Innlegg holdt på Fritt Ord-seminar om gransking og rettsikkerhet, torsdag 24. mai 2007 av Terje Angelshaug, leserombud i Bergens Tidende:
Jeg var invitert til dette seminaret for å delta i en paneldebatt om blant annet medienes dekning av Yssen – Valla saken. Denne debatten er avlyst ettersom VG ikke hadde anledning til å stille.
Det er skuffende, men slett ikke overraskende, at avisen som har kjørt Yssen-Valla saken det remmer og tøy kan holde, ikke finner tid til å delta i en debatt om saken utenfor egne spalter og utenfor egen kontroll. Dessverre er det litt for ofte slik at representanter for pressen uteblir når verden omkring dem retter søkelyset mot journalistikken de bedriver.
I diskusjoner om pressens dekning av denne saken møter jeg ofte den betraktning at utfallet rettferdiggjør dekningen. Det viste seg jo at Valla var en “heks” dermed er “heksejakt” tydeligvis i orden. Denne slutningen tar ikke hensyn til at medienes dekning i høy grad var med på å avgjøre utfallet av heksejakten.
I pressens egne sirkler har jeg ikke oppdaget noen grundig diskusjon omkring enkeltheter i saken.
I pressens egne sirkler har jeg ikke oppdaget noen grundig diskusjon omkring enkeltheter i saken. De fleste utsagn har vært i konkluderende hovedsetninger som “Her har pressen gjort jobben” og “Pressen har fylt sin samfunnsrolle på en god måte”. Kritikere er blitt avfeid fordi de, etter VGs mening, har “tvilsom politisk bakgrunn”. For ordens skyld, og i parentes, gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke har vært med i AKP, ml, men kan vise til en kort og hektisk karriere i Unge Venstre.
Denne type mediedebatt er av liten verdi. Jeg har vært mer opptatt av noen sentrale detaljer i dekningen av saken.
Jeg kom til dagens debatt med tre hovedspørsmål til VG omkring viktige detaljer i dekningen av Yssen-Valla saken:
1. Hvor lang tid fikk LO på seg til å svare offentlig på Yssens oppsiktsvekkende oppsigelse? Det er et etablert prinsipp i presseetikken at en part som utsettes for angrep, skal ha rimelig anledning til å svare for seg i samme avis. Yssens oppsigelse var en omfattende kritikk av både LO-lederen og LO. Det ville være rimelig å innvilge LO romslig med tid til å svare. Fikk de det? Resultatet i VG, med tre sider Yssen og en spalte LO/Valla tyder ikke på det. Denne skjevheten fra første dag angir tonen for avisens dekning videre.
2. Hvor nær har kildene og redaktører/journalister stått hverandre i denne saken? Sett utenfra forbauses en stadig over den tette sammenfiltringen mellom pressefolk i hovedstaden og viktige maktmiljøer. Jeg vet lite om dette, men ville gjerne fått belyst hvordan samspillet mellom VG, Dagbladet og kretsen rundt Yssen fortonte seg før saken ble offentlig kjent og mens den pågikk på sitt mest intense. Vær Varsom plakaten oppfordrer pressefolk til å undersøke hverandre grundigere. Og hvorfor ikke i denne saken? Alle redaksjoner kan da ikke sitte i glasshus.
3. Hva med kildekritikken? Når ble den avviklet? I Yssen-Valla saken er det mange anonyme kilder. Etter det første oppslaget konsentrerte VG seg tydeligvis om å finne kilder som kunne bekrefte Yssens versjon av virkeligheten. Mange av disse var anonyme. Bruken av anonyme kilder var særlig påfallende under granskingen. Da alle anonyme lekkasjer gikk i Vallas disfavør. Etter at mediekjøret hadde pågått en tid, presterte Dagbladet å lage sidetopp med tittelen at Valla var enda verre enn pressen hadde fått med seg så langt. Kilden var anonym. Vær Varsom plakaten advarer meget sterkt mot bruk av anonyme kilder. Det er umulig for leserne å vurdere troverdigheten til slike kilder. Den angrepne part er uten sjanse til å forsvare seg. Særlig kritikkverdig er det, etter mitt skjønn, å bruke anonyme kilder til personangrep, som i denne saken. Når en sak ruller av gårde over lang tid, opplever en det samme hver gang. Nyhetsterskelen forsvinner nesten. Den minst utvikling i saken kan gi store overskrifter. Kildekritikken blir dårligere og gjerne preget av avisenes vinkel i saken. Kilder som bekrefter avisens syn på saken får plass, mens kilder med et avvikende syn, blir gjemt vekk i mindre saker eller ikke publisert i det hele tatt.
Det blir altså ingen anledning til å drøfte disse tre spørsmålene med VG, og jeg må overlate dem til refleksjon hos den enkelte av dere.
Professor Johan Giertsen pekte i sitt foredrag på svakhetene ved granskinger, særlig i saker med personfokus. Han uttrykte forbauselse over at pressen, som regel, er lite kritisk til resultatet av slike granskinger.
Nå blir granskinger gjerne satt i gang etter oppfordringer, ikke minst fra pressen. Redaksjoner vil gjerne plassere ansvaret hos en person – finne en “syndebukk”. Giertsen mente det er en svakhet at jurister ofte er for opptatte av å peke på enkeltpersoners ansvar når de blir satt til å granske noe. Det er i tilfelle en svakhet juristene deler med pressefolk. Personifisering og sensasjonalisering har forlengst gjort sitt inntog på de fleste områder i pressen. Slik sett passet sammensetningen av granskingsutvalget i Yssen – Valla saken perfekt til de tabloide riksmedienes behov.
Dekningen av Yssen – Valla saken er såpass omfattende, dramatisk og mangefasettert at den burde vært bredt vurdert av et kompetent utvalg personer. Her er mange interessante presseetiske problemstillinger som favner langt videre enn Vær Varsom plakaten. Slike vurderinger er gjort av større saker tidligere, og det har vært mye å lære av det materialet som foreligger fra disse.
Og denne saken er ikke ferdig ennå. Vi ser at en statsråd er ute og kommenterer Vallas sykemelding og den tidligere LO-lederen har som et slags svar på dette, vært til stede her i dag på krykker for å dokumentere sin helsetilstand.
Jeg oppfatter det slik at Yssen og Valla har hver sin oppfatning av virkeligheten. Begge anser sin oppfatning som den sanne. Pressen skal søke sannheten i sitt arbeid og bør ikke se bort ifra at sannheten kan ligge et sted midt imellom.