– Klart vi skal tulle med Mohammed

Åle­sun­deren kom­mer tuslende over Tor­gall­men­nin­gen med sitt velk­jente smil. Kaffe til Ter­je Sporsem, te til under­teg­nede. Vi sit­ter på Lille Ole Bull hvor han på nyåret skal holde sitt tred­je show. I 2007 lo vi av Mitt liv som Ter­je, i 2012 av Krig. Nå skal vi både le og lære av Reli­gion. Håper han.

– Dri­ver du gjøn med islam?

– Jeg føler ikke at jeg dri­ver gjøn med islam. Men islam er jo den store ele­fan­ten i rom­met, ikke sant? Veldig mange er sånn: «Kan man tulle med det her?», «kan det få kon­sekvenser?». Jeg tuller mye med islam, men jeg tuller ikke like mye med de andre fem store.

Han lener seg frem og trom­mer med fin­grene på bor­det. Ter­je og regis­sør Per-Olav Sørensen diskuterte lenge om de også skulle ta alle de «smale». – Men det blir så far out. Sci­en­tolo­gi, for eksem­pel. Krigs­gu­den Xenu som plantet et men­neske i vulka­nen for mil­lion­er av år siden, det er så absurd at det er vanske­lig å lage vitser på det.

– Grunn­leg­geren L. Ron Hub­bard var jo Sci-Fi-for­fat­ter. Jeg ser for meg at det var litt sånn: «Hvis jeg kom­mer på en syk idé, kan jeg få folk til å tro på det?», og plut­selig står Tom Cruise der og bare «ah, this – this is for me!», sier Ter­je og ler.

Han men­er det er vik­tig å tulle med islam. Hvor­for? Folk er bekym­ret for­di få vet noe om reli­gio­nen, og nord­menn klar­er ikke å skille mel­lom en mod­er­at mus­lim og en salafist, eller en radikal kon­ser­v­a­tiv. – Før Oslo-pre­mieren inviterte vi teol­o­gisk fakul­tet til før­premiere. Enstem­mig blant de mus­limske var respon­sen at endelig – noen som tuller med det – men med respekt.

Ter­je Sporsem men­er det er vik­tig å tulle med islam. Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Om vi gjør det nok, vil folk etter hvert bli vant til det. I stedet for å si «nå tar vi ren­na­fart og spark­er opp den døra knall­hardt, klart vi skal tulle med Mohammed på våre vestlige pre­miss­er», så prøver jeg heller å dytte opp døra litt og litt.

Ter­je knipser karak­ter­is­tisk med fin­grene mens han forklarer.

– La dem se at, vet du hva, det er ikke så farlig. Jeg tuller med Mohammed, men også Dalai Lama, Bud­dha, Jesus og Moses. De er jo pro­feter hele gjengen!

Musikk, suggererende lyder og tungetale

– Hva tror du får folk til å tro?

– Jeg tror… Jeg skjøn­ner godt hvor­for det ble til. Folk levde i gjørme uten medisin­er, og døde­ligheten var enorm for tusen år siden. Tanken på at én dag, når jeg drar her­fra, kom­mer jeg til en bedre plass – det hjelper.

Ter­je slår ut med armene. Reli­gion er også til for å ha regler å leve etter. – Man får en slags kon­troll, sant. Folk sier jo «uten tro vil du miste det moralske kompasset».

De mange norske som har kon­vert­ert og dratt ned til IS, har gjort det av en grunn, tror Ter­je. En man­glende fars­fig­ur, prob­le­mer med narkoti­ka, prob­le­mer generelt i livet. Så har de blitt tilbudt en løs­ning. – Det burde være en ordentlig wake-up call for det norske sam­fun­net. Vi har ikke appa­ratet til å plukke opp utskud­dene. De som blir fanget opp av disse pro­fetens Ummah-fol­ka sier at du føler deg som en bror, de tar vare på deg, gir deg det du trenger, og så videre.

– Jeg har vært på møte i pinse­menigheten. Det er musikk, sug­ger­erende lyder, tunge­tale… Du blir dratt med, og tenker at det fel­lesskapet de har vil man gjerne bli en del av om man føler seg utenfor.

«Dette (reli­gion, red.anm.) er en tem­atikk som er veldig vik­tig. Jeg har levd og åndet for reli­gion i to år nå, og kona beg­yn­ner å bli litt lei», sa Ter­je til Vesterålen Online i fjor.

– Jeg ser alt av fore­drag og filmer, og hun er sånn «kan vi ikke bare se noe Adam San­dler-drit i stedet?». Det er klart at å ligge på sen­ga og lese Bibe­len ikke er den største turn on’en når hun kom­mer inn og er helt «heeeya, Ter­je», og jeg sier «åh, vent litt, skal bare bli fer­dig med Salmenes bok!», sant…

Ter­je hadde en drøm om å bli troende. Beste­forel­drene var indremisjon­skristne – skikke­lig kristne. Hos dem ble han holdt bønn for og lest for fra Bibe­len blant bilder av Jesus og engler.

– Jeg husker jeg prøvde veldig å bli en del av det de hadde for å glede dem. Jeg opp­søk­te barnekor, spei­der og alt som har et religiøst bak­teppe, men jeg fikk aldri den åpen­barin­gen i det hele tatt. Jeg beg­y­nte stort sett bare å le. Jeg har aldri hatt et tom­rom som må fylles av en gud.

Ingen kompromisser med ytringsfriheten

– Hvor går gren­sa mel­lom ytrings­fri­het, humor og religiøs sensibilitet?

Ter­je lener seg fre­mover og fold­er hen­dene i en knyt­tn­eve foran seg. Når man snakker om humor og reli­gion, skal man lik­som alltid «sprenge ei grense», sier han. Denne prob­lem­still­in­gen har de diskutert mye.

– Men etter jeg ble drap­struet selv, har ytrings­fri­heten vært ekstremt vik­tig for meg. Det var ikke bare radikale islamis­ter, det var kristne nord­menn som sendte meldinger og lik­som «hold kjeft, blir det et nytt ter­ro­ran­grep nå, så er det du som har skylda».

Etter drap­strus­lene har ytrings­fri­het blitt et vik­tig tema for Sporsem. Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Gode nord­menn men­er vi bare skal bøye hodet vårt for total­itære ide­olo­gi­er som sier «gjør som vi sier, eller så dreper vi dere».

Han lener seg tilbake og tar en liten pause.

– Vi må huske at det er tusen­vis av nord­menn som har gitt livet for at vi skal kunne gjøre akku­rat dette. Tulle med poli­tikk, ledere og reli­gion, ha ytrings­fri­heten vi har. Det å gå på kom­pro­miss med det, det gjør jeg ikke. Det men­er jeg er å spytte på gra­va til de som har gitt livet for vår ytringsfrihet.

Som humorist må man tak­le mange forskjel­lige meninger. Spe­sielt der­som man beveg­er seg inn på et ømt tema som reli­gion, og portret­ter­er og spiller Mohammed på scenen.

I hvert fall om man lager en musikkvideo om skjulte homofile følelser for led­eren av IS.

Som teas­er til Reli­gion pub­lis­erte Ter­je «My Bag­dad­dy» på YouTube, hvor IS-led­er Abu Bakr al-Bagh­da­di frem­stilles som skapho­mofil mann. De to går blant annet på roman­tisk piknik­tur i parken, mater hveran­dre med sushi, slikker hveran­dres fin­gre og flørter. Videoen tok av i utlandet.

Drapstrusler og PST

– Jeg våknet til så mange noti­fikasjon­er, meldinger og ubesvarte anrop. The Inde­pen­dent hadde skrevet sak. Det kom inn meldinger som: «Lions of the Kali­fat, let’s go to Nor­way and find this fool», sant. Jeg hadde aldri blitt drap­strua før, det var veldig bisart.

Hvilke tanker gjør man seg da rundt egen sikker­het? Ter­je ris­ter svakt på hodet.

– Jeg er ganske lugn på det, alt­så. Jeg tar jo radikale islamis­ter ordentlig, henger dem ut som ganske tilbakestående… De kan sikkert bli sure, men…

Han smil­er lurt og smeller til med kebab­norsk aksent.

– Jeg tenker du skal ha rimelig lite på agen­daen om du tenker «je ska ta han der je, skalla komik­ern, han Ter­je Sporsem!»

– Jeg bare satser på at de har gjort såpass lite research at de tar feil og går etter han Dagfinn Lyn­g­bø i stedet…

Ter­je tok steget og ringte til Poli­ti­ets sikker­het­st­jen­este. I andre enden var det som om noen hadde hatt et veddemål.

– Jeg sa: ja hei du, det er Ter­je Sporsem, og de bare «ja, DER ringer du, ja». Vi snakket om alt fra hjemme­sikker­het til aldri å åpne døren uten at du vet hvem det er. Det er en absurd følelse å være komik­er i 2017 og å måtte forholde seg til sånt.

Burde man da være modig for å dri­ve med sånn humor i dag? Nei, synes Ter­je – humor er sub­jek­tivt. Det noen synes er super­mor­somt, kan andre synes er alt­for drøyt. Dette er bal­ansegan­gen han job­ber med hver gang.

– «Nå tuller du med Moses, at han stod og pra­ta med en bren­nende busk. For meg er det vik­tig, for jeg har en gang snakket med.. En bjørk, i Fyllings­dalen», ikke sant. Folk har også egne opplevelser.

– Jeg har avfun­net meg med at jeg ikke kan til­fredsstille alle. Men de største kri­tik­erne er de som aldri har sett showet. Etter at jeg gjestet Lind­mo og pratet om hvor mange Gud dreper i Bibe­len, da bare… Det RANT inn med meldinger. Det var så mye hat­mail fra Sør­lan­det!, sier Ter­je. Han vrir seg i sofaen og glis­er stort.

Foto: Thea Kristin H. Johannessen

– Tror du IS har humor?

Humor han­dler jo om refer­anser, fork­lar­er han. Dette ler vi av i Norge, eller i Bergen, eller i Oslo. Noe ler man vel også av i Raqqa? Han tar en slurk av kaf­fen og nikker.

– Jeg er over­be­vist om at de har masse humor. Sikkert humor som er sii­i­innsyykt drøy. Ter­je drar på ordet.

– Jeg tror at når… Når IS-folk møtes: «Åh, så du al-Bagh­da­di i dag, eller? Hæ? SÅ du at den kjorte­len bare hadde hengt seg opp i trusa, eller?». De må jo ha sånn hverdagshu­mor. Også noe sånt som «jeg sku hal­shugge en i dag vet­tu, også fikk jeg ikke til på første forsøk! Haha!».

Et selvpålagt tabu

– Det er vel vik­tig med humor, uansett hvor eller hvem man er?

– Alt­så, hva hadde vi vært uten humor? Vi har evnen til å le av situ­asjon­er som er så jævla mørke. Det elsker jeg ved men­nes­ket, vi evn­er å vri kjipe situ­asjon­er til noe som kan bli gøy for oss i etter­tid. Det er jo sånn at tragedie + tid = humor, sant.

Ter­je har en hel bolk i showet med Mohammed. Han åpn­er med «Mohammed er pro­feten over alle pro­feter i islam».

– Det blir så stille i salen. Det er så deilig å kjenne på den halvk­leine stemnin­gen. Da er det mor­somt å snakke om det på en måte som gjør at folk blir sånn «åh, jam­men, ja, dette er jo kjempegøy».

– Ja, for det er litt tabu det, å tulle med sånt?

Ter­je nikker ivrig. Han fly­t­ter seg ener­gisk rundt i sofaen. For mange er det tabu å tulle med reli­gion. Særlig islam, noe han men­er er litt selvpålagt.

– I vår uviten­het er vi redd at ingen mus­limer eier humor. Mange har en sterkere tro enn den van­lige nord­mann, men veldig mange er ganske avs­lap­pa. Vi skal tørre å tulle med det så lenge vi ikke spot­ter noen – det er de ikke så begeistret for.

Han synes også det egentlig er ganske inkluderende. 

– Det hadde nå vært kjem­peek­sklud­erende å ikke tulle med islam! Jeg tar alle de seks store av en grunn. Kan ikke vi bare være en gjeng, også tuller og ler vi med hveran­dre. Da blir vi alle «one big hap­py family».