Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale, heter det i Grunnloven. Denne samtalen foregår på ulikt vis ved hjelp av ulike medier. Myndighetene bruker også ulike virkemidler for å forsøke å innfri kravet. For å hjelpe til med å vurdere hvordan virkemidlene kan utvikles har mediestøtteutvalget nå i oppdrag å foreta “en helhetlig vurdering”, med “særlig fokus på nyhets- og aktualitetsmedier og medienes funksjon i nyhets- og debattformidlingen”, ifølge mandatet (pdf). De skal være ferdige med det rundt nyttår.
Selv om det heter “mediestøtteutvalg”, så beskriver mandatet mer et “pressestøtteutvalg”: Vekten legges på støtteordninger for den trykte presse, og et viktig spørsmål er om nettbasert presse skal støttes på nye måter. Det vil overraske meg om debattbøker eller dokumentarfilmproduksjon har en stor plass i utvalgets arbeid. Men det er også en annen stor del av mediestøtten som er holdt utenfor mandatet, nemlig lisensen som finansierer NRK.
Nina Kvalheim regnet tidligere i år ut at den totale støtten til periodiske medier er på nesten 6 milliarder kroner. Pressestøtten står for ca 1,5 milliarder, mens drøyt 4 milliarder — rundt 70 prosent — utgjøres av NRK-lisensen. En del av lisenspotten bruker NRK til å formidle nyheter via internett. Nå kan ikke NRK fortelle oss hvor mange penger de bruker på nett, siden de jobber flermedialt, som det heter. Men hva gjør NRK av nyhetsformidling på nett?
Omfattende undersøkelse av nrk.no
I vår gjennomførte en gruppe forskere ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen under ledelse av Dag Elgesem en undersøkelse av NRKs nyhetstilbud på nett i 2009. Vi gjorde det for Medietilsynet, som da for første gang skulle inkludere nettet i vurderingen av om NRK oppfylte sitt samfunnsoppdrag. Vi analyserte både kvantitative og kvalitative data. Jeg skal her holde meg til de kvantitative. I disse analysene konsentrerte vi oss om tekstbaserte saker produsert for nett, og publisert på NRKs hovednettsted nrk.no heller enn å studere videreformidling av innhold laget for kringkastet radio og tv – typisk podcaster og nett-tv. Vi tok utgangspunkt i tre kvantitative datasett.
Det første datasettet bygger på en indeks NRK gav oss tilgang til. Indeksen er lister med lenker til det meste av materialet som ligger ute på hele nrk.no. Etter å ha sortert ut nyhetssaker fra 2009 satt vi igjen med drøyt 74 000 adresser. Vi mener de utgjør nesten samtlige tekstbaserte nyhetsartikler fra NRKs hovedpubliseringsplattformer i 2009. Vi hentet ut informasjon fra tekstens URL og fra enkeltsidens HTML-kode om strukturelle og formelle egenskaper ved artiklene – som publiseringsdato, tekstlengde, lenkebruk, og bruk av video og interaktive element.
I tillegg gjorde vi et representativt utvalg av disse drøyt 74 000 sakene — fra 10 dager spredt gjennom året — som vi kodet manuelt for tematisk innhold, nyhetssjanger og geografisk sted saken omhandlet. Dette andre datasettet utgjorde ca 200 artikler per dag.
Det tredje datasettet bestod av bilder av forsiden på nrk.no tatt med én times intervaller gjennom hele 2009. For den samme konstruerte 10-dagersperioden kodet vi topp-10-sakene på forsiden for tematisk innhold og oppdateringsfrekvens. Slik kunne vi si noe om prioriteringer og løpende formidling.
Så hvordan så NRKs nyhetstilbud på nett ut i 2009?
Lite interaktivitet, begrenset lenking
For å begynne med det strukturelle: En typisk nyhetssak på nrk.no i 2009 var kort – 260 ord i gjennomsnitt.
12 prosent av artiklene inneholdt videofiler — og her er mesteparten fra dataspill-tilbudet under overskriften Spiller. Ingen andre interaktive element vi undersøkte — spillelement, quiz, spørreundersøkelser — fantes i mer enn 1 prosent av artiklene. Det betyr ikke at NRK manglet videoklipp — det rene nett-tv-tilbudet var omfattende. Det betyr heller ikke at dataspill er fraværende fra NRKs nettsted totalt sett. Men integreringen mellom tekstbaserte nyhetssaker og ulike interaktive element var begrenset. Unntaket er kommentarfelt. Heller ikke den funksjonen var integrert på en gjennomført måte, men den var mer utbredt: I drøyt en fjerdedel av nyhetssakene hadde NRK lagt inn felt for leserkommentarer. I resten var det ingen mulighet for direkte bidrag fra brukerne. Generelt er altså bruken av integrerte interaktive funksjoner svært begrenset. 64 prosent av sakene hadde ingen utover ren tekst og bilde.
Klikk for større versjon (alle ill: Håvard Legreid)
NRK benyttet heller ikke hyperlenker særlig mye i sin daglige nyhetsformidling. Som figur 1 viser hadde nesten halvparten av sakene minst én lenke i teksten, men kun 12 prosent hadde eksterne lenker. Bruken av lenker i nyhetsdekningen var altså i hovedsak forbindelser mellom NRKs eget materiale. Den ikke-kommersielle allmennkringkasteren koblet kun i begrenset grad sine nyhetssaker til andre aktører — og deres kilder, potensielt motstridende synspunkt, eller utdypende informasjon — gjennom bruk av eksterne lenker.
Dette gir et bilde av en nyhetsformidling som ikke integrerer brukerne, som bare i begrenset grad forsøker seg med innovative kombinasjoner av henvendelses- og kommunikasjonsformer, og, ikke minst, som svikter når det gjelder sammenkoblinger på tvers av vante grenser. Kanskje BBCs nye strategi for å henvise mer til andre, der målet er en fordobling av trafikken (brukere) de sender videre til andre nettsteder, kan være en inspirasjonskilde?
- Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
- Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)
NRK har uansett en del å gå på her før mulighetene web’en gir er utnyttet — en beskrivelse som forskning på nettaviser også typisk kommer fram til (flere detaljer, inkludert kvalitative case-studier finnes i prosjektrapporten).
NRKs janusansikt: Riksdekkende forside, lokal “innside”
Når det gjelder innholdet sammenlignet vi forsiden på nrk.no med nettstedet som helhet basert på den konstruerte 10-dagersperioden.
Figur 2 sammenligner forsiden og innsiden fordelt på overordnede innholdskategorier. Forsiden var preget av kultur- og underholdningssaker, etterfulgt av krim og politikk. Det er verdt å merke seg her at kultur- og underholdning inkluderer omtale av NRKs egne program. Det er også verdt å merke seg at selv om kultur og underholdning var størst i antall saker, så prioriterte NRK politikk og krim på topp: Disse kategoriene var oftest førstesaken — altså den saken som står øverst på forsiden — og også godt representert blant de påfølgende toppsakene. Kultur og underholdning, derimot, var lavere prioritert, og kom typisk som fjerdesak.
Selv om en kan undre seg over at ikke økonomisaker har en høyere prioritering i et år preget av en global finanskrise, er det ikke overraskende at en riksdekkende nyhetsaktør prioriterer forsiden som NRK her gjør. Og fokuset på krim er heller ikke ukjent på web’en, der dramatiske hendelser, med stadig oppdaterte rapporter løftes opp til fordel for prosessorienterte, komplekse saksfelt. Men i motsetning til disse forsideprioriteringene inneholdt nrk.no som helhet i størst grad nyheter om sosiale spørsmål som arbeid, helse, utdannelse, etterfulgt av kultur- og underholdning, politikk og krim. Nettstedet som helhet domineres altså av en annen type saker enn forsiden. Grunnen til det er at nrk.no som nettsted fungerer som åpen publiseringsplattform for distriktskontorene. Som helhet er nrk.no derfor preget av et lokalt forankret mangfold av enkeltstående småsaker.
Hvis vi ser nærmere på hvilke typer krimsaker som ble dekket på henholdsvis forside og på nrk.no som helhet, så kommer forskjellene tydeligere fram (figur 3). På forsiden vektlegger NRK drap og mistenkelige dødsfall i overveldende grad. Disse sakene drukner imidlertid i helheten — altså i krimdekningen på nettstedet totalt sett — der vold, vinningsforbrytelser og småkriminalitet er store kategorier. Når noen dør uventet dekkes dette altså løpende med høy prioritet på forsiden av nrk.no, mens innsiden er preget av mindre voldsepisoder, hærverk, og fyllekjøring — altså dagligdagse hendelser fra lokalsamfunnet.
En annen måte å illustrere de to sidene ved NRKs nettsted er ved å se på internasjonale nyheter. Figur 4 viser hvordan de tekstbaserte artiklene på nrk.no som helhet bød kun på 2 prosent internasjonale nyheter i 2009. Til sammenligning var 23 prosent av sakene på forsiden utenriks. Igjen reflekteres tosidigheten: På forsiden løftes internasjonale tema fram — ofte knyttet til politiske ledere, konflikt og krig. På innsiden, derimot, minner NRKs nettsted om en samling lokale nyhetsformidlere: 95 prosent av artiklene handler om innenriksstoff.
Nyhetstilbudet på nrk.no sett under ett preges altså av den jevne, kontinuerlige produksjonen i distriktene — i motsetning til forsiden, som følger en nasjonal agenda og en nettavislogikk konsentrert om hendelsesnyheter. NRK forsøker å fylle to roller med sin tekstbaserte nyhetsformidling: På den ene side lokalt forankret, med innholdsprofil som reflekterer institusjonens regionale struktur. På den annen side må NRK gjennom redigeringen av forsiden regnes som en aktør på linje med de største riksdekkende nettavisene.
Til en viss grad er denne dynamikken sammenlignbar med en hvilken som helst papiravis, eller med NRKs radio og tv, der distriktsnyheter legges i regionale sendinger, og der enkeltsaker av og til løftes opp til den riksdekkende hovednyhetssendingen. Det nye er at på web’en er det et mye større gap mellom mengden produsert innhold i distriktene og saker som kommer gjennom “nåløyet” på forsiden av nrk.no. Dermed blir ulikhetene mellom institusjonens totale nyhetsproduksjon og forsideprioriteringene tydeligere.
Om dette er positivt eller negativt, kan diskuteres. Det er helt i tråd med NRKs vedtekter (pdf), og kanskje er det en god måte å organisere nettnyheter med offentlig støtte på. Men det er i hvert fall ikke den eneste tenkelige måten — det er ikke noe som sier at det er “naturlig” at mediestøtte brukes til å bygge ett svært nettsted som både henvender seg til alle landets regioner, og forsøker å hevde seg i konkurranse med de største tabloidavisene på nett. Men dette beskriver ikke hele NRKs nyhetsvirksomhet på nettet. Det er i hvert fall tre moment som er viktige for å komplettere bildet.
For det første konsentrerte vi oss i denne rapporten om tekstbasert nyhetsformidling. Et annet viktig moment er at NRK selvfølgelig har gjort nye ting siden 2009. Mest synlig er nok en ny forsidedesign og såkalt “globalmeny”, og slutten på 10 år med bannerannonser på nrk.no nå i september. For det tredje ser vi en utvikling som i større og større grad bringer NRK utenfor sitt eget hovednettsted – sitt eget domene: Allmennkringkasterens nyhetsformidling skjer ikke lenger bare på web’en i form av nrk.no, men ved at NRK er en del av web’en: innhold spres på stadig nye måter i stadig nye former. Her er det podcast’er, applikasjoner til smarttelefoner, samarbeid med eksterne aktører om tjenester som yr.no og ut.no, eget tilbud på YouTube, og bruk av såkalte sosiale nettverkstjenester.
Bør NRK være på Facebook?
NRK har lenge vært aktive brukere av ulike sosiale nettverkstjenester, uten at det er enkelt å få øye på noen sammenhengende satsing. Til undersøkelsen vår forsøkte vi å få oversikt over nyhetsrelatert innhold fra NRK på Facebook, og fant 19 ulike profiler. På Twitter er det enda flere: Vi talte over 30 — og da så vi bort fra personlige profiler.
Kan dette ses på som noe annet enn en solskinnshistorie om en tradisjonsrik statsinstitusjon som fornyer seg, og yter sitt beste for å nå nye målgrupper med innovative verktøy — alt til fordel for en åpen og opplyst offentlig samtale? Ja, det er problemer knyttet til allmennkringkasterens ekspansjon inn denne typen tjenester. En fersk sak fra Sverige setter dette på spissen.
En av reportasjene i SVTs regionale tv-nyhetssendinger for Sør-Sverige — som heter Sydnytt — om morgenen 21. mai i år handlet om kronprinsesse Victoria og Daniel Westlings bryllup. Noen prester i Skåne hadde tatt til ordet for at kronprinsessen ikke burde bli ført til alters av sin far. Etter innslaget sa nyhetsankeret: “Ska Viktoria gå in med Daniel eller inte, vad tycker du? Gå in på Sydnytts Facebooksida och säg din mening”. Ikke bra, sa myndighetene. Faktisk var det ulovlig. “Granskningsnämnden för radio och tv”, som da hadde ansvaret for å sjekke svenske kringkastingsprogram, bestemte at Facebook ble framhevet i strid med bestemmelsen om utilbørlig promotering av kommersielle interesser i radio- og tv-loven. SVT ble derfor felt.
I forlengelsen av en slik avgjørelse må en spørre: Hvis en aktør ikke kan bekjentgjøre et tilbud, bør aktøren da kunne tilby det? Altså: Hvis en allmennkringkaster ikke har lov til å drive egenannonsering for et av sine tilbud — i dette tilfellet på Facebook –, bør institusjonen da bruke ressurser på å ha et slikt tilbud?
I denne saken mente SVT at tjenester som Facebook kan sammenlignes med torg. Visst kan det forekomme kommersielle interesser på torget, hevdet allmennkringkasteren, men også samtaler om viktige samfunnsspørsmål. Og da er det nødvendig for SVT å være til stede på disse plassene. Vi kan jo diskutere om spørsmålet om hvem som skal følge Victoria til alters er et viktig samfunnsspørsmål, men å sammenligne webtjenester med torg høres ut som noe en kunne slippe unna med i 1997. Da var kanskje viktige webarenaer offentlige i betydningen åpne, men det er de ikke i dag.
Det er uansett på det rene at for å kunne delta i diskusjonen SVT la opp til om Victorias bryllup måtte en inngå brukeravtale med Facebook. Det dreier som en tjeneste som er drevet med kommersielle motiver, og vi trenger ikke mene at alle amerikanere som driver med virksomhet for egen vinnings skyld er onde for å se at det er en ny situasjon som oppstår her: En bygger offentlig finansiert medieinnhold innenfor gjerdet til en multinasjonal bedrift som verken SVT eller svenske myndigheter har særlig makt eller mange styringsmuligheter overfor. Det er nytt.
Spørsmålet er da hvordan situasjonen er i Norge. NRK driver ikke med utstrakt henvisning til sosiale nettverkssteder i sine radio- og tv-program. På nettet derimot, er NRKs tilbud gjennomsyret av referanser til Facebook og lignende tjenester.
Her og nå og Twitter og Facebook… Klikk på bildet for større versjon.
Nettsiden til P1s nyhets- og aktualitetsmagasin Her og nå på nrk.no illustrerer poenget. Facebook og Twitter har fått logoene sine plassert i et felt på toppen av siden med lenker til redaksjonens Facebook-side og Twitter-konto. Og i høyre spalte har NRK plassert en feed med de siste Twitter-meldingene fra Her og nå.
Hvis du vil være til stede på arenaer mange bruker er det en dårlig idé å bruke Twitter — der er langt under 10 prosent av nordmenn brukere. Det er imidlertid tilsynelatende en god idé å bruke Facebook. 62 prosent av nordmenn over 15 år med tilgang til internett sier de bruker Facebook ukentlig, ifølge TNS Gallup. Men at over seks av ti bruker Facebook betyr jo ikke at NRK — eller enkeltprogrammer som Her og nå — når alle disse. Det er kanskje mer relevant å sammenligne Facebook-bruk for eksempel med hvem som har tilgang til en abonnementsavis — det hadde 70 prosent av oss i 2009. Eller hvor mange som ser tv: Det gjorde åtte av ti av oss hver dag i fjor, ifølge SSB. Bruken av avis og tv fordeler seg mellom mange ulike utgivere eller kanaler; én aktør kan ikke nå alle på en gang. Slik er det også på Facebook. Så har da Her og nå heller ikke fryktelig mange “fans” på Facebook. Disse kan motta meldinger fra redaksjonen, kommentere meldingene, se noen bilder — og det er stort sett det hele.
Er NRK gjennom inkorporeringen av Facebook og Twitter i sitt nettilbud fanget i den globale kommersielle medieindustriens vold? Nei. Det er heller ikke nødvendigvis et krav at NRK må holde seg langt unna ethvert innslag av forretningsdrift. Det er ikke lett å si hvordan en offentlig finansiert institusjon som NRK skal manøvrere i denne situasjonen. Men jeg er ikke sikker på at de bør bruke mye energi på å lage innhold til nettjenester som Facebook og Twitter — eller YouTube for den del.
NRK bør heller gjøre alt de kan for å få nettilbudet til å framstå som et hele, og som et tydelig alternativ — i egenskap av å være offentlig finansiert i et dominerende kommersielt motivert landskap.
Hvordan kan de gjøre det?
To forslag på veien videre
Én mulighet er å bygge egne arenaer, den andre handler om videredistribuering av innhold.
Istedenfor å gå inn i andres, eksisterende tjenester, med de begrensningene det medfører, kan allmennkringkasting på nett handle om å lage egne arenaer. Heller enn å tilpasse seg Facebook og YouTube kan NRK jobbe hardt for å få ut innholdet sitt, komme i kontakt med og involvere brukerne, og legge til rette for kreativ gjenbruk gjennom selvstendige løsninger som ikke er underlagt en global privat aktørs retningslinjer og krav.
Dette er åpenbart veldig vanskelig. Den korte historien til sosiale nettverkstjenester, og den litt lengre historien til brukergenererte webarenaer generelt, viser at det er vanskelig å bygge opp den kritiske massen som skal til for å få slike tiltak til å blomstre. NRK har allerede gjort forsøk: “Torget” skulle være “din lokale møteplass”, der du kunne “skriva lesarbrev om noko som engasjerer deg…du kan skriva referat frå møtet i husmorlaget… og leggje ut bilete frå bryllaupet ditt”, som det heter i egenomtalen. Det har ikke vært noen farsott, men viser at det er mulig å tenke i en slik retning for en allmennkringkaster.
Et interessant eksempel utenfor NRK, som ser ut til å være en større suksess, er Origo. Origo er en tjeneste utviklet av det norske selskapet Bengler som en arena for “samtale, samarbeid og deling for ildsjeler, lokalsamfunn og interessegrupper i Norge”. A‑pressens lokale nettaviser bruker Origo som plattform for å kommunisere med leserne. Her er altså et tiltak som i navnet henvender seg til sivilsamfunnet med tilbud om en alternativ kanal for offentlig samtale. Kanskje noe som kunne vært utviklet videre med en offentlig finansiert aktør om bord? Uansett, å lage egne nye arenaer er altså én mulig vei framover.
En mulighet nummer to for offentlig støttede nyheter på nettet kunne være å legge til rette for at andre aktører kan spre innholdet. Det som hurtig har blitt journalistikkforskeres yndlingseksempel her er et amerikansk initiativ for undersøkende journalistikk som heter ProPublica.
Med midler fra en ideell stiftelse, og under ledelse av en tidligere Wall Street Journal-redaktør, har ProPublica på to år vokst til 32 ansatte journalister, og høstet en Pulitzer-pris. Poenget i denne sammenheng er ProPublicas oppfordring om at alle kan “stjele historiene” de publiserer på nettstedet sitt: uten særlig teknisk kompetanse kan du klippe ut hele nyhetsreportasjer og publisere dem på ditt eget nettsted — enten du er en individuell blogger, en sivilsamfunnsgruppe eller en større nettavis.
Tanken er at i en tid når undersøkende journalistikk nedprioriteres av kommersielle aktører, er det en god idé å bruke nettets muligheter for kopiering og enkel og hurtig distribusjon gjennom ulike kanaler for det de er verdt. Dette må da være en interessant mulighet for en statseid medieinstitusjon?
Nå er det klart at eksempler som Origo og ProPublica tvinger oss til å spørre om det å bruke kringkastingsselskapet NRK til å levere statsstøttet nyhetsjournalistikk på nettet er den eneste mulige løsningen.
Offentlig støttede nettnyheter utenfor NRK?
Det dukker stadig opp forslag til nye måter å distribuere offentlige midler til nettinnhold. I Storbritannia snakket de i flere år om en public service publisher. Det skulle være en ny organisasjon med oppgave å sette sammen et offentlig finansiert allmennmedietilbud, særlig for web’en, ved hjelp av eksterne innholdsprodusenter. Tanken var at det kunne gi et sprekt alternativ til BBC — litt sånn som Channel 4 har fungert på TV. I Danmark har de allerede etablert en public service-pott for audiovisuelle produksjoner, som produsentselskap kan søke midler fra. Og i etterkant av de ganske radikale forslagene til endringer i mediestøtten som har blitt lansert i Danmark de siste årene signaliserer nå både høyre- og venstresiden nye støtteordninger til rene nettaktører.
Nå vil kanskje noen innvende at om vi rokker ved NRK som institusjon settes mye på spill, og vi risikerer at grunnen under vårt relativt velfungerende mediesystem kollapser. Det er riktig at de foreslåtte nyordningene gjerne følges av krav om å ta penger fra lisensen. Og forslag som Storbritannias public service publisher kan ses som et ledd i en dreining i mediepolitikken mot en markedsfeillogikk der konkurranseregler får betydning på en ny måte. Vi skal heller ikke undervurdere praktiske kostnader og institusjonell motstand – som for eksempel ganske sikkert vil følge av et tiltak som “steal this story”.
NRK er i all hovedsak en suksess, selv om vi bør forvente en bedre innsats når det gjelder nyhetsformidling på nett. Men det er jo ikke institusjonen NRK som er det viktigste: Det viktigste er at statens myndigheter er forpliktet til å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Og da må vi tenke på nye muligheter, og undersøke alternative løsninger, i tillegg til å vurdere eksisterende. Hvis NRK skal være mottaker av offentlig mediestøtte til nettnyheter bør institusjonen gjøre det soleklart at de kan noe nye småinitiativ ikke kan. Da bør allmennkringkasteren satse på helhetlig presentasjon, gjennomgående sammenkobling av radio, tv og tekstbasert formidling, samt eksperimentvilje på siden av dominerende, kommersielle aktører.
Mediestøtteutvalgets innstilling kommer rundt jul. Det blir spennende å se hva de foreslår, og hvilke løsninger for mediestøtte til nettnyheter som får gjennomslag i debatten som vil følge.
Kildemateriale
- Last ned hele rapporten om NRKs nyhetstilbud på nett (pdf, 16,7 MB)
- Last ned dataene bak figurene i artikkelen (xls-format)
[…] This post was mentioned on Twitter by Hallvard Moe, Vox Publica. Vox Publica said: Ny artikkel: Mediestøtte til nettnyheter: Hva gjør NRK på nett — og hva bør en allmennkringkaster gjøre? http://bit.ly/cqdt7d […]