Let’s Talk European

Det Berlin-baserte nettma­gasinet signandsight.com pre­sen­ter­er artik­ler og sam­men­drag på engel­sk fra tysk og europeisk poli­tisk og kul­turell debatt. Her forteller grunn­leg­geren Thier­ry Chervel om sine erfaringer med dette ambisiøse forsøket på å skape en europeisk offentlighet.

Noen ganger skrives det his­to­rie, andre ganger for­blir his­to­ri­er uskrevet, særlig i Europa. Europa eksis­ter­er rik­tig­nok som insti­tusjon, men finnes Europa egentlig som offentlig rom? Hvor­dan snakker Europa med seg selv?

Bourdieu-effekten

En liten his­to­rie om den berømte sosi­olo­gen Pierre Bour­dieu vis­er hvor­dan det står til med den europeiske offent­ligheten. Dette er en his­to­rie som ikke skjed­de. Den foregikk kort etter hans død og har med arven etter sosi­olo­gen å gjøre.

I sitt siste skrift Utkast til en sel­v­analyse tok Bour­dieu enda en gang for seg et kjært, men mis­tenke­lig objekt: seg selv. En bon­degutt fra Bearn i Pyre­neene som kjem­pet seg for­bi de kul­turelle hin­drene på prestis­jeskolen Ecole Nor­male Superieure og til slutt opp­nådde gud­esta­tus innen sosi­olo­gien. Denne fordømte his­to­rien om egen suk­sess sto i slående mot­set­ning til Bour­dieus sosi­ol­o­giske teori­er, som ville fork­lare alt ut fra sosial bak­grunn og habi­tus.

Skjerm­bilde fra signandsight.com

Kort etter Bour­dieus død i 2002 pub­lis­erte Nou­v­el Obser­va­teur et utdrag av tek­sten og skapte med det sen­sasjon i Paris’ egen lille ver­den. Bour­dieu var den siste intellek­tuelle som kunne utløse et slikt febril­sk vir­var. Han hatet medi­ene for dette. Selvføl­gelig var utdraget i Nou­v­el Obser­va­teur ikke god­kjent av Bour­dieus arvinger. Bour­dieu hadde nem­lig spilt de franske jour­nal­is­tene et puss. Tek­sten skulle først komme ut på tysk i Tysk­land, først deretter i Frankrike. Bour­dieu øns­ket ingen hek­tisk medieblest rundt sin kinkige reflek­sjon om seg selv, han håpet på en rolig og alvorlig debatt. Men øns­ket han det som så skjedde?

For det skjed­de… ingenting.

Noen måned­er etter Bour­dieus død kom boken ut på for­laget Suhrkamp. Ingen la merke til det. De tyske medi­ene forsto ikke at dette var en sak, en tekst som var sterkt etter­lengtet i Frankrike, en gave fra Bour­dieu til en antatt velo­ri­en­tert tysk offent­lighet. Noen måned­er senere brak­te avisene noen plik­tan­meldelser. Heller ikke i Frankrike utløste utgivelsen av boken i Tysk­land den min­ste reak­sjon. Tek­sten som noen måned­er før hadde skapt skan­dale da et utdrag ble offentlig­gjort, forelå nå i sin hel­het, men syntes likev­el ikke å eksis­tere. For i franske medi­er leser i realiteten ingen tysk. Ikke en eneste fran­sk jour­nal­ist rap­porter­er om de kul­turelle svingnin­gene i Tysk­land for franske medi­er. Først da boken endelig kom ut på fran­sk, skapte den de van­lige bour­dieuske tumultene.

Selvtilfredse Bush-kritikere

Finnes det et Europa borten­for melkekvotene? Åpen­bart bare som pause i sam­tal­en og tom­rom i kom­mu­nikasjo­nen. Bour­dieu-effek­ten har i det siste vist seg flere ganger. Jür­gen Haber­mas lanserte et ini­tia­tiv om et kjerne-Europa, men ingen var inter­essert. Hvem uten­for Ned­er­land kjente Theo van Gogh før han ble drept? Og da man i Paris i august 2005 mintes sek­stiårs­da­gen for frigjørin­gen av byen, snakket ingen om hva som skjed­de omtrent sam­tidig i Warsza­wa. Mens man i Paris opp­kalte noen gater etter kom­mu­nis­tiske mot­stands­folk hvis hel­te­mot etter 1941 er uom­stridt, mintes man i Warsza­wa det isnende smilet rundt Stal­ins munn mens han bivånte hvor­dan Hitler bom­barderte den polske mot­standen søn­der og sam­men. Slutt på frigjøringen.

Uviten­heten er størst i de store vesteu­ropeiske lan­dene, som hyg­ger seg selvtil­freds med sine egne offent­ligheter. Man befat­ter seg med de nasjonale topp-poli­tik­erne, stand-up-komik­erne og fot­ball­skan­da­lene. De intellek­tuelle sit­ter som på kino: De stir­rer alle troll­bun­det i en og samme ret­ning og snøfter opprørt over de siste udå­dene til den slyn­ge­len George W. Bush. Uten å legge merke til hva naboen dri­ver med.

His­to­risk sett var de euro­pe­iske kafe­ene og kaffe­hu­sene det første rom­met for opp­lyst offent­lig debatt. Her Grand Cafe Ori­ent i Pra­ha. (foto: pixie_bebe. CC: by-nd).

Fan­tomsmertene etter at utopi­ene gikk tapt med Murens fall, bedøver man med glob­alis­er­ingskri­tikk. Men net­topp glob­alis­er­ingsmot­standerne pro­duser­er den samme syke­lige Ameri­ka-fik­serin­gen som de set­ter seg fore å kri­tis­ere. De vil at det onde skal finnes på ett sted, og lar dermed være å kikke i andre ret­ninger, for eksem­pel mot Tsjet­sje­nia. Eller over mot naboen. Er det virke­lig Bill Gates’ og Steven Spiel­bergs skyld at stadig færre fran­skmenn lær­er tysk og at stadig færre tyskere lær­er fransk?

Engelsk=imperialisme & kapitalisme?

I Le Monde diplo­ma­tique, glob­alis­er­ingsmot­standernes sen­tralor­gan, sto det i jan­u­ar 2005 en artikkel av Bernard Cassen om en behovet for en ny inter­nasjon­al språkpoli­tikk. Cassen ønsker å demme opp for engelskens inn­fly­telse. Han ser engel­sk som bær­er av nyliberalismen:

Det amerikanske imperi­et, som dri­ver frem og struk­tur­erer den nylib­erale glob­alis­erin­gen i tråd med egne inter­ess­er, støt­ter seg ikke bare på materielle fak­tor­er (mil­itær og viten­skapelig kap­a­sitet, pro­duk­sjon av var­er og tjen­ester, kon­troll av ener­gi- og val­u­tas­trøm­mer). Den omfat­ter også i særlig grad kon­trollen over folks bevis­s­thet — alt­så kul­turelle refer­anser og tegn, frem­for alt lingvis­tiske tegn.

Engel­sk er diskursens dol­lar! Der­for fores­lår Cassen en språk­grup­pe­poli­tikk. I skolen i romanske land skal språkene til de andre “romano­fone” læres såpass godt at en fran­skmann kan forstå en span­jol eller brasil­ian­er og omvendt. Tyskerne kunne ifølge dette sys­temet plu­dre i vei med dansker og ned­er­len­dere. Polakkene ville bli tvunget til å kon­versere med russerne.

I Cassens visjon er Europa i beste fall en insti­tusjon i Brus­sel som truer med å bryte sam­men under inn­fly­telsen fra engel­sk. Den europeiske offent­ligheten løs­er seg opp som støv og inter­esser­er ham ikke i det hele tatt. Hans drøm er først og fremst de romanske språkene, som han ønsker å se som “ett eneste språk” for å skape en sterk mot­makt til kap­i­tal­is­mens forhat­te språk.

Etter 9/11: Den beste informasjonen på engelsk

Med inter­nett forsterkes engelskens inn­fly­telse, det stem­mer. Rik­tig­nok gjør net­tet en ekstrem spe­sialis­er­ing av offent­ligheten mulig — her finner til og med kan­ni­balen næring –, sam­tidig åpn­er net­tet alle sine muligheter bare når bestemte kom­mu­nikasjon­s­stan­dard­er blir over­holdt. Til disse stan­dar­d­ene hør­er pro­gram­mer­ingsspråk som html eller kom­primer­ingsme­toder som mp3, men dumt nok også det engelske språket.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Paris. (foto: losiek. CC:by).

Også de engel­skspråk­lige medi­ene har fått mer tyn­gde gjen­nom inter­nett. New York Times har en av de beste net­tut­gavene blant inter­nasjonale kvalitet­savis­er. Gjen­nom sine nyhets­brev når de antake­lig et større pub­likum enn gjen­nom utdra­gene i Inter­na­tion­al Her­ald Tri­bune, som gis ut i Europa (og er eid av New York Times). Den som ville finne infor­masjon på net­tet om Afghanistan eller islamistisk ter­ror­isme etter 11. sep­tem­ber, kom bedre ut av det hvis han forsto engel­sk. På tysk eller fran­sk var det i hvert fall knapt mulig å finne noe som helst. Og hvor­dan sto det til på arabisk?

Det var på ingen måte bare amerikanske medi­er som lev­erte denne infor­masjo­nen, like mye var den å finne på spe­sialis­erte uni­ver­sitetsin­sti­tut­ters nettsider, hos tankesmi­er eller afghanske eksil­foreninger. Cassen tar feil når han hevder at engel­sk favoris­er­er én ide­olo­gi eller til og med ett enkelt lands eksklu­sive inter­ess­er. Det på alle måter USA-kri­tiske engel­skspråk­lige tidsskriftet Out­look India har en like høy ranger­ing på Google som de nykon­ser­v­a­tives Week­ly Stan­dard. Selv al-Jazeera sender på engel­sk for å nå et ver­den­som­spen­nende publikum.

Middel mot provinsialisme

Likev­el truer en dobbel provin­sial­isme. På den ene siden finnes den nevnte ten­densen til selvtil­fred­shet i store, ikke-engel­skspråk­lige offent­ligheter som Frankrikes og Tysk­lands. Der­til kom­mer at innhold­et i avis­er som Süd­deutsche Zeitung og Frank­furter All­ge­meine Zeitung ikke gjøres åpent tilgjen­gelig på net­tet, men for­be­holdes abon­nen­tene. Europeiske jour­nal­is­ter bruk­er rik­tig­nok alle engelske kilder som de finner på net­tet, men deres egne avis­er sper­rer eget innhold inne og kom­mu­nis­er­er ikke i den andre ret­nin­gen. Europeiske avis­er har dessuten aldri vært inter­essert i eller i stand til å danne europeiske nettverk. Den eneste avisen som kunne frem­skaf­fet en europeisk offent­lighet, der­som eieren øns­ket det, ville være Inter­na­tion­al Her­ald Tri­bune. Og dens eier sit­ter i New York!

På den andre siden kan man tenke på den amerikanske fil­mens kjærlighet til Paris som varte til utpå 1950-tal­let. En gang var blikket ret­tet den andre veien. Europa hadde noe å si, og Ameri­ka synes å ville høre på det. I dag truer også de engel­skspråk­lige offent­lighetene med å bli provin­sielle, hvis Europa for­blir et tom­rom i kommunikasjonen.

Det er på tide å senke skul­drene, massere nakken og kon­sen­trere seg om sine egne sterke sider. Tysk­lands avis­er har for eksem­pel ver­dens beste kul­tur- og debattsider (på tysk feuil­leton). De reflek­ter­er ikke bare et enestående kul­tur­land­skap med førsteklass­es oper­ahus og museer i enhver mid­dels stor by, de er også et enestående forum for debatt. Her finner også poli­tikk- og sam­funns­de­batt sted, ikke bare kul­tur­de­batt. Demografer skriv­er om skrumpende byer, leg­er om bioetikk, Jere­my Rifkin om Europa og Gilles Kepel eller Bernard Lewis om islam.

Feuil­leton-sidene er det eneste virke­lige rom­met for sam­funns­mes­sig og kos­mopoli­tisk debatt i den tyske offent­ligheten. Her beg­y­nte his­torik­er­stri­den, som omde­fin­erte tyskernes forhold til sin egen his­to­rie. Her skriv­er Gün­ter Grass om opphavs­rett eller Andrzej Sta­siuk om Ukraina. Den rel­a­tive gode kon­tak­ten til Øst-Europa er spe­sielt vik­tig. Her er Tysk­land min­dre provin­sielt enn Vest-Europa og de engel­skspråk­lige lan­dene. Hadde Imre Kertesz vun­net Nobel­prisen i lit­ter­atur hvis han ikke hadde hatt så stor suk­sess i Tysk­land? Tyskerne leser gjerne uten­landske lit­ter­atur. De vet at Peter Ester­hazy eller Juri Andru­chowytsch er storart­ede forfattere.

Nettet og engelsk gjør europeisk offentlighet mulig

Uten­for grensene er dette lite kjent, for­di tysk generelt ses som en slags nåti­dens gam­mel­gresk og blir lite brukt. Er det ikke på tide å over­sette noe av dette til engel­sk? For Europa, og selvsagt for Kina, Rus­s­land, India, Burk­i­na Faso og USA.

Den europeiske offent­ligheten vil bare åpne seg på to måter: gjen­nom det engelske språket og gjen­nom inter­nett. Med signandsight.com har vi utviklet et instru­ment for å utnytte disse mulighetene. Signandsight.com består i det vesentlige av over­set­telser fra vik­tige artik­ler på kul­tur­si­dene i tyske, men også sveit­siske og øster­rikske avis­er. Disse over­set­telsene er på ingen måte en anklage mot opprin­nelsesspråket, tvert imot: de vis­er jo til at det er gode grun­ner til å lære dette språket! For øvrig dreier det seg ikke om å gjøre reklame for Tysk­land. Vi over­set­ter bare det vi finner inter­es­sant, også når for­fat­teren er araber og skriv­er om Irak.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Mad­rid (foto: jeffc5000. CC:by-nc-sa)

Å ta engel­sk i bruk gjør gjen­nom­brud­det mulig. I desem­ber 2006 trykket for eksem­pel Le Monde en tale av Jür­gen Haber­mas, som avisen hadde oppdaget da signandsight.com pub­lis­erte den på engel­sk. Den hadde opprin­nelig blitt trykket i en tysk region­avis. Uten over­set­telsen og offentlig­gjøring på net­tet hadde den ikke blitt oppdaget av inter­nasjon­al presse. Slike his­to­ri­er er det som gjør oss stolte på signandsight.com. Det amerikanske mag­a­sinet Harper’s brak­te en stor artikkel om Albert Speer, som først sto hos oss. En sven­sk avis pub­lis­erte et inter­vju med Imre Kertesz. Den indiske avisen The Hin­du inter­esserte seg for en artikkel om bokmessen i Frank­furt i fjor, der India var tema.

Endelig en ekte europeisk debatt

Og nå i det siste har en fran­sk skribent, Pas­cal Bruck­n­er, utløst en debatt på signandsight.com som angår hele Europa, i hvert fall Vest-Europa. Denne debat­ten forut­set­ter fak­tisk at det finnes et europeisk offentlig rom. Bruck­n­er tar polemisk for seg en bok av den ned­er­land­sk-britiske for­fat­teren Ian Buru­ma om drapet på Ams­ter­dams “enfant ter­ri­ble” Theo van Gogh. Enda tøf­fere er hans angrep mot en artikkel som den britiske skriben­ten Tim­o­thy Gar­ton Ash skrev om Buru­mas bok for New York Review of Books. Det dreier seg om forhold­et til islam. Kan man se Ayaan Hir­si Ali som en “opplysnings­fun­da­men­tal­ist”, slik Ash og Buru­ma gjør? Skal man alliere seg med mod­er­ate islamis­ter som Tariq Ramadan, for å styrke inte­grerin­gen av mus­limer i Europa? Bruck­n­er men­er nei og hold­er en forsvarstale for “islams dissident”.

Bruck­n­er bestemte seg for å pub­lis­ere sin polemiske artikkel på engel­sk hos signandsight.com, før den kom ut på fran­sk noe annet sted. Det fungerte: Ian Buru­ma svarte akku­rat like skarpt som Bruck­n­er spurte. Også Ash skyter tilbake, og gjør det på signandsight.com. Og andre skriben­ter melder seg også, som tyrkisk-tyske Necla Kelek, som tar Bruck­n­ers parti.

Det er en for­bi­tret strid — og likev­el en god nyhet: Europa eksis­ter­er. Også som offentlig rom. Og ikke bare som his­to­rie som ikke finner sted.