Hvordan skal kontroversielle synspunkter og ideer om temaer som innvandring, integrering og religion debatteres i offentligheten etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya? Etter 22. juli har dette spørsmålet stått sentralt i meningsutvekslinger både i de brede mediene, i blogger og diskusjonsfora.
Spesielt de brede medienes håndtering av samfunnsdebatten framover, på debattsider og reportasjeplass på papir og nett, blir viet mye oppmerksomhet. Et prinsipielt synspunkt flere har fremført, er at radikalisering best motvirkes ved at også “ekstreme” ideer debatteres i den brede offentligheten, istedenfor at de henvises til små fora dominert av likesinnede. Andre mener slik oppmerksomhet heller fungerer som markedsføring.
Kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås ga i 2007 ut boken “Verdien av uenighet”, der han drøfter rommet for kritiske ytringer og dissens i den norske offentligheten. Dette er ofte mindre enn vi liker å tro, mener Åmås. Konformitet og konsensus preger debattklimaet. “Det finnes en overgripende sperre for konflikter”, skriver han i boken. Vox Publica har spurt Åmås om ytringsfrihet, konflikt og debatt etter terrorangrepene (intervjuet ble gjort per epost).
VP: I debatten etter 22. juli har flere brukt bildet “trollet sprekker i solen”. Ifølge dette resonnementet imøtegås eller bekjempes ekstreme ideer og konspirasjonsteorier (f.eks. Eurabia-ideene i sin mest ekstreme form) best i det åpne rom. Hvordan ser du på dette — og hvordan skal imøtegåelsen i så fall skje?
Åmås: Jeg bruker aldri slike ord og begreper som jeg ser mange, med en viss forakt, bruker nå om dagen: “Troll som skal sprekke” og “grumset i folkedypet”. Vi snakker jo om meninger som eksisterer, som har større eller mindre utbredelse, og som er gode, dårlige eller noe midt imellom. Jeg mener, nå som før, at alle ideer må diskuteres i det åpne rom, uansett hvor ubehagelig vi mener det måtte være og hvor uenige vi er. Grensen for at noe skal ha en plass i offentligheten går ved rasisme, hat mot enkeltpersoner og grupper, samt oppfordringer til straffbare handlinger og vold. Utover det må vi som er redaktører bruke skjønn og dømmekraft til å luke ut det som er for dårlig eller ikke fortjener noen plass. Et samfunn som Norge kan nok bli adskillig bedre på imøtegåelse av ideer og meninger man anser som skadelige – litt for mange har litt for ofte tydd til fortielsesstrategien. Det er bedre å konfrontere og kritisere.
Akersgata, 23. juli 2011 (foto: johsgrd. CC: by-sa)
VP: Andre sier at å presentere ekstreme ideer i brede medier heller bidrar til å legitimere disse ideene. Hva mener du om det?
Åmås: Det er jeg uenig i. Jeg redigerer selv en av landets største meningsarenaer, Aftenposten på papir og nett. Hele tiden får jeg klager – for eksempel når det gjelder debatter om integrering og religion – at vi a) gir integrerings- og religionskritikere for mye plass og b) at vi gir de samme for lite plass. Også etter 22. juli har jeg fått mange slike eposter og også anonyme utskjellingsbrev. Det indikerer vel snarere at vi gjør noe riktig – vi er en bred og inkluderende arena der ingen er fornøyd med plassen de får selv og mener deres meningsmotstandere får for mye plass. Men jeg merker at mange ikke helt skjønner denne arenafunksjonen, og tror at vi som avis omfavner de synspunkter vi til enhver tid trykker. Faren for å legitimere noe blir også svært mye mindre hvis kunnskapsrike folk blir enda flinkere til å imøtegå og plukke fra hverandre og kritisere det man mener er feil og forvrengt. Og så må vi i redaksjonene ta oppgaven med faktasjekk, også med hensyn til kronikker og debattinnlegg, enda mer alvorlig, slik at debatter ikke sporer av i dokumentarbare feilpåstander.
VP: Har de brede mediene vært for lite flinke til å ta opp et bredt spekter av synspunkter, også slike som mange oppfatter som ekstreme, til debatt på redaksjonell plass? Hva kan de gjøre annerledes?
Åmås: Jeg synes vi i Norge har en svært bred og mangfoldig samfunnsdebatt, adskillig bredere, åpnere og mer inkluderende og med lavere terskel for deltagelse også fra folk uten titler og posisjoner enn mange andre land jeg har sammenlignet det norske debattlandskapet med. For Aftenpostens del synes jeg vi er der vi skal være når det gjelder å slippe til også standpunkter som noen vil kalle ekstreme. Det skal jo ikke så mye til i Norge for å bli kalt “ekstrem”, det er en vanlig stemplingsmekanisme mot synspunkter og ideologier man misliker intenst og helst vil usynliggjøre. Men i et åpent og fritt samfunn må de være synlige.
VP: I boken din skrev du om mangler ved den norske ytringskulturen. For konsensusorientert, for dårlig til å håndtere konflikter. Kan vi klare å forandre dette, særlig nå etter terrorangrepene?
Åmås: Det norske samfunnet er i høy grad konsensuspreget, og det avspeiler seg både i politikken og i samfunnsdebattene. Uenigheter og konflikter finnes, men de gjelder stort sett ikke de aller største spørsmålene og modellene for hva slags samfunn vi skal være. Det ville være rart om vi skulle ha et mye høyere konfliktnivå i debattene enn i samfunnet debattene skal speile. Til tross for at vi er et ganske harmonisk samfunn, mener jeg debattene er vitale og viktige, de er selvkritiske og ser hele tiden etter måter å gjøre samfunnet enda bedre, blant annet for dem som faktisk har problemer og som faller utenfor – og med hensyn til økte forskjeller økonomisk og når det gjelder negative effekter av offentlig politikk. Ja, vi har en oppsiktvekkende levende offentlig debatt i Norge til å være det landet vi er. Fordømmelsene av norsk debattkultur etter 22. juli er feilslåtte. Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli “truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon. Jeg tror terrorangrepene har gjort oss oppmerksom på farene ved kollektive stemplinger, og at også disse verdidebattene om ”det nye Norge” vil bli preget av enda mer saklighet. Men helt sikker er jeg ikke.
VP: Hva med uttalelser etter 22. juli om at vi må dempe retorikken, vise mer respekt for meningsmotstandere? Kan dette være en del av en endret ytringskultur? Hvordan unngår vi å legge lokk på viktige debatter samtidig?
Åmås: Vi kan ha skarp retorikk og saklig, åpen debatt uten hatutsagn og gruppekarakteristikker. Man legger ikke lokk på viktige debatter ved å ønske seg anstendighet. Det er fullt mulig å forene. Rabiate meningsytrere må bekjempes nå som før. Avisenes nettdebatter er mye bedre enn sitt rykte, men de har så stort omfang at den lille prosentdelen som går over streken skremmer seriøse debattanter bort. Derfor må vi i redaksjonene bruke alle de redskaper vi har for å heve nivået – moderere (redigere), være til stede i debattene selv, invitere bidrag og deltagere inn, fortsatt kreve at brukere registrerer seg, og få en større del av debatten under fullt navn. Jeg er ikke for å ta bort muligheten til anonym debatt, men mener for mye av den skjer anonymt i dag. Den største utfordringen med dagens nettdebatter er imidlertid ikke overtramp eller anonymitet, men at ensidighet og monomani preger dem for sterkt. Det gjør at f.eks. akademikere synes det er uinteressant og slitsomt å delta. Det er synd, og skaper en kløft mellom papirdebattene og nettdebattene. Ekstra synd er det fordi vi nå etter 22. juli har sett hvor utrolig mange lesere riktig gode debattinnlegg publisert bare på nett, kan få.
VP: Kanskje er tendenser til radikalisering også noe vi bare må lære å leve med og håndtere, i likhet med konflikter? Forholdene synes å ligge til rette: Mer fragmentert, heterogent samfunn; mer fragmentert medie-/ytringslandskap; større potensial for å finne sammen i grupper som så gjennomgår en radikalisering på nett…?
Åmås: Ja, det er liten tvil om at den nye fragmenterte mediesituasjonen kan skape polarisering og tilspissing på denne måten. Nettopp derfor trenger vi de brede mediene og debattarenaene. En av dem som har skrevet om dette er Cass Sunstein. Jeg skrev en kommentar om hans bok “Going to extremes. When like minds unite and divide” 23. juli fjor, nøyaktig ett år før terrorangrepene i Norge. Der uttrykte jeg blant annet dette, som nok har vist seg skremmende relevant i sommer:
Når mennesker kommer sammen i grupper, begynner de å tenke og gjøre ting som de overhodet ikke ville gjort på egen hånd. Nå snakker vi ikke bare om terrorister, men like mye om skoleungdom. For det handler om noe som vi kan kalle gruppedynamikk: Særlig når folk befinner seg i grupper med likesinnede, og spesielt når de er avsondret sosialt, er de tilbøyelig til å bli mer ekstreme enn på egen hånd. (…) Det finnes også en utvikling i medieverdenen som øker polariseringen innad i grupper, nemlig den fragmentering og såkalte cyber-balkanisering av offentlighetene som nettets nye sentralitet fører til. Man taper et helhetlig blikk på samfunnet. Det reduserer muligheten for å utsette seg for noe man ikke hadde planlagt, noe tilfeldig som kan endre ens handlinger og kanskje retningen på ens liv. Når man så å si kan spesialtilpasse de medier man bruker – til et Daily Me – øker risikoen for bare å få høre kopier og versjoner av egne synspunkter. En slik utvikling kan også gjøre marginale individer og grupper mer sentrale enn de fortjener.
Som sagt, dette viser hvor viktige de brede mediene er, arenaene der man møter motstand fra folk som ikke er enig med en selv.
Godt intervju Olav Anders. Jeg synes Knut Olav Åmås har en klok tilnærming til problemstillingene som reises, og jeg har en kommentar og noen innvendinger til det han sier.
“Men jeg merker at mange ikke helt skjønner denne arenafunksjonen, og tror at vi som avis omfavner de synspunkter vi til enhver tid trykker.”
Dette er en viktig observasjon og illustrerer en stor svakhet i norsk offentlig debatt. Den er litt lite intellektuell, og vi kan bedre på dette ved å i større grad slippe til meningsmotstandere. Vi kan også bryte med den uintellektuelle tradisjonen i Norge hvor de fleste unnskylder eller distanserer seg hver gang man omtaler noe interessant skrevet av personer man er sterkt uenige med.
“Ett av områdene vi har splittelser i Norge, er det som gjelder integrering, hvor sterke fellesverdier vi skal ha versus hvor store tilpasninger vi skal gjøre med hensyn til minoritetsreligioners plass her i landet. Dette er en type verdidebatt der følelsene gjerne blir sterke, og der uenighetene gjenspeiler en frykt hos en del borgere for at det verdigrunnlaget de mener Norge har hatt og har skal bli ”truet”. Følelsen av frykt er reell, uavhengig av hvor berettiget du eller jeg måtte mene at den er. Den møtes og bearbeides best ved fakta- og kunnskapsbasert politikk og diskusjon.”
Hvorfor ikke tydeligere beskrive det som splitter Norge? Store deler av befolkningen ønsker ikke masseinnvandring og et multikulturelt samfunn. Her virker det som du selv kommer i skade for å fortie, ved å nedtone meninger som er sentrale i debatten.
For meg kan det virke som om du har en viss frykt for at oppslutningen om det multikulturelle samfunn skal forsvinne. En frykt for at den ideologien du favoriserer, skal bli utkonkurrert av alternative konkurrerende ideer. Jeg nevner dette bare for å illustrere et poeng, nemlig at hvilke følelser som eventuelt ligger til grunn for dine meninger er irrelevant for selve debatten.
Videre, når du snakker om å møte og bearbeide frykten til de som mener noe annet enn deg selv. Snakker du her som privatperson, eller mener du det er en debattredaktørs oppgave å fungere som en slags terapeut? Hva er i så fall viktigst? Høyest mulig intellektuell standard på den offentlige debatten, eller best mulig terapeutisk effekt (med tanke på å redusere frykt). Eller mener du at høy intellektuell debattstandard basert på fakta og kunnskap generellt reduserer frykt? Er redusert frykt alltid en god ting? Kan det ikke tenkes situasjoner der sannheten er av en slik natur (feks statistikk/vitenskapelige fakta om etnisitet eller genetikk) — at den kan skape frykt for samfunnsutviklingen som kan sies å være rasjonell? Bør rasjonell frykt også bekjempes eller bare den vi avskriver som irrasjonell? Hvem er i så fall best egnet til å avsi dom over hvilken frykt som er rasjonell og hvilken som er irrasjonell? Kjønnsforskere? Psykologer? Evolusjonsbiologer? Genetikere? Historikere? Thomas Hylland Eriksen? AP? Forsvarets Høgskole? Redaktørforeningen? Hver enkelt av oss? Er det i det hele tatt rimelig å fremstille det som om store deler av befolkningen føler frykt i spørsmål knyttet til multikulturalisme? Kan det ikke tenkes at de fleste som deg og meg, har tenkt grundig over spørsmålet, og så rett og slett trukket en logisk konklusjon basert på den kunnskap og det erfaringsgrunnlag de besitter? Konkludert med at multikulturalisme-ideologien rett og slett ikke er bærekraftig på sikt? Som du ser inntar jeg posisjonen til djevelens advokat her, og jeg håper du tolker det i beste mening.
Fakta og kunnskap kunne det godt vært mye mer av i den norske debatten, men jeg tviler på at multikulturalisme-ideologien vil øke i oppslutning som følge av det. Det er vel nettopp dette som gjør at pressen ofte fortier fakta, og slik som Aftenposten tidligere i år til og med sensurerer/reviderer artikler for å pynte på virkeligheten.
Ubehagelig faktum
http://www.minervanett.no/2011/05/26/ubehagelig-faktum/
Hvis du mener fakta og kunnskap bør få større plass i mediebildet, foreslår jeg å kutte ned på debattbidrag fra samfunnsvitere, og gi større plass til naturvitere og historikere, gjerne oversatte artikler fra utenlandske skribenter.
For eksempel artikler om genetikk, IQ, populasjonsgenetikk, historiske folkevandringer og etniske konflikter osv. Generellt den type stoff kunnskapssøkende mennesker i vår tid leser, og som gjør at mange ikke tror at det multikulturelle eksperimentet vil ende særlig godt.