Anna Politkovskaja: Mitt russiske testament (utdrag)

Den brutale behandlingen vernepliktige utsettes for i det russiske forsvaret var blant temaene Anna Politkovskaja ofte vendte tilbake til. Her forteller hun én slik historie.

9. juli 2004

Det hit­til sis­te, gru­som­me døds­fal­let til en rus­sisk sol­dat som ble drept av den rus­sis­ke hær.

Sol­da­ter omkom­mer i hæren av alle slags grun­ner; hæren har gjort det lett for dem å bli drept. Du kan være ivrig i tje­nes­ten, du kan ha meldt deg før du var nødt, slik som Jev­genij Fomov­skij — det red­der deg like­vel ikke. Det kom­mer til å være avskum som mis­li­ker deg, som ikke liker stør­rel­sen din, eller som ikke liker stør­rel­sen på føt­te­ne dine, og så dre­per de deg.

Mitt rus­sis­ke tes­ta­ment
Det­te utdra­get fra Anna Polit­kovs­ka­jas bok Mitt rus­sis­ke tes­ta­ment gjen­gis her med til­la­tel­se fra Cap­pe­len.

«Skole­ka­me­ra­te­ne hans var opp­tatt med avgangs­ek­sa­men mens søn­nen min ble begra­vet,» for­tel­ler Jev­genijs mor, Svet­la­na. Hun kom­mer fra byen Jarovoje i Altai-regio­nen. «Zjen­ja tok alle eksa­me­ner før tiden for å rek­ke vår­se­sjo­nen i hæren.»
«Hvor­for det?»
«For å bli for­te­re fer­dig med det, for ikke å bli tra­kas­sert av det loka­le mili­tær­kom­mis­sa­ria­tet, og for så å kun­ne fort­set­te stu­die­ne.»

Slik gikk det ikke. Jev­genij Fomov­skijs kar­rie­re i hæren var­te fra 31. mai til 9. juli, under halv­an­nen måned. Han ankom til FSB-grense­vakt­en­he­ten sin i utkant­en av Pri­ar­gun­ski Tsji­ta-pro­vin­sen 8. juni. 4. juli avla han tro­skaps­e­den. 6.juli ble den sto­re, fris­ke og sun­ne sibi­re­ren sendt opp i fjel­le­ne, til en som­mer­tre­nings­leir tolv kilo­me­ter fra Pri­ar­gunsk. Ved dag­gry 9. juli ble Jev­genij fun­net hengt i to sam­men­knyt­te­de bel­ter ved veg­gen til en byg­ning som lå halv­veis i rui­ner, 100 meter fra tel­te­ne i tre­nings­lei­ren. Klok­ken 21 sam­me kveld kom post­bu­det til Alta­is­ka­ja-gaten i Jarovoje med et tele­gram hvor det sto: «Din sønn Fomov­skij, Jev­genij Ana­t­olje­vitsj begikk selv­mord 9. juli 2004. Angi begra­vel­ses­sted straks. For­sen­del­ses­dato for kis­ten vil bli vars­let sepa­rat. Mili­tær­en­he­tens kom­man­de­ren­de offi­ser.»

Hva var det som had­de skjedd? Jev­genij var sterk og godt utrus­tet for å være sol­dat. Han var en talent­full idretts­mann, og som 18-åring had­de han til­eg­net seg fle­re av de fer­dig­he­te­ne man tren­ger i hæren. Hæren tren­ger imid­ler­tid ikke rekrut­ter med utdan­nel­se, den vil ha uøv­e­de folk. Roten til tra­ge­di­en er at menig Jev­genij Fomov­skij bruk­te num­mer 47 i støv­ler og var 1,96 høy. Han fikk utdelt mili­tær­støv­ler num­mer44 og ble tvun­get til å bru­ke dem i det dag­li­ge ter­reng­lø­pet over fem kilo­me­ter i 40 varme­gra­der.

Det å tor­tu­re­re nye rekrut­ter er en livs­stil i den rus­sis­ke hær. Dagen før «selv­mor­det» klar­te ikke Jev­genij å gå i annet enn tøf­ler.

«Da vi var på lik­hu­set, var den lengs­te tåen hans slitt inn­til benet,» for­tel­ler tan­ten hans, Jeka­te­ri­na Mikhaj­lov­na.

Russ­land er et stort land. Da Jev­genijs mor og tan­te la utpå den fem dager lan­ge rei­sen fra Jarovoje til Pri­ar­gunsk for å besø­ke ham, had­de de ingen anel­se om det som ven­tet dem. «Vi kom for sent,» gråt moren hans. «Vi kom til Pri­ar­gunsk10. juli, og Zjen­ja døde den 9.» Pri­ar­gunsk er fjern by ved gren­sen mel­lom lan­det vårt, Kina og Mon­go­lia. Lik­hu­set er en byg­ning i til­knyt­ning til dis­trikts­syke­hu­set.

«Jeg så Zjen­ja da vi var på lik­hu­set,» sier hans tan­te Jeka­te­ri­na. «Det var et mer­ke på hal­sen hans, øyen­syn­lig etter en løk­ke. Han had­de kutt på venst­re hånd­ledd. Vi ble for­talt at Zjen­ja først had­de for­søkt å kut­te over puls­åre­ne. Hele krop­pen hans var for­slått, og hodet var dek­ket av sår og skram­mer. Det var mykt å ta på, som om det ikke var noen ben der, alle ben var bruk­ket. I bak­ho­det had­de han et tyde­lig søkk etter en tung gjen­stand. Kjønns­or­ga­ne­ne var opp­svul­me­de og knust; de var bare et enes­te enormt, svart sår. Bena var hov­net opp, sår i sår, og hud­en var svidd av som om han var blitt slept. Han had­de et brann­sår på foten. Det var mer­ker på skuld­re­ne hans, som om noen had­de pres­set dem hardt ned. Jeg tror han ble tor­tu­rert, og så ble han hengt for å dek­ke over mor­det.»

Jev­genij vil­le ikke under­kas­te seg pinen med de alt­for små støv­le­ne, men for­lang­te rik­tig stør­rel­se. De bestem­te seg for å gi ham en lære­pen­ge i over­ens­stem­mel­se med den for­lengst etab­ler­te prak­si­sen i hæren — med offi­se­re­nes vel­sig­nel­se blir den utført av «beste­pap­pa­ene»: ser­sjan­ter, sol­da­ter i annet år av verne­plik­ten og eld­re sol­da­ter. Offi­se­re­ne for­ven­ter at de skal «hol­de orden» i kaser­nen.

Det fak­tum at Jev­genij var blitt myr­det, ble sene­re bekref­tet av første­års­sol­da­ter som for­tal­te at plage­ån­de­ne ikke had­de ment å dre­pe ham, bare å gi ham en lære­pen­ge slik at han ikke skul­le for­sø­ke å gjø­re seg til noe mer enn han var. De gikk for langt, og Jev­genij døde mens han ble tor­tu­rert. Der­et­ter bestem­te mor­der­ne seg for å late som om han had­de begått selv­mord.

Boken er over­satt fra engelsk til norsk av Kjell Olaf Jen­sen. Den er over­satt fra rus­sisk til engelsk av Arch Tait.

Tra­ge­di­en med menig Fomov­skij, 18-årin­gen som ble drept for­di føt­te­ne hans var for sto­re, før­te ikke til noe sær­lig offent­lig opp­styr om gru­som­he­te­ne som blir begått i hæren. Ingen insis­ter­te på at for­svars­mi­nis­ter Sergej Ivanov og FSB-direk­tør Niko­laj Patru­s­jev skul­le sik­re et vel­ord­net mil­jø for sol­da­te­ne våre, med mat, klær og fot­tøy som egner seg for men­nes­ker, eller på at de skul­le påta seg et per­son­lig ansvar for livet til de unge men­ne­ne vi over­la­ter i deres vare­tekt.

Alt fort­sat­te akku­rat som før, inn­til nes­te sol­dat blir drept i strid med loven.

TEMA

J

ournali
stikk

113 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Comments are closed.

til toppen