Det norske forbudet mot politisk reklame på tv har vært gjenstand for heftig debatt siden avgjørelsen fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg før jul i fjor, selv om kulturminister Trond Giske har kunnet henvise til et stortingsflertall for fortsatt forbud.
Det er ikke alltid like enkelt å holde styr på hva som er de reelle argumentene for dem som utgjør dette flertallet. Min kollega Jens E. Kjeldsen har kalt de viktigste argumentene mot politisk tv-reklame for økonomi‑, forenklings- og maktargumentene. Økonomiargumentet handler om tilgang til kommunikasjonskanalen: Det er dyrt å lage tv, og dyrt å kjøpe den knappe tiden kringkasterne har til salgs. Konsekvensen kan bli at ressurssterke grupper får forrang. Forenklingsargumentet viser til at reklameformen slik vi kjenner den fra tv inviterer til kjappe meldinger og slagordspreget form. Det kan føre til en forflating og popularisering av den politiske debatten. Det siste argumentet — maktargumentet — er selve fundamentet. Argumentet sier at tv er et særlig sterkt medium, med en spesiell gjennomslagskraft. Det er derfor et forbud må til for å hindre ressurssterke grupper i å forflate debatten.
Argumenter etter behov
I debatten etter domsavgjørelsen mobiliseres disse argumentene litt som det passer. I mai ble Frikanalen i det digitale bakkenettet lovet noen millioner i driftsstøtte de neste årene. Da er det økonomiargumentet som vektlegges: Så lenge alle slipper til på like vilkår er det ok med innhold som minner om politisk reklame. Frikanalen forpliktet seg nemlig til å være en reell ytringskanal for samtlige partier og lister. Særlig de siste tre ukene før valg skal kanalen prioritere utsending av politiske ytringer formidlet akkurat så forflatende og populistisk som avsenderpartiene ønsker (i uka før årets stortingsvalg dominerte Pensjonistpartiet, Demokratene og Ap).
Økonomiargumentet ble også trukket fram da TvNorge midt i valgkampen tilbød partiene gratis sendetid på sin kanal. Giske kalte det flott, for det var nemlig pengekarusellen tv-reklamen vil føre til som var problemet.
Når forbudet nå foreslås overført til internett brukes imidlertid et annet argument. Forslaget er en del av en større revisjon av kringkastingsloven. Den kommer som følge av at EU har oppdatert sitt tv-direktiv. For å holde tritt med medieutviklingen gjelder direktivet nå tv-på-bestilling i tillegg til den tradisjonelle kringkastede varianten. De nye reglene skal implementeres i norsk lov, og departementet har sendt saken på høring.
Ikke særlig overbevisende
”Audiovisuell medietjeneste” er det krøkkete EU-begrepet som skal omfatte alle typer program med levende bilder som er offentlig tilgjengelige som massemedia via elektroniske kommunikasjonsnett, med en tilbyder som velger ut og organiserer programmene. Audiovisuelle medietjenester omfatter altså alt tv-kanalene — også de ikke-kommersielle — sender til oss i stuene våre. Men det inkluderer også såkalte audiovisuelle bestillingstjenester. Dette er tv på nettet som brukeren velger og ser når som helst. Altså alt fra en boksekamp på TV2 Sumo, via repriser av Lydverket på NRKs nettsted til reportasjer fra moteuken i Oslo laget av VG Nett.
Slagkraftige levende bilder? Lars Sponheim på VGTV. (skjermbilde)
For å begrunne utvidelsen av forbudet utvider departementet maktargumentet: Også audiovisuelle bestillingstjenester vil fungere som et slagkraftig og mer effektivt medium enn trykte medier, heter det. Det er ikke særlig overbevisende. For hvis nett-tv også er sterkt nok til å kreve et forbud må det bety at det ikke er den kringkastede formen med mottak direkte og samtidig i de tusen hjem som gjør tradisjonelt tv så slagkraftig og effektivt. Da må det være de levende bildene. Det er rett og slett vanskelig å se at et slikt argument skal være vektig nok til å begrunne et utvidet forbud.
Utvidelsen blir enda vanskeligere å forstå siden andre medieformer som bortsett fra distribusjonsform har samme kjennetegn som audiovisuelle bestillingstjenester ikke omfattes av forbudet: Politisk reklame vil fortsatt være tillatt i audiovisuelle medier basert på postordresalg (som DVD-filmer) og på kino.
Dårlig begrunnet, vanskelig å avgrense og enkelt å omgå
Et siste viktig poeng gjelder effekten av et utvidet forbud. Audiovisuelle bestillingstjenester presenteres i dag hovedsakelig i en kontekst som gjør det enkelt å omgå et forbud. Nett-tv-program vises gjerne i en ”rute” på en nettside. Inne i denne ruten skal det være forbudt med politisk reklame. Men på resten av siden kan tilbydere plassere så mange annonsebannere og ‑bokser de ønsker med politisk reklame. Og disse kan gjerne inkludere levende bilder uten å rammes av forbudet.
Forslaget om utvidelse av forbudet mot politisk reklame virker dårlig begrunnet, vanskelig å avgrense og enkelt å omgå. I samme slengen blottstiller departementet de prinsipielle problemene ved forbud mot denne typen politiske ytringer.
En forkortet versjon av denne artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv 2. oktober.
Det hjelper naturligvis ikke å lukke grinda etter at hesten har stukket av, heter et ordspråk. Mon tro om ikke det er nettopp en slik manøver regjeringen forsøker seg på for å gi et skinn av høymoral.
Målet med nekt av politisk reklame skal visstnok være å sørge for like konkurransevilkår, enten partiet er lite eller stort. Snakk om vås. Hvem husker ikke de borgerlige partienes kamp for å få midler til sin valgkamp fra næringslivet, mens særlig Arbeiderpartiet boltret seg i valgkampmidler fra fagforeningshold.
Jeg er ikke personlig for politisk reklame. Egentlig er jeg motstander av mange reklamer, når sant skal sies. Likevel tror jeg det er vanskelig å rømme fra virkeligheten. NRKs mange programmer er et glimrende eksempel. Der er statsinstitusjonen tvunget til å i det minste servere profilreklame til seerne, dersom disse skal få sett store hendelser i dumboksen. Selv intervjuer av spillere og trenere i fotball, og andre idretter, må visstnok foregå foran en vegg med logoer, uten at dette får høymoralistene til å flekke tenner.
Det er neppe selve den politiske reklamen som er problemet, men etterlevelse av løftene som rundhåndet gis i øst og vest uten at de som serverer løgnene avkreves regnskap i ettertid. Nettopp her ligger faren for partiene. Dersom de ville løftene servert i reklamesendinger ikke innfris, er vel seerne servert løgner. Og løgner er som kjent ikke lov i henhold til de lover og forskrifter som regulerer reklamevirksomheten.