Tid for åpenhet i rettsvesenet?

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter som i andre offentlige organers dokumenter.

Den nors­ke Grunn­lo­ven av 17. mai 1814 la grunn­la­get for åpen­het rundt en tid­li­ge­re skjult lov­giv­nings­pro­sess. I dag kan enhver norsk bor­ger gå inn på Stor­tin­gets nett­side for å fin­ne saks­do­ku­men­te­ne i alle lov­sa­ker og alle skat­te- og bevilg­nings­sa­ker. Nett­ste­det er åpent for alle, gra­tis og inne­hol­der også arkiv­ma­te­ria­le fra tid­li­ge­re Stor­ting. Stor­tin­get har også nylig begynt å leg­ge ut video­klipp fra møter og debat­ter i Stor­tings­sa­len. Video­klip­pe­ne på sam­me måte som tekst­do­ku­men­te­ne, arki­ve­res og gjø­res til­gjen­ge­lig også i etter­tid slik at enhver bor­ger på ethvert tids­punkt kan under­sø­ke hvem som sa hva når i Stor­tings­sa­len.

Ved inn­fø­ring av par­la­men­ta­ris­men fra 1884 ble prin­sip­pet om åpen­het utvi­det til også å gjel­de den offent­li­ge for­valt­nin­gen; både den stat­li­ge og den kom­mu­na­le, samt en meng­de mer eller mind­re fritt­stå­en­de offent­li­ge eta­ter. I prin­sip­pet har vi alle inn­syn i kom­mu­na­le saks­pa­pi­rer og gjen­nom den stat­li­ge elekt­ro­nis­ke post­jour­nal kan vi søke på all inn­gå­en­de og utgå­en­de kor­re­spon­dan­se i depar­te­men­ter og stat­li­ge eta­ter. Offent­lig­hets­lo­vens offent­lig­hets­krav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etter­prø­ve de offent­li­ge orga­ners avgjø­rel­ser og grunn­la­get for avgjø­rel­se­ne. Til­gan­gen til saks­pa­pi­re­ne er gra­tis og åpen for enhver.

22. juli-saken og Høy­este­retts stad­fes­ting av ting­ret­tens inn­skrenk­nin­ger i kring­kas­tings­ad­gan­gen og der­ved all­menn­he­tens mulig­het for å etter­prø­ve dom­sto­le­nes avgjø­rel­ser (f.eks. knyt­tet til til­reg­ne­lig­het) gir grunn til å spør­re om det ikke er på tide nå, på ters­ke­len til Grunn­lo­vens 200 års jubi­le­um, at Grunn­lo­vens prin­sip­per om all­menn­he­tens etter­prø­ving og inn­syn får kon­se­kven­ser også for den 3. stats­makt.

Dom­sto­le­ne har også enga­sjert seg på en måte som leg­ger en dem­per på all­men­he­tens inn­syn i bevis­ma­te­ria­le både nå (hvil­ket kan være legi­timt nok inn­til mate­ria­let er frem­lagt i ret­ten) og i frem­ti­den.

Video av alle rettssaker på nettet

I et åpent demo­kra­tisk sam­funn bør det være like enkelt og selv­føl­ge­lig å bestil­le inn­syn i dom­sto­le­nes saks­do­ku­men­ter (via elekt­ro­nisk post­jour­nal) som i and­re offent­li­ge orga­ners doku­men­ter.

Mulig­he­te­ne for doku­ment­inn­syn ved dom­sto­le­ne bør såle­des sty­res av de sam­me prin­sip­per og sann­syn­lig­vis av den sam­me lov (offent­lig­hets­lo­ven) som for and­re offent­li­ge organ. Også offent­lig­hets­lo­ven gir mulig­het for å nek­te inn­syn p.g.a. per­son­vern og mulig­het for utsatt inn­syn (jfr. bevis­fø­ring i ret­ten).

Offent­lig­hets­lo­ven gir der­imot ikke grunn­lag for å nek­te inn­syn på et rent skjønns­mes­sig grunn­lag slik Høy­este­rett synes å leg­ge til grunn i for­bin­del­se med pro­sess­lov­giv­nin­gen. Hoved­prin­sip­pet i offent­lig­hets­lo­ven er nett­opp inn­syns­rett.

Til­sva­ren­de bør det være like enkelt å føl­ge og etter­prø­ve dom­stols­for­hand­lin­ger som for­hand­lin­ger og debat­ter i Stor­tin­get. Det bør være en selv­føl­ge at video­opp­tak fra hver enkelt retts­sak leg­ges ut på nett slik at hver enkelt bor­ger har mulig­het for å føl­ge hver enkelt retts­sak og selv gjø­re seg opp en mening om rik­tig­he­ten av dom­sto­lens avgjø­rel­se.

Nå når webka­me­ra­ene flo­re­rer både i bus­ser, dro­sjer, butik­ker og på offent­li­ge ste­der er omkost­nin­ge­ne uan­sett baga­tell­mes­si­ge i for­hold til hva det kos­ter å hol­de retts­ap­pa­ra­tet «kjø­ren­de» med dom­me­re, advo­ka­ter og admi­ni­stra­sjon. Skal vi tip­pe instal­la­sjons­kost­na­der til­sva­ren­de 2–3 advo­kat­ti­mer per retts­sal?

Styrker rettssikkerheten

De retts­sik­ker­hets­mes­si­ge aspek­ter under­stre­kes blant annet av Liland-saken der «ulov­li­ge» opp­tak nett­opp var en vesent­lig årsak til gjen­opp­ta­kel­se og fri­fin­nel­se.

I man­ge and­re «jus­tis­mord­sa­ker» (og man­ge til­fel­ler der jus­tis­mord er blitt påstått) har dis­ku­sjo­nen nett­opp vært knyt­tet til hva som ble sagt eller ikke sagt i ret­ten. I de fles­te av de land nors­ke myn­dig­he­ter liker å sam­men­lig­ne seg med benyt­ter man der­for ste­no­gra­fisk refe­rat fra retts­sa­le­ne. Opp­tak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (bil­li­ge­re) løs­ning på pro­ble­met knyt­tet til doku­men­ta­sjon av hva som har fore­gått i retts­sa­len.

Til sist: spørs­må­let om inn­syn har rele­vans også i for­hold til sivi­le saker.

For det sto­re antall kla­ge­re som har fått sin sak satt på vent i Finansk­lage­nemn­da vil det åpen­bart kun­ne være av inter­es­se å kun­ne føl­ge retts­for­hand­lin­ger og få inn­syn i saks­do­ku­men­ter knyt­tet til dom­sto­le­nes behand­ling i Røeg­gen-saken eller til­sva­ren­de saker. I de sene­re år har det også vært ført en rek­ke pen­sjons­sa­ker som har hatt stor betyd­ning for tusen­vis, titu­sen­vis eller hundre­tu­sen­vis pen­sjons­mot­ta­ke­re. Eks­pro­pria­sjons­sa­ker og erstat­nings­sa­ker (tenk for­sik­ring­sopp­gjør) er like­le­des saker som berø­rer et stort antall men­nes­ker.

I et land med sto­re avstan­der og der en av poli­tikk­målset­tin­ge­ne er å ta hele lan­det i bruk, bør det også, i alle saker, sto­re som små, være like enkelt for en advo­kat eller enkelt­per­son i Kir­ke­nes å føl­ge for­hand­lin­ger i Oslo ting­rett, Bor­gar­ting lag­manns­rett eller Høy­este­rett som en advo­kat, jour­na­list eller enkelt­per­son bosatt i Oslo.

Det er ikke til å kom­me for­bi at dis­se fysisk sett sen­tralt plas­ser­te dom­sto­le­ne også har flest saker. Det bør da leg­ges til ret­te for at advo­ka­ter, jour­na­lis­ter og enkelt­per­soner i and­re lands­de­ler, ved hjelp av doku­ment­inn­syn og video­opp­tak på inter­nett har like god mulig­het for inn­syn som de advo­ka­ter, jour­na­lis­ter og enkelt­per­soner som fysisk befin­ner seg i Oslo.

TEMA

O

ffentli
ghet

88 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Det­te var gode for­slag, synes jeg. Jeg var med­lem av den regje­ring­sopp­nevn­te Dom­stols­kom­mi­sjo­nen, som bl a fore­slo opp­ret­tel­sen av Dom­stols­ad­mi­ni­stra­sjo­nen, som sene­re ble opp­ret­tet. Som med­lem av kom­mi­sjo­nen fikk jeg bre­de­re og dype­re inn­syn i dom­sto­le­nes virk­som­het, enn det jeg had­de fått som jour­na­list og redak­tør. Det over­be­vis­te meg om at åpen­he­ten om retts­sys­te­met er den enes­te garan­ti­en for retts­sik­ker­het, både i stort og smått. Når ny tek­no­lo­gi gir oss nye mulig­he­ter, bør de bru­kes til i prak­sis å sik­re at offent­lig­he­ten blir gjen­nom­ført i alle saker det ikke er sak­lig grunn for å unn­ta offent­lig­het.

    I det offent­li­ge gene­relt, og også innen dom­sto­le­ne, er det man­ge som med uli­ke begrun­nel­ser fryk­ter offent­lig­het. Åpen­he­ten er der­for ikke noe som føl­ger av at vi har et prin­sipp som kre­ver det, den må gjen­nom­fø­res i prak­sis ved at alle de som for­står ver­di­en av den, sik­rer at prak­sis blir i sam­svar med prin­sip­pe­ne.

til toppen