9. juli 2004
Det hittil siste, grusomme dødsfallet til en russisk soldat som ble drept av den russiske hær.
Soldater omkommer i hæren av alle slags grunner; hæren har gjort det lett for dem å bli drept. Du kan være ivrig i tjenesten, du kan ha meldt deg før du var nødt, slik som Jevgenij Fomovskij — det redder deg likevel ikke. Det kommer til å være avskum som misliker deg, som ikke liker størrelsen din, eller som ikke liker størrelsen på føttene dine, og så dreper de deg.
Mitt russiske testament
Dette utdraget fra Anna Politkovskajas bok Mitt russiske testament gjengis her med tillatelse fra Cappelen.
«Skolekameratene hans var opptatt med avgangseksamen mens sønnen min ble begravet,» forteller Jevgenijs mor, Svetlana. Hun kommer fra byen Jarovoje i Altai-regionen. «Zjenja tok alle eksamener før tiden for å rekke vårsesjonen i hæren.»
«Hvorfor det?»
«For å bli fortere ferdig med det, for ikke å bli trakassert av det lokale militærkommissariatet, og for så å kunne fortsette studiene.»
Slik gikk det ikke. Jevgenij Fomovskijs karriere i hæren varte fra 31. mai til 9. juli, under halvannen måned. Han ankom til FSB-grensevaktenheten sin i utkanten av Priargunski Tsjita-provinsen 8. juni. 4. juli avla han troskapseden. 6.juli ble den store, friske og sunne sibireren sendt opp i fjellene, til en sommertreningsleir tolv kilometer fra Priargunsk. Ved daggry 9. juli ble Jevgenij funnet hengt i to sammenknyttede belter ved veggen til en bygning som lå halvveis i ruiner, 100 meter fra teltene i treningsleiren. Klokken 21 samme kveld kom postbudet til Altaiskaja-gaten i Jarovoje med et telegram hvor det sto: «Din sønn Fomovskij, Jevgenij Anatoljevitsj begikk selvmord 9. juli 2004. Angi begravelsessted straks. Forsendelsesdato for kisten vil bli varslet separat. Militærenhetens kommanderende offiser.»
Hva var det som hadde skjedd? Jevgenij var sterk og godt utrustet for å være soldat. Han var en talentfull idrettsmann, og som 18-åring hadde han tilegnet seg flere av de ferdighetene man trenger i hæren. Hæren trenger imidlertid ikke rekrutter med utdannelse, den vil ha uøvede folk. Roten til tragedien er at menig Jevgenij Fomovskij brukte nummer 47 i støvler og var 1,96 høy. Han fikk utdelt militærstøvler nummer44 og ble tvunget til å bruke dem i det daglige terrengløpet over fem kilometer i 40 varmegrader.
Det å torturere nye rekrutter er en livsstil i den russiske hær. Dagen før «selvmordet» klarte ikke Jevgenij å gå i annet enn tøfler.
«Da vi var på likhuset, var den lengste tåen hans slitt inntil benet,» forteller tanten hans, Jekaterina Mikhajlovna.
Russland er et stort land. Da Jevgenijs mor og tante la utpå den fem dager lange reisen fra Jarovoje til Priargunsk for å besøke ham, hadde de ingen anelse om det som ventet dem. «Vi kom for sent,» gråt moren hans. «Vi kom til Priargunsk10. juli, og Zjenja døde den 9.» Priargunsk er fjern by ved grensen mellom landet vårt, Kina og Mongolia. Likhuset er en bygning i tilknytning til distriktssykehuset.
«Jeg så Zjenja da vi var på likhuset,» sier hans tante Jekaterina. «Det var et merke på halsen hans, øyensynlig etter en løkke. Han hadde kutt på venstre håndledd. Vi ble fortalt at Zjenja først hadde forsøkt å kutte over pulsårene. Hele kroppen hans var forslått, og hodet var dekket av sår og skrammer. Det var mykt å ta på, som om det ikke var noen ben der, alle ben var brukket. I bakhodet hadde han et tydelig søkk etter en tung gjenstand. Kjønnsorganene var oppsvulmede og knust; de var bare et eneste enormt, svart sår. Bena var hovnet opp, sår i sår, og huden var svidd av som om han var blitt slept. Han hadde et brannsår på foten. Det var merker på skuldrene hans, som om noen hadde presset dem hardt ned. Jeg tror han ble torturert, og så ble han hengt for å dekke over mordet.»
Jevgenij ville ikke underkaste seg pinen med de altfor små støvlene, men forlangte riktig størrelse. De bestemte seg for å gi ham en lærepenge i overensstemmelse med den forlengst etablerte praksisen i hæren — med offiserenes velsignelse blir den utført av «bestepappaene»: sersjanter, soldater i annet år av verneplikten og eldre soldater. Offiserene forventer at de skal «holde orden» i kasernen.
Det faktum at Jevgenij var blitt myrdet, ble senere bekreftet av førsteårssoldater som fortalte at plageåndene ikke hadde ment å drepe ham, bare å gi ham en lærepenge slik at han ikke skulle forsøke å gjøre seg til noe mer enn han var. De gikk for langt, og Jevgenij døde mens han ble torturert. Deretter bestemte morderne seg for å late som om han hadde begått selvmord.
Boken er oversatt fra engelsk til norsk av Kjell Olaf Jensen. Den er oversatt fra russisk til engelsk av Arch Tait.
Tragedien med menig Fomovskij, 18-åringen som ble drept fordi føttene hans var for store, førte ikke til noe særlig offentlig oppstyr om grusomhetene som blir begått i hæren. Ingen insisterte på at forsvarsminister Sergej Ivanov og FSB-direktør Nikolaj Patrusjev skulle sikre et velordnet miljø for soldatene våre, med mat, klær og fottøy som egner seg for mennesker, eller på at de skulle påta seg et personlig ansvar for livet til de unge mennene vi overlater i deres varetekt.
Alt fortsatte akkurat som før, inntil neste soldat blir drept i strid med loven.