I mitt seneste blog-innlegg beskrev jeg hvordan Demokratene forsøkte å gjøre det verbalt dominerte konventet mer visuelt og levende ved å vise videoer av temaer og av talere før de entret scenen i den store konventsalen. I løpet av de fire dager konventet varte viste Demokratene en rekke filmer, som ikke bare introduserte sentrale folk som Joe Biden, Michelle Obama og president Barack Obama. Vi fikk også se videoer og høre taler av (tilsynelatende) helt vanlige folk, som for eksempel Cindy Hewitt, som jobbet på medisinselskapet Dage Behring, inntil Mitt Romneys selskap, Bain Capital, kjøpte arbeidsplassen hennes og angivelig kjørte den bankerott for å tjene penger til investorene.
http://www.youtube.com/watch?v=8ARfHd-bcnY
Det demokratiske konvent var fylt med videoer og taler av slike karaktervitner, som opptrer som seg selv, mer enn som advokater for Obamas sak. Det beste eksemplet var kanskje Bill Butcher som startet sitt eget bryggeri, Port City Brewing. En video forteller historien om hvordan Bill lykkes som “small business owner” fordi han hadde en god ide, jobbet hardt og – som andre eiere av små bedrifter – kunne dra fordel av “Small business act”, som Obama-administrasjonen har gjennomført. Videoen gav en god, levende historie om hvordan små bedrifter lykkes under Obama, men den retoriske kraften i Bills historie kommer enda tydeligere frem i de første ordene i hans korte tale på konventet:
Vet du, jeg har ikke tid til å følge så mye med på politikk, for jeg er alt for opptatt med å drive mitt foretak. Jeg tror at mange små bedriftseiere har det på samme måten. Vi bryr oss ikke om valgkampens daglige frem og tilbake. Vi vil bare ha ledere i Washington som tror på oss og gjør det litt enklere for oss å lykkes. Vår president er en slik leder
Ikke alene er Bill ikke en parti-insider, han er kanskje ikke engang Demokrat og tilsynelatende så uinteressert i politikk at han er helt apolitisk. Og hvem kan være mer overbevisende i en tid hvor politiker er et skjellsord og alle er lei politiske uenigheter som aldri blir løst – enn en person som er apolitisk? Det sterkeste sannhetsvitne for en politiker, er altså en vanlig person som ikke er interessert i politikk.
Cindy Hewitt og Bill Butcher er, som eksemplene jeg gav i mitt forrige bloginnlegg, nåtidens parallell til de antikke oratorers fremstilling av vitner foran juryen. På Demokratenes konvent fungerte disse vanlige folk som konkrete eksempler på generelle politiske forhold: Cindy skal illustrere følgene av Romneys rovdyrkapitalisme, Bill Butcher skal illustrere følgene av Obamas aktive politikk for småbedrifter.
Fremfor folk som holder lange, ordrike taler, er det slike levende fortellinger som passer godt til fjernsynet. For selv om en tale kan være gripende på fjernsyn, er den nå engang aller best når du faktisk er fysisk tilstede i samme rom som taleren: Når du kan føle talerens energi og merke bevegelsen i tilhørerne, når alle reagerer som en enhet og du er synkron med mennesket rett ved siden av deg. Med de korte visuelle fortellingene fra hverdagens Amerika er det omvendt. De siger best inn under huden når man sitter uforstyrret hjemme i sofaen foran lyset fra fjernsynet. Men selv om disse korte visuelle fortellingene er særdeles fjernsynsegnete, er sannsynligheten for at noen av dem som har stilt inn på FOX, CNN, CBS eller MSNBC faktisk vil se videoene forsvinnende liten.
For det første har fjernsynsstasjonene en naturlig motstand mot ferdigproduserte segmenter fra kilder og interesseorganisasjoner – med god grunn. Slike videosnipper vil fremstå som uimotsagt propaganda fra partiene. Og som regel er de altfor lange for nyhetsstasjonene. Filmen med Butcher er 1 minutt og 50 sekunder, og filmen med Ryan Case (se tidligere bloginnlegg) varte hele 2 minutter og 40 sekunder – en maraton i denne sammenhengen.
For det andre er nyhetsstasjonenes tv-produksjoner av konventene stort sett lagt opp som veksling mellom intervju, kommentarer og (strategi)analyser – og så litt taler innimellom. Det vi ser og hører mest under konventene er ikke politikere, men journalister, synsere og eksperter. Det er ikke bare partivideoene som må vike for dette oppsettet, også talerne kommer – bokstavelig – i bakgrunnen.
Ta for eksempel Jennifer Granholms tale, som jeg beskrev i et tidligere blogginnlegg. Granholm gav en flammende tale som fikk stor omtale i mediene etterpå. Men de fleste har antagelig ikke sett talen som direktesending på fjernsynet, men enten som korte utklipp i nyhetsoppdateringer eller på internett lang tid etter Granholm hadde forlatt scenen. På CNN var det for eksempel ikke lagt opp til at denne tale skulle sendes. I stedet for å vise Granholm brakte nyhetskanalen et intervju med Obamas halvsøster Maya Soetero-Ng, som diskuterer med journalist Piers Morgan hvordan brorens tale kanskje vil bli. I bakgrunnen kan vi svakt høre Granholm rope ut mot tilhørerne som svarer med applaus. Mellom Piers og Soetero-Ng kan vi skimte talerstolen og Granholm bak den. Til venstre bak Soetoro-Ng kan vi så vidt se Granholms blå jakke projisert opp på storskjermen slik at alle i salen kan se henne. Her, som i det meste av fjensynsdekningen av konventene, kommer talere og taler i bakgrunnen og journalisters samtaler i forgrunnen.
Mens talerne taler ser vi ekspertene, noen ganger ser vi publikum som applauderer talerne, men fremdeles hører vi ikke talerne, lyden er fortsatt fra intervju, kommentarer og analyser i studio. Det vi ser oftest under talene (og demokratenes videoer) er bilder som dette:
og bilder som dette:
og dette:
Det er mye mer å si om det visuelle i konventene: om oppbygningen av scenen, om talernes kroppsspråk og gestikulasjon, om bildene pressen valgte å trykke fra konventene og om Demokraten Tammy Dockworth, som mistet benene sine i Irak og gikk på scenen i Charlotte med det ene av sine kunstige ben malt som det amerikanske flagget:
Men alt det må bli en annen gang, for i neste blogginnlegg vender vi oppmerksomheten mot den siste store hendelse som kan endre dynamikken i valgkampen: Debattene. De fleste her i USA er enige om at dette er Romneys største sjanse for å komme foran Obama, men også Obamas største sjanse for å rykke avgjørende fra Romney.