Deniz AkinM. Phil. in Gender and Development from the University in Bergen. B.S. in Sociology from Middle East Technical University, Turkey. 
Illustrasjon: Håvard Legreid
For Tyrkias befolkning har det vært litt av en utfordring å følge med på nyhetene i det siste. Dette skjedde bare i løpet av siste uke i mai: Parlamentet vedtok en lov som forbyr streiker i luftfartssektoren, den verdenskjente pianisten Fazil Say ble anklaget for å ha fornærmet islam på Twitter (han kan straffes med 18 måneder i fengsel hvis han blir dømt), og til slutt ble nyhetene krydret med sensasjonelle uttalelser fra statsminister Recep Tayyip Erdogan som sidestilte abort med “drap” og signaliserte at regjeringen vil stramme inn på kvinners rett til abort. I dag er abort tillatt fram til tiende svangerskapsuke.
Samlet ga dette utvilsomt tyrkere grunn til å frykte et tilbakeslag mot fagorganisering, kvinners rettigheter og ytringsfrihet. I dette korte essayet vil jeg fokusere mest på én del av dette, endringene i kvinners stilling i Tyrkia.
(You can also download an English version of this article).
Politikk i Tyrkia: Islam og demokrati
“Kvinnens kropp: Hennes beslutning, ikke bry deg” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)
En analyse av de aktuelle politiske debattene i Tyrkia må begynne med en kikk på partiet som har styrt landet siden 2003, Rettferdighets– og utviklingspartiet (forkortet AKP på tyrkisk). Partiet beskrives som regel som “pragmatisk konservativt og islam-sensitivt” (Cizre 2008). Siden det kom til makten har det inntatt en posisjon midt mellom sine østlige og vestlige naboer. Diplomatisk sett har Erdogans parti posisjonert seg på aksen Tyrkia-Iran-USA, som journalisten Stephen Kinzer i en bok har kalt “det 21. århundrets pirrende makt-trekant”. Tyrkia prøver å holde seg inne med begge parter i det sterkt polariserte forholdet mellom øst og vest.
AKP har også foreslått reformer knyttet til Tyrkias søknad om medlemskap i EU. Partiet har videre startet en debatt om islam og demokrati, og har tatt følsomme spørsmål opp til debatt, som bruk av slør av kvinner ansatt i offentlig sektor. Slik har partiet utfordret den moderne tyrkiske republikkens sterke sekulære fundament som ble lagt av grunnleggeren Mustafa Kemal Atatürk.
AKP har forsøkt å fjerne forbudet mot slør (hijab) i offentlig sektor. Hvert forslag om dette har møtt massiv motstand i parlamentet. Regjeringspartiet har ikke lyktes med å få vekk forbudet, men har likevel uformelt tillatt bruk av slør ved enkelte mottakelser i parlamentet.
Ny grunnlov: Demokratiserende eller anti-sekulær?
En sentral del av AKPs politiske dagsorden er å utforme Tyrkias første fullstendig sivile grunnlov. Etter at partiet vant en folkeavstemning om konstitusjonelle endringer i fjor, arbeider nå en komite i parlamentet med et utkast til grunnlov som ventes å være ferdig før årsskiftet. Mange er spent på om Tyrkia gjennomgår en demokratiseringsprosess eller om landet er på vei mot et mer polarisert samfunn. Enkelte aktører, inkludert EU, applauderer forberedelsen av den nye grunnloven. Disse legger vekt på at landet nå får en stor mulighet til å sikre minoriteters rettigheter.
Men det finnes også andre, mer mistenksomme stemmer som hevder at AKP vil bruke sitt flertall i parlamentet til å godkjenne en ny grunnlov som svekker de sekulære bestemmelsene i den gamle grunnloven. Særlig det Republikanske folkepartiet, som ble etablert av Atatürk, har stått hardt på kravet om å beholde de første paragrafene i den nåværende grunnloven, som definerer Tyrkia som en sekulær republikk.
Tilbakeslag for kvinners rettigheter?
I dag brukes ofte betegnelsen “tilbakeslag” om situasjonen for kvinners rettigheter i Tyrkia. Det er antakelig fordi landet har sterke tradisjoner — kvinner ble gitt fulle borgerrettigheter tidligere enn i mange europeiske land. Det sveitsiske privatrettslige system ble basis for tyrkisk lovgivning in 1926. Dette garanterte likhet for loven for alle borgere i Tyrkia, uansett språk, religion, etnisk bakgrunn og kjønn. Menn og kvinner har vært likestilt i spørsmål om skilsmissse, giftermål, arv og vitneførsel i rettssaker.
Den sveitsiske lovkodeksen garanterte også at borgerlig vigsel (i statlig regi) er den eneste offisielle inngåelse av ekteskap. Stemmerett for kvinner ble innført i 1934. De fleste tyrkiske kjønnsforskere mener likevel at ingen av disse reformene førte til at tradisjonelle normer og verdier om kjønn og seksualitet ble utfordret.
Provoserende om abort
I en tale til AKPs kvinnegruppe 26. mai sammenlignet statsminister Erdogan abort med Uludere-hendelsen, et angrep fra det tyrkiske luftvåpenet 28. desember 2011 som resulterte i at 34 sivile ble drept. Erdogans absurde sammenligning mellom abort og et militært angrep som drepte sivile sjokkerte mange. Statsministeren fortsatte talen med å signalisere at partiet hans arbeider på et utkast til en lov som vil begrense retten til abort.
“Ikke rør kroppen min” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)
Statistikk fra 2008 viser at 10 prosent av alle svangerskap i Tyrkia avbrytes ved abort, en lavere rate enn i de fleste europeiske land hvor abortandelen er rundt 30 prosent.
Erdogans forslag om å stramme inn på retten til abort i Tyrkia er enormt populært blant hans partimedlemmer. Borgermesteren i Ankara støttet statsministeren og sa at en kvinne som vurderer abort burde “ta livet av seg selv istedenfor og ikke la barnet ta støyten for sine feilgrep.” Lederen for direktoratet for religiøse spørsmål har også tatt ordet i abortdebatten: “En mor har ikke eiendomsrett til barnet, hun kan ikke forlate eller drepe barnet av vilkårlige grunner”, sa han.
Protestaksjoner er blitt organisert over hele landet, særlig i storbyene Istanbul, Ankara og Izmir. Forskere, intellektuelle, studenter og leger har framhevet to poenger i debatten. For det første pekes det på økonomisk sårbare grupper som ikke ville ha råd til å reise utenlands for å ta abort og derfor ville være henvist til å avbryte svangerskapet på ulovlig og helsefarlig vis. For det andre vises det til de ideologiske sidene ved regjeringens syn på kvinners rettigheter. Her er kritikerne opptatt av å forsvare kvinners råderett over egen kropp.
Den 3. juni tok tusener til gatene i Istanbul i protest mot regjeringens abortplan. Blant slagordene: “Bare kom igjen. Kom med staten, far, politiet, politikølla. Vi gjør opprør, vi gjør opprør for vår frigjøring”.
En nettkampanje med slagordet “Benim Kararim” (“min beslutning) er også lansert (bildene i artikkelen er hentet fra dette nettstedet). Dette er en blogg hvor folk legger ut bilder hvor de har malt eller tegnet på seg selv, med tekst som “min kropp, min beslutning” eller “min venninnes, min søsters kropp, hennes beslutning, ikke din sak”.
Ifølge en meningsmåling publisert 11. juni er 55,5 prosent av tyrkere mot å forby abort, mens 44,5 prosent støtter et forbud.
Kjernen: Sekularisme mot religion
Den tyrkiske forståelsen av sekularisme og religion som gjensidig utelukkende begreper (dikotomi) er en av hovedårsakene til spenningene som utgjør kjernen av landets sosiokulturelle og politiske endringer. Uten tvil har kvinner en sentral og sensitiv posisjon i de aktuelle debattene. En analyse av kvinners endrede stilling i Tyrkia burde overskride denne dikotomien mellom sekularisme og religion, men også ta landets reguleringsmekanismer i betraktning (se Parla 2001). “Reguleringsmekanismer” viser til den objektiverende, individualiserte formen for makt som brukes til å overvåke innbyggerne. Gjennom lovgivning reguleres kroppen slik at den passer i et mønster og tjener et bestemt politisk formål.
“Min kjærestes kropp, hennes beslutning” — fra nettkampanje mot abortforbud i Tyrkia (foto: benimkararim.org)
Reguleringen av kvinnekroppen er altså hva det egentlig dreier seg om her. Når vi klarer å fri oss fra motsetningen sekularisme/religion, ser vi at kvinnekroppen er instrumentet som både de liberale og de konservative bruker til å forme sin dagsorden med. Fløyen som har presset fram forbud mot slør på universitetene bruker like mye tvang som den som vil begrense retten til abort. Den ene ser trolig på kvinnekroppen som selve representasjonen av modernisering, mens den andre ser kvinnekroppen som en maskin som produserer ressursene en voksende økonomi med en ung befolkning trenger: framtidige arbeidere og soldater.
En sann kvinnefrigjøring må søkes bortenfor alle betydningene som tilskrives den kvinnelige kroppen, og burde oppmuntres av deltakelse fra en samlet, men likevel mangfoldig kvinnebevegelse. En slik forståelse ville frigjøre kvinner som autonome individer fra alle de religiøse, nasjonalistiske og sekularistiske mønstrene. Dette er imidlertid ingen enkel sak i en tid hvor kvinnebevegelsen i Tyrkia allerede er fragmentert. Framtidige reguleringer som et forbud mot abort vil skape mer distanse mellom forskjellige grupper av kvinner og gjøre solidaritet mellom alle kvinner enda vanskeligere.
Litteratur:
Cizre, U. (2008). Secular and Islamic Politics in Turkey: The making of the Justice and Development Party: Routledge.
Göle, N. (1997). Secularism and Islamism in Turkey: The Making of Elites and Counter-Elites. Middle East Journal 51(1), 46–58
Parla, A. (2001). The ‘Honor’ of the State: Virginity Examinations in Turkey. Feminist Studies 27(1), 65–89.
Saktanber, A. (2002). Living Islam: Women, Religion and the Politicization of Culture in Turkey. London: I.B.Tauris.
