Blant pirater

I det siste har jeg grepet meg selv i å legge hån­den over bak­si­den av smart­tele­fo­nen min før jeg tar den ut av jakkelom­men på toget eller leke­plassen. Alle trenger da ikke å få øye på klistremer­ket: et svart flagg på hvit bak­grunn. Pirat­par­ti­ets logo.

For 16 måned­er siden klistret jeg det runde mer­ket på tele­fo­nen. Jeg var akku­rat blitt pirat — og glad for at jeg takket være mer­ket ikke risik­erte å for­late huset med min sam­boers mobil­tele­fon igjen. I mitt nabo­lag i Berlin-Friedrichshain hadde et halvt år tidligere 26 pros­ent av vel­gerne stemt på det unge par­ti­et i lokalval­get. Piratene ble reg­net som skrul­lete, men inno­v­a­tive nettavantgardister.

Sågar New York Times sendte kor­re­spon­den­ten sin til en hjørnekneipe i Friedrichshain, et av piratenes stam­st­ed­er, for å lete etter hem­me­ligheten bak dette nye par­ti­ets suksess.

I dag, etter måned­er med mak­tkamp i par­tiledelsen, et ukjent antall bis­arre over­skrifter og beskjedne 2,2 pros­ent av stemmene ved for­bunds­dagsval­get, sver­mer i det min­ste min fem år gam­le sønn fort­satt for “piratene”. De fleste andre finner par­ti­et pin­lig, eller rett og slett overflødig.

Her beg­y­nte det: Grunn­leggelsen av det tyske Pirat­par­ti­et 10. sep­tem­ber 2006 i Berlin (foto: Erik Möller, CC:by)

Egentlig forun­derlig: Da jeg trådte inn i par­ti­et våren 2012, var ikke piratene min­dre dyk­tige eller mer oppfinn­somme, mer løg­nak­tige eller min­dre elske­lige enn i dag.

De hadde gjort meg nys­g­jer­rig med sin kri­tikk av man­glende åpen­het og stivnede struk­tur­er i den etablerte poli­tikken — og med sitt for­lokkende løfte om endelig å lede demokrati­et over i inter­net­tets tid­salder. Selv syntes jeg det var på høy tid at poli­tikere endelig innrøm­met at de ikke hadde peil­ing. Det forekom meg å være i takt med tiden at par­ti­et opp­trådte så postideologisk.

Enkelte kom­men­ta­tor­er bebrei­det par­ti­et for at alt det gikk inn for kunne bli forkastet igjen umid­del­bart av de allmek­tige par­timedlemmene, så å si med et musek­likk. Vidun­derlig! Jeg forsto det som opp­for­dring til å delta, som et spen­nende poli­tisk eksperiment.

Dette nye, virtuelle hjem­mekon­tordemokrati­et til piratene så ut til å være per­fekt for meg som mor til to små barn med lite fritid. I hvilket annet par­ti kunne jeg bli med i par­tiar­bei­det fra kjøkken­bor­det der hjemme, via inter­nett? Jeg kunne knapt vente på å ta i bruk demokratipro­gram­varen Liq­uid Fee­back, som jeg hadde lest så mye imponerende om: Den var “Piratu­topi­ens hjerte” (Zeit-Mag­a­zin), en slags “pace­mak­er” (Spiegel) for par­ti­et, ja, dets “kjerne” (Frank­furter Allgemeine).

Dagen etter at jeg off­isielt var reg­istr­ert som medlem nr. 39120 i Pirat­par­ti­et mot­tok jeg en e‑post med til­gangsnøkke­len. Min inntre­den i “Liq­uid Democ­ra­cy”, det fly­tende demokrati­et. Jeg lot alt annet ligge og sat­te meg ved data­mask­i­nen, leste kjapt gjen­nom bruk­san­vis­nin­gen “Liq­uid Feed­back på tre min­ut­ter”, som jeg hadde fått sam­men med pas­sor­det — så var jeg i gang!

Full av for­vent­ning kikket jeg meg rundt. På temafel­tet innen­riks- og justispoli­tikk støtte jeg først på ini­tia­tivet “Grovkali­brede hal­vau­toma­tiske og automa­tiske våpen er ikke sport­sut­styr”. Jeg behøvde ikke engang å lese begrun­nelsen. Klikk, der hadde allerede ini­tia­tivet min støtte. Disse støttestemmene, det vis­ste jeg fra bruk­san­vis­nin­gen, var ytterst vik­tige: Bare ini­tia­tiv­er som tiltrekker seg et min­i­mum av sym­pa­tisør­er passer­er det første hin­deret i Liq­uid Feed­back. Så føl­ger fasen hvor innhold­et diskuteres og bruk­erne bear­bei­der forslaget i fel­lesskap — og etter en tid kom­mer det til slutt også til avstemning.

Jeg sur­fet videre — og beg­y­nte å undre meg. Anti-grovkaliber-ini­tia­tivet så i sin enkle skjønnhet ut til å være unntaket. Foran meg på skjer­men tår­net det seg opp forslag der jeg helst ville ha bestilt en rap­port fra For­bunds­da­gens viten­skapelige utred­ningskon­tor før jeg tok stilling.

Skulle jeg støtte “uinnskren­ket inntek­tsskat­tep­likt også for tyskere som bor i utlandet”? Må straf­feloven bli utvidet med en para­graf 339a? Mitt svar på begge: har ikke anelse.

Dette “poli­tikkens dataspill”, som Spiegel så begeistret skrev, hadde jeg forestilt meg mor­som­mere. For­mod­entlig hadde mange av par­ti­ets over 9000 Liq­uid-Feed­back-deltakere det på samme måten. Men hva bety­dde egentlig det: De som avla stemme her, var det først og fremst de som ikke var klar over sin egen inkom­petanse? En skum­mel tanke.

Rik­tig­nok kan alle i Liq­uid Feed­back delegere sin stem­merett til andre i en konkret sak, ist­e­den­for å avstå eller stemme i vei uten å ha greie på sak­en. Slik delegering skulle gjøre demokrati­et virke­lig fly­tende. Den du over­later din stemme til, kan selv delegere den videre, så selv endeløse kjed­er av stemmedelegering er tillatt.

Som fer­sk pirat spurte jeg meg selv: Hvem tenk­te som jeg og ville ta beslut­ninger i min ånd? Jeg vis­ste lite om par­tifel­lenes syn­spunk­ter. Selv hvis jeg hadde kjent noen pirater virke­lig godt: Kunne de da virke­lig bedømme om det var på sin plass med en ny para­graf 339a i straffeloven?

Jeg lik­er ikke å innrømme det, men slik er det: Ingent­ing hadde jeg gledet meg mer til, og ingent­ing skuf­fet meg mer enn dette angivelig så fenom­e­nale Liq­uid Democ­ra­cy. Jeg del­tok knapt i noen Liq­uid-Feed­back-avstemninger, frem­met ingen endrings­forslag. Som tusen­er andre pirater boikot­tet jeg den så høyt beun­drede teknikken. Det ble bare sånn. Hvis Liq­uid Democ­ra­cy må greie seg med borg­ere som meg, kan man vel glemme det.

Særlig for­di Liq­uid Feed­back ennå ikke brukes til å ta beslut­ninger i Pirat­par­ti­et. Ved landsmøtet i mai 2013 stemte et knapt fler­tall av del­e­gatene mot bindende net­tbaserte avstemninger. Alle avstemninger på Liq­uid Feed­back må fort­satt gjen­tas på partimøter.

Mari­na Weis­band, en av Pirat­par­ti­ets stjern­er (foto: Bas­t­ian Haas, CC:by-sa)

Piratene hadde lokket meg med store løfter. Om man var par­tiled­er eller fer­sk pirat som meg — alle medlem­mer kunne fra første dag delta i par­tiar­bei­det. Eller, som par­ti­ikonet Mari­na Weis­band i sin tid som gen­er­alsekretær for­mulerte det: Hos piratene skaf­fer man seg inn­fly­telse på mot­satt vis av hos de andre: “I dette par­ti­et lig­ger man seg nedover.” Virkelig?

I som­mer­fe­rien tok jeg henne på ordet. Når alle pirater fak­tisk kan delta på like fot, hvor­for skulle ikke jeg som fer­sk­ing kunne bidra med mine ideer til piratenes pro­gram ved for­bunds­dagsval­get? Etter flere måned­er med mammaperm hadde jeg mer­ket meg hvor få fedre jeg møtte i barsel­grup­pen eller på leke­plassen. Min ide: En reform av forel­dreper­misjo­nen for å moti­vere flere menn til å ta en jobb­pause for familien.

I hagen hos mine forel­dre sat­te jeg meg ved data­mask­i­nen. Det trådløse net­tet fungerte over­rask­ende bra på ter­rassen. Bar­na fry­det seg i plaske­bas­sen­get. Ved siden av meg sprudlet et glass kaldt min­er­al­vann. En sitron­som­merfugl fla­gret gjen­nom juli­heten. Jeg hadde ingen anelse om hvor­dan et slikt pro­gram­forslag skulle se ut, men min sam­boer sa: “Skriv bare av fra de andre. Kopier­ing er jo en dyd hos dere!”

Og så tastet jeg, fritt etter en par­tifelle: “Det fores­lås å ta inn i val­gpro­gram­met til for­bunds­dagsval­get 2013 på egnet sted føl­gende til temafel­tet kjønns- og fam­i­liepoli­tikk:…” Set­nin­gen klang etter min smak en smule stor­manns­gal der den sto alene på den ellers hvite skjer­men. Men det måtte jeg vel holde ut. Ganske enkelt å skrive et par avs­nitt til val­gpro­gram­met på en ons­dags etter­mid­dag ved hage­bor­det — for en sprø følelse.

Drøyt to timer senere mailet jeg, uten å gru­ble lenge over det, mitt pro­gram­forslag “Ekte val­gfri­het for fam­i­li­er” til kon­tak­ter og ba andre pirater om tilbakemelding.

Det fikk jeg. Med en gang kom det svar fra en som kalte seg Incred­ibul: Mitt forslag så “supert” ut, og han trodde det ville være “sam­tykkedyk­tig”. Imi­dler­tid burde jeg helst ikke skrive “mor” og “far” — heller omfor­mulere forslaget slik at det “også pas­set for skeive”. Deretter en lenke.

For­bløf­fende! Den ukjente hadde omstruk­tur­ert forslaget mitt og kopiert det over i en “Piraten­pad” — det kaller par­ti­et virtuelle notat­blokker der mange brukere på samme tid kan redi­gere et doku­ment på net­tet. Jeg kjente ikke denne Incred­ibul, likev­el hadde han uten videre hjulpet meg med sine ideer. Så imøtek­om­mende! Fantes den alt­så, denne “sver­mintel­li­gensen” som par­ti­et angivelig prof­iterte så mye på?

De nye gras­rot­demokratene (foto: Ben de Biel. CC:by-nc-sa)

Et par dager senere så jeg at også andre pirater hadde bear­bei­det forslaget mitt. Men de nye delene var enda mer ufer­di­ge enn det jeg hadde skri­blet sam­men på et par timer. Ja, pro­gram­forslaget eksis­terte egentlig ikke lenger i det hele tatt. Mine par­tifeller hadde etter­latt det i en sørgelig til­stand på denne “pirat­pad­den”.

Via “Kegelk­lub”, det kjønnspoli­tiske nettver­ket i par­ti­et, støtte jeg på Lena Rohrbach, 27, og Andreas Pit­trich, 33 år. Filosofis­tu­den­ten og matem­atik­eren tilbød seg å bear­bei­de pro­gram­forslaget sam­men med meg. Vi avtalte å møtes neste søndag. Lena og Andreas brøt med de fleste klis­jeer om piratene. Ingen nerder uten maner­er, der­i­mot velpol­erte unge men­nesker i jeans og turn­sko, som i hvert fall utseen­demes­sig ikke ville stukket seg ut i De Grønnes ungdomsparti.

Til­feldigvis var jeg støtt på to av par­ti­ets kap­a­siteter. Lena og Andreas hadde vært med­for­fat­tere til kapit­let om kjønns- og fam­i­liepoli­tikk i prin­sip­pro­gram­met. Denne høsten skulle de til og med stå på liste for Pirat­par­ti­et i Berlin til forbundsdagsvalget.

Lena og Andreas ville ikke bare gi meg teknisk hjelp til forslagsskrivin­gen. Begge tok for seg forslag­stek­sten. Av mødre og fedre ble part­nere eller støt­te­berettigede per­son­er. Det tok ikke lang tid før intro­duk­sjo­nen til forslaget mitt hadde for­dam­pet. Jeg kjem­pet ikke imot. Det var jo bare intro­duk­sjo­nen. Ikke lenge etter spurte Lena og Andreas: Hvor­for kan egentlig bare to per­son­er få forel­drepenger? Og det stemte fak­tisk: Mitt forslag ville passe dårlig for mange stefamilier.

Mens jeg ennå forsøk­te å tenke ut en alter­na­tiv mod­ell for forel­drepenger, reg­net Andreas som matem­atik­er kjapt gjen­nom hva det ville bety økonomisk hvis en mil­lion men­nesker delte på forel­drepen­gene for ett barn. En slik en-mil­lion-og-en-hodet fam­i­lie ville sikkert være en inno­v­a­tiv vari­ant. Det var bare det at jeg ikke kunne komme på et eksem­pel med mer enn tre mot­takere av foreldrepenger.

Bar­nets far, sa Lena, kunne jo også ha et forhold til en annen mann og likeså kunne moren ha flere kvin­nelige part­nere. Andreas reg­net i mel­lomti­den allerede på neste mod­ell for forel­drepenger. Et par min­ut­ter senere sto det i “pirat­pad­den”. Hans forslag vir­ket smart. Mitt opprin­nelige mål om å moti­vere flere fedre til å ta per­misjon var beholdt. På den andre siden ga det muligheter for fam­i­lien til å leve annerledes enn i den tradis­jonelle mamma-pappa-barn-versjonen.

Vi nærmet oss mid­natt. Tanker svir­ret gjen­nom hodet mitt: Hadde jeg latt meg over­rum­ple av Lena og Andreas? Uansett var dette den mest pro­duk­tive kvelden siden jeg gikk inn i par­ti­et. Med dette forslaget kunne vi også vinne avstemnin­gen i Liq­uid Feed­back. Det var jeg sikker på. Da ville vi nesten være inne på dag­sor­de­nen til landsmøtet.

Slik ble det ikke. I beg­yn­nelsen av okto­ber tapte vår mod­ell for forel­drepenger knapt en kam­pvo­ter­ing i Liq­uid Feed­back. Mot­forslaget var imi­dler­tid en skikke­lig bombe. Det denne pirat­en ville ha, var dårligere enn kris­teligdemokratenes fam­i­liepoli­tikk fra 2007. Jeg hadde lovet meg selv på forhånd: Skulle piratene fore­trekke dette forslaget fram­for vårt, da ville vi ha et prob­lem! Hva nå?

Aldri før hadde jeg investert så mye tid i et poli­tisk pros­jekt. Minst to ganger i uken var jeg med på par­tiarrange­menter. Jeg kunne knapt veg­re meg mot en strøm av tilbud om mer deltakelse.

Av og til hjalp jeg sågar til i det trange lokalet på gatenivå i Berlin-Mitte som Pirat­par­ti­et bruk­te som par­tikon­tor. Ikke en gang en opp­vaskmaskin var anskaf­fet, først måtte det en eller annen gang avholdes en gras­rot­demokratisk avstemn­ing. De friv­il­lige medar­bei­derne kran­glet i ste­den om tårn av skitne kaf­fekop­per i gan­gen som var bygd ut til kjøkken, akku­rat som i mitt siste studentkollektiv.

Jeg fikk ikke bare lov til å fylle kjøleskapet med Club-Mate, sende part­ibal­longer til Fil­ip­pinene og mot­ta tele­fon­er, men ble også vennlig opp­for­dret om å skrubbe dassen hvis noen hadde etter­latt seg en katas­trofe der. Vaske­hjelpen kom nem­lig bare en gang i uken, fork­larte en pirat meg — mer hadde vi ikke råd til. Kunne det stemme, i et par­ti som hadde nådd 33000 medlem­mer? Hvor­dan ville dette poli­tikk-kollek­tivet konkur­rere med De Grønne eller Ven­strepar­ti­et i valgkampen?

Jeg hadde meldt meg inn i et par­ti som brys­tet seg med at det vis­ste bedre enn de “etablerte” å begeistre folk for poli­tikk. Som beteg­net seg selv som frigjør­er for en gen­erasjon, som ville opp­datere sys­temet. Virke­ligheten så annerledes ut.

Åpen­bart kunne ikke piratene engang moti­vere sine egne medlem­mer til å bidra. Det som i fjern­synets talk­show passerte som gras­rot­demokratisk inno­vasjon, viste seg i par­ti­hverda­gen å være tid­krevende og utmat­tende. På veien til online-demokrati­et strides rik­tig­nok piratene per­ma­nent, men alle vik­tige beslut­ninger tas fort­satt offline — på langdryge par­timøter, med stem­meko­rt eller hånd­sop­prekn­ing. Liq­uid Feed­back, par­ti­ets angivelige “pace­mak­er”, er for piratene ikke noe mer enn et poli­tikkspill uten struk­turell betydning.

Med god grunn, oppdaget jeg kort etter. Ved et kuriøst sam­men­tr­e­ff hadde jeg klart å skaffe meg en stemme num­mer to til demokratipro­gram­varen — selv om jeg ikke er noen hack­er og ikke har den fjerneste anelse om hvor­dan IT-sikker­hetssys­te­mer virker.

Jeg hadde håpet å finne mer oppfinn­somhet i Pirat­par­ti­et enn i SPD og CDU til sam­men. Jeg hadde fak­tisk tiltrodd piratene å gjøre demokrati­et vårt kom­pat­i­belt med inter­nett, å hale par­tiar­bei­det ut av kneipene, sportshal­lene og kon­gressen­trene og inn på net­tet, og befri det fra sin stivnede tidsrytme.

Det jeg opplevde, var et overveldet, usikkert og blokkert par­ti. Selvføl­gelig er det en kløft mel­lom ambisjon og virke­lighet hos alle parti­er. Men skulle ikke Pirat­par­ti­et klare seg uten konkur­rentenes pynt­ede løgnaktighet?

I midten av jan­u­ar for­lot jeg par­ti­et. Det falt meg tyn­gre enn antatt. Jeg bar brevet med meg et par dager før jeg sendte det. Det hadde jo også vært under­hold­ende. Sjelden har jeg på så kort tid møtt så mange kloke og egen­rådi­ge men­nesker. Å utvikle et pro­gram­forslag sam­men med til­feldige bek­jentskaper fra net­tet, var en spen­nende greie. Takket være piratene har jeg i dag en ide om hvor­dan demokrati­et kan fun­gere på net­tet — eller ikke.

Par­ti­et ga meg i hvert fall mye tid til å ta farvel. I Liq­uid Feed­back fikk jeg selv etter min uttre­den delta i voteringer i flere uker til — som eks-pirat uten stemmerett.

Over­satt fra tysk av Olav Anders Øvrebø.