Forskere som (ikke) blogger. Del 2 av 3

Blogging er antitesen til forskning. Så det er gode grunner til at forskere ikke blogger; men det er også gode grunner til å gjøre det likevel.

I den for­rige delen i denne korte serien om forskn­ings­blog­ging hørtes jeg kan­skje i overkant neg­a­tiv ut. For til tross for alle de nevnte utfor­drin­gene og ulem­pene med blogg-gen­ren og teknolo­gien den byg­ger på, bør vi som er forskere utnytte de muligheter til test­ing av ideer, utfold­else av sam­tale og kri­tisk etter­prøv­ing som bloggen tross alt gir. Og vi bør utnytte de muligheter for formidling som bloggen inviter­er til. Den som har ful­gt Retorikkbloggen vet at jeg først og fremst har benyt­tet den til forskningsformidling.

Hvis du har ful­gt Retorikkbloggen vet du også at min blog­ging kan være ganske spo­radisk: Til tider skriv­er jeg regelmes­sig, til tider ure­gelmes­sig — alt avhengig av hvor trav­elt jeg har det i mitt daglige arbeid. Slik pub­lis­er­ing i rykk og napp er van­ligvis den sikre død for en blogg, hvor leserne for­ven­ter kon­tin­uerlige inn­legg. Det er som en avis som noen ganger kom­mer hver tred­je dag, og noen ganger hver annen måned. Den får ikke mange abon­nen­ter. Men for­di Retorikkbloggen er en del av en større insti­tusjonell hjemme­side, er prob­lemet ikke så stort. Det er alltid noe nytt på Vox Pub­li­ca. Et tilsvarende eksem­pel på et blog­gnettverk er blog­gsi­den hos geoforskning.no, hvor seks blog­gere skriv­er i fellesskap.

Der­til kom­mer at leserne ikke behøver å følge aktivt med på den ujevne pub­lis­erin­gen. Hvis de er inter­essert i emnet og bloggen, kan de abon­nere på RSS-feeds og få beskjed når nye inn­legg kom­mer. Det gjør kravet om frekvens min­dre rel­e­vant og øker fri­heten for den spo­radiske bloggeren.

Formidlende tenkeskrivning

I 2002, da medieforskerne Torill Mortensen og Jill Walk­er ennå var stipen­di­ater, argu­menterte de i en forskn­ingsar­tikkel (“Blog­ging Thoughts”) for bloggen som et mid­del til å få skrivnin­gen i gang. De opplevde at blog­gin­gen gjorde skrivnin­gen av deres ph.d.-avhandlinger enklere og mer fokusert. Begge var — og er fremde­les — ivrige blog­gere og for­t­alere for ver­di­en av å blogge. Likev­el anerk­jen­ner de den for­be­hold­en­het jeg har beskrevet oven­for. Hele vår artikkel, skriv­er de, kunne kan­skje avvis­es som et omfat­tende forsøk på prokrastiner­ing, mens vi egentlig burde gjøre våre avhan­dlinger fer­dig. Det har de unek­telig rett i. Det har vel aldri i viten­skapens his­to­rie vært så gode muligheter for å fly­k­te fra forskn­ingsskrivnin­gen som i våre dager. Bare et par alt-tab-tastetrykk vekk lig­ger Twit­ter, Face­book, mil­lion­er av web­sider og ikke minst våre egne blog­ger, som kon­stant kaller på oppdateringer.

Ikke desto min­dre rom­mer (forsknings)blogging en god mulighet for å tenke gjen­nom skrivn­ing. Ved å til­by en umid­del­bar og upre­ten­siøs inngang til skrivnin­gen kan blog­ging bidra til at forskeren — og stu­den­ten — enklere kom­mer i gang med tek­star­beid som senere kan utvikle seg til forskn­ing­stek­ster. Denne høsten har jeg selv blogget om retorikken i den amerikanske val­gkam­p­en. I forhold til min van­lige skrivn­ing har jeg sen­ket kravene til doku­men­tasjon, pre­sisjon og faglige refer­anser — alt det som gjør forskn­ing til en oms­ten­delig affære, og som betyr at skrivnin­gen tar lang tid. Som forsker må man hele tiden sjekke infor­masjon, forholde seg til tidligere forskn­ing, stoppe behan­dlin­gen av empirien for å gå tilbake og kon­sul­tere ny — eller gam­mel — forskn­ing. Og når man sjekker forsknin­gen, oppdager man nye ele­menter av usikker­het, kon­tro­vers­er og man­gler, og tvinges til å utforske andre studi­er som forhold­er seg til usikker­hetene, kon­tro­ver­sene og man­g­lene. Ikke sjelden strekker disse forhold­ene seg langt tilbake i tid — i noen til­feller hun­drevis av år. Hvis man som forsker gjør dette arbei­det grundig, kan det gjerne ta flere dager å skrive noen få set­ninger. Det er slik man kom­mer i dyb­den som forsker; men man får noen ganger opplevelsen av ikke å komme videre, av å man­gle flyt, av ikke å få skrevet tekst og derig­jen­nom testet egne tanker. Å unngå dette var et av for­må­lene med mine blog­ginn­legg om val­gkam­p­en. Jeg plan­leg­ger å skrive en bok om retorikk i amerikan­sk val­gkamp og bruk­er bloggen til å komme i gang. Denne form for skrivn­ing er ikke som det tradis­jonelle, per­son­lige blog­ginn­legget; men den er heller ikke den lang­som­melige utvikling av tradis­jonelle forskn­ing­stek­ster. Inn­leggene lig­ger et sted mel­lom det vi i skrive­forsknin­gen kjen­ner som hen­holdsvis ten­ketek­ster og formi­dlende tekster.

Mellom to ytterpunkter

På uni­ver­sitetene er dette skil­let særlig rel­e­vant for stu­den­tene. Som regel møter stu­den­ter nem­lig bare fer­di­ge tek­ster, lære­bøk­er, forskn­ingspub­likasjon­er og viten­skapelige artik­ler. Selv om uni­ver­siteter har beg­y­nt med såkalt mappeev­al­uer­ing, hvor stu­den­tene blant annet kan skrive korte, reson­nerende tek­ster frem­for helt fer­di­ge opp­gaver eller essays, synes mange fremde­les det er vanske­lig å skrive lengre tek­ster. Noen har vanske­lig for å skrive noe som helst, for­di det aldri blir godt nok. De synes å tro at det de skriv­er, skal være per­fekt første gang. Men det blir tek­ster nesten aldri, og jo mer de ser sin egen util­strekke­lighet på dataskjer­men, desto mer ender de med å skrolle ned og opp, ned og opp — innen de til slutt ser pas­sivt og oppgitt på cur­soren som blink­er utålmodig.

Andre har lært at man må skrive ten­ketek­ster, det vil si hur­tigskrivn­ing uten opphold, slik at man får alt man har i hodet, ned i tas­tene, uten å la seg stoppe eller begrense av kri­tisk etter­tanke. Disse stu­den­tene går frei­dig i gang med å taste alt som fall­er dem inn. De får pro­dusert en masse ord, men dessverre lig­ger set­nin­gene ofte så langt fra en formi­dlende tekst at man som under­vis­er og veiled­er har vanske­lig for å forholde seg kon­struk­tivt til de frag­menterte bruddstykkene.

Bloggen gir en mulighet for tek­st­pro­duk­sjon som lig­ger mel­lom disse to ytter­punk­tene, både for forskeren og stu­den­ten. Den gjør det mulig å pub­lis­ere noe som ikke har den fer­di­ge forskn­ing­stek­stens livrem og sel­er: tek­ster som er åpne og inviter­er til mot­spill og tilbakemeldinger. Men for­di en blogg er offentlig, må tek­stene ikke desto min­dre være mer enn per­son­lige tan­ketek­ster. De må ha sam­men­hen­gende argu­men­tasjon og må nød­vendigvis fun­gere som formi­dlende tek­ster bevisst ret­tet mot et pub­likum. Vi kan kalle det for formi­dlende tenkeskrivn­ing. Det er en skrivn­ing som både har munt­lighetens per­son­lige og direk­te språk og skrift­lighetens gjen­no­mar­bei­dete struk­tur, argu­men­tasjon og form.

En blogg som på denne måten ret­ter seg mot et ikke-faglig pub­likum, hjelper forskere til å tenke i hverdagsspråk og hen­vende seg til men­nesker som ikke har fagfel­lenes inn­forståtte kunnskap. Det tvinger oss til å tenke annerledes og klarere om våre forskn­ing­sob­jek­ter og metoder. Det er nem­lig sam­men­heng mel­lom måten vi uttrykker oss på, og erk­jen­nelsen vi får. Slik tilbyr bloggen et erk­jen­nelsespoten­sial både for per­so­n­en som leser, og forskeren som blog­ger. Som forskere har vi noen ganger en ten­dens — tror jeg — til å anta at forskn­ingsspråket er pro­to­typisk for men­neske­lig tenkn­ing, og hverdagsspråket blott en avled­ning: Den formelle logikken er det uni­verselle utgangspunk­tet, den retoriske sam­tal­en en blek etter­likn­ing. Men i virke­ligheten er det omvendt. Som et retorisk mot­to lyder: Det klart sagte er det klart tenkte.

Bak de fleste kom­primerte, kom­plis­erte og nyanserte redegjørelser lig­ger det — hvis redegjørelsen da er gjen­nomtenkt og har sub­stans — et klart argu­ment som kan uttrykkes i van­lig språk. Slikt er passende for en blogg, og det er en god måte for forskeren å opp­fylle sin formidlingsp­likt og utbre kunnskapen om faget og dets resul­tater på. Sam­tidig kan slik forskn­ings­blog­ging bidra til å gjøre det tydelig at det er men­nesker som skaper forskn­ing. Bloggen vis­er at forskn­ing er et resul­tat av indi­vider som tre­f­fer beslut­ninger og har syn­spunk­ter, men som prøver — forhåpentlig — å argu­mentere så objek­tivt og over­be­visende som mulig.

(Forskere som (ikke) blog­ger. Del 2 av 3)
En annen ver­sjon av denne tek­sten har tidligere vært pub­lis­ert i Prosa 6/2012

TEMA

F

orsknin
g

29 ARTIKLER FRA VOX PUBLICA

FLERE KILDER - FAKTA - KONTEKST

3 KOMMENTARER

  1. […] noen timer senere: Mor­somt at vox Pub­li­ca snakker om blog­ging som et mel­lom­sta­di­um mel­lom kladd og pub­lis­er­ing, i hverdagsspråk. Det er net­topp det som er poenget.) Share […]

  2. Johne Eide says:

    Eg forstår at den som vil sel­ja ei vare, gjerne vil vinne kam­p­en om kun­dene gjen­nom reklame­trykk. Men valkam­p­en blir pre­sen­tert mas­sivt i alle media, heile tida, med alle vik­tige par­ti, på sak eller sak, med alle tenkelege verkemid­del, på ein rime­leg bal­ansert måte…Kva behov har alt­så vel­jaren for poli­tisk reklame?

  3. Jens Kjeldsen says:

    Jeg antar at denne kom­mentaren egentlig ret­ter seg mot blog­ginn­legget om poli­tisk reklame (https://voxpublica.no/2013/02/politisk-fjernsynsreklame-i-norge/), selv om det her lig­ger under et inn­legg om forskerblog­ging. Det sen­trale i spørsmålet om hvorvidt vi bør ha poli­tisk reklame er ikke – slik jeg ser det – hvilket behov vel­geren har for poli­tisk reklame, men snarere hvilket behov vi har for å for­by det. Generelt bør vår han­dlingsregel være at vi ikke for­byr noe bare for­di (noen av oss men­er at) andre ikke har bruk for det. Borg­erne i Norge har heller ikke bruk for Snick­ers sjoko­lade, men det for­byr vi jo ikke. Vi for­byr der­i­mot visse for­mer for narko­tiske stof­fer, for­di fri bruk av dem har vist seg å ha så store neg­a­tive kon­sekvenser at sam­fun­net ikke kan tol­erere bruken av disse. Selv om jeg er skep­tisk til poli­tisk fjern­syn­sreklame, kan jeg likev­el ikke se at det samme gjelder dette. Det er ikke, vil jeg mene, noen over­be­visende og tro­verdig argu­men­tasjon som kan påvise at poli­tisk fjern­syn­sreklame i Norge vil ha store neg­a­tive kon­sekvenser. Det meste av kri­tikken består av ube­grun­net frykt og løs speku­lasjon. Det finnes heller ikke noen gode grun­ner til å for­by poli­tisk reklame på fjern­syn, men tillate det i andre medi­er (fx radio, avis, Inter­nett, bal­lon­er, plakater, direct mail, dør­bank­ing, m.m.). Og så er det til og med visse studi­er som peker på at poli­tisk fjern­syn­sreklame kan ha en vis demokra­tis­erende effekt ved å hjelpe grup­per med å gjøre sam­fun­net opp­merk­som på prob­le­mer og utfor­dringer, parti­er og grup­per som vi ellers ikke kjente til.

til toppen