Hva er journalistisk kvalitet?

Journalistiske idealer formulert av bransjen selv spiller en viktig rolle, men publikums og kildenes kvalitetskriterier teller også.

Kva­li­tets­be­gre­pet i jour­na­lis­tik­ken er utford­ren­de. Vur­de­ring av hva som er god og dår­lig jour­na­lis­tikk avhen­ger av hvil­ket medie- og aktør­per­spek­tiv man anleg­ger, hvil­ket verdi­syn man leg­ger til grunn, og hvil­ket inter­esse­per­spek­tiv man har. Den sveit­sis­ke medie­pro­fes­so­ren Vin­zenz Wyss (2002) kal­ler det for kva­li­tets­be­gre­pe­ts mul­ti­per­spek­ti­vi­tet. Det gjør det eks­tra utford­ren­de å doku­men­te­re hva som egent­lig er kva­li­tets­sta­tus for jour­na­lis­tik­ken og hvor­dan den utvik­ler seg i møte med end­re­de tek­no­lo­gis­ke, øko­no­mis­ke og pub­li­kums­mes­si­ge ram­me­vil­kår. Faren for å over­for­enk­le og over­se vik­ti­ge inn­falls­vink­ler er åpen­bart til ste­de.

I det­te kapit­let skal jeg drøf­te uli­ke nor­ma­ti­ve per­spek­ti­ver på jour­na­lis­tisk kva­li­tet med utgangs­punkt i bidrag fra aka­de­mia og prak­sis­fel­tet. De fles­te for­sø­ke­ne på å defi­ne­re kva­li­tet kom­mer fra den førs­te sfæ­ren, fra medie­teo­re­ti­ker­ne, mens fagets prak­ti­ke­re er mer for­be­hold­ne med å kne­set­te fas­te kva­li­tets­idea­ler. Det lig­ger ikke i fagets natur å dyr­ke auto­ra­ti­ve påbud hver­ken om hva jour­na­lis­tikk er eller hvor­dan den skal utøves. Den redak­sjo­nel­le prak­sis er kjenne­teg­net av en under­for­stått kva­li­tets­for­stå­el­se. Det fin­nes få all­men­ne og etter­prøv­ba­re kri­te­ri­er for å vur­de­re godt og dår­lig hånd­verk. Sam­ti­dig er pro­fe­sjo­nens kva­li­tets­for­stå­el­se helt sen­tral når vi dis­ku­te­rer utvik­lings­trek­ke­ne på medie­mar­ke­det og kon­se­kven­se­ne for jour­na­lis­tik­ken.

Journalistikk_og_demokrati_thumb

Den­ne teks­ten er hen­tet fra en rap­port utgitt av Fritt Ord (pdf) i mai 2013. Rap­por­ten drøf­ter utford­rin­ger den digi­ta­le medi­e­re­vo­lu­sjo­nen stil­ler jour­na­lis­tikk og medi­er over­for, og kom­mer med for­slag til medie­po­li­tis­ke til­tak. For­fat­ter­ne er: Sven Egil Omdal, Anders Bjart­nes, Paul Bjer­ke og Ragn­hild K. Olsen. Et utvalg av kapit­le­ne fra rap­por­ten blir pub­li­sert i Vox Pub­li­ca.

For­hol­det mel­lom hva jour­na­lis­te­ne vur­de­rer som kva­li­ta­tivt bra og hva bru­ker­ne opp­le­ver som bra er en av de vik­tigs­te og mest klar­gjø­ren­de dis­tink­sjo­ne­ne når man nær­mer seg kva­li­tets­be­gre­pet i jour­na­lis­tik­ken. Det er også et av de mest kon­tro­ver­si­el­le – for hva hvis pub­li­kum ikke vil ha det inn­hol­det jour­na­lis­te­ne mener er bra og vik­tig? Hvem er egent­lig beret­ti­get til å fel­le kva­li­tets­dom over det jour­na­lis­tis­ke pro­duk­tet — pro­du­sen­ten eller kon­su­men­ten? Og hvil­ke kva­li­tets­krav skal vei­le­de jour­na­lis­te­nes arbeid?

Samfunnsansvaret som kvalitetsnorm

Selv om opp­fat­nin­gen av hva som er god og dår­lig jour­na­lis­tisk kva­li­tet avhen­ger av en rek­ke for­hold, og det i rea­li­te­ten er umu­lig å defi­ne­re en objek­tiv og uni­ver­sell kva­li­tets­stan­dard, fin­nes det et sett av jour­na­lis­tis­ke idea­ler med bred opp­slut­ning både i og uten­for bran­sjen. Det­te norm­set­tet er godt for­ank­ret i pro­fe­sjo­nens selv­for­stå­el­se og sam­fun­nets eks­pli­sit­te for­vent­nin­ger til jour­na­lis­tik­ken slik de mani­fes­te­rer seg i medie­po­li­tikk og lov­giv­ning. Det er hva jour­na­lis­ter må kjen­ne til og etter­leve, og hva sam­fun­net må kun­ne for­ven­te av jour­na­lis­tik­ken, som de ame­ri­kans­ke jour­na­lis­tikk­nes­to­re­ne Bill Kovach og Tom Rosen­sti­el for­mu­le­rer det i boka The Ele­ments of Jour­na­lism. Idea­le­ne hand­ler om jour­na­lis­tik­kens sam­funns­rol­le, også gjer­ne refe­rert til som et «sam­funns­an­svar» eller «sam­funns­opp­drag», slik det blant annet er uttrykt i Vær Var­som-pla­ka­tens kapit­tel 1. Det drei­er seg om å fyl­le en demo­kra­tisk funk­sjon som debatt­arena, infor­ma­sjons­for­mid­ler og makt­over­vå­ker og leve­re inn­hold for­ank­ret i prin­sip­per som uav­hen­gig­het, mang­fold og objek­ti­vi­tet. Det­te er ver­di­er med stor all­menn­gyl­dig­het i den vest­li­ge jour­na­list­tra­di­sjo­nen. Mark Deu­ze opp­sum­me­rer det­te i fem all­men­ne pro­fe­sjons­nor­mer for jour­na­lis­ter:

  • Pub­lic ser­vice: Jour­na­lis­ter vir­ker i sam­fun­nets tje­nes­te som vakt­hun­der og for­mid­le­re av infor­ma­sjon.
  • Objek­ti­vi­tet: Jour­na­lis­ter skal opp­tre upar­tisk, nøy­tralt, objek­tivt og rett­fer­dig og der­med tro­ver­dig.
  • Auto­no­mi: Jour­na­lis­ter må være selv­sten­di­ge og uav­hen­gi­ge.
  • Aktua­li­tet: Jour­na­lis­ter er opp­tatt av det umid­del­ba­re og foku­se­rer på aktua­li­tet og has­tig­het i sin rap­por­te­ring.
  • Etikk: Jour­na­lis­ter har en etisk bevisst­het som styr­ker deres legi­ti­mi­tet.

Man kan dis­ku­te­re om aktua­li­tets­nor­men for­stått som has­tig­het er like sterkt knyt­tet til utøvel­sen av et sam­funns­an­svar som de øvri­ge idea­le­ne. Tvert imot kan det argu­men­te­res med at nett­opp has­tig­het kan gå på bekost­ning av sam­funns­an­sva­ret i en redak­sjo­nell vir­ke­lig­het hvor racet for å være først ute med nyhe­ter blir sta­dig mer hese­ble­sen­de og det er risi­ko for at man kut­ter svin­ger både i rese­arch og kilde­kri­tikk for å kun­ne pub­li­se­re raskt.

Til­sva­ren­de kan det inn­ven­des mot objek­ti­vi­tets­idea­let at det er lite sam­funns­nyt­tig der­som det bru­kes som skalke­skjul for en ufo­ku­sert jour­na­lis­tikk der argu­men­ter og mot­ar­gu­men­ter pre­sen­te­res ukri­tisk uten ana­ly­se eller per­spek­tiv som gjør lese­ren klo­ke­re. Slik sett er ikke idea­le­ne hund­re pro­sent enty­di­ge og uimot­si­ge­li­ge. Sam­ti­dig viser under­sø­kel­ser at det er bred enig­het om dis­se grunn­leg­gen­de jour­na­lis­tis­ke idea­le­ne på tvers av bran­sjen, og da spe­si­elt idea­let om å dri­ve avslø­ring og kri­tikk (Hov­den 2010). Det­te til tross for at ver­ken avslø­ring eller kri­tikk utmer­ker seg som kjenne­tegn ved all jour­na­lis­tikk som leve­res. Langt fra alle jour­na­lis­ter asso­si­e­rer seg like sterkt med alle ver­di­ene, slik Paul Bjer­ke reflek­te­rer rundt i nes­te kapit­tel. Men verdi­set­tet hører like fullt til jour­na­lis­tik­kens arve­sølv, det er en fel­les platt­form som jour­na­lis­tik­ken defi­ne­rer seg selv ut i fra.

Det er lan­ge tra­di­sjo­ner for å knyt­te eva­lu­e­ring av jour­na­lis­tikk til nett­opp pres­sens sam­funns­an­svar. Denis McQuail trek­ker blant annet lin­je­ne til­ba­ke til den ame­ri­kans­ke presse­fri­hets­kom­mi­sjo­nens rap­port fra 1947 når han skis­se­rer et ram­me­verk for å eva­lu­ere medie­nes ytel­se eller vir­ke (media per­for­mance) med sam­fun­nets inter­es­ser (pub­lic inte­rest) som måle­stokk (McQuail 1992). Selv om medie­bil­det er mye end­ret siden McQuail skrev sin bok for over tyve år siden, er det nor­ma­ti­ve per­spek­ti­vet han bru­ker fort­satt rele­vant for dagens dis­ku­sjon om jour­na­lis­tik­kens utvik­ling og kår. Arbeid som er gjort med å defi­ne­re kri­te­ri­er for kva­li­tet i bran­sjen det sis­te tiåret, som Norsk Jour­na­list­lags All­tid Kva­li­tets-ini­tia­tiv og Kva­li­tets­må­lings­pro­sjek­tet i regi av Insti­tutt for Jour­na­lis­tikk, tar utgangs­punkt i det sam­me norm­set­tet (Olsen 2006).

Som et radi­kalt mot­styk­ke til kva­li­tet for­ank­ret i sam­funns­an­sva­ret, kan kva­li­tet defi­ne­res ut fra jour­na­lis­tikk for­stått som en ren for­bruks­vare hvis pri­mæ­re opp­ga­ve er å gene­re­re størst mulig inn­tek­ter i pub­li­kums- og annonse­mar­ke­det. Det er ikke vans­ke­lig å fin­ne jour­na­lis­tikk som i form og inn­hold pas­ser bed­re til en slik beskri­vel­se enn til idea­let om sam­funns­nyt­te og vakt­hund­funk­sjon. Sær­lig har under­hold­nings- og kjen­dis­jour­na­lis­tik­ken, ikke minst på nett, et inn­hold og en pre­sen­ta­sjons­form som gjør det nær­lig­gen­de å ten­ke at det lig­ger ster­ke mer­kan­ti­le inter­es­ser bak pub­li­se­rin­gen. Aften­pos­tens kom­men­ta­tor Joa­cim Lund trek­ker frem det­te poen­get i sin kri­tikk av blant and­re VGs dek­ning av kjen­dis­brud­det mel­lom Tone Dam­li Aaber­ge og Aksel Hen­nie vår­en 2013:

Jeg tror alle for­står at medie­nes dek­ning av den­ne saken er hin­si­des all for­nuft, og ikke egnet til noe annet enn å til­freds­stil­le leser­nes sen­sa­sjons­lyst og kik­ker­trang – og medie­nes klikke­kåt­het. Sånt blir det pen­ger av. I Se og Hørs rek­ker er det gam­mel og vel­kjent lær­dom at bryl­lup er langt mer ver­di­fullt enn et sam­livs­brudd, målt i kro­ner og øre. Blir det ikke bryl­lup, kas­ter medie­ne seg åpen­bart over det nest bes­te med stor appe­titt.

Kva­li­tet for­stått som sam­funns­an­svar ver­sus kva­li­tet for­stått som mar­keds­an­de­ler og inn­tek­ter er to dia­met­ralt mot­sat­te per­spek­ti­ver. Vin­zenz Wyss beskri­ver i boka Redak­tio­nel­les Qua­litäts­ma­na­ge­ment det­te som hen­holds­vis et ideo­lo­gisk-nor­ma­tivt og et uti­li­ta­ris­tisk-øko­no­misk per­spek­tiv på kva­li­tet. Sist­nevn­te inn­falls­vin­kel har utspring i uti­liti­a­risme­fi­lo­so­fi­ens idé om at det gode er det som gir lyk­ke og til­freds­het til flest mulig, og vur­de­rer kva­li­tet ut fra hvor stort pub­li­kum og hvor man­ge annon­sø­rer det redak­sjo­nel­le pro­duk­tet til­trek­ker seg. Selv om det hers­ker en åpen­bar inter­esse­kon­flikt mel­lom dis­se to kva­li­tets­per­spek­ti­ve­ne og det er mas­siv mot­vil­je mot en rent øko­no­misk basert kva­li­tets­for­stå­el­se i nors­ke redak­sjo­ner, er mot­set­nin­gen mer pola­ri­sert i teori enn i prak­sis. En redak­sjo­nell virk­som­het kan vans­ke­lig dri­ve med jour­na­lis­tikk som over­ho­det ikke tar hen­syn til bru­ker­mar­ke­dets øns­ker. Det er ikke rik­tig at jour­na­lis­tikk som fyl­ler sam­funns­opp­dra­get ikke kan ha bred pub­li­kums­ap­pell og bidra til inn­tek­ter både i bru­ker- og annonse­mar­ke­det. Det kan argu­men­te­res for at nyhets­me­die­ne styr­ker sine vare­mer­ker ved å leve­re kri­tisk, under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk, og at jour­na­lis­tikk i et slikt per­spek­tiv løn­ner seg.

Sli­ke for­hold bidrar til å nyan­se­re mot­set­nin­gen mel­lom kva­li­tet for­stått fra et ideo­lo­gisk og et øko­no­misk per­spek­tiv. Her balan­se­rer jour­na­lis­tik­ken på en skarp egg. Utvik­lings­trekk på medie­mar­ke­det gjør at det kom­mer­si­el­le pres­set mot jour­na­lis­tik­ken øker. Det er en fare for at øns­ket om pub­li­kums gunst for­tren­ger vik­tig inn­hold, især på net­tet der leser­re­spon­sen er umid­del­bart syn­lig i antall klikk og anbe­fa­lin­ger i sosia­le medi­er. Når bru­ker­nes pre­fe­ran­ser går i ret­ning av det lett­vin­te og sen­sa­sjons­pre­ge­de, er det en trus­sel mot vik­tig jour­na­lis­tikk uten umid­del­bar klikkap­pell. Vi risi­ke­rer at redak­sjo­nel­le prio­ri­te­rin­ger sty­res av hvil­ke saker som gir høy tra­fikk på fron­ten og har stort viralt spred­nings­po­ten­si­al, mer enn vesent­lig­het i et sam­funns­mes­sig per­spek­tiv. På den and­re siden er det en fare for at jour­na­lis­tik­ken gjør seg irre­le­vant ved ikke å ta nok hen­syn til bru­ker­nes behov, dvs lyt­te til pub­li­kums­mar­ke­det. En tyde­li­ge­re ori­en­te­ring av jour­na­lis­tik­ken mot pub­li­kums pre­fe­ran­ser er ikke bare neg­a­tivt. Tvert imot kan det inn­ven­des at jour­na­lis­ten i ly av sin port­vakt­rol­le for len­ge har for­holdt seg arro­gant til det pub­li­kum han eller hun er satt til å tje­ne; at fil­tre­ring og utvalg av hva som er inter­es­sant og rele­vant for pub­li­kum har vært styrt av jour­na­lis­tens mage­fø­lel­se og indi­vi­du­el­le pre­fe­ran­ser, ikke av hva pub­li­kum fak­tisk vil ha. Og at redak­sjo­ne­ne har slup­pet unna med å ser­ve­re for mye mid­del­må­dig og uin­spi­rert inn­hold laget på ruti­ne, for­di pub­li­kum har hatt få and­re alter­na­ti­ver.

Når medie­ut­vik­lin­gen har snudd infor­ma­sjons­un­der­skudd til et over­vel­den­de infor­ma­sjons­over­skudd, og tra­di­sjo­nel­le medi­er må kon­kur­re­re med sta­dig fle­re aktø­rer om opp­merk­som­he­ten fra et mer og mer infor­ma­sjons­bla­sert og tids­pres­set pub­li­kum, vil jour­na­lis­tik­ken mar­gi­na­li­se­res der­som den søkes utøvd i en ideo­lo­gisk bob­le iso­lert fra bru­ker­nes øns­ker og behov. Der­for har også arbei­det med å ana­ly­se­re og for­stå bru­ker­mar­ke­de­ne fått sta­dig stør­re betyd­ning i redak­sjo­ne­ne. Jens Bar­land bely­ser det­te i sin stu­die av redak­sjo­nell pro­dukt­ut­vik­ling i VG og Aft­on­bla­det. Han viser hvor­dan jour­na­lis­tikk som pro­dukt mar­keds­ori­en­te­res ved at man først defi­ne­rer og kart­leg­ger utford­rin­ge­ne i mar­ke­det, for der­et­ter å utvik­le de jour­na­lis­tis­ke pro­duk­ter som skal til for å løse dis­se utford­rin­ge­ne. En tyde­lig ledel­ses-/ad­mi­ni­stra­sjons­styrt pro­dukt­ut­vik­ling og en redak­sjons­kul­tur som tar opp i seg mer mar­keds­ori­en­ter­te hold­nin­ger er en del av bil­det. Bar­land påpe­ker beho­vet for jour­na­lis­tisk til­pas­sing ut fra ram­me­vil­kå­re­ne, men pro­ble­ma­ti­se­rer ram­me­ne som set­tes når han spør:

Hvor stort hand­lings­rom er det igjen til den frie og uav­hen­gi­ge jour­na­lis­tik­ken etter at alt det­te er defi­nert?

Hvis vi omset­ter det­te i kva­li­tets­ter­mer med refe­ran­se til det ideo­lo­gis­ke ver­sus det øko­no­mis­ke per­spek­ti­vet, blir det rele­vant å stil­le spørs­må­let: Har jour­na­lis­tik­ken fått et kva­li­tets­løft hvis den tref­fer mar­ke­det bed­re, uten at den er blitt bed­re til å over­våke makt og myn­dig­he­ter og brin­ge de his­to­rie­ne som noen ikke øns­ker skal for­tel­les? Sam­ti­dig: er en kri­tisk, under­sø­ken­de jour­na­lis­tikk den enes­te legi­ti­me for­stå­el­sen av sam­funns­an­sva­ret som kva­li­tets­for­ank­ring?

Sva­ret er etter min mening nei. Sam­funns­an­sva­ret som jour­na­lis­tisk ideal er ikke en utve­ty­dig stør­rel­se. Den kri­tis­ke og under­sø­ken­de pres­sen blir gjer­ne frem­he­vet som jour­na­lis­tik­kens aller yppers­te klas­se, mens hyg­ge- og under­hold­nings­jour­na­lis­tik­ken hav­ner len­ger ned på rang­sti­gen. Vakt­bik­kje­idea­let moti­ve­rer en sta­dig leting etter feil og mang­ler ved det sam­fun­net pres­sen er satt til å over­våke. Jour­na­lis­tik­kens dra­ma­tur­gi dyr­ker kon­flikt. Men jour­na­lis­tik­kens feil­sø­ken­de natur og fokus på pro­ble­mer kan over­skyg­ge en annen sam­funns­opp­ga­ve – nem­lig jour­na­lis­tik­kens rol­le som kul­tur­bæ­rer og lim i sam­fun­net. Det er spe­si­elt vik­tig i et lokal­jour­na­lis­tisk per­spek­tiv. Gode by- og bygde­sam­funn avhen­ger av loka­le medi­er som ikke bare spil­ler rol­len som aggres­siv sam­funns­ref­ser, men som også er lokal­pa­trio­tis­ke, som bidrar til å byg­ge lokal iden­ti­tet og til­hø­rig­het ved å spei­le bred­den i lokal­sam­fun­net og trek­ke frem også det som er bra. Til­stede­væ­rel­se og spei­ling av lokal­sam­fun­nets mang­fold hører også inn under jour­na­lis­tik­kens sam­funns­rol­le. Det hand­ler om å balan­se­re lokal­pa­trio­tis­me og kri­tisk jour­na­lis­tikk (Røe Mathi­sen 2010). Det er vik­tig at kva­li­tets­be­gre­pet i jour­na­lis­tik­kens ikke får en elitis­tisk slag­side som gir opp­ga­ven som lim i lokal­sam­fun­net lav­sta­tus. Satt på spis­sen: Jour­na­lis­tik­ken skal selv­sagt være ei bjef­fen­de vakt­bik­kje, men det er også rom for en log­ren­de sel­skaps­hund innen­for sam­funns­opp­dra­gets ram­mer. Det gjel­der ikke bare for loka­le medi­er, men for jour­na­lis­tik­ken gene­relt. Som Øystein San­de for­mu­le­rer det i et debatt­inn­legg om lokal­avi­sa som fel­les­skaps­byg­ger på Norsk Presse­his­to­risk For­enings nett­si­der:

… det (fin­nes) en tendens hos man­ge tals­menn for kri­tisk (under­sø­ken­de, uav­hen­gig, avslø­ren­de) jour­na­lis­tikk til nett­opp å gjø­re dimen­sjo­nen kritisk/ukritisk til den enes­te ska­la­en for å vur­de­re avi­se­nes inn­hold. Og det er som regel den lil­le lokal­avi­sa som kom­mer dår­ligst ut — når f.eks. refe­ren­ten av hjem­me­la­gets sei­er over nabo­byg­das lag ikke stil­ler et enes­te kri­tisk spørs­mål i sitt patrio­tis­ke refe­rat. Mulig han kun­ne og skul­le ha gjort det (f.eks. ved å set­te søke­lys på dår­lig opp­før­sel hos de ivrigs­te hjem­me­pa­trio­te­ne). Men det den­ne kri­tik­ken over­ser, er at sei­e­ren, og lesin­gen av det hyg­ge­li­ge refe­ra­tet, sann­syn­lig­vis styr­ker sam­hol­det og triv­se­len i byg­da — ja kan­skje også rekrut­te­rin­gen til idretts­la­get. Det gjel­der ikke bare for loka­le medi­er, men for jour­na­lis­tik­ken gene­relt.

Sam­funns­an­sva­ret og de jour­na­lis­tis­ke stan­dar­de­ne som er for­ank­ret i det­te, er et for­plik­ten­de ram­me­verk som til­fø­rer jour­na­lis­tik­ken unik ver­di i for­hold til annen infor­ma­sjon. Når nye kom­mu­ni­ka­sjons­mu­lig­he­ter gjør at både ama­tø­rer og and­re pro­fe­sjo­ner tar arbeids­opp­ga­ver og tit­ler som tid­li­ge­re var for­be­holdt med­ar­bei­de­re i tra­di­sjo­nel­le medie­be­drif­ter, er det avgjø­ren­de at jour­na­lis­te­ne heg­ner om dis­se kva­li­te­te­ne for å beret­ti­ge sin eksis­tens. Kva­li­tet for­stått ut i fra jour­na­lis­tik­kens sam­funns­an­svar er en legi­ti­me­rings­fak­tor for faget. Som Norsk Redak­tør­for­enings nyut­nevn­te gene­ral­sek­re­tær Arne Jen­sen uttal­te i NRK P2 Kul­tur­nytt i for­bin­del­se med anset­tel­sen vår­en 2013:

Jeg vet ikke om jour­na­lis­tik­ken er under press, men vi ser at både infor­ma­sjons­fly­ten og mulig­he­ten til å del­ta og for å hen­te infor­ma­sjon og mot­ta infor­ma­sjon er vold­som og det er iso­lert sett vel­dig bra. Det er demo­kra­ti­se­ring. Men jour­na­lis­tikk må hand­le om noe annet. Det må hand­le om å for­tel­le de his­to­rie­ne som noen ikke øns­ker skal for­tel­les og det er den kre­ven­de biten av jour­na­lis­tik­ken, men det er også det som gir oss legi­ti­mi­tet til syv­en­de og sist.

Utvik­lin­gen har ført oss inn i en flom av infor­ma­sjon og frag­men­ter­te nyhets­opp­da­te­rin­ger der det er sta­dig vans­ke­li­ge­re å ha over­sikt og skil­le det vesent­li­ge og ver­di­ful­le fra det uve­sent­li­ge og verdi­løse. Det gjør beho­vet stør­re enn noen­sin­ne for en tro­ver­dig vei­vi­ser i infor­ma­sjons­myl­de­ret. Som Kovach og Rosen­sti­el (2007, s.49) for­mu­le­rer det:

The need for truth is grea­ter, not les­ser (…) for the likeli­hood of untruth has become so much more pos­sib­le.

Der­for er tro­ver­dig­het jour­na­lis­tik­kens vik­tigs­te kapi­tal. Tro­ver­dig­he­ten hvi­ler igjen på kva­li­te­ter som integri­tet, fak­ta­tro­skap og etisk bevisst­het, som evne til å over­våke mak­ten og vise sosi­al sam­vit­tig­het; og som å gi over­sikt og inn­sikt i et ofte kao­tisk vir­ke­lig­hets­bil­de. Det har ikke end­ret seg selv om alle kan pub­li­se­re og jour­na­lis­ten har mis­tet sin suve­re­ne rol­le som port­vakt for offent­lig­he­ten. En nor­ma­tiv for­stå­el­se av jour­na­lis­tisk kva­li­tet må fort­satt for­ank­res i det­te verdi­fel­tet. Sam­ti­dig sup­ple­res tra­di­sjo­nel­le stan­dar­der av ver­di­er som tid­li­ge­re ikke har vært like frem­tre­den­de ved alle sider av jour­na­lis­tisk virk­som­het. Vi ser at åpen­het og dia­log med pub­li­kum mar­ke­rer seg som nye jour­na­lis­tis­ke lede­stjer­ner. Og bru­ker­ori­en­te­ring og til­gjen­ge­lig­het blir sta­dig vik­ti­ge­re i kam­pen om det infor­ma­sjons­bla­ser­te pub­li­ku­mets gunst.

Profesjonsperspektiv og kundeperspektiv

Et tred­je nor­ma­tivt per­spek­tiv på kva­li­tet er det Wyss refe­re­rer til som det pro­fe­sjo­nel­le per­spek­ti­vet, dvs jour­na­lis­te­nes og redak­tø­re­nes for­stå­el­se av hva jour­na­lis­tisk kva­li­tet er. Som nevnt fin­ner vi bred støt­te for pro­fe­sjons­idea­le­ne knyt­tet til sam­funns­an­sva­ret, men jour­na­lis­tisk kva­li­tet har for fagets utøve­re også en annen vik­tig dimen­sjon knyt­tet til fer­dig­he­ter: Kva­li­tet hand­ler om en sær­skilt jour­na­list­fag­lig kom­pe­tan­se. Styre­le­der Rei­dun Kjel­ling Nybø og kon­sti­tu­ert insti­tutt­le­der Tryg­ve Aas Olsen ved Insti­tutt for Jour­na­lis­tikk gjør kva­li­tet og fer­dig­he­ter til et hoved­punkt i sin argu­men­ta­sjon mot kutt i støt­ten til etter- og videre­ut­dan­ning av jour­na­lis­ter i et debatt­inn­legg (Dagens Nærings­liv, 4. april 2013). De hev­der at kut­te­ne i presse­støt­ten til IJ «ram­mer en hard pla­get bran­sje midt i hjer­tet, den jour­na­lis­tis­ke kva­li­te­ten. (…)»:

Presse­støt­ten er ingen garan­ti for at avi­se­ne for­mid­ler kva­li­tets­jour­na­lis­tikk. Slik må det være. Det er ikke sta­tens opp­ga­ve å skil­le mel­lom «god» og «dår­lig» jour­na­lis­tikk. Så hvis målet er kva­li­tet, er det mest mål­ret­te­de Kul­tur­de­par­te­men­tet kan gjø­re å opp­rett­hol­de støt­ten til IJ. For IJ job­ber bare for å heve kva­li­te­ten på jour­na­lis­tik­ken.

Jour­na­lis­tisk kva­li­tet for­stått som fer­dig­he­ter knyt­ter an til den jour­na­lis­tis­ke pro­ses­sen: fra idé­ut­vik­ling og plan­leg­ging, via inn­sam­ling, til bear­bei­ding og for­mid­ling. Sen­tra­le momen­ter er kilde­kri­tis­ke fer­dig­he­ter — det Kovach og Rosen­sti­el refe­re­rer til som «a disci­pline of veri­fi­ca­tion» — og etisk kom­pe­tan­se. Det er fer­dig­he­ter som set­ter jour­na­lis­te­ne i stand til leve­re «god jour­na­lis­tikk» for­stått som jour­na­lis­tikk som fyl­ler sam­funns­rol­len. Det­te lig­ger impli­sitt i Kjel­ling Nybø og Aas Olsens argu­men­ta­sjon. Selv om det ikke er en nød­ven­dig­het at «god» jour­na­lis­tikk føl­ger av «godt» hånd­verk, slik Paul Bjer­ke kom­mer til­ba­ke til i nes­te kapit­tel, er det vans­ke­lig å se at lav jour­na­list­fag­lig kom­pe­tan­se skul­le gi god jour­na­lis­tikk. Kva­li­tet i et pro­fe­sjons­per­spek­tiv hand­ler alt­så om hånd­verks­mes­si­ge fer­dig­he­ter. Det hand­ler også om redak­sjo­nel­le ram­me­vil­kår, om å ha res­sur­ser til å utøve de hånd­verks­mes­si­ge fer­dig­he­te­ne man besit­ter, innen­for for­svar­li­ge ram­mer. I Norsk Jour­na­list­lags debatt­opp­legg «All­tid kva­li­tet» går det­te igjen. Kva­li­tet hand­ler blant annet om res­sur­ser til å dri­ve til­strek­ke­lig kilde­kri­tikk og kva­li­tets­sik­ring av språk og inn­hold for øvrig, til å rei­se ut av redak­sjo­nen og opp­søke men­nes­ker og mil­jø­er, til å lage egne saker i ste­det for avskrift av presse­mel­din­ger og «klipp og lim» fra and­re medi­er, og til å for­føl­ge saker som vir­ker lite sann­syn­li­ge, men som vil være vik­ti­ge å avslø­re og for­mid­le.

Kart­leg­ging av jour­na­lis­te­ne og redak­tø­re­nes opp­le­vel­se av kva­li­tet ut i fra sli­ke kri­te­ri­er er utgangs­punk­tet for Kva­li­tets­un­der­sø­kel­sen i regi av NJ og NR. Under­sø­kel­sen viser at tid, beman­ning og pro­duk­sjons­krav er de vik­tigs­te fak­to­re­ne som påvir­ker kva­li­tets­jour­na­lis­tikk, iføl­ge NJ-leder Tho­mas Spen­ce. I under­sø­kel­sen kart­leg­ges også hvor­dan jour­na­lis­te­ne vur­de­rer kva­li­te­ten i de pro­duk­te­ne de selv pro­du­se­rer. Sva­re­ne tyder på at nett­jour­na­lis­te­ne og de fler­me­dia­le lokal­avis­jour­na­lis­te­ne leve­rer fle­re saker som ikke fyl­ler gene­rel­le og redak­sjons­spe­si­fik­ke kva­li­tets­kri­te­ri­er enn and­re jour­na­lis­ter, men det er gene­relt rela­tivt en lav andel av pro­duk­sjo­nen som ikke fyl­ler kva­li­tets­kra­ve­ne, hvis vi skal tro jour­na­lis­te­ne.

Det er både inter­es­sant og legi­timt å kart­leg­ge hvor­dan pro­fe­sjo­nen opp­le­ver utvik­lin­gen i faget sitt på den­ne måten, men som doku­men­ta­sjon på kva­li­tets­jour­na­lis­tik­kens utvik­ling for­tel­ler redak­tø­re­ne og jour­na­lis­te­nes vur­de­ring bare en del av his­to­ri­en. Det er et av fle­re inter­es­sent­per­spek­tiv på kva­li­te­ten. Et vel så vesent­lig per­spek­tiv er slutt­bru­ke­rens, eller kun­dens vur­de­ring av kva­li­tet. Kunde­per­spek­ti­vet på kva­li­tet er helt sen­tralt i den kva­li­tets­le­del­ses­fi­lo­so­fi­en som har fått stor inn­fly­tel­se i en rek­ke sek­to­rer og bran­sjer. Her hand­ler kva­li­tet eks­pli­sitt om å dek­ke bru­ker­be­hov, eller som den den inter­na­sjo­na­le stan­dar­di­se­rings­or­ga­ni­sa­sjo­nen ISO for­mu­le­rer det:

Kva­li­tet er hel­he­ten av egen­ska­per og kjenne­tegn et pro­dukt eller en tje­nes­te har som ved­rø­rer den evne til å til­freds­stil­le fast­lag­te krav eller behov som er anty­det.

Ved å for­ank­re kva­li­tet i kunde­be­hov føl­ger det logisk at kun­den selv er beret­ti­get kva­li­tets­vur­de­rer. Det er kun­den som vur­de­rer om pro­duk­tet han eller hun har fått levert er et kva­li­tets­pro­dukt eller ikke.

Å knyt­te kva­li­tet til kunde­opp­le­vel­se og gjø­re slutt­bru­ke­ren til kva­li­tets­vur­de­rer kan vir­ke både frem­med­ar­tet og kon­tro­ver­si­elt i en redak­sjo­nell sam­men­heng. Man snak­ker ikke om kun­der i redak­sjo­nen. Man snak­ker om lese­re, lyt­te­re og seere, eller even­tu­elt bru­ke­re. At inn­hol­det man pro­du­se­rer er en vare for et mar­ked og at mar­ke­det vur­de­rer om den varen hol­der mål eller ikke, er for­hold jour­na­lis­ten tra­di­sjo­nelt har dis­tan­sert seg fra. Det­te kan både for­stås og arte seg som en sær­egen form for arro­gan­se i pro­fe­sjo­nen. Men det er sam­ti­dig logisk og nød­ven­dig i lys av kra­vet om redak­sjo­nell integri­tet og jour­na­lis­tik­kens sam­funns­rol­le, som jeg alle­re­de har drøf­tet. For­hol­det mel­lom jour­na­lis­tik­kens demo­kra­tis­ke sam­funns­rol­le og kun­de­ne – eller pub­li­kum – er mer sam­men­satt og nyan­sert enn mot­set­nin­gen mel­lom børs og kate­dral kan tyde på. Medie­nes sam­funns­an­svar er i bunn og grunn moti­vert ut fra bor­ger­nes behov. Som Rosen­sti­el og Kovach for­mu­le­rer det: ”Journalism’s first obli­ga­tion is to its citizen”. Det hand­ler om å gi bor­ger­ne sann­fer­dig og rele­vant infor­ma­sjon som repre­sen­te­rer uli­ke inter­es­ser og verdi­syn, som gir stem­me til de sva­ke og over­vå­ker mak­ten – akku­rat slik pres­sen for­plik­ter seg til å gjø­re gjen­nom sine pro­fe­sjo­nel­le ram­me­verk og ret­nings­lin­jer. Kunde­ori­en­te­ring av jour­na­lis­tik­ken kan i et slikt per­spek­tiv for­stås som å sik­re at pub­li­kum får det pro­duk­tet de i egen­skap av bor­ge­re er lovet og må kun­ne for­ven­te. Da må det også være pub­li­kum som skal vur­de­re om jour­na­lis­tik­ken lever opp til for­vent­nin­ge­ne: Jour­na­lis­tisk kva­li­tet for­ank­res i sam­funns­an­sva­ret slik det mani­fes­te­rer seg i grunn­leg­gen­de jour­na­lis­tis­ke idea­ler. Pub­li­kum, i egen­skap av bor­ge­re, vur­de­rer om jour­na­lis­tik­ken inn­frir.

Bru­ker­per­spek­ti­vet fin­ner vi igjen også i den aka­de­mis­ke dis­ku­sjo­nen om hvor­dan kva­li­tet i medie­inn­hold må for­stås og vur­de­res. De svens­ke medie­fors­ker­ne Rosen­gren, Carl­son og Tåge­rud beskri­ver i sitt nå mer enn tyve år gam­le eva­lu­e­rings­kon­sept for kva­li­tet i fjern­syns­sen­din­ger «User Qua­li­ty» som en egen til­nær­ming til kva­li­tets­vur­de­ring (Rosen­gren m.fl 1991). Bru­ker­kva­li­tet kan både være den kva­li­te­ten pub­li­kum opp­fat­ter og den kva­li­te­ten pro­du­sen­te­ne av inn­hol­det inten­de­rer for bru­ke­ren. De bru­ker også begre­pet Pro­fes­sio­nal Qua­li­ty som hand­ler om at medie­inn­hol­det imøte­kom­mer jour­na­list­pro­fe­sjo­nens egne kri­te­ri­er for hva som er godt og dår­lig. Både avsen­der- og mot­ta­ker­per­spek­ti­vet er nød­ven­di­ge å ha med når kva­li­te­ten i jour­na­lis­tik­ken søkes doku­men­tert.

Et mulig, for ikke å si sann­syn­lig, sce­na­rio er at pro­fe­sjo­nens vur­de­rin­ger ikke sam­sva­rer med bru­ker­nes. Det kan inne­bære et poten­si­elt legi­ti­me­rings­pro­blem for jour­na­lis­tik­ken all den tid vur­de­rin­gen og for­stå­el­sen av kva­li­tet er for­ank­ret i en nor­ma­tiv for­stå­el­se av pres­sens sam­funns­an­svar. Vi ser sta­dig eksemp­ler på at pub­li­kum ikke er enig i jour­na­lis­te­nes vur­de­rin­ger og kri­ti­se­rer kva­li­te­ten på det de får ser­vert. På net­tet har pub­li­kum fått kana­ler for å mål­bære kri­tik­ken på en måte som jour­na­lis­te­ne ikke kan igno­re­re. Vi ser det sta­dig i sosia­le medi­er og i kom­men­tar­fel­tet under jour­na­lis­te­nes egne saker. Både vink­lin­ger og tema­valg, men også jour­na­lis­tens rese­arch og kilde­kri­tis­ke fer­dig­he­ter er gjen­stand for kri­tis­ke kom­men­ta­rer. Jour­na­lis­ter som ikke har gjort godt nok arbeid med å sjek­ke fak­ta, risi­ke­rer å bli avslørt av leser­ne, men også av kil­de­ne.

Det brin­ger oss til et tred­je rele­vant inter­es­sent­per­spek­tiv på kva­li­tet i jour­na­lis­tik­ken, nem­lig kilde­per­spek­ti­vet. I Kva­li­tets­pro­sjek­tet ved Insti­tutt for Jour­na­lis­tikk ble kilde­per­spek­ti­vet bragt inn i kva­li­tets­vur­de­rin­gen. Det­te er et lite under­søkt områ­de som for­tje­ner mer opp­merk­som­het. Kilde­til­freds­het som jour­na­lis­tisk ideal vil være kon­tro­ver­si­elt og lite øns­ke­lig. Kil­de­ne har sin egen agen­da og det er ikke pres­sens opp­ga­ve å gjø­re kil­de­ne til lags ved å fun­ge­re som mik­ro­fon­sta­tiv. Sam­ti­dig har kil­de­ne krav på etter­ret­te­lig­het i jour­na­lis­te­nes rap­por­te­ring, og at de etis­ke ret­nings­lin­je­ne som regu­le­rer for­hol­det mel­lom jour­na­list og kil­der for øvrig over­hol­des. Når vi vet at kra­ve­ne til has­tig­het og volum pres­ser tiden som kan bru­kes på kilde­ar­beid, og det­te er en av fak­to­re­ne som flest jour­na­lis­ter og redak­tø­rer mener påvir­ker kva­li­te­ten, er det grunn til å bore dype­re i mate­ri­en. I hvil­ken grad opp­le­ver kil­de­ne at jour­na­lis­te­ne er godt for­be­redt og bru­ker til­strek­ke­lig tid på infor­ma­sjons­inn­hen­ting? Mener også de at tids­klem­ma går ut over kva­li­te­ten?

Mediespesifikke perspektiv

Det hører med til dis­ku­sjo­nen av kva­li­tet i jour­na­lis­tik­ken at den gjø­res medie- eller kanal­spe­si­fikk. Et aspekt er å knyt­te sær­skil­te form­mes­si­ge kva­li­te­ter til uli­ke sjang­re og medie­ka­na­ler, f.eks at en live­opp­da­te­ring fra en fot­ball­kamp ikke kan måles mot de sam­me kva­li­tets­krav som en grave­re­por­ta­sje om doping i idret­ten, eller at en god avis­sak ikke fun­ker på TV, eller inter­nett.

En annen inn­falls­vin­kel er å hev­de at enkel­te medie­ty­per og for­ma­ter er bed­re enn and­re når det gjel­der å utøve sam­funns­an­sva­ret. Det har blant annet vært tra­di­sjon for å frem­heve enkel­te avis­ty­per som bed­re skik­ket til å leve­re god og vik­tig jour­na­lis­tikk enn and­re. Kom­mer­si­el­le TV-medi­er har vært ankla­get for å leve­re mind­re sam­funns­nyt­tig jour­na­lis­tikk enn all­menn­kring­kas­te­re. Og blad­bran­sjen har vært ankla­get for å leve­re mind­re vesent­lig og tro­ver­dig jour­na­lis­tikk enn dags­pres­sen. Avis­jour­na­lis­tik­ken kri­ti­se­res ofte for å nær­me seg den kulør­te uke­pres­sens inn­holds­pro­fil og der­med for­søm­me sam­funns­an­sva­ret.

His­to­risk sett har debat­ten hatt en tendens til å ned­vur­de­re nye medie­ka­na­ler. Slik er det også i dagens dis­ku­sjon om kva­li­tets­ut­vik­lin­gen i medie­ne: Nett­jour­na­lis­tik­ken blir frem­stilt som over­fla­disk og dår­lig sam­men­lig­net med papir­jour­na­lis­tik­ken. Mobi­len blir kna­pt nevnt som kanal med poten­si­al til å fyl­le en sam­funns­rol­le.

Fle­re stu­di­er peker også på at nett­jour­na­lis­tik­ken har mye å gå på sam­men­lig­net med papir­avi­se­ne når det gjel­der bred­de og dyb­de i jour­na­lis­tik­ken, slik vi alle­re­de har vært inne på i kapit­tel 1. Svært mye av nett­jour­na­lis­tik­ken er basert på klipp og lim i ste­det for ori­gi­nal rap­por­te­ring, slik blant annet det dans­ke Nyhets­uke-pro­sjek­tet avdek­ket. Tema­ut­val­get er domi­nert av kjen­dis-, sports-, og blå­lys­ny­he­ter. De gode grave­re­por­ta­sje­ne og feature­jour­na­lis­tik­ken hører til sjel­den­he­te­ne – i hvert fall hvis vi ser ut over de aller størs­te nett­re­dak­sjo­ne­ne. Det blir hev­det at nett­me­di­et i sin natur er mind­re egnet til å leve­re jour­na­lis­tisk kva­li­tet enn f.eks papir­avi­sa (se kapit­tel 3 og 4 for en mer utfyl­len­de dis­ku­sjon av det­te tema­et).

Selv om nett­jour­na­lis­tik­ken åpen­bart har et bety­de­lig for­bed­rings­po­ten­si­al, vil en til­nær­ming som avskri­ver net­tet som poten­si­ell bærer av kva­li­tets­jour­na­lis­tikk, fjer­ne oss fra den fak­tis­ke medie­ut­vik­lin­gen og igno­re­re kva­li­tets­po­ten­sia­let i digi­tal for­mid­ling. For å ta det sis­te først: Tek­no­lo­gisk sett er det mye som taler for at net­tet er bed­re egnet til å leve­re kva­li­tets­jour­na­lis­tikk enn mer tra­di­sjo­nel­le medie­platt­for­mer. Ube­gren­set plass og uan­te lenke­mu­lig­he­ter leg­ger til ret­te for åpen­het i den jour­na­lis­tis­ke arbeids­pro­ses­sen. Nett­jour­na­lis­te­ne kan hen­vi­se til kil­der og bak­grunns­ma­te­ria­le og dele rese­arch med pub­li­kum på måter som ver­ken er prak­tisk eller tek­nisk mulig i avis eller eter­me­dia. Den inter­es­ser­te leser kan gå i dyb­den på bak­grunns­in­for­ma­sjon og sjek­ke repor­te­rens etter­ret­te­lig­het. Det er en etter­prøv­bar­het og trans­pa­rens som byg­ger nett­jour­na­lis­tik­kens tro­ver­dig­het. Net­tets åpne og dia­lo­gis­ke natur byr dess­uten på mulig­he­ter til å involve­re leser­ne i den jour­na­lis­tis­ke pro­ses­sen og gjø­re nyt­te av pub­li­kums kunn­skap i et omfang som tid­li­ge­re har vært umu­lig. Der­med utvik­ler jour­na­lis­tikk seg fra et rent pro­dukt til pro­sess, som Jeff Jar­vis (2009) for­mu­le­rer det. Dia­log er bære­bjel­ken i den­ne pro­ses­sen og utford­rer jour­na­lis­ten til å kom­mu­ni­se­re på nye måter med bru­ker­ne – mer direk­te og gjer­ne mer per­son­lig enn det har vært tra­di­sjon for.

Net­tet har også pre­sen­ta­sjons­mes­si­ge styr­ker som kan til­fø­re jour­na­lis­tik­ken sær­skilt ver­di. Her fin­nes mulig­he­ter for å kom­bi­ne­re tekst, bil­der, lyd, video og gra­fikk på måter som går langt utover tra­di­sjo­nel­le medi­ers ram­mer for pre­sen­ta­sjon og bru­ker­opp­le­vel­ser. Kom­bi­nert med dia­log og inter­ak­ti­vi­tet gir det nett­me­di­et uni­ke mulig­he­ter til å enga­sje­re sine bru­ke­re.

En ytter­li­ge­re kva­li­tet er til­gjen­ge­lig­he­ten. Det er spe­si­elt inter­es­sant for jour­na­lis­tikk levert på mobi­len. Mobi­len er med over­alt, den tref­fer bru­ke­ren i alle situa­sjo­ner. Ikke minst i mikropau­se­ne gjen­nom dagen – når folk står i kas­sa på Rimi, eller ven­ter på bus­sen fra eller til jobb. Bru­ker­ne våk­ner og leg­ger seg med smart­te­le­fo­nen og for­ven­ter nyhe­ter til­gjen­ge­lig til alle tider. Kva­li­tet i jour­na­lis­tik­ken hand­ler i den­ne sam­men­hen­gen også om å være til ste­de med rele­vant inn­hold som tref­fer bru­ker­ne der de er, til enhver tid.

Det brin­ger oss til mitt and­re hoved­ar­gu­ment mot å avskri­ve net­tet som for­mid­ler av kva­li­tets­jour­na­lis­tikk. Selv om Nor­ge fort­satt er i ver­dens­klas­se når det gjel­der papir­avis­le­sing, kan vi ikke igno­re­re de sis­te åre­nes fall i papir­kon­sum, sær­lig blant de yng­re leser­ne. Tall fra TNS Gal­lups For­bru­ker og Media-måling viser at dek­nings­gra­den til Ame­dias dags­avi­ser på papir er nær hal­vert i alders­grup­pa 12 til 19 år i peri­oden 2006 til 2012: Fra 31 til 17 pro­sent dek­ning nasjo­nalt. Det føl­ger møns­te­ret til VG som på papir har hatt et fall fra 33 til 16 pro­sent i den sam­me alders­grup­pa.

Det er alt­så ikke slik at de mas­si­ve struk­tu­rel­le end­rin­ge­ne først og fremst ram­mer de sto­re riks­avi­se­ne, mens lokal­avi­se­ne er skjer­met. Også i alders­grup­pe­ne 20–29 år og 30–39 år fal­ler dek­nings­gra­den mar­kant. De av Ame­dias dags­avi­ser som er med i målin­gen, har i løpet av seks­års­pe­rioden redu­sert dek­nings­gra­den blant 20–29 årin­ge­ne fra 29 til 16 pro­sent, åtte pro­sent­po­eng bare de sis­te tre åre­ne (!). Blant 30–39 årin­ge­ne, frem­ti­dens kjerne­le­se­re og de som tid­li­ge­re har kom­met til papir­avi­sa som nye fas­te abon­nen­ter, fal­ler lesin­gen i sam­me takt: Fra 33 til 21 pro­sent dek­ning på seks år, med et bety­de­lig fall fra 2006 til 2012. En mar­kant vekst i lesin­gen på nett kom­pen­se­rer for noe av fal­let, men ikke alt. Sam­let sett mis­ter lokal­avi­se­ne fot­fes­te, sær­lig blant de yngs­te leser­ne, mens dek­nings­gra­den blant senio­re­ne over 60 år hol­der seg langt mer sta­bil.

Der­som avi­se­ne skal fyl­le sam­funns­an­sva­ret er det avgjø­ren­de at de ikke for­be­hol­der kva­li­tets­jour­na­lis­tikk til papir­avi­sen. Det vil i så til­fel­le inne­bære at vi semen­te­rer et digi­talt klasse­skil­le mel­lom yng­re og eld­re lese­re der vi — satt på spis­sen — ser­ve­rer inn­holds­mes­sig junk­food til frem­ti­dens kjerne­pub­li­kum og spa­rer indre­fi­le­ten til de eld­re. Det er hver­ken en smart stra­te­gi for å posi­sjo­ne­re seg som en tro­ver­dig nyhets­le­ve­ran­dør for nye lese­re, eller for å opp­fyl­le sam­funns­an­sva­ret. Der­som vi skal ta utgangs­punkt i pub­li­kumsmi­gra­sjo­nen fra papir til nett, lig­ger ikke den vik­tigs­te utford­rin­gen i å beva­re kva­li­tets­jour­na­lis­tik­ken på papir, men å sør­ge for å få bety­de­lig mer av den på nett.

Det er også nød­ven­dig å pro­ble­ma­ti­se­re den mar­keds­mes­si­ge hen­sikts­mes­sig­he­ten av å til­by dår­lig jour­na­lis­tisk kva­li­tet på net­tet. Når leser­ne flyt­ter seg fra ana­lo­ge til digi­ta­le platt­for­mer, øns­ker nyhets­me­die­ne selv­sagt at de skal kom­me til deres digi­tal­ut­ga­ver. Men da må de til­by godt inn­hold. I Ame­dia og bran­sjen gene­relt har digi­tal­ut­vik­lin­gen i Nord­lys det sis­te året impo­nert. Den dag­li­ge lesin­gen av nordlys.no økte med 20.000 i 2012 – uten at papir­le­sin­gen gikk til­sva­ren­de ned. Fle­re aviser har et stør­re fra­fall av lese­re på papir – uten å være i nær­he­ten av veks­ten i Nord­lys. Omfav­ning av det digi­ta­le er redak­tør Anders Opdahls opp­skrift. Først gjen­nom økt kvan­ti­tet i antall saker som pub­li­se­res på nett­ut­ga­ven med en økning fra ti til fem­ti saker pr døgn. Der­et­ter ved å foku­se­re på kva­li­tet – blant annet gjen­nom dyr­king av såkalt lang jour­na­lis­tikk, med én repor­ter som til enhver tid job­ber med tyng­re, stør­re saker og artik­kel­se­ri­er, samt feature­sa­ker.

Til­sva­ren­de har vi sett i fle­re and­re aviser. Offen­siv sat­sing på godt inn­hold og bruk av redak­sjo­nel­le res­sur­ser gir uttel­ling i antall bru­ke­re. Så len­ge nett­ut­ga­ven behand­les ste­mo­der­lig som en annen­rangs kanal, lig­ger det ikke til ret­te for at den jour­na­lis­tis­ke kva­li­te­ten skal blomst­re digi­talt. Det er ikke en effekt av medie­platt­for­mens mang­len­de egen­ska­per eller poten­si­al som bærer av kva­li­tets­jour­na­lis­tikk, men først og fremst et resul­tat av en pro­tek­sjo­nis­tisk intern papir­kul­tur som hol­der nett­ut­vik­lin­gen til­ba­ke.

Gitt dagens utvik­ling i pub­li­kums- og annon­sør­mar­ke­det, tyder alt på at nett­sat­sin­gen kom­mer til å akse­le­re­re. I Ame­dia snak­ker vi om «det digi­ta­le takt­skif­tet» som beskri­vel­se av den end­rin­gen av tanke­sett, res­surs­bruk og jour­na­lis­tisk sat­sing som lokal­avi­se­ne er midt oppe eller på full fart inn i. Mer og mer av jour­na­lis­tik­ken kom­mer til å utvik­les rundt en «nett først»-strategi. Og kan­skje før vi aner det – en ”mobil først”- stra­te­gi.

I et sam­funns­per­spek­tiv er det ikke like­gyl­dig hva platt­for­me­ne fyl­les med – hver­ken i omfang eller inn­hold. Bru­ker­ne er over alt, hele tiden, men vi vet i rea­li­te­ten lite om hva de får ser­vert og hvor­dan de rea­ge­rer. Her er det et udek­ket kunn­skaps­be­hov av stor betyd­ning. For­sø­ket til Mats Sveg­fors på å doku­men­te­re en neg­a­tiv kva­li­tets­ut­vik­ling i jour­na­lis­tik­ken som ble omtalt i for­ri­ge kapit­tel, er impo­ne­ren­de, men sam­ti­dig svært man­gel­full for­di den hop­per bukk over den fler­me­dia­le vir­ke­lig­he­ten medie­ne og leser­ne lever i. Skal man doku­men­te­re kva­li­tets­sta­tus må alle pos­ter i regn­ska­pet med – det gjel­der ikke bare papir­avi­ser, og nett­avi­ser, men også radio- og tv-pro­gram­mer som er bære­re av jour­na­lis­tikk.

Nasjonalt prosjekt for kartlegging og dokumentasjon av kvalitet

Det er et bety­de­lig behov for kva­li­tets­kart­leg­ging og doku­men­ta­sjon på det jour­na­lis­tis­ke områ­det. Medie­kon­ser­ne­ne fore­tar sine mar­keds­ana­ly­ser der bru­ker­nes kva­li­tets­opp­fat­ning er en del av det som kart­leg­ges. Men det­te er brudd­stykke­pre­get kunn­skap som ikke sier noe om den gene­rel­le helse­til­stan­den i bran­sjen. Den jour­na­lis­tis­ke helse­til­stan­den bør over­vå­kes, måles og rap­por­te­res jevn­lig av et uav­hen­gig kom­pe­tanse­mil­jø, med forsk­nings­ba­ser­te meto­der som sik­rer reli­ab­le og vali­de resul­ta­ter. En slik rap­port må også se utover det rene jour­na­lis­tis­ke pro­duk­tet og arbei­det. Den må bely­se utvik­lings­trekk på medie­mar­ke­det som påvir­ker jour­na­lis­tik­kens ram­me­vil­kår. Det vil i stor grad hand­le om å sam­le og ana­ly­se­re empi­ri som fin­nes til­gjen­ge­lig. I til­legg er det nød­ven­dig å gjø­re eget under­sø­kel­ses­ar­beid for å dek­ke de områ­de­ne der det i dag ikke fin­nes data til­gjen­ge­lig. Det­te arbei­det fore­slås kon­sen­trert rundt føl­gen­de hoved­om­rå­der – inspi­rert blant annet av den ame­ri­kans­ke Sta­te of The News Media-rap­por­ten utar­bei­det i regi av The Pew Rese­arch Center’s Pro­ject for Excel­len­ce in Jour­na­lism.

  • Inn­hold – kart­leg­ging av nyhets­me­die­nes inn­holds­pro­duk­sjon basert på en omfat­ten­de inn­holds­ana­ly­se.
  • Inter­es­sent­grup­per – kart­leg­ging av hold­nin­ger til jour­na­lis­tisk kva­li­tet og kva­li­tets­ut­vik­lin­gen blant bru­ke­re, pro­du­sen­ter og kil­der.
  • Bru­ker­mønst­re – ana­ly­se av data om medie­bruk basert på tall fra SSB, TNS Gal­lup og MBL. Her fin­nes mye fakta­ma­te­ri­ell sam­let og til­gjen­ge­lig i Medie­nor­ge-data­ba­sen til Uni­ver­si­te­tet i Ber­gen, Kul­tur­de­par­te­men­tet og Nor­di­com.
  • Medie­øko­no­mi – til­sva­ren­de ana­ly­se av fak­ta om den medie­øko­no­mis­ke utvik­lin­gen basert på til­gjen­ge­li­ge data fra IRM, Medie­byrå­for­enin­gen, Nielsen Media Rese­arch, samt opp­lys­nin­ger fra Medie­til­sy­net om presse­støt­te og øko­nomi­tall fra avi­se­ne. Fakta­ma­te­ria­let fin­nes alle­re­de sam­let på Medie­nor­ge-nett­si­den, men bør opp­da­te­res ras­ke­re.
  • Eier­skap, kon­se­sjo­ner etc. – fak­ta om juri­dis­ke og eier­mes­si­ge ram­me­vil­kår basert på infor­ma­sjon fra Medietilsynet/mediefakta.
  • PFU – års­opp­sum­me­ring og sta­ti­stikk over arbei­det i Pres­sens Fag­li­ge Utvalg. Antall kla­ger, fel­lel­ser og fri­fin­nel­ser med sta­ti­stikk over type brudd etc. Det­te er til­gjen­ge­lig på PFUs nett­si­der og er alle­re­de inkor­po­rert som et ele­ment i Norsk Redak­tør­for­enings årli­ge redak­sjo­nel­le rap­port.

Som det alle­re­de frem­går av gjen­nom­gan­gen, er det man­ge sam­ar­beids­part­ne­re og mil­jø­er som bør trek­kes inn i et slikt arbeid. Men det trengs et fag­mil­jø som kan lede arbei­det og sør­ge for kon­ti­nui­tet. Det­te arbei­det kre­ver finan­sie­ring. Med tan­ke på de inves­te­rin­ger det offent­li­ge gjør for å sik­re jour­na­lis­tik­ken, vil vi argu­men­te­re for at en del av presse­støt­ten øre­mer­kes til et slikt doku­men­ta­sjons­ar­beid.

(For­sla­get om et nasjo­nalt pro­sjekt for kart­leg­ging og doku­men­ta­sjon av kva­li­tet er hen­tet fra kapit­tel 7 i rap­por­ten. Red.anm.)

Referanser

Over­sikt over lit­te­ra­tur refe­rert til i teks­ten. Øvri­ge refe­ran­ser er gitt som len­ker til eks­ter­ne sider.

Hov­den, J.F.: «Opp­dra­ga­rar, grans­ka­rar, speg­la­rar og agnos­ti­ka­rar. Skis­se til ein norsk jour­na­list­ty­po­lo­gi», i Allern og Rop­pen (red.) Det jour­na­lis­tis­ke sam­funns­opp­dra­get. Høy­skole­for­la­get, Kris­tian­sand, 2010
Jar­vis, J: What Would Goog­le Do? Har­per­Collins Pub­lis­hers, New York, 2009
Kovach, B. og Rosen­sti­el, T.: The Ele­ments of Jour­na­lism – What New­spe­op­le Should Know and the Pub­lic Should Expect. Three Rivers Press, New York, 2007
McQuail, D.: Media Per­for­mance, Mass Com­mu­ni­ca­tion and the Pub­lic Inte­rest. SAGE, Lon­don, 1992
Olsen, Ragn­hild K.: Måling av redak­sjo­nell kva­li­tet. Verk­tøy­kas­se for kva­li­tets­må­ling i pres­sen. IJrap­port, 2006
Røe Mathie­sen, Bir­git: Lokal­jour­na­lis­tikk; blind patrio­tis­me eller kri­tisk kor­rek­tiv? IJ-for­la­get, 2010
Wyss, V.: Redak­tio­nel­les Qua­litäts­ma­na­ge­ment: Zie­le, Nor­men, Res­sourcen. UVK, Kon­stanz, 2002

TEMA

J

ournali
stikk

117 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. Det er da typisk, at en jour­na­list skal sit­te og føre i pen­nen kri­tikk av sin egen stand, litt som om poli­tikke­rene skul­le eva­lu­ert seg selv. Kva­li­tets­be­gre­pet er vel­dig enkelt, spe­si­elt innen­for jour­na­lis­tik­ken: Pub­li­kums­tall og res­so­nans er meget enk­le begre­per som kan tas i bruk som para­me­te­re for et utvi­det jour­na­lis­tisk kva­li­tets­be­grep. Det bør nok være redak­tø­re­ne i sam­ar­beid med PFU som tar den­ne debat­ten på et litt høy­ere niveau.

  2. […] http://svein-b.blogspot.no/2010/05/kvalitet-i-journalistikk-hva-er-det.html https://voxpublica.no/2013/05/hva-er-journalistisk-kvalitet/ b) Hva er det som kjenne­teg­ner høy­kva­li­tets­jour­na­lis­tikk og er kva­li­tets­jour­na­lis­tikk […]

  3. […] Vox Pub­li­ca ble det pub­li­sert ifjor en artik­kel med det gjen­nom­gå­en­de tema­et «Hva er jour­na­lis­tisk kva­li­tet?» For­fat­te­ren Ragn­hild Olsen sier at: «Fle­re stu­dier peker også på at […]

til toppen