Ai Weiwei og frihetens konsept

Konseptkunstner, politisk provokatør, global stjerne: Med sin frihets- og skapertrang tester Ai Weiwei det kinesiske kommunistpartiets grenser.

Det kor­te video­opp­ta­ket ble smug­let ut fra Ai Weiweis eien­dom i Bei­jing, der han sit­ter i hus­ar­rest etter at myn­dig­he­te­ne slapp ham ut av vare­tekt i juni. Han skul­le gjer­ne kom­met til Ber­lin, sier Ai Weiwei, men dess­ver­re, det går ikke. «I hope eve­rybody will enjoy the show, and I’ll see you later», avslut­ter kunst­ne­ren med sitt sed­van­li­ge glimt i øyet.

Humo­ren er av det mør­ke sla­get: De 81 dage­ne han til­brak­te på ukjent sted fra april til juni var en kraf­tig advar­sel fra myn­dig­he­te­ne.

«Show­et» Kinas mest kjen­te kunst­ner sik­ter til er en utstil­ling av foto­gra­fi­er han tok under sitt opp­hold i New York på 1980- og 90-tal­let. Bil­de­ne hen­ger i Mar­tin-Gropi­us-Bau i Ber­lin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt kon­sep­tet for utstil­lin­gen — 220 bil­der hengt opp tett ved siden av hver­and­re i like sto­re, kvad­ra­tis­ke ram­mer.

Out­si­de Tomp­kins Squa­re Park. 1986. Copy­right Ai Weiwei; Courte­sy of Three Sha­dows Pho­to­grap­hy Art Centre

Hus­ar­res­ten inne­bæ­rer at han ikke skal snak­ke med uten­lands­ke medi­er, men Ai Weiwei har den sis­te uken igjen tes­tet gren­se­ne. I fle­re inter­vju­er har han kri­ti­sert skatte­sa­ken myn­dig­he­te­ne har anlagt mot ham, og nok en gang ska­per han over­skrif­ter ver­den over. En spon­tan, nett-orga­ni­sert inn­sam­lings­ak­sjon blant sym­pa­ti­sø­rer har på kort tid inn­brakt sto­re beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte bret­tet sed­ler som papir­fly og send­te dem over muren rundt Ais eien­dom. En ny kon­tro­vers fulg­te umid­del­bart: Kan kunst­ne­ren straffes for ulov­lig penge­inn­sam­ling?

Brysomt multitalent

I okto­ber kåret tids­skrif­tet Art Review Ai Weiwei til kunst­ver­de­nens mek­tigs­te per­son. «Jeg føler meg ikke mek­tig i det hele tatt», kom­men­ter­te han, men posi­sjo­nen som en inter­na­sjo­nal kunst­stjer­ne er ube­stri­de­lig. Pågri­pel­sen av Ai da han bor­det et fly til Hong Kong i april ble møtt med en pro­test­storm fra en sam­let kunst­ver­den. Men Ai Weiwei er ikke bare Ves­tens favo­ritt.

— Noe av Kinas pro­blem i den­ne sam­men­hen­gen er at han både offi­si­elt og blant sto­re grup­per i befolk­nin­gen har en høy sta­tus som en slags avant­garde­kunst­ner. Han laget blant annet Fugle­re­det, som var det sen­tra­le ste­det for OL i 2008. Han har slik sett vært truk­ket langt inn av myn­dig­he­te­ne også som en sen­tral kunst­ner. Myn­dig­he­te­ne had­de kan­skje håpet å styr­ke sitt «avant­gar­dis­tis­ke» renom­me mer enn å skul­le trek­ke fram ham og hans utta­lel­ser, men det har alt­så blitt anner­le­des, sier pro­fes­sor Hal­vor Eif­ring ved Insti­tutt for kul­tur­stu­di­er og ori­en­tals­ke språk, Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å byg­ge opp sitt kine­sis­ke og inter­na­sjo­na­le ry gjen­nom svært aktiv pub­li­se­rings­virk­som­het på net­tet. I 2006-09 skrev han en blogg på kine­sisk (som også er utgitt på engel­sk i bok­form), og han er en ivrig bru­ker av sosia­le medi­er. I august begyn­te han igjen å opp­da­te­re sin Twit­ter-pro­fil.

Ai Weiwei øns­ker selv ikke å bli omtalt som dis­si­dent, men det er ingen tvil om at han er en poli­tisk kunst­ner.

— Han er en multi­kunst­ner og et multi­ta­lent. Ver­ke­ne hans gri­per inn i det poli­tis­ke rom. Det er også en vik­tig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews lis­te, sa Gereon Sie­ver­nich, direk­tør ved Mar­tin-Gropi­us-Bau, under åpnin­gen av utstil­lin­gen i okto­ber.

Provokatør med røtter

Poli­tisk — og ofte pro­vo­se­ren­de, som Hal­vor Eif­ring bemer­ker. Etter jord­skjelvet i Sichuan-pro­vin­sen i 2008 støt­tet Ai Weiwei et doku­men­ta­sjons­pro­sjekt og pub­li­ser­te navn på omkom­ne stu­den­ter på blog­gen sin og på en vegg i stu­dio­et i Bei­jing. Slik beve­ger han seg over mot det rent poli­tis­ke fel­tet og til­trek­ker seg mer opp­merk­som­het fra myn­dig­he­te­ne, påpe­ker Eif­ring. Det har også vært andre typer pro­sjek­ter.

— En av de pro­vo­se­ren­de, vul­gær­kunst-akti­ge tin­ge­ne er der hvor han hop­per i været naken, sier Eif­ring.

Bil­det får sin poli­tis­ke spreng­kraft av tit­te­len, et ord­spill med kine­sis­ke tegn, for­kla­rer Eif­ring. Lest helt kor­rekt er inn­hol­det ufar­lig, lest raskt og med en liten vri på utta­len blir det til «Knull mora di, Kom­mu­nist­par­ti­ets sen­tral­ko­mi­te» (på bil­det dek­kes kunst­ne­rens lem av en tøyduk­ke, som er den uskyl­di­ge betyd­nin­gen).

New York-foto­gra­fi­ene er en av fle­re Ai Weiwei-utstil­lin­ger som vises rundt om i ver­den nå. Blant pro­sjek­te­ne som har gjort ham inter­na­sjo­nalt kjent de sis­te åre­ne er «Sun­flow­er seeds» på Tate Modern i Lon­don, der 100 mil­lio­ner «frø» hånd­la­get og –malt i por­se­len ble helt utover muse­ets gulv. Til pro­duk­sjo­nen av ver­ket enga­sjer­te Ai over 1000 arbei­de­re som behers­ker den urgam­le kine­sis­ke opp­fin­nel­sen por­se­lens­pro­duk­sjon. Frø­ene ser iden­tis­ke ut, men hvert enkelt er unikt. Slik gri­per Ai Weiwei sta­dig til­bake til kine­sis­ke tra­di­sjo­ner og sym­bo­likk – han er kan­skje den mest kine­sis­ke blant de av lan­dets kunst­ne­re som er kjent i utlan­det, mener Gereon Sie­ver­nich.

Myndighetene vil signalisere styrke

I fjor høst hil­ste Ai Weiwei til­de­lin­gen av Nobels freds­pris til Liu Xia­o­bo vel­kom­men, og sa: «Det­te er et øye­blikk alle kine­se­re bur­de være stol­te av.» Liu og Char­ta 08 er den røde stre­ken kine­se­re ikke skal krys­se, bemer­ker Sie­ver­nich.

Arresta­sjo­nen av Ai Weiwei er et klart sig­nal fra kine­sis­ke myn­dig­he­ter, sier Hal­vor Eif­ring. De taper anse­el­se inter­na­sjo­nalt, men for­tel­ler med behand­lin­gen av kunst­ne­ren at de mener de har råd til det­te pre­sti­sje­ta­pet.

— Det er et sig­nal du kan se på fle­re måter. Det ene er at selv ham, som vi i myn­dig­he­te­ne har tatt under våre vin­ger en peri­ode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er «beyond our law». Det er et sterkt sig­nal til andre som måt­te ten­ke på lig­nen­de ting i Kina. Så har det vært sagt at det­te viser hvor engste­li­ge myn­dig­he­te­ne er for at de skal mis­te taket. Det er sik­kert en side av saken, men en annen side er at de føler seg ster­ke nok nå inter­na­sjo­nalt til i hvert fall i peri­oder å kun­ne gi blaf­fen i hva inter­na­sjo­na­le medi­er måt­te mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sie­ver­nich ser New York-bil­de­ne som en utstil­ling om fri­het. Kon­tras­ten kun­ne ikke vært stør­re for unge Ai, som ankom til kapi­ta­lis­mens høy­borg i 1981 fra Bei­jing.

Low­er East Side Res­tau­rant. 1988. Copy­right Ai Weiwei; Courte­sy of Three Sha­dows Pho­to­grap­hy Art Centre

Ai voks­te opp i pro­vin­sen Xin­jiang, dit fami­li­en var blitt tvangs­sendt av kom­mu­nist­par­ti­et da Ai var ett år i 1958. Under Kul­tur­re­vo­lu­sjo­nen måt­te han se på at faren, en kjent poet, ble tvun­get til å bren­ne bøke­ne sine for at røde­gar­dis­te­ne ikke skul­le ta livet av ham.

— Ai Weiwei vet hva ydmy­kel­se er, og der­for pro­te­ste­rer han nå mot det, sier Sie­ver­nich.

New York-bil­de­ne er pluk­ket ut av Ai selv fra en sam­ling på over 10.000 neg­a­ti­ver. I et inter­vju om utstil­lin­gen beto­ner han det til­fel­di­ge ved foto­gra­fe­rin­gen — «kan­skje det var en ide bak, men det hus­ker jeg ikke len­ger». Man­ge av bil­de­ne viser den unge kunst­ne­ren selv og ven­ne­ne hans i hver­dag og fest. Multi­ta­len­tet skin­ner gjen­nom i blink­skudd en dyk­tig repor­ta­sje­fo­to­graf ver­dig, for eksem­pel et av Bill Clin­ton under valg­kam­pen i 1992. Sie­ver­nich ser spi­rer av Ais sene­re kon­sept­kunst i foto­sam­lin­gen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situa­sjon er usik­ker. Straffe­skat­ten er på 15 mil­lio­ner yuan (over 13 mill. kro­ner). Selv om han skul­le kla­re å beta­le den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å beta­le belø­pet vil­le være å inn­røm­me skyld. Det er liten tvil om at skatte­sa­ken er et påskudd, mener Eif­ring.

— Kina er et land hvor nes­ten alle kan tas for et eller annet, enten øko­no­misk eller på annet vis. Dels for­di at love­ne er ukla­re, dels for­di at det er slik at «alle gjør det». Det er mer et spørs­mål om hvem man vel­ger å ta, så det var vel ikke til­fel­dig at det var ham man valg­te å ta den­ne gan­gen, sier Eif­ring.

Ai selv skal ha vært over­ras­ket over at han slapp ut av vare­tekt i juni.

— Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke len­ger. Det er vur­de­rin­ger som helt sik­kert gjø­res høyt oppe i sys­te­met, sier Eif­ring.

Fire av Ai Weiweis med­ar­bei­de­re ble arres­tert sam­ti­dig med ham og sene­re fri­gitt. De ble behand­let enda dår­li­ge­re enn ham, iføl­ge Ai Weiwei selv, som har gått offent­lig ut med kri­tikk av myn­dig­he­te­ne. Ai har også etter løs­la­tel­sen kri­ti­sert arresta­sjo­nen av andre oppo­si­sjo­nel­le.

Inter­na­sjo­nalt press kan ha spilt en rol­le for fri­gi­vel­sen av Ai Weiwei. Pro­tes­te­ne, sær­lig fra kunst­mil­jø­ene, var man­ge og høy­lyt­te. Kunst­ne­re avlyste utstil­lin­ger i Kina.

— Det som skjed­de med Ai Weiwei skjer også med man­ge andre som er mindre kjen­te. Pro­tes­te­ne bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å føl­ge bedre med og blan­de oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sie­ver­nich.

Videohilsen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Pro­du­sert til åpnin­gen av utstil­lin­gen i Ber­lin.

Mer om Ai Weiwei

TEMA

K

ina

33 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen