Autostory er et essay om hvordan automatisering av redaksjonelle prosesser vil påvirke selve journalistfaget. Det tar for seg journalistisk programvare med fokus på automatisk skrevne tekster og dataene som gjør dette mulig, automatisk faktasjekk og litt om mennesker som arbeider som datajournalister.
Essayet er en slags brain-dump fra to hoder som har stirret lenge på hvordan roboter opererer med og rundt journalistikken. Vi får med en god dose beskrivelse av praksis, en del drøftede, men ubesvarte spørsmål, og noen pek inn i en potensiell framtid.
La det være sagt tidlig: Forfatterne Otterdal og Ruud er teknologioptimister.
Vi bygger boken på den oppfatning at en automatisering av tidkrevende skriveprosesser, i tillegg til å være verktøy i eksempelvis research og graving, vil gi en oppblomstring av god journalistikk i demokratiets, menneskehetens og naturens tjeneste. (p8)
De er ikke opptatt av journalistikk i form av organisasjoner eller bedrifter, de er opptatt av journalistikk som funksjon i samfunnet, og deres pek inn i framtiden viser ikke det mange som jobber i bransjen i dag har lyst til å se. De tar det som for gitt av menneskene som frigjøres fra skrivearbeidet settes til å gjøre annen god journalistikk. Litteratur-spiren som ble journalist for å betale husleia er død.
De journalister som har levd i den villfarelse at det er tidkrevende, omstendelige arbeidet med å produsere ord og setninger, at det er kjernen i journalistikk, bør kanskje se seg om etter andre yrker og fag. (p6)
Eller formulert mer etter Hegnar-prinsippet:
Egentlig tar det ikke mer enn fjorten dager å lære det grunnleggende i journalistikk. Det er mye bedre å trene opp folk med teknologisk kunnskap til å forstå journalistikk, enn det motsatte (s63).
Sånn kan man jo effektivt skremme vekk den gruppen som kanskje umiddelbart framstår som publikum for teksten. Så hvem er nå det egentlig? Forfatterne selv uttaler at det er lesere utenfor tradisjonell presse, “eksempelvis studenter som utdanner seg innen informatikk” som er publikum. En ganske smal gruppe. Jeg vil legge til universitets-folk både fra teknologi og journalistikk, medieledere (selv om det kanskje kan framstå som en grøsser for noe av dem), så vell som teknologer og hacktivister som formodentlig kan finne problemer å løse både for samfunnsnytte og profitt.
BOKOMTALE
Magne Soundjock Otterdal og Geir Terje Ruud: Autostory. Et essay om hvordan automatisering forandrer journalistikken. Cappelen Damm 2017.
Så hva er nå en “autostory” i denne sammenhengen?
Tyngdepunktet i boken er rundt tekster som er skrevet av en datamaskin, ikke av et menneske på en datamaskin. Maskingenererte nyhetstekster. Dette kan være tekster skrevet av kommersiell programvare a la Quill (Narrative Science) eller WordSmith (automated insights) eller mer spesialdesignet kode som VGs mye omtalte kommunegjeld-robot.
Om du er mer teknisk nysgjerrig kan du se på koden og presentasjonen til Jens Finnäs fra #noda16. Finnäs viser oss her et slags minimums-eksempel, som er lett å forstå. Teknologien bak Quill og Wordsmith er mer avansert. Finnäs prosjekt blir for øvrig omtalt i autostory, da i den mer avanserte (men fortsatt enkle å forstå) roboten Marple. De mener rett og slett programvare som setter sammen ord til nyhetsfortellinger — autostories. Det er i hovedsak slik programvare de snakker om når er sier “robot”, selv om de avslutningsvis også inkluderer droner.
En fremtid der nesten alle journalistiske tekster er produsert slik, eller i alle fall startet som en slik autotekst, er den verden Otterdal og Ruud forsøker å tegne et bilde av. Et ganske vakkert bilde tegner de.
Hva med ulempene?
Jeg savner en lengre diskusjon rundt ulempene. Hva med slagsidene vi baker inn i programvare? Hva med journalistiske tekster som litterære verk, med forfatterens egen tydelige stemme, språklig musikalitet, eleganse og fingerspitzgefühl som denne typen syntetiske tekster kanskje aldri får? Hva når alle som har data (offentlige, private, NGOer) genererer sine egne nyheter, basert på sine og ikke journalistikkens preferanser, publisert i de sosiale mediene der publikum er? Hva med de rene propaganda-robotene?
Mot slutten anerkjennes en del problemer, som “avkvalifisering av mannskapet” som automatisering ofte medfører, fartsblindhet, etiske utfordringer og problemer rundt automatiseringen av faktasjekking. Selv om det både finnes historiske, kontemporære og framtidige (forsknings så vel som journalistiske) prosjekter som forsøker å angripe dette, så er det slettes ikke innlysende at dette er et problem som lar seg løse maskinelt ut over spesialiserte caser. Naturlige språks (talespråk) vaghet har jo alltid være en politiker, bedriftsleder og deres spindoktors beste venn. Slike pessimistiske perspektiver er ikke å finne i autostory, selv om teksten kanskje hadde gitt et mer realistisk bilde av verden hvis den slags var tatt med.
Vi får derimot en helt annen løsning på problemet: Altså — det er mye “fake news”, sladder, feilaktig informasjon og propaganda der ute på nett. Etter å ha erkjent at markedet (som støtter finansieringen av automatiserte tekster) ikke stiller de samme type ressurser fram for sivilsamfunnets interesser, oppgir forfatterne journalistikken som løsning på problemet og foreslår å bruke (halvparten) av lisenspengene som i dag går til NRK på å “utvikle programvare som hjelper borgere med å avdekke manipulasjon, falskneri og plagiat på nett” (p83). Dette vil være en ny måte å definere et digitalt samfunnsoppdrag på, mener de. Dette er en karamell flere kan få tygge litt på.
Autostory veksler mellom å være ganske selvsagt til å være ganske provoserende. Det pekes på mange områder der journalister, studenter eller andre kan gå inn og skape noe, uten å forklare hvordan eller om det i det hele tatt er teknologisk mulig. Dette er forfriskende og henger fint sammen med det optimistiske perspektivet teksten har. Jeg tok meg selv flere ganger i å gruble på om problemer som omtales i boken i det hele tatt lar seg løse teknologisk, eller om de kan være av den typen problemer som ikke ordentlig lar seg fange av formalspråkenes krav til presisjon.
Ingen framtidstragedie
Essay-formatet tillater det formodentlig, men jeg savner en teoretisering av den journalistiske modellen i autostory. Rent hvordan journalistfaget blir etter påvirkningen av automatisering er ganske uklart — jeg savner en modell. Noe å holde i eller peke på. En slags oppsummering, og bro mellom menneskene som driver datajournalistikk (kap4) og oppgavene som skal løses (kap 2,3–5). Jeg sitter også igjen og lurer litt på hva hovedargumentet egentlig er. I (en veldig nær) fremtid skriver datamaskiner ut nyhetstekster, spesialtilpasset til rett platform og bruker, gitt rik og riktig input. Hva så? Annet enn at det blir bra, er det uklart hvordan journalistikken er endret.
Vi får en ganske ok status for autostories hos dem som ligger lengst framme i dag, vi får mange eksempler på suksesshistorier med imponerende godt oppdaterte referanser (nesten alt som omtales i autostories skjedde i 2016) og en litt uklar fremtid og implikasjoner. Å kikke inn i fremtiden er ingen lett jobb (det er faktisk umulig — selv for roboter); her får vi tegnet ned et glimt av det som er der fremme, men forfatterne kunne tillatt seg å dratt enda litt mer på. Beskrevet den hypotetiske verden litt klarere, og tatt seg noen kunstneriske friheter en robot kanskje aldri helt vil matche, og tatt med flere av nedsidene.
I siste kapittel, lengst inn i framtiden, møter vi en journalist og hans drone som dekker en trafikkulykke nær deg. Den historien skal jeg la den som kjøper boka få lese, men la meg avsløre at det ikke er en tragedie du får lese. Jeg anser meg selv som teknologioptimist, og synes det er rart å omtale et verk skrevet av to kloke menn som har brukt betraktelig tid i nyhetsredaksjoner, og ofte tenke at de har tatt litt for mye Möllers tran på teknologiens vegne — og at de har unnlatt å teoretisere og problematisere der det hadde vært betimelig.
Men kanskje — kanskje er det just denne typen løpefart og tran som skal til, de omtaler jo en bransje som sårt trenger endring og samtidig ikke vil endre seg. Hvis du har teknologiske muskler og lyst til å jobbe med journalistikk er dette en rik kilde å idémyldre rundt. Hvis du hever lønn for å skrive tekster for en avis, og har planlagt å fortsette med det, så er det best for sjelefreden din at du finner noe annet å lese.