Offentlighet

Begrepet offentlighet er tema for det første bidraget i Vox Publicas Wikipedia-stafett.

Begre­pet offent­lig­het hen­ger sam­men med det tys­ke ordet for «åpen», offen, og beteg­ner den del av sam­funns­li­vet som er åpent, i prin­sip­pet for enhver, og ikke luk­ket, det vil si «pri­vat». Det­te åpne eller offent­li­ge rom­met kan tenkes som det sam­funns­om­rå­de der sam­funns­med­lem­me­ne, bor­ger­ne, bekref­ter og får bekref­tet at de fak­tisk lever i et sam­funn, ikke bare som – og blant — enkelt­stå­en­de indi­vi­der eller hus­hold­nin­ger. Offent­lig­he­ten har med andre ord grunn­leg­gen­de poli­tis­ke og kul­tu­rel­le funk­sjo­ner, av helt sen­tral betyd­ning for demo­kra­ti­et både som poli­tisk sys­tem og som sam­funns­form.

En offent­lig­het har eksis­tert og eksis­te­rer i de fles­te ten­ke­li­ge sam­funn, i den grad de har skilt mel­lom livet i hus­hold­nin­gen på den ene siden og livet på diver­se are­na­er for fel­les­ska­pet uten­for den egne, hjem­li­ge. Mar­ke­der, lands­by­mø­ter, reli­giø­se ritua­ler, sam­men­stim­lin­gen på kirke­bak­ken etter søn­da­gens høy­mes­se, folke­mas­sen for­an slot­tet der en ny kon­ge­lig beslut­ning blir bekjent­gjort – alt det­te kan for­stås som enk­le­re, før­mo­der­ne sam­funns vari­an­ter av den offent­lig­het som his­to­risk voks­te fram ved etab­le­rin­gen av det bor­ger­li­ge, kapi­ta­lis­tis­ke sam­fun­net i Vest-Euro­pa. Det­te sam­fun­net var nett­opp det første som, i tråd med moder­ni­te­tens all­men­ne tendens til sam­funns­mes­sig dif­fe­ren­sie­ring, skil­te skarpt mel­lom det offent­li­ge og det pri­va­te områ­det, et offent­lig liv og et pri­vat­liv, i tyde­lig kon­trast til for eksem­pel livet ved Sol­kon­gen Lud­vig 14.s hoff, der den kon­ge­li­ge av- og påkled­ning skal ha vært en offent­lig begi­ven­het.

Offent­lig­he­ten har inter­es­sert sam­funns­fors­ke­re og filo­so­fer av man­ge slag. To tid­li­ge bidrag i for­ri­ge århundre er kan­skje spe­si­elt verdt å nev­ne. Beg­ge ble utgitt i 1922: Sosio­logi­pio­ne­ren Fer­di­nand Tön­ni­esKri­tik der öffent­lichen Mein­ung og jour­na­lis­ten Wal­ter Lipp­manns Pub­lic Opi­nion. Den sist­nevn­te hev­det at offent­lig­he­ten nå var ubru­ke­lig som utgangs­punkt for poli­tisk ledel­se. Sam­fun­net var blitt så kom­plekst at folk flest mang­let til­strek­ke­lig inn­sikt og lett lot seg mani­pu­le­re. Føl­ge­lig måt­te eks­per­ter ta over sty­rin­gen av sine respek­ti­ve fag­felt. Tön­ni­es betrak­tet på sin side offent­lig­he­ten, som den frie pres­sen kon­sti­tu­er­te, som et tredje struk­tu­re­ren­de prin­sipp i moder­ne sam­funn, mel­lom sta­ten og mar­ke­det. Dan­nel­sen av en offent­lig mening repre­sen­te­rer en ned­bryt­ning av tra­di­sjons­ba­ser­te og reli­giø­se opp­fat­nin­ger og nor­mer, den fost­rer reflek­si­vi­tet, og utvik­ler offent­li­ge vur­de­rin­ger av poli­tis­ke mål­set­nin­ger samt meto­der for å nå dis­se. Den offent­li­ge mening fel­ler dom­mer over sta­tens hand­lin­ger og avslø­rer makt­mis­bruk. Slik repre­sen­te­rer den en videre­fø­ring av det sto­re opp­lys­nings­pro­sjek­tet.

Mye av Tön­ni­es’ for­stå­el­se kan en si gjen­fin­nes hos den som nå reg­nes som offent­lig­he­tens frem­ste teo­re­ti­ker, den tys­ke filo­so­fen og sosio­lo­gen Jür­gen Haber­mas. Han fram­he­ver i sin nå klas­sis­ke stu­die Struk­tur­wan­del der Öffent­lichkeit (1962; norsk utga­ve 1971 med tit­te­len Bor­ger­lig offent­lig­het) at mar­keds­øko­no­mi­en var ”moto­ren” som drev fram utvik­lin­gen av en offent­lig­het. Det­te hen­ger sam­men med at det fram­vok­s­en­de, res­surs­ster­ke bor­ger­ska­pet i 1700-tal­lets Euro­pa had­de behov for å beskyt­te seg og sine øko­no­mis­ke inter­es­ser mot vil­kår­li­ge beslut­nin­ger fra mer og mindre ene­vel­di­ge fyrster. De treng­te for­nuft og for­ut­sig­bar­het når det gjaldt de man­ge sam­funns­mes­si­ge for­ut­set­nin­ge­ne for deres virk­som­het. For­di de i den pri­va­te, øko­no­mis­ke sfæ­ren kon­kur­rer­te, had­de de ikke minst bruk for en offent­lig sfæ­re der de kom fram til hva som var til deres fel­les beste når det gjaldt stat­li­ge til­tak.

Offent­lig­he­ten som voks­te fram i løpet av 1700-tal­let var, iføl­ge Haber­mas, i første omgang en lit­te­rær eller kul­tu­rell offent­lig­het, som den poli­tis­ke offent­lig­het så å si voks­te ut av. Offent­lig­he­ten besto av en rek­ke uli­ke sce­ner og insti­tu­sjo­ner, fra kaffe­hus, teatre og roma­ner til aviser og møter. Der ble det skapt en offent­lig opi­nion om morals­ke og poli­tis­ke spørs­mål, gjen­nom drøf­tin­ger hvor de beste argu­men­te­ne skul­le være avgjø­ren­de, ikke pri­va­te øko­no­mis­ke res­sur­ser, sta­tus, fami­lie­for­bin­del­ser eller lig­nen­de. Lov­giv­ning og stat­lig akti­vi­tet eller pas­si­vi­tet skul­le da i prin­sip­pet base­res på den­ne opi­nio­nen.

Bor­ger­ska­pet var sosial­his­to­risk sett, blant annet på bak­grunn av dets for­stå­el­se av det pri­va­te områ­det, også bære­re av vis­se ide­er om enkelt­men­nes­ket, indi­vi­det, og dets fri- og ret­tig­he­ter. Dis­se ide­ene var his­to­risk nye, selv om de klart nok had­de røt­ter bak­over til renes­san­sen og det man har ment ble gjen­født der – antik­ken. Det er slik en his­to­risk sam­men­heng mel­lom offent­lig­het, demo­kra­ti og ide­er om men­neske­ret­ter.

Haber­mas’ fram­stil­ling av den «klas­sis­ke» bor­ger­li­ge offent­lig­he­ten la sterk vekt på rasjo­na­li­te­ten i den offent­li­ge sam­ta­len, det­te at alle de del­ta­ken­de bor­ger­ne, som alle var menn med dan­nel­se og eien­dom, lyt­tet til hver­and­re og var vil­li­ge til å opp­gi sine opp­rin­ne­li­ge syns­punk­ter om de ble møtt med over­be­vi­sen­de argu­men­ter. I den­ne fram­stil­lin­gen, fra 1962, fram­sto det nær­mest som et for­fall at det ble dan­net poli­tis­ke par­ti­er og beve­gel­ser som arbei­der­be­ve­gel­sen, for­di de åpen­bart repre­sen­ter­te bestem­te inter­es­ser i det «pri­va­te», øko­no­mis­ke områ­det. I den grad det der råd­de ufor­son­li­ge inter­esse­mot­set­nin­ger, måt­te nå også offent­lig­he­ten gå over fra å hand­le om argu­men­ta­sjon som skul­le føre til kon­sen­sus, til å dreie seg om tau­trek­king, mobi­li­se­ring og kom­pro­mis­ser. I en slik offent­lig­het har ”kjøtt­vek­ta”, antal­let men­nesker som støt­ter et syns­punkt, samt øko­no­mis­ke res­sur­ser som kan mobi­li­se­res, stor betyd­ning uan­sett om syns­punk­tet over­be­vi­sen­de kan for­sva­res som for­nuf­tig og moral­sk rik­tig. Argu­men­te­nes kraft får mindre betyd­ning.

Selv om en kan for­stå logik­ken i det­te reson­ne­men­tet, vil de fær­res­te nå bekla­ge at de mann­li­ge eien­doms­be­sit­ter­nes dan­ne­de dis­ku­sjo­ner ble for­klud­ret av orga­ni­ser­te lønns­ar­bei­de­re og kvin­ner av alle sosia­le klas­ser. Spørs­må­let om hvor og hvor­dan gren­se­ne skal trek­kes mel­lom et pri­vat og et offent­lig områ­de har vært dis­ku­tert fra man­ge syns­vink­ler. Men sær­lig den femi­nis­tis­ke kri­tik­ken av Haber­mas’ opp­rin­ne­li­ge offent­lig­hets­teori, fram­ført av Nancy Fra­ser og andre, har vært vik­tig, også for Haber­mas selv. Han har aksep­tert man­ge av kri­ti­ker­nes argu­men­ter og end­ret syn, både på det­te og andre sen­tra­le områ­der.

Medi­er av alle slag, fra tea­te­ret til avi­sen, fra dikt­sam­lin­gen til radio, film, fjern­syn og inter­nett, har all­tid vært av grunn­leg­gen­de betyd­ning for offent­lig­he­tens for­mer og inn­hold. Selve hoved­te­sen i Haber­mas’ bok er at det har fore­gått en struk­tu­rell for­and­ring av offent­lig­he­ten som han kal­ler en «reføy­da­li­se­ring». I det­te lig­ger det at reel­le dis­ku­sjo­ner, der del­ta­ker­ne er inn­stilt på å opp­gi sitt opp­rin­ne­li­ge syns­punkt hvis de møter gode nok argu­men­ter, ikke len­ger fore­går i den medie­do­mi­ner­te offent­lig­he­ten. Sli­ke dis­ku­sjo­ner, der stand­punk­ter og poli­tis­ke lin­jer utfor­mes, fore­går nå stort sett i luk­ke­de fora, er påstan­den. Offent­lig­he­ten er et rom der opp­fat­nin­ger og poli­tis­ke til­tak ikke blir utvik­let, bare pro­kla­mert og pro­pa­gert for – slik det også var i det føy­da­le sam­fun­nets repre­sen­ta­ti­ve offent­lig­het. I medie­nes offent­lig­het arran­ge­res all debatt som sce­nisk under­hold­ning, det vil si som bok­se­kam­per mel­lom på for­hånd fast­lag­te stand­punk­ter. Pub­li­kum har til­sva­ren­de gått fra å være «reson­ne­ren­de» til å bli «kon­su­me­ren­de».

Man­ge vil kun­ne aksep­te­re noe av det­te som gyl­di­ge karak­te­ris­tik­ker av i det minste noen aspek­ter ved dagens offent­lig­het. I det­te lig­ger også noe av styr­ken i Haber­mas’ opp­rin­ne­li­ge offent­lig­hets­teori: Den byg­ger på og fram­he­ver et sett av nor­mer for offent­lig­he­tens og føl­ge­lig medie­nes funk­sjo­ner som fort­satt aksep­te­res av de fles­te involver­te. Vær Varsom–plakaten drei­er seg for eksem­pel om sak­lig­hets­krav, om å respek­te­re skil­let mel­lom et pri­vat og et offent­lig områ­de og andre ting som Haber­mas’ his­to­ris­ke offent­lig­hets­teori kan sies å hand­le om. En hoved­hen­sikt med kul­tur­po­li­tik­ken, fra presse­støt­ten og kring­kas­tings­li­sen­sen til tea­ter- og lit­te­ra­tur­sub­si­di­er, er nett­opp å beskyt­te og støt­te opp om en mang­fol­dig og leven­de offent­lig­het som vil­le vært mer ens­ar­tet og mindre åpen om rene mar­keds­øko­no­mis­ke prin­sip­per had­de fått være ale­ne om å bestem­me hva slags ytrin­ger som skal høres.

Ver­di­en av teori­en lig­ger ikke egent­lig i at den er en kor­rekt empi­risk fram­stil­ling av offent­lig­he­tens his­to­ris­ke utvik­ling i Euro­pa. Den lig­ger pri­mært i at den leve­rer en bredt aksep­tert måle­stokk for offent­lig­he­tens kva­li­te­ter og demo­kra­tis­ke funk­sjo­ner.

Med inter­nett og digi­ta­le medi­er opp­står det i prin­sip­pet nye mulig­he­ter for rea­li­se­ring av noen av de klas­sis­ke offent­lig­hets­idea­le­ne. Sær­lig har man fram­he­vet den økte mulig­het enhver med data­ma­skin og inter­nett­ad­gang nå har til å være aktiv del­ta­ker i offent­li­ge ord­skif­ter, gjen­nom for eksem­pel inn­legg i mang­fol­det av dis­ku­sjo­ner som til enhver tid fore­går og gjen­nom blog­ging. Andre har fram­he­vet at inter­nett og digi­tal kring­kas­ting gjør det mye let­te­re enn før å vel­ge bort alt man ikke tror man liker og alle syns­punkt man er uenig i. Der­med dan­nes det ens­ar­te­de grup­per der en iføl­ge en del sosial­psy­ko­lo­gisk forsk­ning kan ven­te at den mest eks­tre­me vari­an­ten av det fel­les stand­punk­tet vin­ner fram. 

Gode inn­ven­din­ger kan reises mot både de mest opti­mis­tis­ke og de mest pes­si­mis­tis­ke av dis­se opp­fat­nin­ge­ne. Her er det mye som er usik­kert. Utvik­lin­gen vil uan­sett bli målt opp mot etis­ke og poli­tis­ke idea­ler som er knyt­tet til den ”klas­sis­ke” bor­ger­li­ge offent­lig­he­ten slik Haber­mas i sin tid beskrev den.

TEMA

M

edier

84 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen