I kveld skjer den største og viktigste hendelsen i den amerikanske valgkampen siden presidentkandidatenes taler på konventene. Endelig vil vi høre Obama og Romney utveksle argumenter ansikt til ansikt. I flere dager nå har kandidatene spilt “The down-playing game”. Fremfor å kritisere hverandre som ukyndige, umulige, udyktige – ja egentlig generelt håpløse – slik som det har vært frem til debattene; så overøser kandidatene nå hverandre med ros. “Obama er en fantastisk taler”, sier Romney. “Romney er meget vitende og skarp”, sier Obama.
Og mens motstanderen tegnes som en gudbenådet debattant, beklager begge nå sin egen uformåenhet og mangel på erfaring. “Romney, har virkelig fått praktisert og forbedret sine debatt-evner i primærvalget, men jeg har dessverre vært så travelt opptatt med å styre landet at jeg slett ikke har hatt tid til å øve”, sier Obama. “Presidenten, har jo deltatt i disse mann-til-mann presidentdebatter tidligere og vet hva det handler om, mens jeg stakkars aldri har vært i en slik situasjon før”, sier Romney. Begge høres ut som en student som forsøker å foregripe og forsvare et dårlig resultat på en test ved å si at han “ikke har lest noe særlig”. Målet er naturligvis å gjøre seg selv til vinner ved å nedtone forventninger og deretter overraske positivt. Det var en del av forklaringen på at George Bush ikke tapte debattene mot Al Gore i 2000, selv de fleste hadde ventet at Al Gore med sitt intellekt, kunnskap og debatterfaring skulle gruse Bush. Slik gikk det som kjent ikke.
Opp til debattene har aviser, fjernsyn og nettsider i deres “pre-debate” dekning publisert lister med “memorable moments” fra tidligere debatter. Disse minneverdige øyeblikk handler alltid om én av to ting. For det første handler de om “debate gaffes”, altså tabber som ikke alene fikk kandidater til å se dumme ut, men også – hevdes det ofte – førte til at de tapte debatten, og i siste ende kanskje til og med valget: Nixon som så syk og svett ut i 1960, Gerald Ford som i 1976 hevdet at det ikke var sovjetisk dominans i Polen, eller John McCain som i 2008 kalte Obama for “that one”. For det annet handler de om korte, ofte humoristiske, bemerkninger som setter motkandidaten til veggs: Reagan som i 1984 avvæpnet angrepet mot sin alder med en morsomhet, eller Joseph Biden som i 2008 avviste republikaneren Rudy Giuliani, tidligere ordfører for New York, som egnet presidentkandidat med ordene: “Han sier bare tre ting i hver setning: et navnord, et verb og 9/11”.
Ofte handler omtalene av debatten om at det kandidatene sier egentlig slett ikke betyr noe. Det avgjørende er i stedet, hevdes det, hvordan de sier det, hvordan de ser ut og hvordan de beveger seg. Men slik er det ikke. Det er en grunn til at kandidatene sier ord, og ikke bare danser eller mimer sin politikk foran tilhørerne. Slike påstander om det visuelles kraft er populære myter basert på anekdotisk bevis. Det er naturligvis ikke slik at kandidatens utseende, måte å tale på og fysiske fremtreden er helt uten betydning, men det omvendte er heller ikke tilfellet. Likevel faller synsere i mediene konstant for fristelsen til å trekke den enkle forklaringen opp av hatten, så alle måper i vantro overraskelse når de slår fast at kropp er alt og ord er ingenting.
Som eksempel på det visuelles betydning nevnes ofte den første av de fire fjernsynssendte debattene mellom USAs presidentkandidater i 1960: Richard M. Nixon og John F. Kennedy.
Fortellingen sier vanligvis at Nixon var i dårlig form, og hadde mistet fem kilo etter sykdom. Skjorten så for stor ut, og i fjernsynets spotlight framsto hans i forveien bleke ansikt nærmest gjennomsiktig. På skjermen kunne man se skyggene under øynene og skimte skjeggstubbene. Han stod urolig på grunn av smerten i benet, og svettet så mye i studio-varmen at han med tungen måtte slikke svetten fra overleppen. Overfor Nixon stod en rolig, ung, velopplagt og solbrun John F. Kennedy med et fast og bestemt blikk på Nixon. Mens Nixon fremstod usikker, er påstanden, fremstod Kennedy sikker. Denne første presidentdebatten ble sendt både på radio og fjernsyn. Tre uavhengige studier undersøkte hvem som ble oppfattet som vinner av debattene. Blant fjernsynsseerne mente flest at Kennedy vant. Radiolytterne, mente at Nixon vant. Se her, og vurder hva du selv synes:
Undersøkelsenes resultater fortolkes vanligvis på to måter. For et første er fortolkningen at fjernsynet primært er et visuelt medium. Det avgjørende er derfor ikke hva man sier, men hvordan man ser ut. Fremføring (actio) er viktigere enn substans (inventio). Fjernsynet formidler uttrykk fremfor innhold. For det andre tolkes (det angivelige) resultatet som bevis for at radioen, som avisen, er et verbalt medium som formidler innhold fremfor uttrykk. Som lyttere er vi derfor oppmerksomme og hører etter hva taleren sier, fremfor å avledes av måten han sier det på. Mens fjernsynet formidler utvendig form, gir radioen oss rent innhold. Fordi fjernsynet er bilder, fortsetter anklagen, forflater, forenkler og forvrenger dette medium den politiske debatten. På grunn av billedets makt er det ingen som hører hva debattantene sier, og de gode rasjonelle argumenter forsvinner i den visuelle voldtekt.
Men ved nærmere ettersyn viser det seg Kennedy-Nixon-studiene er både problematiske og tvetydige. For det første ble det ikke undersøkt hvem som faktisk vant debatten og dermed overbeviste flest. Deltakerne i studiene ble spurt hvem de mente hadde vunnet. De svarer altså ikke på om de selv ble overbevist (og selv det hadde vært problematisk), men om de tror at andre ble overbevist. Denne måten å spørre på gir ofte det man i forskning om spørreundersøkelser kaller “tredje-persons-effekt”. Det er effekten som oppstår når den utspurte antar at selv om han ikke selv ble overbevist av kandidaten som var så veltalende og karismatisk og flott å se på, så ble alle de andre dumme seere sikkert overbevist av slik overfladisk påvirkning: “for de kan ikke gjennomskue propagandaen sådan som jeg kan”. For det annet har flere forskere påpekt at studiene av debatten i 1960 ikke benyttet objektive, vitenskapelige metoder og at det var alvorlige feil i størrelsen og sammensetningen i gruppene man spurte ut.
Skulle vi nå likevel velge å stole på disse undersøkelser og anekdoter, kan vi likevel ikke uten videre stole på at billedet vant over ordene, innpakningen over innholdet og utseendet over politikken. Det ville være mere korrekt å si at Kennedy klarte seg best i den fjernsynssendte kombinasjon av bilde, lyd og ord, mens Nixon klarte seg best i radioens kombinasjon av ord og lyd. Fjernsyn versus radio er ikke det samme som bilder versus ord, eller uttrykk versus innhold. Det er snarere bilder med ord og stemme versus ord med stemmer.
Derutover impliserer antagelsen om at Kennedy vant på sitt utseende ikke alene at fjernsynet forvrenger og forstyrrer innholdet, men også at radioen ikke gjør det. Men radioen er ikke et transparent medium fritt for forvrengning. Man kunne derfor like gjerne hevde at Kennedy tapte på radioen fordi lytterne ikke likte hans overklasse Boston-aksent eller at Nixon vant på radioen fordi han hadde en mere sympatisk, medrivende eller innbydende stemme.
Vel, nå er det bare en time til det begynner, jeg må stoppe her, så jeg kan nå å se debatten…. øhhh, jeg mener selvfølgelig høre debatten.