Den franske manusforfatteren Jean-Yves Ferri står – blant annet – bak den humoristiske tegneserien “De Gaulle på stranden” (Dargaud), der vi møter den franske presidenten De Gaulle (le Général) som ser tilbake på sine bragder og politiske meritter innimellom bedagelig strandliv og solbruning.
Nå har Ferri og tegneren Didier Conrad signert sitt tredje Asterix-album. Etter “Asterix og pikterne” (2013) og “Cæsars papyrus” (2015), gir duoen ut “Italia rundt på tvers” (norsk oversettelse ved Svein Erik Søland).
Albumet kom ut i Frankrike 19. oktober i et opplag på rekordstore to millioner eksemplarer (i fransktalende land til sammen) og havnet raskt på bestselgerlisten i Frankrike. Totalt er det nå solgt fem millioner av den lille gallerens eventyr, med oversettelser til femten språk. I Norge kom album nr. 37 i den galliske sagaen ut 20. november.
For å få lite innblikk i suksessen til de bartkledde gallerne, bringer Vox Publica her med et intervju med forfatter Jean-Yves Ferri. Ved Teutates!
Vox Publica: Hvordan ble idéen til det siste Asterix-albumet født?
Jean-Yves Ferri: – Vi valgte «Italia rundt på tvers» blant to, tre andre mulige idéer som jeg hadde skrevet. Didier Conrad foreslo Italia og vi syntes begge at dette var et bra reisemål. For med unntak av Roma, har jo Asterix og Obelix aldri vært på besøk i Italia! Idéen om et ritt med hest og vogn bestemte vi oss for tidlig. Dette bød jo på muligheter til å reise rundt i Italia, et land sammensatt av flere bystater. Dermed kunne de tapre gallerne besøke Siena, Firenze, Venezia… Dette passet dessuten Didier veldig godt siden han hadde kjempelyst til å skape et mer actionfylt eventyr! Tanken var også å vise en Obelix som ønsket å stå på egne bein. I dette 37. albumet prøver han å bli mer selvstendig: Her er det han som holder i tømmene i løpet av rittet!
I denne historien deltar alle folkeslagene i hele det romerske riket i rittet rundt omkring i Italia. Har Brexit og den økende nasjonalismen i Europa hatt noe å si for dette scenariet?
– For oss var hovedtanken å vise Italia, så nyhetssaker som Catalonias selvstendighet tok oss litt på sengen. Det var ikke noe vi hadde tenkt på. Rittet kan også sees som en sammenligning og da selvfølgelig til utviklingen av den europeiske unionen. Holder vi på å dolke hverandre i ryggen her i Europa? Er vi solidariske? Asterix mener jo at «den virkelige fienden er den romerske vinneren». Hvis René Goscinny hadde skrevet denne historien i sin tid, ville han utvilsomt gjort den noe mindre preget av spenning enn det vi har.
Hvordan påvirker nyhetsbildet og det som skjer i verden historiene deres mer generelt?
– Asterix har helt fra starten av vært en tegneserie som iscenesetter vår samtid i Antikkens univers. Jeg prøver så godt jeg kan å finne elementer som kan tilsvare hverandre. Goscinny og Uderzo skapte et lite univers som kan brukes til å ta opp forskjellige tidsepoker. Jeg fant for eksempel ut at jeg kunne sidestille Internett og brevduer i det forrige albumet, «Cæsars papyrus» (utgitt i 2015, norsk oversettelse Svein Erik Søland, red.anm.).
Dette er det tredje Asterix-albumet som du og Didier Conrad står for. Har dere funnet frem til deres egen måte å samarbeide på?
– Du kan si at vi tar oss litt flere friheter. I Cæsars papyrus skapte vi Karnutenes skog der druidene samles og gav på den måte historien en noe mer magisk og fantasipreget dimensjon. Når det gjelder karakterene, viser vi Cæsar i personlig utvikling som blir stadig mer opptatt av sitt ansikt utad. Obelix ønsket jeg å tilføre en litt mer filosofisk og følsom side.
Hvordan forløp overtakelsen fra Albert Uderzo? Fortalte han hvorfor han valgte dere?
– Å neida, han bare lot oss styre alene fra første stund! Han dukker opp for å gi grønt lys og støtte fra tid til annen. Hans direkte inngripen har helt enkelt vært moralsk støtte, noe vi også setter utrolig stor pris på.
Når det gjelder scenario, heller dere mest mot Goscinny eller Uderzo? Det siste albumet inkluderte en hel rekke ordspill…
– Å komme inn i den lille gallerens verden har ikke vært en enkel oppgave. Jeg overtok et univers som ikke var mitt og måtte spørre meg selv om jeg ville klare å gi liv til det. Jeg er ikke Goscinny. Imidlertid inspireres jeg av stilen hans, hans «musikk”, vel vitende at hver gang må det skapes nye toner.
Hvordan er det å fylle skoene til slike giganter?
– Vel, det er store sko og krever mye jobbing!
Asterix er populær i hele verden med unntak av USA og Japan… Hvordan forklarer du en slik verdenssuksess og samtidig den uteblivende amerikanske og japanske interessen?
– Tegneserier er generelt mindre populært i USA enn i Frankrike. Det er ikke samme publikum, de amerikanske comics har ikke samme format, oppsett, eller samme pris… Og hvordan skulle amerikanere kunne kjenne seg igjen i de ukuelige gallerne? Når det gjelder Japan, så skiller Asterix seg altfor mye fra deres egen tegneseriestandard manga.
Så Asterix er både noe særegent fransk og veldig universelt?
– Asterix står for humanistiske verdier som fremmer toleranse. Når Uderzo og Goscinny moret seg med ulikheter mellom folk og kulturer, var det i bunn og grunn for å få frem det de har til felles.
Tror du at Asterix og Obelix vil overleve sine skapere?
– De vil leve videre så lenge nye forfattere har lyst til å gi liv til dem. Og selvfølgelig så lenge eventyrene deres gleder nye lesere.
Hva skjer videre med serien? Er et nytt album i emning?
Om intervjuet
Teksten er oversatt fra fransk av Camilla Skogseth Clausen.
– Promoteringen som Didier og jeg gjør i forbindelse med hver utgivelse er en god anledning til å utveksle tanker og idéer om neste nummer. Deretter må manusforfatteren kokkelere litt på egen hånd, sy sammen noen dialoger, og ut ifra dette må så tegneren skape nye karakterer, streke opp, fargelegge… Det er en veldig gradvis prosess som får liv litt etter litt. Et nytt tegneseriealbum er hverken ferdig eller gitt før aller siste rute. Så det er ikke bare Asterix og Obelix som lever dette eventyret, men vi også!
[…] entretien 100% franco-norvégien publié le 20 novembre 2017 sur le site Vox Publica. Illustration de Havard Legreid et traduction de Camilla Skogseth […]