Let’s Talk European

Vi kan bare skape en europeisk offentlighet på to måter: gjennom det engelske språket og gjennom internett, skriver grunnleggeren av nettstedet signandsight.com.

Det Ber­lin-baser­te nett­ma­ga­si­net signandsight.com pre­sen­te­rer artik­ler og sam­men­drag på engelsk fra tysk og euro­pe­isk poli­tisk og kul­tu­rell debatt. Her for­tel­ler grunn­leg­ge­ren Thier­ry Cher­vel om sine erfa­rin­ger med det­te ambi­siø­se for­sø­ket på å ska­pe en euro­pe­isk offent­lig­het.

Noen gan­ger skri­ves det his­to­rie, and­re gan­ger for­blir his­to­ri­er uskre­vet, sær­lig i Euro­pa. Euro­pa eksis­te­rer rik­tig­nok som insti­tu­sjon, men fin­nes Euro­pa egent­lig som offent­lig rom? Hvor­dan snak­ker Euro­pa med seg selv?

Bourdieu-effekten

En liten his­to­rie om den berøm­te sosio­lo­gen Pier­re Bour­di­eu viser hvor­dan det står til med den euro­pe­is­ke offent­lig­he­ten. Det­te er en his­to­rie som ikke skjed­de. Den fore­gikk kort etter hans død og har med arven etter sosio­lo­gen å gjø­re.

I sitt sis­te skrift Utkast til en selv­ana­ly­se tok Bour­di­eu enda en gang for seg et kjært, men mis­ten­ke­lig objekt: seg selv. En bonde­gutt fra Bearn i Pyre­ne­ene som kjem­pet seg for­bi de kul­tu­rel­le hind­re­ne på pre­sti­sje­sko­len Eco­le Nor­ma­le Supe­r­ieure og til slutt opp­nåd­de gude­sta­tus innen sosio­lo­gi­en. Den­ne for­døm­te his­to­ri­en om egen suk­sess sto i slå­en­de mot­set­ning til Bour­di­eus sosio­lo­gis­ke teori­er, som vil­le for­kla­re alt ut fra sosi­al bak­grunn og habi­tus.

Skjermbilde fra signandsight.com

Skjerm­bil­de fra signandsight.com

Kort etter Bour­di­eus død i 2002 pub­li­ser­te Nou­vel Obser­vate­ur et utdrag av teks­ten og skap­te med det sen­sa­sjon i Paris’ egen lil­le ver­den. Bour­di­eu var den sis­te intel­lek­tu­el­le som kun­ne utlø­se et slikt febrilsk vir­var. Han hatet medie­ne for det­te. Selv­føl­ge­lig var utdra­get i Nou­vel Obser­vate­ur ikke god­kjent av Bour­di­eus arvin­ger. Bour­di­eu had­de nem­lig spilt de frans­ke jour­na­lis­te­ne et puss. Teks­ten skul­le først kom­me ut på tysk i Tysk­land, først der­et­ter i Frank­ri­ke. Bour­di­eu øns­ket ingen hek­tisk medie­blest rundt sin kin­ki­ge reflek­sjon om seg selv, han håpet på en rolig og alvor­lig debatt. Men øns­ket han det som så skjed­de?

For det skjed­de… ingen­ting.

Noen måne­der etter Bour­di­eus død kom boken ut på for­la­get Suhr­kamp. Ingen la mer­ke til det. De tys­ke medie­ne for­sto ikke at det­te var en sak, en tekst som var sterkt etter­leng­tet i Frank­ri­ke, en gave fra Bour­di­eu til en antatt vel­ori­en­tert tysk offent­lig­het. Noen måne­der sene­re brak­te avi­se­ne noen plikt­an­mel­del­ser. Hel­ler ikke i Frank­ri­ke utløs­te utgi­vel­sen av boken i Tysk­land den mins­te reak­sjon. Teks­ten som noen måne­der før had­de skapt skan­da­le da et utdrag ble offent­lig­gjort, fore­lå nå i sin hel­het, men syn­tes like­vel ikke å eksis­te­re. For i frans­ke medi­er leser i rea­li­te­ten ingen tysk. Ikke en enes­te fransk jour­na­list rap­por­te­rer om de kul­tu­rel­le sving­nin­ge­ne i Tysk­land for frans­ke medi­er. Først da boken ende­lig kom ut på fransk, skap­te den de van­li­ge bour­di­eus­ke tumul­te­ne.

Selvtilfredse Bush-kritikere

Fin­nes det et Euro­pa borten­for melke­kvo­te­ne? Åpen­bart bare som pau­se i sam­ta­len og tom­rom i kom­mu­ni­ka­sjo­nen. Bour­di­eu-effek­ten har i det sis­te vist seg fle­re gan­ger. Jür­gen Haber­mas lan­ser­te et ini­tia­tiv om et kjer­ne-Euro­pa, men ingen var inter­es­sert. Hvem uten­for Neder­land kjen­te Theo van Gogh før han ble drept? Og da man i Paris i august 2005 min­tes seksti­års­da­gen for fri­gjø­rin­gen av byen, snak­ket ingen om hva som skjed­de omtrent sam­ti­dig i War­sza­wa. Mens man i Paris opp­kal­te noen gater etter kom­mu­nis­tis­ke mot­stands­folk hvis helte­mot etter 1941 er uom­stridt, min­tes man i War­sza­wa det isnen­de smi­let rundt Sta­lins munn mens han bivån­te hvor­dan Hit­ler bom­bar­der­te den pols­ke mot­stan­den søn­der og sam­men. Slutt på fri­gjø­rin­gen.

Uvi­ten­he­ten er størst i de sto­re vest­euro­pe­is­ke lan­de­ne, som hyg­ger seg selv­til­freds med sine egne offent­lig­he­ter. Man befat­ter seg med de nasjo­na­le topp-poli­ti­ker­ne, stand-up-komi­ker­ne og fot­ball­skan­da­le­ne. De intel­lek­tu­el­le sit­ter som på kino: De stir­rer alle troll­bun­det i en og sam­me ret­ning og snøf­ter opp­rørt over de sis­te udå­de­ne til den slyn­ge­len Geor­ge W. Bush. Uten å leg­ge mer­ke til hva nabo­en dri­ver med.

His­to­risk sett var de euro­pe­iske kafe­ene og kaffe­hu­sene det første rom­met for opp­lyst offent­lig debatt. Her Grand Cafe Ori­ent i Praha. (foto: pixie_bebe. CC: by-nd).

His­to­risk sett var de euro­pe­iske kafe­ene og kaffe­hu­sene det førs­te rom­met for opp­lyst offent­lig debatt. Her Grand Cafe Ori­ent i Pra­ha. (foto: pixi­e_­be­be. CC: by-nd).

Fantom­smer­te­ne etter at uto­pi­ene gikk tapt med Murens fall, bedø­ver man med glo­ba­li­se­rings­kri­tikk. Men nett­opp glo­ba­li­se­rings­mot­stan­der­ne pro­du­se­rer den sam­me syke­li­ge Ame­ri­ka-fik­se­rin­gen som de set­ter seg fore å kri­ti­se­re. De vil at det onde skal fin­nes på ett sted, og lar der­med være å kik­ke i and­re ret­nin­ger, for eksem­pel mot Tsje­tsje­nia. Eller over mot nabo­en. Er det vir­ke­lig Bill Gates’ og Ste­ven Spiel­bergs skyld at sta­dig fær­re fransk­menn lærer tysk og at sta­dig fær­re tys­ke­re lærer fransk?

Engelsk=imperialisme & kapitalisme?

I Le Mon­de diplo­ma­ti­que, glo­ba­li­se­rings­mot­stan­der­nes sen­tral­or­gan, sto det i janu­ar 2005 en artik­kel av Ber­nard Cas­sen om en beho­vet for en ny inter­na­sjo­nal språk­po­li­tikk. Cas­sen øns­ker å dem­me opp for engels­kens inn­fly­tel­se. Han ser engelsk som bærer av nyli­be­ra­lis­men:

Det ame­ri­kans­ke impe­ri­et, som dri­ver frem og struk­tu­re­rer den nyli­be­ra­le glo­ba­li­se­rin­gen i tråd med egne inter­es­ser, støt­ter seg ikke bare på mate­ri­el­le fak­to­rer (mili­tær og viten­ska­pe­lig kapa­si­tet, pro­duk­sjon av varer og tje­nes­ter, kon­troll av ener­gi- og valuta­strøm­mer). Den omfat­ter også i sær­lig grad kon­trol­len over folks bevisst­het — alt­så kul­tu­rel­le refe­ran­ser og tegn, frem­for alt ling­vis­tis­ke tegn.

Engelsk er dis­kur­sens dol­lar! Der­for fore­slår Cas­sen en språk­gruppe­po­li­tikk. I sko­len i romans­ke land skal språ­ke­ne til de and­re «romano­fo­ne» læres såpass godt at en fransk­mann kan for­stå en span­jol eller bra­si­lia­ner og omvendt. Tys­ker­ne kun­ne iføl­ge det­te sys­te­met plud­re i vei med dans­ker og neder­len­de­re. Polak­ke­ne vil­le bli tvun­get til å kon­ver­se­re med rus­ser­ne.

I Cas­sens visjon er Euro­pa i bes­te fall en insti­tu­sjon i Brus­sel som tru­er med å bry­te sam­men under inn­fly­tel­sen fra engelsk. Den euro­pe­is­ke offent­lig­he­ten løser seg opp som støv og inter­es­se­rer ham ikke i det hele tatt. Hans drøm er først og fremst de romans­ke språ­ke­ne, som han øns­ker å se som «ett enes­te språk» for å ska­pe en sterk mot­makt til kapi­ta­lis­mens for­hat­te språk.

Etter 9/11: Den beste informasjonen på engelsk

Med inter­nett for­ster­kes engels­kens inn­fly­tel­se, det stem­mer. Rik­tig­nok gjør net­tet en eks­trem spe­sia­li­se­ring av offent­lig­he­ten mulig — her fin­ner til og med kan­ni­ba­len næring –, sam­ti­dig åpner net­tet alle sine mulig­he­ter bare når bestem­te kom­mu­ni­ka­sjons­stan­dar­der blir over­holdt. Til dis­se stan­dar­de­ne hører pro­gram­me­rings­språk som html eller kom­pri­me­rings­me­to­der som mp3, men dumt nok også det engels­ke språ­ket.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Paris. (foto: losiek. CC:by).

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Paris. (foto: losiek. CC:by).

Også de engelsk­språk­li­ge medie­ne har fått mer tyng­de gjen­nom inter­nett. New York Times har en av de bes­te nett­ut­ga­ve­ne blant inter­na­sjo­na­le kva­li­tets­avi­ser. Gjen­nom sine nyhets­brev når de anta­ke­lig et stør­re pub­li­kum enn gjen­nom utdra­ge­ne i Inter­na­tio­nal Herald Tri­bu­ne, som gis ut i Euro­pa (og er eid av New York Times). Den som vil­le fin­ne infor­ma­sjon på net­tet om Afgha­ni­stan eller isla­mis­tisk ter­ro­ris­me etter 11. sep­tem­ber, kom bed­re ut av det hvis han for­sto engelsk. På tysk eller fransk var det i hvert fall kna­pt mulig å fin­ne noe som helst. Og hvor­dan sto det til på ara­bisk?

Det var på ingen måte bare ame­ri­kans­ke medi­er som lever­te den­ne infor­ma­sjo­nen, like mye var den å fin­ne på spe­sia­li­ser­te uni­ver­si­tets­in­sti­tut­ters nett­si­der, hos tanke­smi­er eller afghans­ke eksil­for­enin­ger. Cas­sen tar feil når han hev­der at engelsk favo­ri­se­rer én ideo­lo­gi eller til og med ett enkelt lands eks­klu­si­ve inter­es­ser. Det på alle måter USA-kri­tis­ke engelsk­språk­li­ge tids­skrif­tet Out­look India har en like høy ran­ge­ring på Goog­le som de nykon­ser­va­ti­ves Weekly Stan­dard. Selv al-Jaze­era sen­der på engelsk for å nå et ver­dens­om­spen­nen­de pub­li­kum.

Middel mot provinsialisme

Like­vel tru­er en dob­bel pro­vin­sia­lis­me. På den ene siden fin­nes den nevn­te tenden­sen til selv­til­freds­het i sto­re, ikke-engelsk­språk­li­ge offent­lig­he­ter som Frank­ri­kes og Tysk­lands. Der­til kom­mer at inn­hol­det i aviser som Südde­ut­sche Zei­tung og Frank­fur­ter All­ge­mei­ne Zei­tung ikke gjø­res åpent til­gjen­ge­lig på net­tet, men for­be­hol­des abon­nen­te­ne. Euro­pe­is­ke jour­na­lis­ter bru­ker rik­tig­nok alle engels­ke kil­der som de fin­ner på net­tet, men deres egne aviser sper­rer eget inn­hold inne og kom­mu­ni­se­rer ikke i den and­re ret­nin­gen. Euro­pe­is­ke aviser har dess­uten ald­ri vært inter­es­sert i eller i stand til å dan­ne euro­pe­is­ke nett­verk. Den enes­te avi­sen som kun­ne frem­skaf­fet en euro­pe­isk offent­lig­het, der­som eie­ren øns­ket det, vil­le være Inter­na­tio­nal Herald Tri­bu­ne. Og dens eier sit­ter i New York!

På den and­re siden kan man ten­ke på den ame­ri­kans­ke fil­mens kjær­lig­het til Paris som var­te til utpå 1950-tal­let. En gang var blik­ket ret­tet den and­re vei­en. Euro­pa had­de noe å si, og Ame­ri­ka synes å vil­le høre på det. I dag tru­er også de engelsk­språk­li­ge offent­lig­he­te­ne med å bli pro­vin­si­el­le, hvis Euro­pa for­blir et tom­rom i kom­mu­ni­ka­sjo­nen.

Det er på tide å sen­ke skuld­re­ne, mas­se­re nak­ken og kon­sen­tre­re seg om sine egne ster­ke sider. Tysk­lands aviser har for eksem­pel ver­dens bes­te kul­tur- og debatt­si­der (på tysk feuil­le­ton). De reflek­te­rer ikke bare et ene­stå­en­de kul­tur­land­skap med første­klas­ses opera­hus og muse­er i enhver mid­dels stor by, de er også et ene­stå­en­de forum for debatt. Her fin­ner også poli­tikk- og sam­funns­de­batt sted, ikke bare kul­tur­de­batt. Demo­gra­fer skri­ver om skrum­pen­de byer, leger om bio­e­tikk, Jere­my Rif­kin om Euro­pa og Gil­les Kepel eller Ber­nard Lewis om islam.

Feuil­le­ton-side­ne er det enes­te vir­ke­li­ge rom­met for sam­funns­mes­sig og kos­mo­po­li­tisk debatt i den tys­ke offent­lig­he­ten. Her begyn­te his­to­ri­ker­stri­den, som omde­fi­ner­te tys­ker­nes for­hold til sin egen his­to­rie. Her skri­ver Gün­ter Grass om opp­havs­rett eller Andrzej Sta­siuk om Ukrai­na. Den rela­ti­ve gode kon­tak­ten til Øst-Euro­pa er spe­si­elt vik­tig. Her er Tysk­land mind­re pro­vin­si­elt enn Vest-Euro­pa og de engelsk­språk­li­ge lan­de­ne. Had­de Imre Kerte­sz vun­net Nobel­pri­sen i lit­te­ra­tur hvis han ikke had­de hatt så stor suk­sess i Tysk­land? Tys­ker­ne leser gjer­ne uten­lands­ke lit­te­ra­tur. De vet at Peter Ester­hazy eller Juri Andruchow­ytsch er stor­ar­te­de for­fat­te­re.

Nettet og engelsk gjør europeisk offentlighet mulig

Uten­for gren­se­ne er det­te lite kjent, for­di tysk gene­relt ses som en slags nåti­dens gam­mel­gresk og blir lite brukt. Er det ikke på tide å over­set­te noe av det­te til engelsk? For Euro­pa, og selv­sagt for Kina, Russ­land, India, Bur­ki­na Faso og USA.

Den euro­pe­is­ke offent­lig­he­ten vil bare åpne seg på to måter: gjen­nom det engels­ke språ­ket og gjen­nom inter­nett. Med signandsight.com har vi utvik­let et instru­ment for å utnyt­te dis­se mulig­he­te­ne. Signandsight.com består i det vesent­li­ge av over­set­tel­ser fra vik­ti­ge artik­ler på kul­tur­si­de­ne i tys­ke, men også sveit­sis­ke og øster­riks­ke aviser. Dis­se over­set­tel­se­ne er på ingen måte en ankla­ge mot opp­rin­nel­ses­språ­ket, tvert imot: de viser jo til at det er gode grun­ner til å lære det­te språ­ket! For øvrig drei­er det seg ikke om å gjø­re rekla­me for Tysk­land. Vi over­set­ter bare det vi fin­ner inter­es­sant, også når for­fat­te­ren er ara­ber og skri­ver om Irak.

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Mad­rid (foto: jeffc5000. CC:by-nc-sa)

Euro­pe­isk offent­lig­het? Kafe i Mad­rid (foto: jeffc5000. CC:by-nc-sa)

Å ta engelsk i bruk gjør gjen­nom­brud­det mulig. I desem­ber 2006 tryk­ket for eksem­pel Le Mon­de en tale av Jür­gen Haber­mas, som avi­sen had­de opp­da­get da signandsight.com pub­li­ser­te den på engelsk. Den had­de opp­rin­ne­lig blitt tryk­ket i en tysk region­avis. Uten over­set­tel­sen og offent­lig­gjø­ring på net­tet had­de den ikke blitt opp­da­get av inter­na­sjo­nal pres­se. Sli­ke his­to­ri­er er det som gjør oss stol­te på signandsight.com. Det ame­ri­kans­ke maga­si­net Harper’s brak­te en stor artik­kel om Albert Speer, som først sto hos oss. En svensk avis pub­li­ser­te et inter­vju med Imre Kerte­sz. Den indis­ke avi­sen The Hin­du inter­es­ser­te seg for en artik­kel om bok­mes­sen i Frank­furt i fjor, der India var tema.

Endelig en ekte europeisk debatt

Og nå i det sis­te har en fransk skri­bent, Pas­cal Bruck­ner, utløst en debatt på signandsight.com som angår hele Euro­pa, i hvert fall Vest-Euro­pa. Den­ne debat­ten for­ut­set­ter fak­tisk at det fin­nes et euro­pe­isk offent­lig rom. Bruck­ner tar pole­misk for seg en bok av den neder­landsk-bri­tis­ke for­fat­te­ren Ian Buru­ma om dra­pet på Amster­dams «enfant ter­rib­le» Theo van Gogh. Enda tøf­fe­re er hans angrep mot en artik­kel som den bri­tis­ke skri­ben­ten Timo­t­hy Gar­ton Ash skrev om Buru­mas bok for New York Review of Books. Det drei­er seg om for­hol­det til islam. Kan man se Ayaan Hir­si Ali som en «opp­lys­nings­fun­da­men­ta­list», slik Ash og Buru­ma gjør? Skal man alli­ere seg med mode­ra­te isla­mis­ter som Tariq Rama­dan, for å styr­ke inte­gre­rin­gen av mus­li­mer i Euro­pa? Bruck­ner mener nei og hol­der en for­svars­tale for «islams dis­si­dent».

Bruck­ner bestem­te seg for å pub­li­se­re sin pole­mis­ke artik­kel på engelsk hos signandsight.com, før den kom ut på fransk noe annet sted. Det fun­ger­te: Ian Buru­ma svar­te akku­rat like skarpt som Bruck­ner spur­te. Også Ash sky­ter til­ba­ke, og gjør det på signandsight.com. Og and­re skri­ben­ter mel­der seg også, som tyr­kisk-tys­ke Necla Kel­ek, som tar Bruck­ners par­ti.

Det er en for­bit­ret strid — og like­vel en god nyhet: Euro­pa eksis­te­rer. Også som offent­lig rom. Og ikke bare som his­to­rie som ikke fin­ner sted.

TEMA

M

edier

85 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

KOMMENTÉR
  1. […] seg med de nasjo­na­le topp-poli­ti­ker­ne, stand-up-komi­ker­ne og fot­ball­skan­da­le­ne”, for å site­re redak­tør av det Euro­pa-sen­trer­te nett­ma­ga­si­net sig­nand­sight, Thier­ry Cher­vel, er det­te en […]

til toppen