Tid for åpenhet i rettsvesenet?

I et åpent demokratisk samfunn bør det være like enkelt og selvfølgelig å bestille innsyn i domstolenes saksdokumenter som i andre offentlige organers dokumenter.

Den norske Grunnloven av 17. mai 1814 la grunnlaget for åpen­het rundt en tidligere skjult lov­givn­ing­spros­ess. I dag kan enhver norsk borg­er gå inn på Stortingets nett­side for å finne saks­doku­mentene i alle lovsak­er og alle skat­te- og bevil­gn­ingssak­er. Nettst­edet er åpent for alle, gratis og innehold­er også arkiv­ma­te­ri­ale fra tidligere Stort­ing. Stortinget har også nylig beg­y­nt å legge ut videok­lipp fra møter og debat­ter i Stort­ingssalen. Videok­lip­pene på samme måte som tek­st­doku­mentene, arkiveres og gjøres tilgjen­gelig også i etter­tid slik at enhver borg­er på ethvert tid­spunkt kan under­søke hvem som sa hva når i Stortingssalen.

Ved inn­føring av par­la­men­taris­men fra 1884 ble prin­sip­pet om åpen­het utvidet til også å gjelde den offentlige for­valt­nin­gen; både den statlige og den kom­mu­nale, samt en mengde mer eller min­dre frittstående offentlige etater. I prin­sip­pet har vi alle innsyn i kom­mu­nale sakspa­pir­er og gjen­nom den statlige elek­tro­n­iske postjour­nal kan vi søke på all inngående og utgående kor­re­spon­danse i departe­menter og statlige etater. Offent­lighet­slovens offent­lighet­skrav gjør at vi alle og hver enkelt av oss, kan etter­prøve de offentlige organ­ers avgjørelser og grunnlaget for avgjørelsene. Til­gan­gen til sakspa­pirene er gratis og åpen for enhver.

22. juli-sak­en og Høyesteretts stad­fest­ing av tin­gret­tens innskrenkninger i kringkast­ingsadgan­gen og derved all­mennhetens mulighet for å etter­prøve dom­stolenes avgjørelser (f.eks. knyt­tet til tilreg­ne­lighet) gir grunn til å spørre om det ikke er på tide nå, på terske­len til Grunnlovens 200 års jubileum, at Grunnlovens prin­sip­per om all­mennhetens etter­prøv­ing og innsyn får kon­sekvenser også for den 3. statsmakt.

Dom­sto­lene har også engas­jert seg på en måte som leg­ger en dem­per på all­men­hetens innsyn i bevis­ma­te­ri­ale både nå (hvilket kan være legit­imt nok inntil mate­ri­alet er frem­lagt i ret­ten) og i fremtiden.

Video av alle rettssaker på nettet

I et åpent demokratisk sam­funn bør det være like enkelt og selvføl­gelig å bestille innsyn i dom­stolenes saks­doku­menter (via elek­tro­n­isk postjour­nal) som i andre offentlige organ­ers dokumenter.

Mulighetene for doku­mentinnsyn ved dom­sto­lene bør således styres av de samme prin­sip­per og sannsyn­ligvis av den samme lov (offent­lighet­sloven) som for andre offentlige organ. Også offent­lighet­sloven gir mulighet for å nek­te innsyn p.g.a. per­son­vern og mulighet for utsatt innsyn (jfr. bev­is­føring i retten).

Offent­lighet­sloven gir der­i­mot ikke grunnlag for å nek­te innsyn på et rent skjønns­mes­sig grunnlag slik Høyesterett synes å legge til grunn i forbindelse med pros­esslov­givnin­gen. Hov­ed­prin­sip­pet i offent­lighet­sloven er net­topp innsynsrett.

Tilsvarende bør det være like enkelt å følge og etter­prøve dom­stols­forhan­dlinger som forhan­dlinger og debat­ter i Stortinget. Det bør være en selvfølge at videoopp­tak fra hver enkelt rettssak legges ut på nett slik at hver enkelt borg­er har mulighet for å følge hver enkelt rettssak og selv gjøre seg opp en mening om rik­tigheten av dom­stolens avgjørelse.

Nå når webkam­er­aene flo­r­erer både i busser, dros­jer, butikker og på offentlige sted­er er omkost­nin­gene uansett bagatellmes­sige i forhold til hva det koster å holde rettsap­pa­ratet «kjørende» med dom­mere, advokater og admin­is­trasjon. Skal vi tippe instal­lasjon­skost­nad­er tilsvarende 2–3 advokat­timer per rettssal?

Styrker rettssikkerheten

De rettssikker­hetsmes­sige aspek­ter under­strekes blant annet av Liland-sak­en der «ulovlige» opp­tak net­topp var en vesentlig årsak til gjenopp­takelse og frifinnelse.

I mange andre «justismord­sak­er» (og mange til­feller der justismord er blitt påstått) har diskusjo­nen net­topp vært knyt­tet til hva som ble sagt eller ikke sagt i ret­ten. I de fleste av de land norske myn­digheter lik­er å sam­men­ligne seg med benyt­ter man der­for stenografisk refer­at fra rettssa­lene. Opp­tak er sånn sett ikke noe annet enn dagens (bil­ligere) løs­ning på prob­lemet knyt­tet til doku­men­tasjon av hva som har foregått i rettssalen.

Til sist: spørsmålet om innsyn har rel­e­vans også i forhold til sivile saker.

For det store antall klagere som har fått sin sak satt på vent i Finan­skla­gen­em­n­da vil det åpen­bart kunne være av inter­esse å kunne følge retts­forhan­dlinger og få innsyn i saks­doku­menter knyt­tet til dom­stolenes behan­dling i Røeggen-sak­en eller tilsvarende sak­er. I de senere år har det også vært ført en rekke pen­sjon­ssak­er som har hatt stor betyd­ning for tusen­vis, titusen­vis eller hun­dretusen­vis pen­sjon­s­mot­takere. Ekspro­pri­asjon­ssak­er og erstat­ningssak­er (tenk for­sikring­soppgjør) er likeledes sak­er som berør­er et stort antall mennesker.

I et land med store avs­tander og der en av poli­tikkmålset­tin­gene er å ta hele lan­det i bruk, bør det også, i alle sak­er, store som små, være like enkelt for en advokat eller enkelt­per­son i Kirkenes å følge forhan­dlinger i Oslo tin­grett, Bor­gart­ing lag­mannsrett eller Høyesterett som en advokat, jour­nal­ist eller enkelt­per­son bosatt i Oslo.

Det er ikke til å komme for­bi at disse fysisk sett sen­tralt plasserte dom­sto­lene også har flest sak­er. Det bør da legges til rette for at advokater, jour­nal­is­ter og enkelt­per­son­er i andre lands­del­er, ved hjelp av doku­mentinnsyn og videoopp­tak på inter­nett har like god mulighet for innsyn som de advokater, jour­nal­is­ter og enkelt­per­son­er som fysisk befinner seg i Oslo.

TEMA

O

ffentli
ghet

91 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

1 KOMMENTAR

  1. Dette var gode forslag, synes jeg. Jeg var medlem av den reg­jer­ing­sopp­nevnte Dom­stol­skom­misjo­nen, som bl a fores­lo oppret­telsen av Dom­stol­sad­min­is­trasjo­nen, som senere ble oppret­tet. Som medlem av kom­misjo­nen fikk jeg bredere og dypere innsyn i dom­stolenes virk­somhet, enn det jeg hadde fått som jour­nal­ist og redak­tør. Det over­be­viste meg om at åpen­heten om rettssys­temet er den eneste garantien for rettssikker­het, både i stort og smått. Når ny teknolo­gi gir oss nye muligheter, bør de brukes til i prak­sis å sikre at offent­ligheten blir gjen­nom­ført i alle sak­er det ikke er sak­lig grunn for å unn­ta offentlighet. 

    I det offentlige generelt, og også innen dom­sto­lene, er det mange som med ulike begrun­nelser fryk­ter offent­lighet. Åpen­heten er der­for ikke noe som føl­ger av at vi har et prin­sipp som krev­er det, den må gjen­nom­føres i prak­sis ved at alle de som forstår ver­di­en av den, sikr­er at prak­sis blir i samsvar med prinsippene.

til toppen