I USA flytter stadig flere gravejournalister fra de store redaksjonene for å starte for seg selv med nye nettprosjekter. Bare de siste fem årene er mer enn 30 vellykkete non-profit-sentre etablert. Blant dem er Voice of San Diego, California Watch, Center for Public Integrity og ikke minst flaggskipet Pro Publica, som nettopp har vunnet Pulitzer-pris. En av de største suksessene, målt i trafikk, er The Texas Tribune. I løpet av sju måneder oppnådde dette nettstedet mer enn sju millioner sidevisninger, fordelt på 1,6 millioner lesere. Texas Tribune satser nesten utelukkende på datastøttet journalistikk, en metode der store datamengder kan hentes og analyseres ved hjelp av ny teknologi.
Kanskje ser vi her konturene av et tidsskifte for den undersøkende journalistikken, både i USA og ellers. Non-profit-sentrene dukker opp dels som en konsekvens av strukturell infleksibilitet i store medieorganisasjoner, dels som en reaksjon mot business-tenkningen i mainstream-mediene.
Sterk egenmotivasjon
Et typisk trekk ved omstruktureringen i USA er at nyskapingene initieres av spesielt dyktige og pågangsrike journalister med mye erfaring og prestisjefylte karrierer på CV-en. Gravejournalister har typisk en sterk indre drivkraft; forskning viser at de ikke motiveres av penger, men av idealisme, rettferdighetssans og kompleks problemløsning. Her kan non-profit-modellen virke frigjørende. Selv om gravejournalistikk ofte handler om big business, trenger ikke driftsmodellen være big business.
ProPublica, flaggskip for den nye undersøkende journalistikken.
To hovedmodeller for reorganisering har utpekt seg så langt: uavhengige sentre og universitetsbaserte sentre. Forskjellen er egentlig ikke så stor som den kan høres ut som. De uavhengige sentrene startes gjerne av en eller to erfarne reportere. De har fokus på journalistiske avsløringer i lokalmiljøet eller regionen, eller spesielle tema som for eksempel helsestoff eller miljøsaker. Sentrene finansieres gjennom en kombinasjon av donasjoner, medlemskap og salg av stoff til andre medier.
Fordelen med uavhengige sentre er ubegrensete muligheter til publisering og salg. Journalistene legger ikke bare stoffet ut på sine egne nettsider; uavhengige sentre som går godt, selger gjerne stoff til et dusin andre nyhetssteder, og gjerne på tvers av plattformer. Den største ulempen, slik journalistene opplever det, er at de selv må ta ansvar for støttefunksjoner som for eksempel teknisk utstyr, juristhjelp og regnskap.
Universitetsbaserte sentre
Det amerikanerne selv kaller ”universitetsbaserte sentre”, er en videreføring av den første modellen. I USA er de universitetsbaserte sentrene sprunget ut av uavhengige sentre, og er også typisk ganske små i starten. De kan gjerne bestå av bare to-tre reportere som jobber i flat struktur. Det som ligger i begrepet universitetsbasert, er at slike sentre har inngått juridisk og praktisk partnerskap med et nærliggende universitet som har undervisningstilbud i journalistikk.
I praksis betyr dette at også disse sentrene fungerer som uavhengige, journalistiske enheter. De eies og drives av selvstendige journalister, men det såkalte partnerskapet med et universitet gir reporterne flere fordeler. For det første styrkes den journalistiske troverdigheten gjennom koblingen til merkevaren universitet. For det andre bidrar opplæringsansvar for studenter til økonomisk forutsigbarhet. For det tredje forenkles selve driften gjennom tilgang på back-office-tjenester og verdifulle nettverk.
Universitetene på sin side sikres bedre kvalitet på sine profesjonsutdanninger i journalistikk, siden studentene får mulighet til reell praksislæring i studiene. Et poeng som flere ledere av universitetsbaserte sentre fremhever, er imidlertid at den journalistiske integriteten må sikres på forhånd, gjennom klare, juridiske avtaler om journalistisk uavhengighet. Uansett driftsform, understrekes det at non-profit-sentre i undersøkende journalistikk må startes av journalister. Og de må drives av journalister. Hvilket betyr at det er journalistene selv som har ansvaret også for å skaffe til veie penger til drift.
Joe Bergantino, en erfaren TV-reporter og med-grunnlegger av et universitetsbasert senter i Boston, sier dette om tidsbruken i sin nye jobb: — Det å drive non-profit betyr at 75 prosent av tiden går med til business og 25 prosent til journalistikk. Spesielt i startfasen vil nettverksbygging og kontakt med potensielle givere ta mye tid, poengterer han.
Høye kvalitetskrav
For oss i Norge vil begge modellene trolig være interessante. Ideen om universitetsbaserte sentre ble lansert sist vinter av de prisvinnende reporterne Per-Christian Magnus og Robert Reinlund, tidligere Dokument 2. De så for seg Bergen som base for et universitetsbasert senter. Men foreløpig later landets gravejournalister både i Bergen og ellers til å ligge på været i forhold til denne modellen.
Derimot er flere varianter av uavhengige sentre under oppstart på ulike steder i landet. Tre journalistikk-gründere med base i Stavanger har stiftet utgiverselskapet Dybdeforlaget as. Med en startkapital som nærmer seg tre millioner kroner vil de i april 2011 lansere et nytt, dybdeborende magasin på papir. Magasinet, som skal utkomme seks ganger i året, vil kombinere undersøkende journalistiske metoder med en litterært anlagt reportasjejournalistikk som i dag bare finnes sporadisk i Norge. Bak prosjektet står 17 aksjonærer, og det støttes også av blant annet Fritt Ord. Trolig vil deler av magasinet etter hvert legges ut på nett.
En annen nyskaping under lansering høsten 2010 er gravemaskinen.no. Bak denne tjenesten står teknologijournalisten Anders Brenna, som lenge har jobbet med å utvikle et redaksjonelt IT-system som kan utvikle, forbedre og effektivisere gravejournalistikken. Systemet skal kunne bidra til å gi journalister tips og hint med utgangspunkt i offentlige data.
Brennas gründerprosjekt i datastøttet journalistikk befinner seg slik sett i randsonen av det amerikanerne kaller undersøkende sentre, siden det som konsulentselskap skal bidra med datamateriale til videre journalistisk bearbeiding hos andre. Men prosjektet er en spennende, uavhengig nyskaping som mange etablerte redaksjoner vil kunne dra store veksler på.
Konsulentselskaper som tilbyr ulike tjenester innen datastøttet journalistikk er tidligere etablert både i Norge og Danmark, og flere vil sikkert komme til. Om noen år vil kanskje det norske landskapet for undersøkende journalistikk se vesentlig annerledes ut enn i dag.
For dem som lykkes i det amerikanske markedet, er i alle fall gevinsten stor. Flere non-profit-sentre rapporterer om høy etterspørsel etter originale kvalitetsnyheter, og de ekspanderer derfor raskt. Nøkkelen er høye kvalitetskrav og originale saker i kombinasjon med avansert teknologi og pengesterke givere.
Stiller med såkornkapital
Et særlig interessant aspekt ved de nye non-profit-modellene for journalistikk i USA, er nettopp betydningen av såkalt såkornkapital (seed funding). Både de uavhengige og de universitetsbaserte sentrene har i stor grad dukket opp som en følge av interesse fra visjonære donatorer.
Insentivet til non-profit-sentre er altså kommet utenfra. En rekke donatorer erklærer på sine nettsider at de er klare med midler til nyskapende journalistikk-prosjekter som virker å kunne bli bærekraftige. I fjor avsatte for eksempel Knight Foundation nærmere 100 millioner kroner til utvikling av nye økonomiske modeller for undersøkende journalistikk på digitale plattformer. Av dette ble hele 30 millioner kroner øremerket til videreutvikling av driftsmodeller for 12 universitetsbaserte graveprosjekter.
Noe å tenke på for Mediestøtteutvalget?
En kortere versjon av artikkelen er tidligere publisert i Dagens Næringsliv.
[…] This post was mentioned on Twitter by Anders Brenna, Thor Bjarne Bore, Yngve W. Bergheim, geir stene, geir stene and others. geir stene said: RT @abrenna: Gravemaskinen er nevnt her: @voxpubl: Ny artikkel: Tidsskifte for den undersøkende journalistikken? http://bit.ly/buurjm […]