' 
 
 
 
 

Ai Weiwei og frihetens konsept

Konseptkunstner, politisk provokatør, global stjerne: Med sin frihets- og skapertrang tester Ai Weiwei det kinesiske kommunistpartiets grenser.

Det korte video­opp­ta­ket ble smug­let ut fra Ai Weiweis eien­dom i Bei­jing, der han sit­ter i hus­ar­rest etter at myn­dig­he­tene slapp ham ut av vare­tekt i juni. Han skulle gjerne kom­met til Ber­lin, sier Ai Weiwei, men dess­verre, det går ikke. «I hope eve­rybody will enjoy the show, and I’ll see you later», avslut­ter kunst­ne­ren med sitt sed­van­lige glimt i øyet.

Humo­ren er av det mørke sla­get: De 81 dagene han til­brakte på ukjent sted fra april til juni var en kraf­tig advar­sel fra myndighetene.

«Showet» Kinas mest kjente kunst­ner sik­ter til er en utstil­ling av foto­gra­fier han tok under sitt opp­hold i New York på 1980- og 90-tallet. Bil­dene hen­ger i Martin-Gropius-Bau i Ber­lin fram til 18. mars 2012. Ai Weiwei har selv bestemt kon­sep­tet for utstil­lin­gen — 220 bil­der hengt opp tett ved siden av hver­andre i like store, kvad­ra­tiske rammer.

Out­side Tomp­kins Square Park. 1986. Copy­right Ai Weiwei; Courtesy of Three Sha­dows Pho­to­graphy Art Centre

Hus­ar­res­ten inn­e­bæ­rer at han ikke skal snakke med uten­landske medier, men Ai Weiwei har den siste uken igjen tes­tet gren­sene. I flere inter­vjuer har han kri­ti­sert skatte­sa­ken myn­dig­he­tene har anlagt mot ham, og nok en gang ska­per han over­skrif­ter ver­den over. En spon­tan, nett-organisert inn­sam­lings­ak­sjon blant sym­pa­ti­sø­rer har på kort tid inn­brakt store beløp. Folk har vist både mot og humor; enkelte bret­tet sed­ler som papir­fly og sendte dem over muren rundt Ais eien­dom. En ny kon­tro­vers fulgte umid­del­bart: Kan kunst­ne­ren straf­fes for ulov­lig penge­inn­sam­ling?

Bry­somt multitalent

I okto­ber kåret tids­skrif­tet Art Review Ai Weiwei til kunst­ver­de­nens mek­tigste per­son. «Jeg føler meg ikke mek­tig i det hele tatt», kom­men­terte han, men posi­sjo­nen som en inter­na­sjo­nal kunst­stjerne er ube­stri­de­lig. Pågri­pel­sen av Ai da han bor­det et fly til Hong Kong i april ble møtt med en pro­test­storm fra en sam­let kunst­ver­den. Men Ai Weiwei er ikke bare Ves­tens favoritt.

– Noe av Kinas pro­blem i denne sam­men­hen­gen er at han både offi­si­elt og blant store grup­per i befolk­nin­gen har en høy sta­tus som en slags avant­garde­kunst­ner. Han laget blant annet Fugle­re­det, som var det sen­trale ste­det for OL i 2008. Han har slik sett vært truk­ket langt inn av myn­dig­he­tene også som en sen­tral kunst­ner. Myn­dig­he­tene hadde kan­skje håpet å styrke sitt «avant­gar­dis­tiske» renomme mer enn å skulle trekke fram ham og hans utta­lel­ser, men det har altså blitt anner­le­des, sier pro­fes­sor Halvor Eif­ring ved Insti­tutt for kul­tur­stu­dier og ori­en­talske språk, Uni­ver­si­te­tet i Oslo.

Ai Weiwei har bidratt til å bygge opp sitt kine­siske og inter­na­sjo­nale ry gjen­nom svært aktiv pub­li­se­rings­virk­som­het på net­tet. I 2006-09 skrev han en blogg på kine­sisk (som også er utgitt på engelsk i bok­form), og han er en ivrig bru­ker av sosiale medier. I august begynte han igjen å opp­da­tere sin Twitter-profil.

Ai Weiwei øns­ker selv ikke å bli omtalt som dis­si­dent, men det er ingen tvil om at han er en poli­tisk kunstner.

– Han er en multi­kunst­ner og et multi­ta­lent. Ver­kene hans gri­per inn i det poli­tiske rom. Det er også en vik­tig grunn til at han er nr. 1 på Art Reviews liste, sa Gereon Sie­ver­nich, direk­tør ved Martin-Gropius-Bau, under åpnin­gen av utstil­lin­gen i oktober.

Pro­vo­ka­tør med røtter

Poli­tisk — og ofte pro­vo­se­rende, som Halvor Eif­ring bemer­ker. Etter jord­skjel­vet i Sichuan-provinsen i 2008 støt­tet Ai Weiwei et doku­men­ta­sjons­pro­sjekt og pub­li­serte navn på omkomne stu­den­ter på blog­gen sin og på en vegg i stu­dioet i Bei­jing. Slik beve­ger han seg over mot det rent poli­tiske fel­tet og til­trek­ker seg mer opp­merk­som­het fra myn­dig­he­tene, påpe­ker Eif­ring. Det har også vært andre typer prosjekter.

– En av de pro­vo­se­rende, vulgærkunst-aktige tin­gene er der hvor han hop­per i været naken, sier Eifring.

Bil­det får sin poli­tiske spreng­kraft av tit­te­len, et ord­spill med kine­siske tegn, for­kla­rer Eif­ring. Lest helt kor­rekt er inn­hol­det ufar­lig, lest raskt og med en liten vri på utta­len blir det til «Knull mora di, Kom­mu­nist­par­ti­ets sen­tral­ko­mite» (på bil­det dek­kes kunst­ne­rens lem av en tøydukke, som er den uskyl­dige betyd­nin­gen).

New York-fotografiene er en av flere Ai Weiwei-utstillinger som vises rundt om i ver­den nå. Blant pro­sjek­tene som har gjort ham inter­na­sjo­nalt kjent de siste årene er «Sun­flower seeds» på Tate Modern i Lon­don, der 100 mil­lio­ner «frø» hånd­la­get og -malt i por­se­len ble helt utover muse­ets gulv. Til pro­duk­sjo­nen av ver­ket enga­sjerte Ai over 1000 arbei­dere som behers­ker den urgamle kine­siske opp­fin­nel­sen por­se­lens­pro­duk­sjon. Frø­ene ser iden­tiske ut, men hvert enkelt er unikt. Slik gri­per Ai Weiwei sta­dig til­bake til kine­siske tra­di­sjo­ner og sym­bo­likk — han er kan­skje den mest kine­siske blant de av lan­dets kunst­nere som er kjent i utlan­det, mener Gereon Sievernich.

Myn­dig­he­tene vil sig­na­li­sere styrke

I fjor høst hilste Ai Weiwei til­de­lin­gen av Nobels freds­pris til Liu Xia­obo vel­kom­men, og sa: «Dette er et øye­blikk alle kine­sere burde være stolte av.» Liu og Charta 08 er den røde stre­ken kine­sere ikke skal krysse, bemer­ker Sievernich.

Arresta­sjo­nen av Ai Weiwei er et klart sig­nal fra kine­siske myn­dig­he­ter, sier Halvor Eif­ring. De taper anse­else inter­na­sjo­nalt, men for­tel­ler med behand­lin­gen av kunst­ne­ren at de mener de har råd til dette prestisjetapet.

– Det er et sig­nal du kan se på flere måter. Det ene er at selv ham, som vi i myn­dig­he­tene har tatt under våre vin­ger en periode, selv ham kan vi ta. Ikke tro at du er «beyond our law». Det er et sterkt sig­nal til andre som måtte tenke på lig­nende ting i Kina. Så har det vært sagt at dette viser hvor engste­lige myn­dig­he­tene er for at de skal miste taket. Det er sik­kert en side av saken, men en annen side er at de føler seg sterke nok nå inter­na­sjo­nalt til i hvert fall i perio­der å kunne gi blaf­fen i hva inter­na­sjo­nale medier måtte mene, sier han.

Møte med friheten

Gereon Sie­ver­nich ser New York-bildene som en utstil­ling om fri­het. Kon­tras­ten kunne ikke vært større for unge Ai, som ankom til kapi­ta­lis­mens høy­borg i 1981 fra Beijing.

Lower East Side Res­tau­rant. 1988. Copy­right Ai Weiwei; Courtesy of Three Sha­dows Pho­to­graphy Art Centre

Ai vokste opp i pro­vin­sen Xin­jiang, dit fami­lien var blitt tvangs­sendt av kom­mu­nist­par­tiet da Ai var ett år i 1958. Under Kul­tur­re­vo­lu­sjo­nen måtte han se på at faren, en kjent poet, ble tvun­get til å brenne bøkene sine for at røde­gar­dis­tene ikke skulle ta livet av ham.

– Ai Weiwei vet hva ydmy­kelse er, og der­for pro­te­ste­rer han nå mot det, sier Sievernich.

New York-bildene er pluk­ket ut av Ai selv fra en sam­ling på over 10.000 nega­ti­ver. I et inter­vju om utstil­lin­gen beto­ner han det til­fel­dige ved foto­gra­fe­rin­gen — «kan­skje det var en ide bak, men det hus­ker jeg ikke len­ger». Mange av bil­dene viser den unge kunst­ne­ren selv og ven­nene hans i hver­dag og fest. Multi­ta­len­tet skin­ner gjen­nom i blink­skudd en dyk­tig repor­ta­sje­fo­to­graf ver­dig, for eksem­pel et av Bill Clin­ton under valg­kam­pen i 1992. Sie­ver­nich ser spi­rer av Ais senere kon­sept­kunst i fotosamlingen.

En plikt å protestere

Ai Weiweis situa­sjon er usik­ker. Straffe­skat­ten er på 15 mil­lio­ner yuan (over 13 mill. kro­ner). Selv om han skulle klare å betale den, mener Ai at han ikke har gjort noe galt, og å betale belø­pet ville være å inn­rømme skyld. Det er liten tvil om at skatte­sa­ken er et påskudd, mener Eifring.

– Kina er et land hvor nes­ten alle kan tas for et eller annet, enten øko­no­misk eller på annet vis. Dels fordi at lovene er uklare, dels fordi at det er slik at «alle gjør det». Det er mer et spørs­mål om hvem man vel­ger å ta, så det var vel ikke til­fel­dig at det var ham man valgte å ta denne gan­gen, sier Eifring.

Ai selv skal ha vært over­ras­ket over at han slapp ut av vare­tekt i juni.

– Det kan være at man så seg tjent med å la det gå så langt og ikke len­ger. Det er vur­de­rin­ger som helt sik­kert gjø­res høyt oppe i sys­te­met, sier Eifring.

Fire av Ai Weiweis med­ar­bei­dere ble arres­tert sam­ti­dig med ham og senere fri­gitt. De ble behand­let enda dår­li­gere enn ham, ifølge Ai Weiwei selv, som har gått offent­lig ut med kri­tikk av myn­dig­he­tene. Ai har også etter løs­la­tel­sen kri­ti­sert arresta­sjo­nen av andre opposisjonelle.

Inter­na­sjo­nalt press kan ha spilt en rolle for fri­gi­vel­sen av Ai Weiwei. Pro­tes­tene, sær­lig fra kunst­mil­jø­ene, var mange og høy­lytte. Kunst­nere avlyste utstil­lin­ger i Kina.

– Det som skjedde med Ai Weiwei skjer også med mange andre som er mindre kjente. Pro­tes­tene bidro til at Ai Weiwei ble satt fri. Det er vår plikt å følge bedre med og blande oss inn i det som skjer i Kina, sier Gereon Sievernich.

Video­hil­sen fra Ai Weiwei

Ai Weiwei med katt. Pro­du­sert til åpnin­gen av utstil­lin­gen i Ber­lin.

Mer om Ai Weiwei

INGEN KOMMENTARER

KOMMENTÉR

Skriv en kommentar

Bidra til god debatt - skriv under fullt navn. Se våre kommentarregler.

Abonner på kommentarer
til toppen