Kan medieforskningen bidra til å løse den globale klimakrisen? Forskere som motkrefter til “alternative fakta”

Medieforsknin­gen har tross alt ikke naturens tåle­grenser som sitt forskn­ing­sob­jekt, men er opp­tatt av tilst­ede­værelsen eller fraværet av men­neske­lig eller sam­funns­mes­sig forståelse av den glob­ale opp­varmin­gen. Å jak­te på tolkn­ingsram­mer eller diskurs­er er vik­tig, men ikke tilstrekke­lig. Kom­bi­nasjo­nen av eskalerende glob­al opp­varm­ing og Don­ald Trumps “alter­na­tive fak­ta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Vi trenger klarere tale om kli­maalvoret fra medieforskere, og mer forskn­ing på hvor­dan men­nesker, sam­funn og medi­er kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslipp­skur­vene raskt nok.

Tit­tel­spørsmålet pro­duser­er en umid­del­bar følelse av avmakt hos meg, en følelse jeg del­er med folk flest i Norge. Kari Marie Nordgaard (2011) fant ut at sam­taler om glob­al opp­varm­ing med folk flest, nor­malt er over på under et min­utt. I Nordgaards “Bygda­by” på Vest­landet, ris­tet folk på hodet, ga uttrykk for sin opprik­tige bekym­ring, og så døde sam­tal­en hen. Det var ikke mer å si. Folk flest er ikke kli­maskep­tikere (det er i reg­jerin­gen vi finner slike i dag). De er, med Nordgaards begrep, kon­sekvens­fornek­tere. De ser ikke hvor­dan kli­makrisen henger sam­men med deres liv. Selv om vi resirkulerer, eller tar indi­vidu­elle valg om å spise min­dre kjøtt, så forstår de fleste som forstår kli­makrisens ABC, at dette ikke er nok.

Alter­na­tive fak­ta: Don­ald Trumps berømte tweet fra 2012 hvor han hevder at glob­al opp­varm­ing ble “fun­net opp” av kine­serne for å skade USAs næringsliv. (foto: Twitter)

Jeg har heldigvis roller der jeg ikke føler meg like mak­tes­løs. Jeg har satt i gang kurs i Cli­mate Change Jour­nal­ism – Ideas and Trans­for­ma­tions på Høgskolen i Oslo og Aker­shus. Der prøver vi å utdanne jour­nal­is­ter som kan bidra som gode gen­er­al­is­ter for den offentlige sam­tal­en, og der berør­er vi også “kon­struk­tiv jour­nal­is­tikk” som er litt i vin­den om dagen. Jeg er dessuten nes­tled­er i Con­cerned Sci­en­tists Nor­way, sit­ter i felle­sut­val­get for Kli­maval­gal­liansen og har skrevet og redi­gert bøk­er som tar til orde for 100 000 kli­ma­job­ber som forut­set­ning for å bremse norsk oljeutvin­ning (Ytter­stad 2013, 2015). Jeg er stolt over å ha bidratt til Broen til framti­den, folkets kli­makon­fer­anse som utvikler “kli­maløs­ninger nedenfra”.

Men som medieforsker, i mitt daglige liv, og her jeg sit­ter og skriv­er denne artikke­len, er det likev­el avmak­ts­følelsen som dominer­er. Jeg befinner meg i Otava­lo, en by i Ecuador. I en uke skal jeg under­vise mas­ter­stu­den­ter i kom­mu­nikasjon fra tre urbe­folkn­ing­suni­ver­siteter om “den skriftlige presse”. Jeg bor på hostell Curi­nan, som betyr “gul­lveien”, ifølge hotelleier Jose. Her måtte man for­bi hvis man skulle jak­te gull på inkaenes tid. Ikke så langt her­fra, i reg­n­sko­gen, jak­tes det på mer olje. Den mest leste artikke­len på nett i 2013 i Norge var skrevet av Aften­posten Ole Math­is­moen. Med den usexy tit­te­len “En fryk­telig trist nyhet” for­t­alte han his­to­rien om hvor­dan nasjon­al­parken Yasuni øde­legges av nåti­dens con­quis­ta­dores. Beste­faren til Jose ble 95 år, uten noensinne å ha vært på syke­hus, takket være bladene fra sko­gen i Ecuador.

På VG nett i morges leser jeg at “kli­maforsker tror ikke lenger ver­den kan red­des”. “Jeg er pes­simist. Jeg tror ikke vi kom­mer til å stanse glob­al opp­varm­ing før utviklin­gen blir stygg og fæl, sier norsk kli­maforskn­ings grand old man Knut Halvor Alf­sen (64).”

Med et slikt dys­tert bak­teppe: Hva i all ver­den har medieforsknin­gen, som fagfelt og “laug”, å komme med av kon­struk­tive innspill?

Forståelse gjennom metaforer, diskurser og normer

Det primære forskn­ing­sob­jek­tet for medieforskere, er medi­ene selv. Selv om vi utvider fel­tet til å forske på kom­mu­nikasjon eller innsnevr­er til jour­nal­is­tikk er det ikke kart­leg­gin­gen av naturens tåle­grenser som står i sen­trum for vår disi­plinære erk­jen­nelsesin­ter­esse. Vi er mer opp­tatt av tilst­ede­værelsen eller fraværet av men­neske­lig eller sam­funns­mes­sig forståelse av den glob­ale opp­varmin­gen, og sender der­for stu­den­tene våre ut på jakt etter for­tolkn­ingsram­mer og diskurs­er, eller begge deler.

Og la det være sagt med en gang: det fins mye god og betyd­nings­full medieforskn­ing om kli­ma. Lakoff og John­sons Metaphors we live by (1974), er en av medieviten­skapens kanon­er som fort­satt er i bruk. De som får “badekarsmetaforen” fork­lart (at det ikke må renne mer vann inn i badekaret enn det som går ut i sluket), har vis­st­nok let­tere for å forstå faren ved å øke kon­sen­trasjo­nen av klima­gasser i atmos­færen enn de som ikke har fått badekarsmetaforen forklart.

Begreper og innsik­ter fra medieforsknin­gen har endog tilbake­virk­ende kraft på den offentlige sam­tal­en. Ram­me­be­grepet er et åpen­bart eksem­pel her. George Lakoffs artikkel Why it mat­ters how we frame the envi­ro­ment er den mest leste artikke­len i Envi­ron­men­tal Com­mu­ni­ca­tion. Men også Jonas Gahr Støre sa det da han tilrådte som led­er i Arbei­der­par­ti­et: Kli­ma er ikke en sak, men en “ramme rundt alt”. Og Anders Bjartnes, opphavs­man­nen til begrepet “Det grønne skiftet”, vis­er stadig til “fram­ing” i sine artik­ler på Ener­gi og Kli­ma, et vik­tig nettst­ed for jour­nal­is­ter, poli­tikere og aktivister.

Et annet eksem­pel på medieforskn­ing med gjen­nom­slag, er Max Boykoffs (2004) innsik­ter i hvor­dan jour­nal­is­tikkens egne normer om bal­anse gir kli­maskep­tikere større plass enn det som rimelig er i medi­ene. Jeg behøver bare å vise John Oliv­ers fan­tastiske “A sta­tis­ti­cal rep­re­sen­ta­tive debate on cli­mate change” for å få frem poenget til stu­den­tene mine.

Etterlysning: mer direkte tale om klimaalvoret

Oliv­er gjør narr av meningsmålinger som sier at 1 av 4 amerikanere ikke tror på glob­al opp­varm­ing. Det har like stor ver­di som å si at 1 av 4 tar feil om noe, for eksem­pel “Hvilket tall er størst, 5 eller 15?” Du trenger ikke meningsmålinger om fak­ta. La gå at usikker­heten i kli­maforsknin­gen er større enn akku­rat de eksem­p­lene Oliv­er bruk­er. Mitt poeng, som jeg også har skrevet en viten­skapelig artikkel om, er at begreper som “fak­ta”, for ikke å snakke om “rett og galt”, føles som fremmedele­menter i dagens medieforskn­ing. En sen­tral strate­gi for dagens kri­tiske medieforskn­ing har vært å dekon­struere (eller “pakke ut”) de dominerende rammene eller diskursene, for å avs­løre mak­ten bak ordene. Kan­skje løftes også andre (og mar­gin­alis­erte) ram­mer eller diskurs­er fram som alternativer.

Foto: Statsmin­is­terens kon­tor cbd

Kli­maen­dringer vil føre til flere episoder med intens ned­bør. Her besøk­er statsmin­is­ter Erna Sol­berg flom­rammede områder på Vest­landet i novem­ber 2014.

Mye god forskn­ing har kom­met ut av denne forskn­ingsstrate­gien. Men kom­bi­nasjo­nen av en eskalerende glob­al opp­varm­ing og Don­ald Trumps “alter­na­tive fak­ta” bør gjøre noe med oss medieforskere. Når Det hvite hus leg­ger ned sine infos­ider om kli­maen­dringer bør medieforskere sam­men med naturvitere og alle andre forsvare viten­skapens integritet. “Forskere i alle land, foren eder” skrev led­er i Con­cerned Sci­en­tists Nor­way. Den appellen sender jeg gjerne videre til medievitere. Men jeg tror vi kunne skjer­pet den offentlige sam­tal­en om kli­ma mer, hvis vi klarte å la ord som “fak­ta” eller “virke­ligheten” stå uten gåsetegn.

La meg illus­trere poenget mitt med et aktuelt eksem­pel, det mest kjente av dem alle i norsk klimapoli­tisk sam­men­heng: bore eller ikke bore etter olje uten­for Lofoten, Vesterålen eller Sen­ja. Jonas Gahr Støre, man­nen som ville ha kli­ma som en ramme rundt alt, skrev en kro­nikk på NRK Ytring som sat­te dag­sor­den foran både Aps landsmøte, LO-kon­gressen, og mediede­bat­ten generelt foran stort­ingsval­get 2017. Der skrev han at Norge skulle nå sine kli­mamål, men at:

Spørsmålet om aktivitet i havom­rå­dene uten­for Lofoten han­dler i liten grad om hvor­dan vi skal nå disse kli­mamå­lene. Indus­trien, også olje og gass, må forholde seg til de målene. I vårt par­tipro­gram vil vi stille strenge krav til at norsk olje- og gassvirk­somhet ytterligere reduser­er sine utslipp fra egen virksomhet.

Det er skrevet flere analyser av mediedeknin­gen av Lofoten allerede, som sporer kom­bi­nasjo­nen av Lofoten som et lokalt natur­spørsmål (“vekst eller vern”- ram­men), og Lofoten som en test på Norges vil­lighet til å redusere klima­gas­sut­slipp. Det er vik­tig å vek­te hvilke ram­mer som er mest fremtre­dende. Men uansett funn og vur­deringer i disse analy­sene, etterl­yser jeg mer direk­te tale fra medieforskere (tør jeg bruke metaforen kalle en spade for en spade?): I virke­ligheten han­dler Lofoten både om natur og kli­ma. Det er hen­tet inn nok kunnskap, både glob­alt og lokalt, til å kunne si at Dag­bladet har rett, når de på led­er­plass gikk i rette med Aps kom­pro­miss om Lofoten. “At vi i dagens situ­asjon, med allerede påviste kli­maen­dringer og stødig kurs mot tre til fem graders opp­varm­ing skulle åpne for let­ing i de mest sår­bare og naturskjønne områ­dene i lan­det, er hin­sides hver logikk.”

De tyngste realitetene har også normativ kraft i seg

Begrun­nelsen for den kat­e­goriske kon­klusjo­nen til Dag­bladet er inter­es­sant, og rel­e­vant for den opp­for­drin­gen jeg vil avs­lutte denne artikke­len med. Avisen vis­er til et begrenset glob­alt kar­bon­bud­sjett, og de lar naturens tåle­grenser veie tyn­gst: “Det er ikke Støre som ’tuller med oljenærin­gens langsik­tige ram­me­betingelser’, men jord­klo­den og kli­maen­drin­gene. Det eneste tul­lete er å ikke ta hen­syn til utviklingen.”

Med Trumps ønske om å bringe tilbake arbei­d­splassene i kull i det amerikanske rust­bel­tet, må vi dessverre kon­statere at den ver­den medieforskere nå skal forholde seg til åpen­bart er tul­lete. Og den norske forestill­in­gen om ren norsk olje fra Lofoten bør, etter Bren­npunk­ts doku­men­tar om “Oljelob­by­is­ten” sist høst, også beg­ynne å frem­stå som tullete.

Men hvis det jeg skriv­er her er sant om hvor­dan ver­den er, hvilke nor­ma­tive kon­sekvenser får det for medieforskningen?

Før jeg svar­er på det, en anek­dote fra et rådsmøte i Beste­forel­drenes kli­maak­sjon i 2011. Knut Alf­sen var hov­edinnled­er, og han viste en grafisk frem­still­ing av hvor raskt tem­per­a­turen på jor­da stiger, som mange nok etter hvert har fått med seg. Hvor­på en beste­mor reiste seg og spurte Alf­sen om hva vi kan gjøre for å stanse denne opp­varmin­gen. Alf­sen svar var at “Da må jeg ta av meg hat­ten som forsker og ta på meg rollen som beste­far.” I artikke­len fra VG jeg nevnte over, ser vi igjen at Alf­sen vis­er til sine barnebarn.

Jeg er ikke uenig i at barnebar­na våre kan være en årsak til engas­je­ment. Her i Ecuador hadde vi en ser­e­moni der vi takket våre forfe­dre, og kjente på de fire ele­mentene ild, vann, jord og vind. “Mod­er jord” og “beste­far vind” het­er det til og med i deres kos­molo­gi. Alt dette er også gode grun­ner til å bry seg om det som nå skjer. Men de beste grunnene til å han­dle er det forsknin­gen selv som gir oss – den naturviten­skapelig kli­maforsknin­gen, sam­funns­forsknin­gen, og ja, også vår forskn­ing på ram­mer og “fal­sk bal­anse”. Det ville være per­verst om den største kilden til kli­maen­gas­je­ment fra forskere bare skulle komme fra de forskere som er vil­lige til å ta på seg en annen “hatt”.

Så der­for avs­lut­ter jeg med å parafrasere to slagord fra beveg­elsene og bar­rikadene, når jeg kom­mer med to bud til medieforskere som ønsker å bidra mer. Sett deg inn i realitetene bak alt snakket om kli­ma som vår største utfor­dring, og tør å snakk sannheten til mak­ten. Og vær real­is­tisk, forsk på det umulige: hvor­dan men­nesker, sam­funn og medi­er kan utvikle motkrefter som er sterke nok til å få ned utslipp­skur­vene raskt nok.

Referanser

Broen til framti­den (2017). Broen til framti­den. [Online.] Avail­able at <http://broentilframtiden.com>. [Accessed 17 March 2017.]

Kalsnes, Bente (2017). “Gode nyheter om falske nyheter.” [Online.] Avail­able at <https://www.nrk.no/ytring/gode-nyheter-om-falske-nyheter‑1.13366369>. [Accessed 17 March 2017.]

Last­Week­Tonight (2014). Cli­mate Change Debate: Last Week Tonight with John Oliv­er. [Online.] Avail­able at <https://www.youtube.com/watch?v=cjuGCJJUGsg> [Accessed 15 August 2017.]

Math­is­moen, Ole (2013). En fryk­telig trist nyhet. Aften­posten 23 August 2013.[Online.] Avail­able at <http://www.aftenposten.no/norge/politikk/En-fryktelig-trist-nyhet-111327b.html>. [Accessed 17 March 2017.]

Oslo and Aker­shus Uni­ver­si­ty Col­lege of Applied Sci­ences (2016). Cli­mate Change Jour­nal­ism: Aims and Con­tents. [Online.] Avail­able at <http://www.hioa.no/eng/Studies/SAM/EVU/Journalistikk-og-mediefag/Climate-Change-Journalism-Ideas-and-Transformations>. [Accessed 17 March 2017.]

Samenow, Jason (2016). Unrav­el­ing Spi­ral: The Most Com­pelling Glob­al Warm­ing Visu­al­iza­tion Ever Made. The Wash­ing­ton Post May 10 2016. [Online.] Avail­able at <https://www.washingtonpost.com/news/capital-weather-gang/wp/2016/05/10/the-most-compelling-visual-of-global-warming-ever-made/>. [Accessed 17 March 2017.]

Støre, Jonas Gahr (2017). Skrittvis og kunnskaps­basert. NRK 9 Jan­u­ary 2017. [Online.] Avail­able at <https://www.nrk.no/ytring/konsekvensutredning-lofoten-og-senja‑1.13313394>. [Accessed 17 March 2017.]

Vikøyr, Har­ald & Kris­tiansen, Tore (2017). Kli­maforsker tror ikke lenger ver­den kan red­des. VG 26 Feb­ru­ary 2017. [Online.] Avail­able at <http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/klimaforsker-tror-ikke-lenger-verden-kan-reddes/a/23926305>. [Accessed 17 March 2017.]

Ytter­stad, Andreas (2015). Fram­ing Glob­al Warm­ing: Is That Real­ly the Ques­tion? A Real­ist, Gram­s­cian Cri­tique of the Fram­ing Par­a­digm in Media and Com­mu­ni­ca­tion Research. Envi­ron­men­tal Com­mu­ni­ca­tion, 9:1, 1–19.