han at: “Jeg var for opp­tatt av hva jeg skulle si og for lidt av hvor­dan jeg så ut […] en dårlig kam­er­avinkel på fjern­synet kan ha mye større effekt på val­gre­sul­tatet end en større feil i utformin­gen av en tale”.

Det utrolige er ikke noe å tro på

Men hvor­dan vet vi egentlig dette? Og er det virke­lig rik­tig? Hverdagsmyter som denne er lokkende og fascinerende, for­di de får oss til å tenke at dette er så utrolig, at man nesten skulle tro at det ikke er sant. Og som regel er det heller ikke sant.

Antagelsen om at Kennedy vandt i fjern­synet, men tapte i radioen byg­ger på tre under­søkelser, ja egentlig bare på en. For to av under­søkelsene er ikke annet enn per­son­lige, jour­nal­is­tiske beretninger. Den første var et essay av reporteren Ralph McGill som i The Atlanta Con­sti­tu­tion for­t­alte at han fikk en rekke men­nesker til å lytte til debat­ten på radio, og angivelig mente de alle at Nixon vandt. Antagelig var der høyst 15 per­son­er, og vi ved intet om hvor­dan de var val­gt ut, om de var repub­likanere eller demokrater. Så, selv om McGills tekst kan være inter­es­sant som jour­nal­is­tikk, er den ubruke­lig som viten­skapelig dokumentasjon.

Den andre under­søkelsen er en impresjon­is­tisk repor­tas­je i New York Her­ald-Tri­bune, hvor reporteren Earl Mazo beretter hvor­dan han sam­men med 11 guvernør­er og en del andre folk ful­gte debat­ten på radio, mens de ven­tet på at fjern­syns­bildene skulle komme frem. De fleste, forteller Mazo, synes Nixon var best; men da “fjern­synets magiske lanterne” blev tent omtrent halvveis i debat­ten, endret hold­nin­gen seg, hevder Mazo: “Kennedy så skarpere ut, mer under kon­troll, mere bestemt”. Også her er bev­is­førse­len anek­do­tisk. Mazo rap­porter­er hva han tror han så og hørte, men det er hverken sys­tem­atikk i utvel­gelse av delt­agere (10 av guvernørene støt­tet for eksem­pel ikke Kennedy) eller i behan­dlin­gen av “resul­tatene”. Også dette er per­son­lige obser­vasjon­er uten nogen gen­er­alis­erende kraft.

Tall er også retorikk

Det eneste reelle studi­et av debat­ten er en tele­fo­nun­der­søkelse utført av sel­skapet Sin­dlinger and Co. De inter­vjuet 2138 per­son­er, her­av 282 som hadde hørt debat­ten på radio. 178 av disse lyt­tere blev spurt hvem de mente vandt. Ifølge under­søkelsen mente 43 pros­ent av lyt­terne at Nixon vandt, mens 20,3 pros­ent mente at Kennedy vandt. Til sam­men­likn­ing mente 18,5 av seerne at Nixon vandt, og 27,8 anså Kennedy som vin­der. Disse tall synes jo å støtte myten om fjern­synets makt. Men selv om dette er en reel opin­ion­sun­der­søkelse, doku­menter­er den nå likev­el ikke at Kennedy vandt i fjern­synet og tapte i radioen. For det første er 178 inter­vju ut av mere end 61 mil­lion­er radi­olyt­tere ikke nok til å gen­er­alis­ere. Det svar­er til at spørre 15 per­son­er i Norge om et poli­tisk spørsmål i håp om å få nasjo­nens mening. For å trekke gyldige slut­ninger om slikt, må man opp i 1000 per­son­er. Antallet av utspurte radi­olyt­tere  er alt­så ikke stort nok til å gi pålitelige resultater.

Der­til kom­mer at vi ikke vet hvor­dan lyt­tere og seere fordelte seg i lan­det, eller hvem og hvor mange som var Demokrater eller Repub­likanere. Var radi­olyt­terne for eksem­pel fra landlige strøk, hvor de fleste er Repub­likanere; og var seerne fra de store byer, hvor de fleste er Demokrater? Det er sannsyn­lig, men under­søkelsen gir ingen opplysninger om slike forhold. Derutover virk­er det høyst besyn­derlig at bare 20 pros­ent av lyt­terne anså Kennedy som debattvin­der på et tid­spunkt hvor hele 46 pros­ent støt­tet ham som pres­i­dent. Slike forhold gjør at Sin­dlinger-under­søkelsen er upålitelig, og vi kan der­for ikke kon­klud­ere at Nixon vandt på radio og Kennedy på fjernsyn.

Hvorfor ikke bare danse?

Det er en grunn til at kan­di­datene siger ord, og ikke bare danser eller mimer poli­tikken sin foran tilhør­erne. Likev­el lever myten om Kennedys fjern­syns­seir videre – uten noe godt bevis for dette. Jeg påstår selvføl­gelig ikke at poli­tik­eres utseende, måte å tale på og fysiske fremtre­den er uten betyd­ning, men det omvendte er heller ikke til­fel­let. Likev­el falder kom­men­ta­tor­er i medi­ene kon­stant for fris­telsen til å trekke denne myten opp av hat­ten, så alle måper i vantro over­raskelse, når de selvsikkert slår fast at kropp er alt og ord er ingenting.

Denne tek­sten har tidligere vært trykt i en annen utgave i Retorik­Ma­gasinet (DK) nr. 87, mars 2013.